Slaget på Bergens våg var et sjøslag som stod 12. august 1665 på Vågen i Bergen mellom en nederlandsk og en engelsk flåte. Dansk-norske styrker deltok på nederlandsk side. Slaget endte med nederlandsk seier.
slaget på Bergen våg, slaget på Vågen
På forsommeren 1665 hadde den dansk-norske kongen Frederik 3. et møte med den engelske utsendingen Gilbert Talbot i København. Ifølge engelskmannen klaget kongen over sin vanskelige økonomiske situasjon. Krigene mot Sverige i 1657–1658 (Krabbekrigen) og 1658–1660 (Bjelkefeiden) hadde tømt statskassen og tvunget det dansk-norske kongedømmet ut i dyp gjeld.
Danskekongen ga videre uttrykk for sterk misnøye med hvordan han ble behandlet av sin gamle allierte og store kreditor, Nederlandene. Han beskyldte nederlenderne for å ha dyttet ham inn i den siste krigen mot svenskene for å gjøre ham avhengig av nederlandsk militær og økonomisk støtte. På denne måten ville nederlenderne sikre seg kontroll over Øresundstollen.
Talbot kom da med et forslag som kunne hjelpe kongen ut av den økonomiske krisen og samtidig sette nederlenderne på plass. England lå på dette tidspunktet i krig med Nederland og hadde nylig vunnet et stort sjøslag utenfor havnebyen Lowestoft. Flere nederlandske handelsskip fant det nå for risikabelt å seile gjennom Den engelske kanal og satte i stedet kursen vest for de britiske øyene og inn i Nordsjøen nordfra. Deretter søkte de tilflukt i norske havner, først og fremst Bergen, for å vente på en eskorte av nederlandske orlogsskip som kunne føre dem trygt hjem.
Talbots forslag gikk ut på at britene og danskene i all hemmelighet skulle gå sammen om å beslaglegge de nederlandske handelsskipene som var søkklastet med verdifulle varer fra Ostindia (Indonesia), Middelhavet og Vestindia. Skipene fra Ostindia skulle alene inneholde verdier som var betydelig større enn danskekongens årlige statsinntekter.
Det er godt mulig at kongen og hans rådgivere hadde tenkt på dette før, men med sin dårlige økonomi manglet Danmark-Norge den nødvendige militære styrken til å kapre de tungt bevæpnede nederlandske handelsskipene på egen hånd. Dessuten fryktet danskene represalier fra den mektige nederlandske orlogsflåten, for København var svært sårbar for angrep fra sjøen.
Talbot foreslo derfor at britiske skip skulle få seile inn i de norske havnene og sikre seg de nederlandske skipene. Deretter kunne danskene og engelskmennene dele byttet. Engelskmennene skulle også beskytte Danmark-Norge mot eventuelle nederlandske represalier.
Kong Frederik sa seg interessert i dette. Talbot sendte så et kodet brev til England, der han fortalte at danskekongen støttet planen og var villig til å erklære krig mot Nederlandene så snart det ville være for sent for den nederlandske representanten i København å kunne advare handelsskipene i norske havner.
Etter å ha mottatt meldingen fra Talbot begynte den engelske kongen Karl 2. og hans rådgivere å forberede operasjonen mot de nederlandske skipene. På grunnlag av det Talbot hadde skrevet, regnet de med at den engelske flåten ville få aktiv støtte fra kong Frederiks styrker i Norge. Men det stemte ikke.
Avtalen var ennå ikke i boks. Etter å ha fått svar fra London, noe som tok over tre uker, måtte Talbot forhandle med danske embetsmenn om detaljene. Det viste seg nå at danskene slett ikke hadde tenkt å erklære krig mot Nederlandene. Tilsynelatende håpet kong Frederik at han kunne få tak i de nederlandske rikdommene uten å måtte involvere seg i krig, med de utgifter og den risiko det ville medføre.
Planen Talbot til slutt måtte gå med på, var at Frederiks styrker i de norske havnene skulle forholde seg passive mens de britiske skipene brøt Danmark-Norges nøytralitet. De dansk-norske embetsmennene fikk instrukser om å protestere høylytt, men garnisonene i de norske havnebefestningene skulle ikke gjøre noe for å hindre engelskmennenes angrep. Påskuddet for den manglende motstanden skulle være at Danmark-Norge manglet den militære styrken til å stoppe engelskmennene, og frykten for at engelskmennene kom til å svare med å ødelegge de norske havnebyene. Som lønn for sin passivitet skulle Frederik i all hemmelighet få halvparten av byttet etter at de nederlandske skipene var kapret.
2. august 1665 (23. juli etter den julianske kalenderen, som var i bruk i Danmark-Norge på den tiden) forlot kurerer med hemmelige kodede ordrer København med kurs for Norge, men det ville ta mellom én og to uker før de nådde fram til Bergen, og i mellomtiden var flåteoperasjonene i full gang.
Pieter de Bitter, den nederlandske Ostindiaflåtens admiral.
Claus Ahlefeldt ledet forsvaret av Bergen under slaget på Vågen i 1665.
Johan Caspar de Cicignon var kommandanten på Bergenhus festning under slaget. Kobberstikk av ukjent kunstner, u.å.
Sommeren 1665 lå skipene tett i tett inne på Bergen våg. Innen månedsskiftet juli/august hadde over 60 nederlandske handelsskip søkt tilflukt der. De kom fra nesten alle verdenshjørner og var tungt lastet med kostbare varer. Ti av dem tilhørte den såkalte Ostindiaflåten som hadde seilt fra Batavia (Jakarta) i Indonesia et halvår tidligere. Disse store seilskipene var fullastet med edelsteiner, pepper, muskat, kanel, silke, elfenben og mye annet som ble regnet som luksusvarer på denne tiden. Den samlede verdien av varene om bord på de nederlandske skipene i Bergen kunne finansiere en stor krig, noe som ga dem enorm strategisk betydning. Slik ble Bergen havn scene for et maktspill av global betydning denne sommeren.
Ostindia-skipene var tungt bevæpnet, både for å skremme bort sjørøvere og for å slå tilbake angrep fra fiendtlige krigsskip. De fem største hadde mellom 60 og 70 kanoner fordelt på to dekk og kunne dermed ta opp kampen med de fleste skipene i den engelske marinen. Også mange av de mindre skipene var godt bevæpnet. Dessuten utgjorde de tallrike sjøfolkene en formidabel styrke, kanskje 5000 mann til sammen. Mange av dem hadde erfaring fra tidligere kriger.
Sjøfolkene på de nederlandske skipene ble godt mottatt i Bergen, delvis fordi en god del av dem faktisk var nordmenn. I tillegg hadde det lenge vært tett samkvem mellom norske og nederlandske handelsmenn. Det må ha vært noen livlige sommerdager på Bergens våg, for det var ikke bare nederlandske skip som fylte Vågen. Mange mindre farkoster hadde kommet nordfra siden det nærmet seg tiden for et av de årlige nordlandsstevnene, der fiskerne fra Nord-Norge kom for å bytte fisk mot korn, kornprodukter, redskap og utstyr. Bergen hadde på dette tidspunktet mellom 12 000 og 15 000 innbyggere og var den største byen i Danmark-Norge etter København.
Ostindiaflåtens admiral, den erfarne Pieter de Bitter, ble invitert til gjestebud av kommandanten på Bergenhus festning, Johan Caspar de Cicignon, og øverstkommanderende for den norske hæren, Claus von Ahlefeldt, som også befant seg i byen. De dansk-norske befalhaverne visste at det hadde foregått forhandlinger mellom Frederik 3. og engelskmennene i København, men de hadde ikke mottatt ordren om å la engelskmennene kapre de nederlandske skipene uten innblanding. Ahlefeldt og Cicignon hadde dermed ingen grunn til å gjøre noe annet enn å love de nederlandske skipene den beskyttelsen de kunne vente i en nøytral havn.
Admiral Thomas Teddiman hadde kommandoen over den engelske angrepsstyrken under slaget på Bergens våg i 1665.
Den engelske hovedflåten på bortimot 100 skip seilte mot norskekysten i begynnelsen av august. Flåtesjefen, Edward Montague, 1. jarl av Sandwich, var underrettet om forhandlingene i København, men hadde ikke fått noen endelig bekreftelse på at avtalen var på plass. Sandwich og hans admiraler hadde dårlig tid og ville ikke vente på den endelige bekreftelsen fra København. Flåtens matforsyninger var i ferd med å gå tomme, og de var redde for at det rike byttet i Bergen kunne slippe unna.
Den rike lasten på de nederlandske handelsskipene var svært viktig for engelskmennene. Håpet om et rikt bytte var faktisk en av grunnene til at kong Karl 2. av England hadde gått til krig mot Nederland, for de engelske statsfinansene var i en håpløs forfatning. Ved å plyndre nederlandske skip og deretter tvinge nederlenderne til å betale en stor krigserstatning håpet Karl 2. å sikre kongedømmets finanser for lang tid framover.
8. august (29. juli) var den svære engelske flåten på høyde med Austevoll på kysten av Hordaland, nær innseilingen til Bergen. Her holdt Sandwich en rådslagning med sine admiraler og fremste kapteiner. Engelskmennene hadde møtt skip som nylig hadde seilt fra Bergen, og fått høre om de tallrike nederlandske handelsskipene som lå på Bergens våg. De engelske befalhaverne bestemte seg nå for å sende en eskadre mot Bergen for å prøve å erobre det rike byttet.
Ettersom de var lite kjent med den trange innseilingen til Bergen, ville ikke engelskmennene risikere å sende sine største skip. I stedet valgte de å sende omtrent 20 mellomstore skip, omtalt som fregatter, hvorav litt over halvparten var handelsskip omgjort til krigsskip. I tillegg sendte de noen mindre fartøyer, deriblant tre «brennere», skip som var klargjort for å bli satt fyr på og sendt mot fienden som en slags flytende brannbombe. Det største skipet var flaggskipet «Revenge» med omkring 60 kanoner.
Thomas Teddiman ble valgt til å lede denne eskadren. Han hadde utmerket seg i slaget ved Lowestoft to måneder tidligere og var blitt slått til ridder for sin innsats. Nå skulle han få en ny mulighet til å utmerke seg. Etter å ha ridd av et kraftig uvær med kuling fra sør, noe som førte til at noen av skipene kom bort fra de andre, seilte Teddimans eskadre 10. august (31. juli) forbi Marsteinen og inn i Korsfjorden. De overnattet på ankerplassen utenfor gjestgiverstedet Bukken i Raunefjorden. Tidlig neste morgen sendte Teddiman et bud i forveien med en slankbygd og hurtigseilende «pinnace» for å melde sin ankomst til de dansk-norske myndighetene og be om deres assistanse under angrepet på de nederlandske skipene. I ett-tiden lettet Teddimans eskadre anker og seilte nordover med god bør fra en vestlig vind.
Omtrent fire timer senere rundet de engelske skipene neset Kvarven og seilte innover Byfjorden mot Bergen. Røde krigsflagg blafret fra mastetoppene. Da Teddimans skip nærmet seg munningen av Vågen, grunnstøtte flaggskipet «Revenge» oppunder Nordnes. Skipet som kom bak, unngikk med nød og neppe en kollisjon. I forvirringen som fulgte, ser det ut til at engelskmennene glemte å avfyre en hilsningssalutt eller fire toppseilet for å vise at de kom i fred. Festningen avfyrte da et varselskudd, og deretter signaliserte engelskmennene raskt fredelige hensikter.
Utover kvelden og natten fulgte noen intense forhandlingsrunder. Engelskmennene gjorde sitt ytterste for å overbevise Ahlefeldt og Cicignon om at de burde støtte et engelsk angrep på de nederlandske skipene, men ble avvist.
Mens forhandlingene pågikk, bukserte engelskmennene skipene sine innover i Vågen helt opp mot Bergenhus festning. De åtte største skipene utenom «Revenge» la seg i en halvmåneformet bue fra nordenden av festningen til Tollbodkaien på Nordnes. Da engelskmennene prøvde å feste trosser på land, ble de møtt av muskettild fra nordmennene. Major Christian Holberg (far til Ludvig Holberg) skal personlig ha sørget for å få kappet trossene de festet på Tollbodkaien.
Samtidig gjorde nederlenderne seg klare til kamp. Sju av de store Ostindia-skipene og ett av de andre bevæpnede handelsskipene ble plassert mellom Bradbenken, like innenfor Bergenhus, og et punkt drøye 100 meter innenfor Nykirken på vestsiden av Vågen. Det ser ut til at de dannet to linjer, med fem skip i den fremste hovedslaglinjen, mens tre skip skal ha lagt seg noe lenger inne i Vågen.
Bergens forsvarere hadde 125 kanoner. En del av disse var forholdsvis nye og ga festningsverkene en anselig ildkraft. De tolv største var 21- og 22-pundere som kunne skyte en ti kilo tung kanonkule over en kilometer. En slik kule hadde en voldsom gjennomslagskraft. Selv om de norske kanonene på papiret ikke tilsvarte stort mer enn skytset til to av de engelske fregattene, hadde de et stort fortrinn ved at de var plassert på fast grunn, mens skipsdekkene var svært ustabile plattformer og forringet skipskanonenes effektivitet.
De norske kanoene ble fordelt på en rekke batterier – fire på den gamle Sverresborg nordøst for munningen av Vågen, elleve batterier på selve Bergenhus, og tre batterier som nylig var konstruert på Nordnespynten, ytterst på motsatt side av Vågen. Disse batteriene kunne beskyte de engelske skipene fra flere kanter og utsette dem for en drepende kryssild.
De norske mannskapene var for øvrig utstyrt med musketter samt blankvåpen som piker (lange, tunge lanser) og partisaner (korte lanser).
Om natten til 12. august (2. august) blåste det fra sør med regn i luften. Det medførte at vinden blåste ut av Vågen, noe som skapte vansker for engelskmennene som fortsatt strevde med å danne sin slaglinje. Men da den korte sommernatten gikk over i grålysning, var de engelske skipene klare til kamp. Ved soloppgang hadde været klarnet, men mørke skyer truet fra sør.
Forhandlingene mellom engelskmennene og de norske befalhaverne fortsatte tidlig om morgenen, men ingen enighet ble oppnådd. Det endte åpenbart med munnhuggeri. Ahlefeldt nevnte i sin rapport at det ble utvekslet «pikante» ord mellom ham og den siste engelske forhandleren da de skilte lag. Ikke lenge etter, ved sekstiden om morgenen 12. august, fikk Teddiman heist et stort engelsk flagg i masten på «Revenge». Også de andre skipene heiste flaggene til topps. Så ble det skutt tre skudd med løskrutt fra flaggskipet: signalet til å åpne ild. De første bredsidene buldret over Vågen.
For å øke ildkraften hadde engelskmennene flyttet en del av sine kanoner over til den skipssiden som vendte inn mot fienden. Det kan ha ført til at det som bokstavelig talt var skipenes slagside, fikk en liten krengning grunnet kanonenes tyngde, og at engelskmennene av den grunn siktet feil. Uansett blir det fortalt at mange av de første skuddene plasket i vannet uten å nå de nederlandske skipene. Andre skudd gikk for høyt.
En del av skuddene traff likevel sine mål. Wouter Schouten, skipslege på et av Ostindia-skipene, fortalte at samtlige av fiendens kanoner «var ladd med skrot og kuler, som fløy inn i våre skip så forskrekkelig at allting knaket og braket». Men tapene på nederlandsk side var beskjedne. Bare to mann på Schoutens skip ble drept.
På festningen ga Ahlefeldt ordre om å heise to hvite flagg, ett mot nederlenderne og ett mot engelskmennene, for å vise at de norske styrkene ville holde seg utenfor konflikten. Men flere engelske skudd traff festningen, og ifølge Ahlefeldt ble to av festningskanonene skutt ut av stilling, og fire mann falt. Om de engelske skuddene traff festningen med hensikt, er uklart. Uansett ga Ahlefeldt nå ordre om å fire de hvite flaggene og heise det store røde Dannebrog over festningen. Deretter ga han ordre om å åpne ild mot de engelske skipene. Snart brakte det løs fra både Sverresborg og selve Bergenhus, så vel som fra batteriene på Nordnes.
På engelsk side ble det hevdet at det var de norske landbatteriene som først åpnet ild mot dem. De mente at dette skyldtes at mannskaper fra de nederlandske skipene hadde gått i land for å hjelpe til med å bemanne de norske batteriene, og at disse mennene ikke adlød Ahlefeldts ordre.
Engelskmennene var forberedt på å kjempe mot både nederlendere og nordmenn. Foruten skipene i den halvmåneformete slaglinjen hadde Teddiman plassert noen av skipene sine lenger ute for å beskyte de norske batteriene. Flaggskipet «Revenge» samt to andre engelske skip lå mindre enn 100 meter fra land utenfor Nordnes, mens ytterligere to engelske skip lå på nordsiden av Bergenhus. Noen mindre fartøyer krysset ute på Byfjorden. Mange av Bergens innbyggere hadde flyktet til fjells. De som var igjen, hørte nå det øredøvende bulderet fra hundrevis av kanoner som ble avfyrt gang på gang nesten midt inne i byen deres. Kanonkulene kunne skimtes som svarte prikker der de føk gjennom luften. Det var praktisk talt uunngåelig at mange traff byens bygninger. Dokumenterte treffere i veggene i den gamle Tollboden på Nordnes, i Vågsbunnen og høyt oppe i veggen på Domkirken (rundt en kilometer fra slagstedet), samt beretninger om at noen kuler landet i Lille Lungegårdsvann, tyder på at kulene falt over det meste av Bergen. De braste gjennom sjøbodenes trevegger så flisene føk. Også mennesker ble rammet. En samtidig kilde forteller at «tre borgere, tre koner, to bønder og to piker» ble drept, og noen ble såret.
Omtrent da skytingen begynte, blåste det opp fra sør, og det begynte å regne. Dette kan ha reddet byen fra å bli skutt i brann. Vinden skapte dessuten problemer for engelskmennene siden all kruttrøyken som blåste rett i synet på dem, gjorde det vanskelig å se fienden. Likevel var det en brutal kamp med smertelige tap på begge sider. Den korte avstanden mellom slaglinjene, bare 200–250 meter, bidro til å gjøre kampen ekstra voldsom. Kule etter kule smalt inn i de engelske skipene eller feide over dekkene der de kuttet spant, veltet kanoner og splintret master og menneskekropper. Det var verst på skipene i slaglinjen, men også «Revenge» og de andre skipene rundt Vågens munning ble truffet gang på gang, for det meste av kuler fra landbatteriene. På dekket av flaggskipet prøvde to unge gentlemen av høy byrd, George Windham og Edward Montagu, å vise en barsk holdning mens de tunge kanonkulene suste rundt dem. Til slutt ble det for mye for Windham, som falt skjelvende sammen på dekket. Montagu prøvde å holde ham oppe, men i det samme kom en kanonkule som drepte Windham på stedet. Montagu fikk magen revet bort og døde kort etter.
På nederlandsk side var tapene mindre, kanskje takket være røyken som blindet engelskmennene. Men virkningen av den engelske kanonaden var likevel skremmende. Mange ble drept eller såret, og det blir fortalt at det nederlandske skipet «Catharina», som lå ved Bradbenken, fikk så store skader at det måtte bli pumpet for fullt i flere dager etterpå for ikke å synke.
Bak sine voller av jord og stein på Nordnes, Bergenhus og Sverresborg var nordmennene for det meste bedre beskyttet enn sjømennene på treskipene, men de var på ingen måte trygge. En og annen engelsk kule gikk gjennom kanonportene og drepte eller såret kanonmannskap. Etter at skytingen hadde vart i bortimot to timer, ble noen kruttladninger i et av batteriene på Bergenhus antent og gikk i luften med et voldsomt brak. To menn ble drept og flere andre såret eller ille forbrent. Både Ahlefeldt og Cicignon ble lettere såret. Dette fikk Ahlefeldt til å prøve å få slutt på kampene ved igjen å heise hvite flagg, men engelskmennene fortsatte å skyte. Det er også mulig at flere av landbatteriene skjøt videre, enten fordi de ikke så de hvite flaggene i all kruttrøyken, eller fordi sjømenn fra de nederlandske skipene hadde blandet seg med kanonmannskapene og ignorert de dansk-norske sjefenes ordrer.
Da de hvite flaggene ble ignorert, hadde ikke Ahlefeldt annet valg enn å la sine menn fortsette å skyte. Den voldsomme kryssilden fra de norske batteriene og de nederlandske skipene forårsaket stadig større skader på de engelske skipene. Man kunne se gapende hull i skipssidene, og mange av skipene hadde fått store skader på riggen. Døde og sårede lå utover de blodstenkte dekkene. Teddiman skrev at det var «det verste stedet mennesker kunne befinne seg».
Etter over tre timers kamp var de engelske skipene så sterkt skadd at de hadde problemer med å fortsette striden. Kulene fra nordmennene og nederlenderne hadde dessuten kappet noen av trossene som holdt den engelske slaglinjen sammen, slik at noen av skipene begynte å drive av i sønnavinden. Det var skipene nærmest Bergenhus som led størst tap, og det skal ha vært disse som først drev av, enten fordi de hadde fått nok, eller fordi trossene var kappet. Situasjonen var nå håpløs for engelskmennene, og snart slo de retrett ved å kappe ankerkablene og la seg drive ut av Vågen. Engelskmennenes retrett blir beskrevet som kaotisk. Flere av skipene var knapt i stand til å seile på grunn av skadene på riggen, og noen gikk på grunn. Dessuten avfyrte batteriene på Bergenhus og Nordnes kraftige avskjedssalver som ifølge en engelsk kilde gjorde stor skade. Engelskmennene fortsatte retretten nordover ut Byfjorden og helt til Herdla på nordsiden av Askøy, nesten 30 kilometer nord for Bergen.
Teddiman lyktes i å berge alle skipene sine, men tapene blant mannskapene var fryktelige. Ifølge et pålitelig anslag ble 112 engelskmenn drept og 309 såret. Målt mot dette var de nederlandske og norske tapene forholdsvis beskjedne. 25 nederlendere ble drept og rundt 70 såret. Av nordmennene på festningen ble sju drept og 26 såret.
Noen dager senere mottok Ahlefeldt endelig ordrene fra København om å gi engelskmennene fordekt assistanse i deres forsøk på å kapre den verdifulle nederlandske flåten. Men nå var det for sent. Selv om Ahlefeldt innledet nye forhandlinger med engelskmennene mens de lå ved Herdla, var de lite lystne på å prøve et nytt angrep på de nederlandske skipene på Vågen. Nederlenderne hadde flyttet et stort antall kanoner fra skipene sine over til landbatteriene, og engelskmennene tvilte med god grunn på at Ahlefeldt kunne hindre landbatteriene i å åpne ild når de i stor grad var bemannet med mannskap fra de Bitters flåte.
Engelskmennene slet i tillegg med en kritisk mangel på forsyninger og fryktet at den nederlandske orlogsflåten under admiral Michiel Adriaanszoon de Ruyter skulle ankomme norskekysten og angripe den svært svekkede flåten. Teddiman og flåtesjefen lord Sandwich bestemte seg derfor for å vende tilbake til England med sine skip.
Dramaet var likevel ikke helt over. Under seilasen tilbake til Nederland, eskortert av de Ruyters flåte, kom de nederlandske skipene ut for en storm i Nordsjøen og ble spredt. To Ostindiaskip med verdifull last, samt fire nederlandske orlogsskip, ble deretter tatt av engelskmennene. Resten av Ostindia-flåten kom seg til slutt i havn i Nederland.
Slaget på Bergen våg fikk store diplomatiske følger. England og Danmark-Norge bebreidet hverandre for det feilslåtte forsøket på å erobre Ostindia-flåten, og en allianse mot Nederland ble det aldri noe av. I stedet nærmet danskekongen seg nederlenderne og gikk til slutt inn i en allianse med Nederland og Frankrike mot engelskmennene. Det kom likevel ikke til noen større sammenstøt mellom dansk-norske og engelske styrker. Hovedstriden sto mellom Nederland og England og endte med nederlandsk seier i 1667. Danskekongens utbytte av krigen begrenset seg til noen økonomiske fordeler.
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.