skog like vest for Smolensk i Russland, stedet for sovjetisk massehenrettelse av polske offiserer 1940. Tyskerne meldte i april 1943 at de i skogen hadde kommet over massegraver med polske offiserer. Det ble etter hvert gravd frem ca. 4200 lik, og tyskerne hevdet at de var drept av de sovjetiske sikkerhetsorganer våren 1940, etter å ha vært ført østover etter Sovjetunionens besettelse av Øst-Polen. Den polske Londonregjeringen hadde hatt mistanker på forhånd, fordi sovjetmyndighetene ikke kunne gjøre rede for ca. 10 000 polske offiserer som var kommet i sovjetisk fangenskap. Den anmodet det internasjonale Røde Kors i Genève om å undersøke saken, men fikk avslag. Henvendelsen førte til at sovjetregjeringen brøt de diplomatiske forbindelsene med polakkene. Etter at Smolensk var gjenerobret av sovjetiske styrker, erklærte en offisiell sovjetisk kommisjon i januar 1944 at forbrytelsen var begått av tyskerne høsten 1941.
Under krigsforbryterprosessen i Nürnberg var Katyn-mordene opprinnelig tatt med i det felles allierte anklageskriftet etter sovjetisk anmodning, men etter at tre tyske offiserer og en rekke sovjetiske vitner var avhørt i begynnelsen av juli 1946, lot man saken falle etter oppfordring fra Sovjetunionen. Massakren er ikke nevnt med ett ord i de endelige domspremissene. En utførlig beretning gav den tidligere polske statsminister i London, Stanisław Mikołajczyk, etter sin flukt fra Polen i 1947. Etter hans oppfatning var det sovjetregjeringen som begikk forbrytelsen, eventuelt i forståelse med tyskerne. En granskningskommisjon nedsatt av den amerikanske kongress sa seg 1951–52 enig i dette synet.
Spørsmålet ble igjen tatt opp av Polen i slutten av 1980-årene, og i 1990 erkjente Sovjetunionen at landet hadde vært ansvarlig for drapene.