I første del av 1700-tallet ble det skapt storslagne hager og parker ved slott og fyrstelige residenser i de tyske områdene, bl.a. Nymphenburg ved München og Herrenhausen i Hannover. Men noen nyskaping foregikk egentlig ikke her. Forbildene fra den franske barokk var dominerende. Først med romantikkens gjennombrudd i siste del av århundret fikk tysk landskapsarkitektur en lederposisjon i Europa, ikke minst gjennom professor Christian C. L. Hirschfelds fem binds verk Theorie der Gartenkunst (1779–85), som ble kjent og studert i mange land, også Norge.

Den ledende tyske landskapsgartner på 1800-tallet var Peter Josef Lenné (1789–1866). Gjennom sitt arbeid med de kongelige parker i Potsdam lyktes han å kombinere økonomiske og estetiske hensyn, og i sine oppdrag i Berlin fikk han betydelig innflytelse på tidens byplanlegging. Lennés institutt i Berlin la grunnen for moderne landskapsarkitektur som selvstendig akademisk disiplin.

I tiden etter 1900 var tyske landskapsarkitekter ledende i Europa, med vekt på nye sosiale målsetninger for parker og grøntområder. Samtidig var de pionerer for naturtilpasset vegetasjonsbruk og landskapspleie, bl.a. i tilknytning til veibygging. I tiden etter den annen verdenskrig har landskapsarkitektur fått en betydelig posisjon i samfunnet. Store landskapsrestaureringer er gjort i gruve- og industriområder. Økologiske mål og landskapsforming er integrert i byplanlegging og utbygging, og de fleste delstater har lovfestet krav om landskapsplanlegging på overordnet nivå.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.