Lødingen

Berggrunnen består nesten utelukkende av prekambriske bergarter, og disse er blant de eldste bergartene som er påvist her i landet. Eldst er gneisene i de nordre delene av kommunen; disse er opptil 2900 mill. år gamle. I søndre del av kommunen dominerer granitt og lignende bergarter; disse er opptil 1750 mill. år gamle. I fjellområdet mellom Øksfjorden og Kanstadfjorden finnes det et par jernmalmforekomster, men de er ikke drivverdige.

Landskapet i Lødingen er til dels svært berglendt. Det høyeste partiet finner en i nordvest der Møysalen på grensen mot Sortland kommune når 1262 moh. Her finnes noen mindre isbreer (i alt 3 km²). Langs kysten, først og fremst i sør, utgjør strandflaten en flat brem hvor det meste av dyrkingsjorda og bosetningen er.

Det aller meste av bosetningen i kommunen finner en i sør; på strekningen mellom Øksneshamn innenfor munningen av Øksfjorden og Lødingen bor hele 96 prosent av kommunens befolkning (2016). Bosetningen er fremfor alt konsentrert til kommunens eneste tettsted, administrasjonssenteret Lødingen som 2015 hadde 1746 innbyggere. Dette gir kommunen en tettstedsandel i befolkningen på 81 prosent mot 71 prosent i fylket som helhet dette året.

Folketallet i Lødingen var stort sett stabilt frem til først på 1980-tallet, men har siden vist nedgang, og det lå 2016 31 prosent lavere enn i 1981 (etter dagens grenser). I tiårsperioden 2006-16 gikk folketallet i kommunen tilbake med gjennomsnittlig 0,8 prosent årlig mot en vekst på 0,2 prosent i fylket som helhet.

Næringslivet i Lødingen er i stor grad preget av servicenæringene og er i vesentlig grad konsentrert til kommunesenteret. I alt tilhører 76 prosent av kommunens arbeidsplasser servicenæringene mot 73 prosent i fylket som helhet (2015).

Jordbruk og fiske er viktige næringer, og i alt ni prosent av arbeidsplassene i kommunen var 2015 i primærnæringene mot fem prosent i Nordland. De fleste gårdene er små, men i Lødingen Vestbygd finnes flere større bruk. Her er en betydelig jordbruksproduksjon med vekt på husdyrhold. Melkeproduksjon er viktigst; det holdes også noe geit.

I enkelte år med såkalt østlig lofotfiske foregår det et rikt skreifiske helt inn til Kanstadfjorden og Lødingen. Foruten Lofotfisket er vanlig fjordfiske viktig i kommunen. Fartøyer hjemmehørende i Lødingen brakte 2014 i land fangster til en førstehåndsverdi av 135,9 mill. kr. En stor del av denne fangsten er torsk og lignende fiskeslag. Lødingen har etter Øksnes, Værøy og Andøy størst ilandbrakt fangst blant fylkets kommuner; 2014 utgjorde førstehåndsverdien av den ilandførte fangsten 188,7 mill. kr. En betydelig andel av denne er pelagisk fangst, det vil si fiskeslag som sild, lodde, makrell, mv. Kommunen har ellers adskillig oppdrettsvirksomhet (blant annet Norway Pelagic ASA).

Industrien sysselsetter i alt åtte prosent av Lødingens arbeidsplasser, 14 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning (2015). Klart viktigste industribransje er næringsmiddelindustri med 62 prosent av de sysselsatte i industrien (2014); det er fiskeindustri flere steder i kommunen, likeledes tangmelfabrikk.

To andre industribransjer merkes (prosent av industriens ansatte 2014): verkstedindustrien (28) med blant annet slipp og mekanisk verksted og bergverk (11) med utgangspunkt i lødingengranitt som er brukt i flere av kunstverkene i Skulpturlandskap Nordland.

Det drives et aktivt arbeid i Lødingen med sikte på nyetableringer for å kompensere bortfallet av offentlige og halvoffentlige arbeidsplasser som i Telenor, Sjøforsvaret og Post- og teletilsynet. I denne sammenheng er blant annet Telenors tidligere administrasjonsbygg benyttet til ny virksomhet i det som nå er Lødingen næringshage.

Av de bosatte yrkestakerene i Lødingen arbeider 17 prosent utenfor kommunen hvorav tre prosent både i Sortland og Harstad og to prosent i Tromsø (2015).

Tettstedet Lødingen er et kommunikasjonsknutepunkt, og kommunen har stor gjennomgangstrafikk. E 10 (Kong Olavs vei) går gjennom kommunens nordlige del og gir fergefri forbindelse med Narvik, Vesterålen, Harstad og Lofoten (se Lofast).

Fra Kåringen på E 10 fører Rv. 85 sørover til kommunesenteret, og herfra går det ferge over Vestfjorden til Bognes ved E 6. Dette representerer den korteste forbindelsen sørover fra Harstad og Vesterålen. Fra E 10 i Austre Kanstad går Fv. 837 til Rindbø i den vestre delen av kommunen; herfra går Fv. 691 videre til Øksneshamn like innenfor munningen av Øksfjorden.

Tettstedet har hurtigbåtforbindelse med Svolvær og med de veiløse bygdene på vestsiden av Øksfjorden.

Lødingen har lange tradisjoner som lostasjon, og på 1950-tallet var stasjonen her Norges største, og fortsatt er virksomhet her betydelig. I tettstedet ligger Losmuseet Lødingen, et spesialmuseum for historien om losvirksomheten langs kysten mellom Honningsvåg i nord og Kopervik i sør, med Lødingen som sentralt losformidlingssted. Museet er samlokalisert med Telemuseet Lødingen i «Gammelstasjonen», telegrafstasjonen fra 1895; telemuseet har hovedvekt på telegrafiens historie.

Sjøforsvaret har øvingsavdeling i Lødingen.

Lødingen hører til Nordland politidistrikt, Ofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet for Vesterålen regionråd sammen med Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes.

Lødingen kommune svarer til soknet Lødingen i Ofoten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Lødingen til Salten fogderi i Nordlands amt.

Offersøy er et betydelig turistsenter. Lødingen kirke er en tømret korskirke, sannsynligvis den fjerde kirkebygningen på stedet, sist gjenoppbygd 1897. På Nes ved Kanstadfjorden finnes helleristninger, datert til 5000 år f.Kr., de nordligste innslipte helleristninger som kjennes. I nordvest ligger en del av Møysalen nasjonalpark og Møysalen landskapsvernområde.

Kommunevåpenet (godkjent 1984) har en gull femsøylet valknute mot en rød bakgrunn; henspiller på Lødingen som et knutepunkt.

Navnet kommer av norrønt Lǫðueng, trolig av ‘løe‘ og ’eng’.

• Lødingen – tettstedet

• Lødingen kommunes nettsider

• Fjordholm, Vivian m.fl.: Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie, 1987-, 4 b. i 7, isbn 82-991644-2-7, Finn boken