Ursula von der Leyen er en tysk politiker for det kristendemokratiske partiet CDU som siden 2019 er president for Europakommisjonen, EUs høyeste utøvende myndighet.
Før dette var hun Tysklands forsvarsminister (2013–2019), arbeids- og sosialminister (2009–2013) og familieminister (2005–2009) i regjeringen til Angela Merkel, og sosialminister i delstaten Niedersachsen (2003–2005). Von der Leyen var medlem av CDUs sentralkomité fra 2010 til 2019.
Ursula von der Leyen ble født i Brussel i 1958, hvor hennes far, CDU-politiker Ernst Albrecht, senere ministerpresident i Niedersachsen, jobbet for Det europeiske fellesskap. Hun har fem eldre brødre og hadde en yngre søster som døde av kreft elleve år gammel. Dødsfallet har preget hennes liv siden, og er en viktig grunn til hvorfor hun har utpekt kampen mot kreft som et av de viktigste medisinske målene for EU-kommisjonen under hennes lederskap.
Von der Leyen er utdannet lege, og har en doktorgrad i medisin fra Hannover medisinske høyskole (MHH, 1991) og en master of public health fra samme sted (2001). I 1978 studerte hun økonomi ved London School of Economics (LSE) under pseudonymet Rose Ladson. Grunnen var at tysk sikkerhetstjeneste fryktet at hun skulle bli kidnappet av terrororganisasjonen Røde Armé-Fraksjon (RAF), på grunn av sin prominente far.
Hun giftet seg i 1986 med Heiko von der Leyen, professor i medisin ved MHH. De har sju barn sammen.
Ursula von der Leyens doktoravhandling fra 1991 kom i 2015 under sterk kritikk for delvis å være et plagiat. En kommisjon nedsatt av MHH bestemte i 2016 at hun fikk beholde doktorgraden, til tross for at de anså det for å være klare mangler med deler av avhandlingen.
Siden 1990 har Ursula von der Leyen vært medlem av det tyske kristendemokratiske partiet (CDU). Etter å ha vært aktiv i lokalpolitikken i Niedersachsen, skjøt hennes politiske karriere fart på begynnelsen av 2000-tallet, etter at Angela Merkel tok over som leder av partiet. De to har vært nære samarbeidspartnere siden.
I 2003 fikk hun sin første ministerpost, som sosialminister i delstatsregjeringen for Niedersachsen. I 2005 fikk hun sin første ministerpost på føderalt nivå, som familieminister i den første regjeringen ledet av Angela Merkel (2005–2009).
Ved det valget i 2009 ble hun valgt inn i Forbundsdagen som en av representantene fra Hannover. Én måned senere ble hun forfremmet til arbeids- og sosialminister i Merkels andre regjeringsperiode. I 2010 ble hun medlem av CDUs sentralkomité, en rolle hun beholdt fram til 2019.
Som arbeids- og sosialminister stod hun for en sosialliberal linje, og var en viktig alliert av Angela Merkel i å holde en relativ moderat politisk linje. Hun jobbet for å øke barnehagedekningen i Tyskland, for en kvinnekvote i bedriftsstyrer, for homofilt ekteskap og en nasjonal minstelønn. Samtidig jobbet hun for å åpne opp for økt arbeidsinnvandring til Tyskland fra land utenfor EU.
Hun var Merkels førstevalg som CDUs kandidat til forbundspresident i 2010, men kandidaturet ble nedstemt av konservative krefter i partiet, som samlet seg rundt Christian Wulff isteden.
Etter valget i 2013 ble hun forfremmet nok engang. Over de neste to regjeringsperiodene, fra 2013–2019, var hun forsvarsminister. Hun var en av Angela Merkels aller nærmeste samarbeidspartnere i CDU/CSU og i koalisjonsregjeringen.
Hennes tid som forsvarsminister var preget av utstrakt diplomati innad i NATO og utad i forskjellige konfliktområder, samt organiseringen av et storstilt moderniseringsprogram i den tyske hæren. Som en del av programmet begynte tyske forsvarsbudsjetter å øke kraftig for første gang siden den kalde krigen, med en økning på omtrent 25 prosent i løpet av hennes ministerperiode.
Von der Leyens vei til presidentskapet for Europakommisjonen i 2019 var komplisert og kontroversiell. Hun var ikke blant Europaparlamentets spitzenkandidaten (toppkandidater), men en kompromisskandidat fra Det europeiske råd etter at ingen partigrupper i parlamentet klarte å få flertall for sin kandidat. Parlamentsmedlemmene anså rådets forkastelse av alle spitzenkandidaten som et brudd på både prosedyrer og en trussel mot parlamentets makt. For å bygge et flertall i parlamentet for von der Leyen, måtte det derfor både gis en rekke innrømmelser til de største politiske grupperingene og økt lovgivende makt til parlamentet.
Til tross for disse innrømmelsene ble von der Leyen valgt med knappest mulig margin i parlamentet 16. juli 2019. Hun fikk støtte fra de konservative og de liberale partigruppene, mens den sosialdemokratiske grupperingen var splittet i midten og de grønne stemte mot. Med støtte fra diverse gruppeuavhengige høyrepopulistiske og EU-skeptiske partier vant hun imidlertid med 383 stemmer, et flertall på ni stemmer.
Ursula von der Leyen tiltrådte stillingen som kommisjonspresident 1. desember 2019, én måned forsinket, etter at kommisjonærkandidatene fra Frankrike, Ungarn og Romania ble stemt ned av Europaparlamentet i nominasjonsprosessen, og nye kandidater måtte finnes.
Begynnelsen på von der Leyens presidentskap var preget av noen av de største krisene i EUs historie: Brexit og koronapandemien.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.