Visegradgruppen, subregional samarbeidsordning mellom regjeringene i Polen, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn; opprinnelig en uformell koordineringsgruppe mellom Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, bygd på den såkalte Visegrad-deklarasjonen 15. februar 1991, oppkalt etter stedet der den ble undertegnet, Visegrad i Ungarn. I 1993 delte Tsjekkoslovakia seg i to uavhengige stater, Tsjekkia og Slovakia, og gruppens medlemstall økte dermed fra tre til fire. Derfor ble de også deretter kalt «V4-landene».

Visegradgruppen bør ikke forveksles med CEI (Det sentraleuropeiske initiativ), som omfatter flere av de samme medlemslandene.

De sentraleuropeiske land som det her handler om har en felles historisk bakgrunn som går langt tilbake. De hadde vært del av Det østerriksk-ungarske keiserrike før 1918. Enda lenger tilbake hadde de minner om en historisk samstemthet som var knyttet til borgen Visegrad i Ungarn, der et legendarisk «trekongemøte» ble holdt på 1300-tallet.

Visegrad-tanken om sentraleuropeisk samling dukket opp igjen da den kalde krigen tok slutt og Sovjetunionens makt i Europa brøt sammen i 1989–91. Tsjekkoslovakias president Václav Havel inviterte i en tale til den polske nasjonalforsamling i januar 1990 de gamle naboene til å søke samarbeid for en bedre framtid i et første møte i Bratislava senere det året. Appellen lå i tiden; alle politiske ledere i Europa diskuterte i 1990 hvordan en skulle utforme det nye Europas «arkitektur». Et liknende samarbeidsforum var nettopp stiftet litt lenger sør i november 1989 mellom Ungarn, Østerrike, Jugoslavia og Italia - Det sentraleuropeiske initiativ (CEI).

Mulige samarbeidsformer ble diskutert av landenes representanter gjennom flere møter utover i 1990. Planene ble bekreftet da deres statsoverhoder møttes i Paris til KSSE-toppmøte i november 1990, og Ungarns statsminister inviterte til et toppmøte i Visegrad. Da Visegrad-erklæringen ble avgitt i februar året etter var det også under inntrykket av at sovjetiske styrker i mellomtiden hadde slått til mot baltiske frigjøringsbevegelser i Riga og Vilnius (januar 1991). Ennå eksisterte sovjetblokkens organer, Warszawapakten og Comecon; de ble oppløst senere i løpet av 1991.

Utgangspunktet var et ønske om å skape en samarbeidsordning for Sentral-Europa etter modell av allerede eksisterende ordninger i Vest-Europa og som et steg på veien mot deltakelse i et bredere europeisk økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeid. Utenrikspolitikken sto øverst på listen. Visegrad-landene ville ut av Warszawapakten og ut av den gamle sovjetiske økonomiske samarbeidsorganisasjonen Comecon. Ytterligere mål var ifølge erklæringen:

  • full gjenreisning av statens uavhengighet, demokrati og frihet,
  • eliminere alle gjenværende sosiale, økonomiske og åndelige aspekter av det totalitære systemet,
  • bygge et parlamentarisk demokrati, en moderne rettsstat, respekt for menneskelige rettigheter og friheter,
  • skape en moderne, fri markedsøkonomi,
  • full deltakelse i det europeiske politiske og økonomiske system, så vel som systemet for sikkerhet og lovgivning.

Det siste punktet kom etter hvert til å bli både det viktigste og det vanskeligste for det langsiktige Visegrad-samarbeidet.

På kort sikt begynte dette med en frihandelsavtale - Den sentraleuropeiske frihandelsavtale (CEFTA) - som ble inngått mellom partene i Kraków 21. desember 1992. Tilnærmet full frihandel skulle oppnås innen utgangen av 2000. CEFTA tjente i mange år som en slags ryggrad for Visegradgruppen når det gikk trått med samarbeidet for øvrig.

På en rekke andre områder ble felles virksomhet satt i gang, blant annet innen utdanning, jordbruk, forsvar og valuta. Sikkerhetspreget virksomhet kom også med, som bedre tollkontroll for å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet og stoppe smugling av narkotika og kjernefysisk materiale. Landenes riksrevisjonsmyndigheter startet samordning av sine virksomheter. Arbeidet for å trygge utsatte grupper i befolkningene ble tatt opp sammen med de nasjonale Røde Kors-foreningene. Samarbeidet med Røde Kors-gruppene fortsatte senere med koordinering av planleggingen for krise- og nødinnsatser.

Likevel støtte partene etter hvert på vanskeligheter med oppfølgning av målsettingene og igangsatte prosjekter. Visegrad-møtene i årene fra 1995 ble færre. Den politiske og økonomiske utviklingen innen hvert medlemsland var krevende etter løsrivelsen fra det lange kommunistveldet. Rivalisering både på det nasjonale og personlige plan hindret samspill, det siste kan ses i de vanskelige relasjonene mellom Tsjekkias statsminister Václav Klaus og Slovakias statsminister Vladimír Mečiar. Dessuten var landene i ferd med å nærme seg EU og ønsket også NATO-medlemskap, noe som skapte distraherende innbyrdes konkurranse og trakk oppmerksomheten vekk fra det subregionale samarbeidet.

Ifølge V4-gruppens egne vurderinger i erklæringen fra toppmøtet i 1998 var Visegrad-samarbeidet på det tidspunkt kommet i dødvanne og behøvde aktivisering og fornyelse. Det var også åpenbart at gruppen hadde problemer med samarbeidet, ettersom bare tre av landene (Polen, Tsjekkia og Ungarn) var representert på dette møtet. Både NATO og EU hadde nettopp på denne tiden markert at Slovakia under Mečiar ennå ikke var klar for medlemskap. Dermed oppsto et skille som bekreftet tidligere ulikheter. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble invitert til å starte forhandlinger med NATO fra 1997 og EU fra 1998. De tre ble innlemmet i NATO ved organisasjonens 50-årsjubileum i 1999.

Visegrad-samarbeidet mellom alle fire ble på ny aktivisert fra 1999, slik toppmøtet i 1998 hadde gått inn for. Senere i 1999 kom også Slovakia med i EU-forhandlingene, etter hvert også i NATO-forhandlinger. En ny samarbeidsvilje ble mobilisert fra alle parter. 

For å forstå disse opp- og nedturene i Visegrad-samarbeidet bør en ta i betraktning at medlemslandene lenge hadde vært usikre på i hvilken grad slike subregionale prosjekter kunne forenes med EU- og NATO-samarbeid. Da forhandlinger først kom i gang for alvor med de større organisasjonene, fikk deltakerne samtidig en bedre forståelse av at det fortsatt fantes en plass for Visegrad og hvilken rolle V4 nå kunne spille i det større bildet.

Da V4-landene alle var blitt medlemmer av både NATO og EU i 2004, markerte Visegradgruppen med en tydelig felles erklæring at samarbeidet ville fortsette, revidert til en form som kunne passe innenfor EU- og NATO-rammene.

Visegradgruppen er fortsatt aktiv. På forsvarsområdet ble det i mai 2011 besluttet å opprette en Visegrad Battlegroup, utenfor NATO-rammen, men som del av EUs overgripende innsatsstyrke. Detaljerte avtaler om samarbeidet, som blir ledet av Polen, ble inngått på et V4 forsvarsministermøte i mars 2013. Innsatsstyrken består av rundt 3700 soldater fra V4-landene i tillegg til Ukraina (2016).

Visegradgruppen har i det hele tatt gradvis gått over til å arbeide mer enn før i prosjektform, og mer enn før med sine naboland utenfor EU. Det politiske samrådet mellom medlemsregjeringene er likevel fortsatt kanskje det viktigste aspektet i deres felles virksomhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.