Uganda har gode naturgitte forutsetninger for landbruk og matvareproduksjon, hvilket har hjulpet landets befolkning gjennom lange perioder med økonomisk nedgang og krig, i 1970- og 1980-årene. Ved siden av gode forhold for jordbruk i den sørlige del av landet og for kveghold i nord, har Uganda også enkelte mineralforekomster og et rikt fiske i Victoriasjøen.

Fra å ha et relativt godt økonomisk fundament ved selvstendigheten, ble økonomien sterkt rammet av Idi Amins vanstyre (1971–79), ikke minst etter at størstedelen av landets asiatiske befolkning, som var helt sentral i næringslivet, ble utvist 1972; det samme ble mange utenlandske eksperter, hvilket tappet landet for kompetanse. All utenlandsk eiendom ble nasjonalisert uten kompensasjon, og industrien stanset på det nærmeste opp; det samme gjorde utenlandsk bistand. Den påfølgende perioden med borgerkrig frem til 1986 hindret gjenoppbygging, og forårsaket i seg selv nye økonomiske ødeleggelser. Politisk stabilitet og økonomiske reformer etter 1986, støttet både av multinasjonale institusjoner og bilaterale donorer, blant dem Norge, gav Uganda en raskere økonomisk vekst enn de fleste land i Afrika. Et bidrag til fremgangen har også vært gjenopptakelse av det økonomiske samarbeidet med nabolandene Kenya og Tanzania, som til 1967 var knyttet sammen gjennom organisasjonen East African Community (EAC), med bl.a. flere felles tjenester som fly, jernbane og telekommunikasjoner. 2000 ble et nytt EAC virksomt, og en tollunion trådte i kraft fra 2005, med planer bl.a. om en felles valuta.

Ugandas økonomi domineres av landbruk, som sysselsetter vel 80 % av yrkesaktiv befolkning, og som står både for matproduksjon til innenlands forbruk og av produksjon for eksport. Særlig viktig er kaffe. Landet eksporterer bomull og te, tidligere også tobakk. Industrien er lite utviklet, men har vært i vekst siden 1990-årene. Uganda har drivverdige forekomster av bl.a. kobolt og kobber. Etter den militære deltakelsen i krigen i Kongo i slutten av 1990-årene, ble Uganda beskyldt for å ha stått bak illegal utførsel av mineraler fra dette landet.

Den økonomiske utviklingen har siden tidlig i 1980-årene vært truet av en alvorlig aids-epidemi som har påført landet store sosiale og økonomiske skader, bl.a. i form av tapt arbeidskraft og kompetanse. Den langvarige krigen i Nord-Uganda har vært et hinder for økonomisk og sosial utvikling i den delen av landet, samtidig som den har medført betydelige kostnader til landets forsvar. Uganda har et stort potensial for turisme, som har vært en vekstsektor fra 1990-årene, etter mange års krig og forfall. I 1960-årene var turisme den tredje viktigste inntjener av utenlandsk valuta. Uganda fikk 1996 status som hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp, en posisjon landet også hadde fra 1960-årene til det statlige samarbeidet ble avsluttet i 1973, etter Amins maktovertakelse. Norges støtte kanaliseres til flere sektorer, per 2005 fremfor alt styresett, demokrati og menneskerettigheter (særlig konflikten i Nord-Uganda); rammebetingelser for økonomisk vekst og utvikling av privat sektor (særlig energisektoren); budsjettstøtte øremerket fattigdomsbekjempelse (gjennom Poverty Action Fund). Ved siden av økonomisk støtte fra den norske til den ugandiske stat, har flere norske frivillige organisasjoner engasjert seg i Uganda.

Uganda har gode naturgitte forutsetninger for landbruk, med klima og jordsmonn vel egnet for produksjon av en rekke varer, og er selvforsynt med mat. Landets økonomi domineres av landbruk, som sysselsetter vel 80 % av yrkesbefolkningen, og tidlig på 2000-tallet bidrog med vel 40 % av landets bruttonasjonalprodukt (BNP). I motsetning til i settlerkolonien Kenya, fremmet det britiske kolonistyret i Uganda lokalt jordbruk, drevet vesentlig av afrikanske småbønder. Produksjon av bomull, te og kaffe for eksport ble oppmuntret, og også etter selvstendigheten var Uganda en betydelig produsent av disse varene. Nasjonaliseringen av te- og bomullsplantasjene medførte imidlertid nesten full stans i produksjonen av disse. Det samme gjaldt også den mindre omfangsrike sukkerproduksjonen. Først mot slutten av 1980-årene tok produksjonen av disse varene seg opp igjen. Fra 1990-årene er det satset mye på produksjon og eksport av grønnsaker og blomster.

Det viktigste salgsproduktet fra jordbruket er kaffe, som i perioder har stått for over 90 % av landets eksportinntekter. 1994/95 var Uganda Afrikas største eksportør av kaffe. Kaffe dyrkes av småbønder, og er gjenstand for betydelige prissvingninger på eksportmarkedene. I likhet med kaffe, tok produksjonen av bomull og te seg opp i 1990-årene. Før nedgangen i 1970-årene, var Uganda blant Afrikas tre største produsenter av både bomull og te. På småbrukene dyrkes mais, bananer, hirse, maniok, belgfrukter, ris og søtpoteter m.m. til eget bruk. Den langt viktigste matvaren er kokebananer (matoke).

Husdyrholdet har særlig betydning i de nordlige områdene, men store deler av Uganda er egnet for husdyrhold, og kveg holdes over hele landet – både av småbønder og på storgårder.

Skog dekker ca 7,5 mill. hektar, og nesten all produktiv skog består av tettfibrede treslag. Utviklingen av skogbruket har vært et hovedinnsatsområde for norsk bistand til Uganda.

Fisket i sjøer og elver er betydelig; særlig omfattende er fisket i Victoriasjøen, hvorfra fisk også eksporteres. De viktigste fiskeslagene er nilåbor og tilapia. Overfiske har ført til reduserte fangster og dårligere kvalitet, samtidig som store deler av sjøen grodde igjen i 1990-årene av vannhyasint.

Uganda har betydelige mineralforekomster, men bare noen blir kommersielt utnyttet, etter at gruvedriften langt på vei stanset under Idi Amins regime i 1970-årene. Før det ble bl.a. kobber, fosfat, apatitt, tungsten, beryll, tantalitt, gull, tinn, wolfram og kalkstein utvunnet. Utvinning av wolfram, tinn og gull ble gjenopptatt i 1990-årene, da gull ble landets nest viktigste eksportprodukt; eksport av kobber gjenopptatt 1994. Betydelige forekomster av jernmalm er påvist, men ikke satt i produksjon. Oljeleting ble inngangsatt 1987, uten påvisning av drivverdige forekomster.

Elektrisitetsforsyningen stammer vesentlig fra vannkraftverket Nalubaale (tidl. Owen Falls), ved Jinja, der Nilen forlater Victoriasjøen, med en kapasitet på 177 MW, hvorav en del eksporteres. Samtidig importerer Uganda vel halvparten av sitt energibehov i form av petroleumsprodukter. Kiyara-stasjonen ved Jinja, på 240MW, ble satt i drift 2000, og utbygging av Kiira-anlegget tidlig på 2000-tallet, tilførte en installert kapasitet på 120 MW. Tidlig på 2000-tallet ble det påvist oljeforekomster ved Lake Albert, vest i landet.

Ugandas industri stanset i all hovedsak opp tidlig i 1970-årene, etter at utenlandske foretak ble nasjonalisert og de fleste utlendinger utvist. Industrien er relativt lite utbygd, og er hovedsakelig lokalisert til hovedstadsområdet, hvor det finnes en allsidig forbruksvareindustri, jern- og metallindustri, kjemisk industri, tekstilindustri og næringsmiddelindustri. Sistnevnte er basert på foredling av landbruksprodukter, særlig kaffe, bomull, te, sukker, tobakk, matolje og meieriprodukter. Industrien ble modernisert i 1990-årene, med betydelig vekst. og flere nye anlegg er åpnet, bl.a. for montering av biler.

Ugandas utenriksregnskap er tradisjonelt sterkt avhengig av produksjonen og eksporten av kaffe, og kaffeprisene på eksportmarkedet, men fra 1990-årene er eksporten mer sammensatt, og avhengigheten av kaffe redusert. Uganda eksporterer også te og bomull, grønnsaker og blomster, samt noe mineraler; tidligere var kobber en av de viktigste eksportprodukter. Storbritannia var lenge viktigste handelspartner, men fra århundreskiftet etterfulgt av Kenya og Sveits.

Uganda har en relativt godt utbygd samferdselssektor, med et veinett på ca. 26 800 km. Jernbanenettet på 1241 km går på tvers av landet i øst–vestlig retning og fortsetter videre til Mombasa i Kenya, som er viktig eksporthavn for Uganda. Jernbaneforbindelser nordover har vært suspendert av økonomiske og sikkerhetsmessige årsaker. Innsjøtrafikken på Victoriasjøen er betydelig. En jernbaneferge forbinder Jinja med de tanzanianske havnene Mwanza og Tanga. Internasjonal flyplass er Entebbe utenfor Kampala. Mange mindre flystriper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.