I første del av 1700-tallet ble det skapt storslagne hager og parker ved slott og fyrstelige residenser i de tyske områdene, bl.a. Nymphenburg ved München og Herrenhausen i Hannover. Men noen nyskaping foregikk egentlig ikke her. Forbildene fra den franske barokk var dominerende. Først med romantikkens gjennombrudd i siste del av århundret fikk tysk landskapsarkitektur en lederposisjon i Europa, ikke minst gjennom professor Christian C. L. Hirschfelds fem binds verk Theorie der Gartenkunst (1779–85), som ble kjent og studert i mange land, også Norge.

Den ledende tyske landskapsgartner på 1800-tallet var Peter Josef Lenné (1789–1866). Gjennom sitt arbeid med de kongelige parker i Potsdam lyktes han å kombinere økonomiske og estetiske hensyn, og i sine oppdrag i Berlin fikk han betydelig innflytelse på tidens byplanlegging. Lennés institutt i Berlin la grunnen for moderne landskapsarkitektur som selvstendig akademisk disiplin.

I tiden etter 1900 var tyske landskapsarkitekter ledende i Europa, med vekt på nye sosiale målsetninger for parker og grøntområder. Samtidig var de pionerer for naturtilpasset vegetasjonsbruk og landskapspleie, bl.a. i tilknytning til veibygging. I tiden etter den annen verdenskrig har landskapsarkitektur fått en betydelig posisjon i samfunnet. Store landskapsrestaureringer er gjort i gruve- og industriområder. Økologiske mål og landskapsforming er integrert i byplanlegging og utbygging, og de fleste delstater har lovfestet krav om landskapsplanlegging på overordnet nivå.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.