kystfestninger

Kystfestninger er landbaserte kanon- eller torpedobatterier beregnet på beskyttelse av viktige kystavsnitt, havnebyer, marinebaser og -stasjoner mot angrep fra sjøen.

Kystfestninger har vært i bruk så lenge det har eksistert kanoner, det vil i praksis si fra 1400-tallet og opp til vår tid. For kyststater uten noen sterk marine, som kunne hamle opp med de store flåtemaktenes mariner på det åpne hav, har de spilt en hovedrolle i disse statens forsvar mot angrep og invasjon fra sjøen. Men også flåtemaktene har anlagt kystfestninger til forsvar av basene sine mot fiendtlige raid.

Kystfestningene kunne enten være underlagt og inngå som del av Marinen, eller de kunne være del av Hæren. I Sovjetunionen, og som hovedregel i de skandinaviske land, tilhørte kystfestningene marinen, mens de i Tyskland under andre verdenskrig, og i de fleste engelskspråklige land, var en del av Hæren. I Norge var kystfestningene i 1899 blitt organisert som et eget våpen i Hæren, Kystartilleriet. I 1933 gikk Kystartilleriet sammen med Marinen inn i Sjøforsvaret. Og dette var ordningen fram til Kystartilleriet ble nedlagt i 2002, bortsett fra i årene 1953 til 1957, da Kystartilleriet inngikk i Hærens artillerikorps.

Etter at effektive sjøminer gjorde sitt inntog under den amerikanske borgerkrig (1861–65), ble kystfestningene ofte anlagt i tilknytning til minesperringer, og tjente da som bestrykningsbatteri for minesperringen for å hindre fiendtlige mineryddingsfartøyer fra å uskadeliggjøre minene. I Norge ble det lagt et forankret, kontrollerbart minefelt i Drøbaksundet 1877–79, dekket av festningen Oscarsborgs kanoner. Kystfestninger kunne også operere i samarbeid med marinestyrker. Ildgivningen fra kystfestningen ble da forsøkt koordinert med ildgivning eller torpedoangrep fra marinefartøyene, for at angrepsstyrken skulle bli konfrontert med flere forskjellige trusler, fra forskjellige retninger, samtidig.

I konfrontasjon mellom et marinefartøy og en kystfestning var det lenge anslått at stridsverdien av én landbasert kanon, tilsvarte stridsverdien til tre fartøysbaserte kanoner av samme kaliber. Årsaken var at den landbaserte kanonen, fordi den sto på en stødig og ubevegelig plattform, skjøt mer nøyaktig enn den fartøysbaserte kanonen. Landbaserte kanoner nøt som regel også fordel av at de var bedre beskyttet av fortifikasjoner i form av jordvoller, eller fordi de var plassert inne i fjell. De fleste kystfestninger som ble nedkjempet ble inntatt fra landsiden.

Kystfestningen har indirekte også spilt en rolle i utviklingen av folkeretten på havet, i den forstand at "kanonskudds avstand" fra kystlinjen, i praksis tre eller fire nautiske mil, lenge var mål på utstrekningen av kyststatens territorialfarvann, det farvannet som var underlagt kyststatens lover.

Den våpenteknologiske utviklingen på 1900-tallet, spesielt utviklingen av langtrekkende presisjonsmissiler, bidro etter hvert til å øke kystfestningenes sårbarhet, og redusere deres betydning. De land som fremdeles opprettholder et landbasert forsvar mot angrep fra sjøen, baserer det stort sett på mobile missilbatterier i en eller annen form.

Kystfestningens rolle i forsvaret av Norge

Akershus festning, som ble anlagt på Akersneset i 1299, var en tradisjonell festning med hovedvekt på å beskytte mot angrep fra landsiden. Men med innføring av kanoner på 1500-tallet kunne den ved sin beliggenhet også sperre innseilingen til Oslo havn mellom Akersnest og Hovedøya, og hadde slik sett funksjon som kystfestning.

Alle festningene som lå ved kysten hadde, likhet med Akershus, oppgaver i havneforsvaret og i forsvar mot angrep fra sjøen. De var derfor også utstyrt med spesialammunisjon til bruk mot skip: knippel-ammunisjon i form av stangkuler eller lenkekuler, beregnet til å skyte i stykker seil og stående rigg.

1500-tallet

Den første rene kystfestningen vi kjenner til i Norge, er blokkhuset på Gammeløya innenfor Flekkerøy ved Kristiansand, som ble anlagt i 1556 for å forsvare Indre Flekkerøy havn. Havna ble benyttet av den dansk-norske fellesflåten som utgangspunkt for å bekjempe piratvirksomhet i Nordsjøen. Blokkhuset ble revet igjen i 1561 og kanonene overført til Akershus festning. I 1635 ble det igjen behov for å beskytte havna i Indre Flekkerøy mot sjørøvere. Det ble nå bygget en festning som dekket hele øya, som fikk navnet Christiansø. Denne festningen ble lagt ned i 1658 og avløst av festningen Fredriksholm, som ble anlagt på en mindre holme rett utenfor havna den skulle beskytte. Fredriksholm ble lagt ned i 1804, men høsten 1807 kom det britiske linjeskipet HMS Spencer sammen med en fregatt og en kutterbrigg inn Vestergapet og inntok den forlatte festningen. Da engelskmennene forlot stedet etter en uke ble alle bygningene brent og tårnet og andre deler av festningen ble sprengt. Etter dette ble festningen tatt i bruk igjen og bestykket med ni 18 punds kanoner (se kaliber). Fra 1813 og så lenge krigen varte var Fredriksholm bemannet og klar, men ble ikke angrepet igjen i løpet av krigen.

Mellom 1560 og 1568 fikk lensherren på Bergenhus, Erik O. Rosenkrantz, bygget ut en rekke nye kanonbatterier på Bergenhus festning, Rosenkrantz tårn, Sverresborg og Nordnes til forsvar av Bergen havn. I juli 1665 søkte en stor nederlandsk flåte med verdifull krydderlast fra Ostindia tilflukt i Bergen for å unngå en engelsk eskadre som krysset i Nordsjøen. Om morgenen 2. august angrep engelskmennene. Ilden ble besvart både fra de nederlandske fartøyene og fra befestningene på land. Etter fire timers kamp måtte engelskmennene trekke seg ut. Bergenhus og Nordnes hadde da forbrukt fire tonn krutt og skutt over 5000 muskettkuler og 1000 kanonkuler. De norske tapene var sju falne og 26 sårede. Flere av festningenes kanoner var ødelagt og flere hus på festningen og i byen hadde større og mindre skader. I Bergen by ble åtte sivile drept og tre såret. Nederlenderne mistet 123 mann og engelskmennene mellom 600 og 700 mann.

1600- og 1700-tallet

Kommandant på Bergenhus under slaget var Johan Caspar von Cicignon. I 1679 ble han utnevnt til generalmajor og overinspektør over alle norske festninger. Under hans ledelse utover på 1680-tallet ble det nå bygd en rekke nye kystfestninger. Stavern fort ble anlagt for å beskytte havnen der. Festningsholmen med Akerø fort, rett øst for Akerøya, ble anlagt som en ytre befestning for Fredriksten festning i Halden og Fredrikstad festningsverker, og det ble etablert en skanse i Sponvika i Iddefjorden inn til Halden. Ved Kristiansand sto festningen Christiansholm ferdig i 1672, men nå ble det også bygd skanser med batterier på Odderøya og Lagmannsholmen. Festningen på Munkholmen i Trondheimsfjorden, som ble påbegynt etter den svenske beleiringen av Trondheim i 1658, ble videreført og sto ferdig i 1707.

I 1788 ble det anlagt et fort på Kjerringholmen i Vesterelva mellom Kråkerøy og Gressvik, like utenfor Fredrikstad, som en del av de ytre befestningene til Fredrikstad festning. Huth fort, etter generalmajor Heinrich Wilhelm von Huth som fikk fortet bygget, spilte en rolle under Napoleonskrigene ved å beskytte den norske skjærgårdsflåten i 1808, og kom i kamp under det svenske angrepet på Fredrikstad festning i 1814, uten at det fikk utrettet stort.

Napoleonskrigene førte til at det ble bygd et stort antall kystfestninger i Norge. Mellom 1801 og 1814 var hele 91 kanonbatterier med i alt 590 kanoner i virksomhet, fra Halden til Hammerfest.

Union med Sverige

Etter 1814, da Norge var blitt alliert med sin gamle erkefiende Sverige, forelå det ikke noen markert trussel mot landet, og det ble ikke bygget noen nye festninger før ut på 1840-tallet. Foranledningen var bekymringen det skapte at Tyskland nå seilte opp som stormakt i Europa. Dessuten satt krigen med Storbritannia 1807-1814 fortsatt sterkt i minnet, og holdt levende interessen for forsvar av innløpet til de viktigste havnene. Begge de to festningene som ble bygget på denne tiden var derfor kystfestninger. Oscarsborg festning på Søndre Kaholmen i Drøbaksundet sto ferdig i 1856. Til beskyttelse av marinebasen Karljohansvern på Horten ble det oppført to små kystfestninger, Norsk Løve på Vealøs og Citadellet, og tre kanonbatterier: Tivolibatteriet, Møringabatteriet, og batteriet på Hortenstangen, som sto ferdig omtrent samtidig.

Ferdig utbygd i 1856 var Oscarsborg ansett som en av de sterkeste festningene i Nord Europa. Den gleden ble kortvarig. Fra 1860 var riflet skyts blitt tatt i bruk, med større skuddvidde, presisjon og gjennombruddskraft, og få år senere gjorde pansrede krigsskip sitt inntog i verdens mariner. På kort tid var kystfestningene på Oscarsborg og Horten blitt umoderne. Befestningene på Horten ble aldri modernisert. Det ble i stedet anlagt et framskutt støttepunkt for marinen i Melsomvik i Tønsbergfjorden, beskyttet av moderne kystfestninger og minefelt. Oscarsborg ble derimot modernisert og videre utbygd. Festningen fikk sine første riflede kanoner i 1868, vestre løp forbi Kaholmene ble stengt med en undervannsvoll, en jeteé, som sto ferdig i 1879.

Unionskrisen med Sverige på 1890-tallet førte til forsert utbygging av kystfestninger. Oscarsborg ble videre utbygget, blant annet med tre 28cm. Kruppkanoner, og det ble etablert kanonbatterier på Seiersten på Drøbak-siden av sundet, på Håøya i Drøbaksundet, vest for Oscarsborg, på Nordre Kaholmen, på Nesset på Hurumlandet, og i Svelvik. Torpedobatteriet på nordre Kaholmen sto ferdig i 1901. I 1897 sto Tønsberg befestninger på Håøya og Sundåsen i Tønsbergfjorden ferdig, med oppgave å forsvare innløpet til Melsomvik. I 1900 ble det etablert et bestrykningsbatteri på Kråkerøy med oppgave å beskytte minesperringen ved innseilingen til Fredrikstad. Kristiansand fikk sin første moderne kystfestning på Gleodden ved munningen av Topdalsfjorden i 1897. Og fra og med 1901 ble også Odderøya bygget ut og modernisert. I Bergen ble det anlagt kanonbatterier på Sandviksfjellet, Hellen og Kvarven, og et torpedobatteri på Kvarven, med oppgave å beskytte Bergen havn og Marinens installasjoner på Marineholmen og i Wallemsviken. En rekke mindre bestrykningsbatterier ble etablert i tilknytning til minesperringer som ble lagt ut. I munningen av Trondheimsfjorden ble det anlagt kystfestninger på Hysnes og Brettingen på nordsiden av fjorden, og på Hambora på sørsiden, de såkalte Agdenes befestninger.

Innføring av så mye nytt og hypermoderne krigsmateriell både til Kystartilleriet og Marinen, til sistnevnte i form av fire panserskip, og en rekke torpedo- og kanonbåter, krevde utvikling av ny taktikk og nye operasjonskonsepter. Dette var ikke gjort i en håndvending, og ble en kilde til strid både mellom Hæren og Marinen og innad i Marinen. Fram til forsvarsordningen av 1933, da Kystartilleriet ble opprettet som egen våpengren, og sammen med Marinen gikk inn i Sjøforsvaret, var plasseringen av kystfestningene diktert ut fra et landmilitært syn. Unntaket var Tønsberg befestninger som opprinnelig var anlagt av Marinen.

Etter Hærens mening var kystfestningens hovedoppgave å sørge for forsvar av landets viktigste punkter og støtte Hæren på dens sjøfront. I Marinen mente kommanderende admiral, Christian Sparre, at kystfestningene måte fungere som forsvars- og støttepunkter som panserskipene kunne ha som utgangspunkt for raske utfall mot fienden når det bød seg en gunstig anledning, og som de aldri måtte bli avskåret fra. Hans stabssjef, kontreadmiral Jacob Børresen, som i tilfelle krig skulle føre kommandoen over panserskipene og torpedobåtene, den såkalte Skagerrakeskadren, var uenig. Han mente at kystfestningene gjorde at det ikke ble nødvendig å fordele panserskipene langs kysten til forsvar av de viktigste havnene. Frigjort fra denne rent defensive rollen kunne de i stedet utgjøre en slagkraftig mobil eskadre som, støttet av en skjerm av torpedobåter, kunne settes inn mot en inntrengende fiende. Uenigheten ble kilde til den bitre "admiralstriden" som varte helt til 1910, og som endte med at begge admiraler måtte gå.

Første verdenskrig og mellomkrigstiden

Under første verdenskrig ble kystfestningene delvis mobilisert og ved festningene i ytre Oslofjord, Kristiansand og Bergen, ble ett eller flere minefelt utlagt i perioden august 1914 til november 1918.

Natten til 16. november 1914 ankom den tyske hjelpekrysseren Berlin Trondheim, uten tillatelse. Den hadde passert Agdenes befestninger uten at den var blitt oppdaget. Episoden førte til at bevoktningstjenesten i tilknyting til kystfestningene ble bygget ut, til at årvåkenheten ble skjerpet, og til at instruksen for å åpne ild ble endret. Det er grunn til å tro at Berlin-affæren også var årsak til at kommandanten på Oscarsborg 9. april 1940, oberst Birger Eriksen, fikk mot til å åpne ild mot de fremmede fartøyene som trengte inn Oslofjorden. Som major hadde Eriksen overtatt som kommandant for Agdenes befestninger i 1915, og hadde da gjennomgått Berlin-affæren i detalj for å finne ut hvordan han skulle unngå at en inntrenger passerte hans festning uten at han hadde mulighet for å stoppe ham med kanonild.

I august 1915 besluttet Stortinget at det skulle bygges ut en "frontalsperre" i Ytre Oslofjord, i form av kystfestninger på Rauøy og Bolærne. Oppgaven var å sikre at Østlandet, der hovedtyngden av det norske forsvarets ressurser befant seg, kunne forbli på norske hender i tilfelle krig. Kristianiafjordens ytre befestninger (Rauøy og Bolærne) sto ferdig som et provisorisk anlegg i 1916, men var ikke fullt utbygd før i 1934. I februar 1935 bestemte forsvarsdepartementet av alle befestningene i Ytre Oslofjord, inkludert Tønsberg befestninger og de nye Mågerø og Torås fortTjøme, som var under bygging, skulle benevnes Oslofjord festning .

Ved beslutningen i 1933 om å samle kystfestningene i Kystartilleriet, som ble gjennomført fra 1. juli 1934, var Forsvaret så nedkjørt på grunn av manglende fornyelse av materiell, manglende øvelser og utdanning, at kommanderende admiral uttalte at han måtte få varsel to år i forveien for å få Sjøforsvaret opp på et nivå som gjorde det mulig å sette opp et nøytralitetsvern. Det fikk han ikke. Kommandanten på Bergen festning, Oberst Gunnar Isaachsen Willoch, uttalte etter andre verdenskrig, at så vidt han visste hadde ikke skytset ved Bergen festning i 1940 løsnet ett eneste skudd med full krigsladning siden det ble monteringsskutt sist på 1800-tallet. Det førte til feil både på kanoner og ammunisjon 9. april 1940, som kunne vært unngått om kanonene var blitt prøvd på forhånd, under stridsmessige forhold. På Rauøy, Bolærne og Mågerø var det blitt montert nytt skyts mellom 1933 og 1935, som det innkalte mannskapet i 1940 aldri hadde sett før. Kanonenes tilstand var ikke kjent, ettersom det ikke var blitt skutt med stridsammunisjon siden monteringen.

Andre verdenskrig

Da nøytralitetsvernet ble etablert 3. september 1939, ble bare en fjerdedel av kystfestningenes mobiliseringsfordelte styrke kalt inn, 2080 befal og menige mot 8414 befal og menige ved full mobilisering.

Under Tysklands angrep på Norge 9. april 1940, operasjon Weserübung, opplevde kystartilleriet sin største triumf, da Oscarsborg festning senket den tunge krysseren Blücher. Det var en demonstrasjon av kystfestningens betydning som ledd i kyststatens forsvar mot angrep fra sjøen. Dersom kystartilleriet hadde fått anledning til å fungere som forutsatt, kunne resultatet av det tyske angrepet blitt et helt annet.

Styrken som skulle innta Oslo ble av en eller annen grunn ikke beskutt fra Mågerø. Rauøy og Bolærne avfyrte flere varselskudd, men på grunn av mørke og redusert sikt i tåke, kom det aldri til noen artilleriduell, og de tyske fartøyene kunne passere uskadd. Lenger nord, på Oscarsborg, hadde oberst Eriksen, ved melding om begivenhetene i ytre Oslofjord, inntatt stridsposter. Ved siden av Oscarsborg hadde han også kommandoen over batteriene på Neset på vestsiden av fjorden og Husvik, Kopås og Seiersten på østsiden. Da Blücher, som første fartøy i den tyske kolonnen, kom på skuddhold, åpnet Eriksen ild, og den tyske krysseren kom i brann. Da Blücher passerte torpedobatteriet på Nordre Kaholmen ble den truffet av to torpedoer. Klokka 06:30 gikk krysseren ned, med et tap på mellom 700 og 1000 mann. Den øvrige styrken snudde, før den senere på dagen innledet et bombardement av Oscarsborg støttet av fly. Klokka 09:00 den 10. april overga Eriksen festningen.

Styrken som skulle innta Kristiansand ble forsinket grunnet tett tåke. Og da tåken lettet ved 05:00-tiden om morgenen ble den observert av et norsk fly. Overraskelsesmomentet var gått tapt. Idet styrken krysset grensen til Kristiansand krigshavn, avfyrte Odderøya et varselskudd. Når de inntrengende fartøyene ikke responderte åpnet festningen ild, og den tyske eskadresjefen bestemte seg til å avvente til han fikk luftstøtte. Kort etter ble festningen angrepet av fly, samtidig som den tyske styrkesjefen gjorde et nytt forsøk på inntrengning, bare for å bli tvunget til å trekke seg tilbake under dekke av røyk. Litt over klokka 10:00 gjorde tyskerne et tredje forsøk. Ved en misforståelse trodde fortsledelsen at det denne gang var allierte fartøyer som var kommet til unnsetning. Det ble gitt ordre om ildopphør og den tyske angrepsstyrken kunne innta byen.

Styrken som skulle innta Bergen ble rapportert på vei inn Korsfjorden klokken 01:00. Kommandanten på Lerøy fort besluttet å minelegge den trange Lerøyosen, og da styrken kom på skuddhold åpnet han ild, men oppnådde bare å treffe ett av fartøyene, en armert tråler, som ble lettere skadet. Ingen av minene gikk av da styrken passerte. Da styrken kom innen rekkevidde av kanonene på Kvarven fort, nølte kommandanten, oberst Willoch, så lenge med å åpne ild at de fleste av fartøyene kom seg uskadd forbi. Inne på Byfjorden ble styrken angrepet av Hellen fort, men en kombinasjon av dårlig sikt og feil på kanonene gjorde at ilden ikke hadde noen virkning og styrken kunne innta byen.

Styrken underveis til Trondheim ble rapportert da den ankom grensen for Trondheim krigshavn klokka 03:00. Kommandanten på Agdenes ga ordre til at Brettingen og Hysnes fort skulle åpne ild, men grunnet et sammenfall av uheldige omstendigheter: tekniske problemer med kanonene, dårlig sikt, og for lav beredskap, og det at de tyske fartøyene passerte med høy fart, gjorde at ingen av skuddene fra Brettingen traff, og at Hysnes ikke greide å løsne skudd før fartøyene hadde passert. Mens hovedstyrken fortsatte inn til Trondheim, stanset de tre jagerne i styrken opp, og gikk i posisjon på begge sider av fjorden i påvente av at det skulle bli lyst. De hadde i oppdrag å sette i land soldater som kunne innta fortene fra landsiden. Av ukjente grunner åpnet ikke Hysnes ild mot jagerne før klokka 07:00, selv om to av dem hadde vært lett synlige fra fortet siden soloppgang halvannen time tidligere. Da fortet omsider åpnet ild ble en av jagerne så skadet at den måtte settes på land. De to andre jagerne ga ildstøtte til soldatene som greide å innta Hysnes og Brettingen i løpet av dagen.

I løpet av krigsårene bygde tyskerne 315 kystfestninger på strekningen fra Oslofjorden til Lyngen i Troms, bemannet med 65 000 mann. Det største, på Trondenes ved Harstad, hadde kanoner med kaliber 40,6 cm. Anleggene var en del av tyskernes Festung Europa, en kjede med kystfestninger langs hele kysten av det tysk-okkuperte Europa, fra Hellas til Kirkenes, for å hindre alliert sjøinvasjon.

Den kalde krigen

Etter krigen overtok Det norske forsvaret i første omgang 116 kanonbatterier og 15 torpedobatterier, i alt 131, av de tyske kystfestningene. Dette oversteg hva Forsvaret hadde kapasitet og økonomi til å bemanne og drive, og antall kystfestninger ble utover på 1950- og 1960-tallet redusert til 32 kanonfort med ex-tysk kanonmateriell, standardisert til hhv kaliber 10,5 cm, 12,7 cm og 15 cm, fem torpedobatterier med ex-tyske torpedoer og ti kontrollerbare minefelt, med engelske eller amerikanske miner. Av kanonfortene var fem nyanlegg (Årøybukt og Breiviknes i Lyngen, Rødbergodden og Skorliodden i Malangen, og Sandsøy i Vågsfjorden nord for Harstad). De øvrige var oppgraderte og moderniserte anlegg som Forsvaret overtok fra tyskerne etter krigen. Sju av disse (Hysnes og Brettingen i Trondheimsfjorden, Odderøya i Kristiansand, Rauøy, Bolærne, Kopås og Oscarsborg i Oslofjorden) var opprinnelig norske anlegg tyskerne hadde overtatt og bygget ut under okkupasjonen.

I Sør-Norge var kystfestningene plassert som innløpsforsvar ved innseilingen til de viktigste byene, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og byene rundt Oslofjorden.

I Nord-Norge var kystfestningene plassert ved innløpet til eller inne i fjordene som løper dypt inn i hærens kjerneområde i Indre Troms, fra Lyngenfjorden i Nord til Vestfjorden i sørvest, for å forsvare hærens flanke og rygg mot invasjon fra sjøen. Det ble utviklet et sjøinvasjonskonsept basert på tett samvirke mellom marinens MTBer og ubåter og kystartilleriets kanonbatterier og minefelt. Sjøinvasjonsforsvaret var lagdelt, med ubåtene ytterst på territorialgrensen, MTBene i "lurkeposisjoner" i skjul blant holmer og skjær i midten, og fortene og minefeltene innerst, hvor den ideelle målsettingen var at MTBenes missiler og torpedoer skulle begynne å treffe invasjonsstyrken idet denne kom under ild fra kanonbatteriene, samtidig som den kom inn i minefeltet.

Sju av kystfestningene ble beredskapsfort med tilnærmet full oppsetning i fred, fem i Nord-Norge (Nes ved innløpet til Ofotfjorden, Grøtavær i Andfjorden, Skrolsvik i Vågsfjorden, Rødbergodden i Malangen og Grøtsund innerst i Grøtsundet nord for Tromsø), og to i Sør-Norge (Brettingen i Trondheimsfjorden og Bolærne i Oslofjorden).

I 1968 ble det utarbeidet en plan for det fremtidige Kystartilleriet. Planen resulterte i at seks fort (Bolærne, Rauøy, Visterøy, Årøybukt, Breiviknes, og Skjeljanger) i perioden fra 1972 til 1983, til sammen fikk 16 nye Bofors 75mm tårnkanoner med en rekkevidde på 12000 meter, høy skuddtakt og god egenbeskyttelse.

I 1978 anbefalte Forsvarskommisjonen at det ble anskaffet ni batterier med i alt 23 120 mm kanoner fra Trøndelag og nordover. Anbefalingen førte til at det i 1981 ble inngått kontrakt med Bofors om å levere åtte 120 mm kanoner med skuddvidde på 25000 meter. Disse skulle utplasseres med tre kanoner i et nyanlegg på Meløyvær i Andfjord/Vågsfjordbassenget nord for Harstad, med to kanoner på gamle Nes fort i Lødingen sør for Harstad, og med tre kanoner i et nyanlegg på øya Kråkvåg i Trondheimsfjorden

Det ble også gjennomført modernisering av fire torpedobatterier (Korshamn i Ballangen, Søviknes i Hasselvika, Herdla i Askøy kommune nord for Bergen, og Lerøy i tidligere Sund kommune sør for Bergen) og seks minefelt (Grøtsund nord for Tromsø, Herdla Nord for Bergen, Visterøy sør for Bergen, Mastrafjord i tidligere Rennesøy kommune nord for Stavanger, Krossodden, på vestsiden av Flekkerøy ved Kristiansand, og Lerøy). De tre nye fortene sto ferdig i operativ stand i henholdsvis september 1989, mai 1992 og august 1994.

Kystfestningene avvikles

Under Golfkrigen (1990-1991) ble det for første gang demonstrert hvor effektive moderne langtrekkende presisjonsvåpen var mot stasjonære mål. Det spredte seg en oppfatning om at kystfestningene med ett var blitt sårbare. Etter den kalde krigen dreide NATO oppmerksomheten bort fra nasjonalt forsvar i retning av større vekt på internasjonale operasjoner, og det ble lagt press på medlemslandene for å omdanne Forsvaret i samme retning, med mindre vekt på statisk mobiliseringsbasert invasjonsforsvar og større vekt på evne til internasjonale operasjoner ved hjelp av strategisk mobilitet. En kystfestning er i sin natur statisk, og kan ikke flyttes for å delta i en operasjon et annet sted. Kystfestningene fikk gradvis lavere prioritet, og utfasingen av fortene skjøt fart utover mot årtusenskiftet. Innen 1999 var de resterende 25 fort med ex-tysk materiell lagt ned, og antall minefelt og torpedobatterier var redusert til seks, tre av hver, hvorav fire var i området rundt Bergen.

De nye fortene ble beholdt på mobiliseringsstatus. Men fra 2001 ble de, sammen med de seks undervannsanleggene, lagt i "møllpose" med bare minimalt ettersyn. Fra 2006 ble de besluttet nedlagt. Kystartilleriet ble formelt nedlagt i 2007, 108 år etter at det var blitt opprettet som egen våpengren.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg