Gjeldsslette, bistand for å avhjelpe en økonomisk vanskelig situasjon oftest knyttet til gjeld overfor land, grupper av land eller private finansinstitusjoner. Norske myndigheter har i økende grad lagt vekt på at de fattigste lands gjeldsbyrde skal bringes ned på et håndterbart nivå, og at frigjorte midler skal omdisponeres til utviklingsfremmende tiltak. Rammeverket utgjøres av en egen Handlingsplan Gjeldsslette for utvikling (2004) som rommer forskjellige finansieringsopplegg for ulike typer gjeld. Dette gjelder bilateral gjeld såvel som gjeld til internasjonale finansieringsinstitusjoner og private kreditorer. I alt 21 utviklingsland omfattes av gjeldsplanen og norsk bilateral gjeldssletting kommer i tillegg til annen bistand, et prinsipp som er motsatt av det som vanlig praktiseres i internasjonal gjeldssanering. Ovennevnte handlingsplan forutsetter at det fra norsk side ikke skal stilles krav om for eksempel privatisering i land som inngår i gjeldsoperasjoner, også dette i kontrast til normal praksis. Når norske fordringer overfor utviklingsland gradvis reduseres skyldes dette, i tillegg til bilaterale avtale, særlig Norges bidrag til det internasjonale gjeldsslettingsinitiativet for de fattigste og mest gjeldstyngede land (Heavily Indebted Poor Country Initiative, HIPC). Sentrale forhandlinger foregår jevnlig i den såkalte Parisklubben.

Norges deltakelse i internasjonale gjeldsoperasjoner beløp seg i 2010 til i alt 270 millioner kroner, hvorav 107 millioner kroner ble overført Verdensbanken som delvis kompensasjon for bankens deltakelse i HIPC, som så langt har omfattet 40 land, hvorav 33 i Afrika - for det meste sør for Sahara. HIPC-initiativet ble etablert i 1996 i et samspill mellom Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, IMF. Visse justeringer ble gjort i 1999. Norge var det første landet som overførte midler til HIPC-mekanismen da 25 millioner kroner i 1996 ble øremerket gjeldslette for Uganda. Året etter ble 37 millioner kroner bevilget som bidrag til et bredt internasjonalt kjøp av Nicaraguas gjeld til private kreditorer. Utviklingsland med størst avtalefestet gjeld til Norge var pr. 2010 Pakistan, Elfenbenskysten, Sudan og Den demokratiske republikken Kongo. Regjeringen vedtok i februar 2012 å slette 20 mill. kroner av Elfenbenskystens gjeld til Norge. Utgangspunktet var å bidra til landets oppbygging etter mange år med interne konflikter. Regjeringens vedtak bygger på en avtale som medio november 2011 ble inngått i Parisklubben. Avtalen fastslår at Elfenbenskysten skal kunne dra nytte av det s.k. HIPC-initiativet. I november 2012 vedtok regjeringen å slette landets resterende gjeld til Norge, om lag 198 mill. kroner. Forutsetningen er at Elfenbenskysten bruker de innsparte midlene til ytterligere gjenreisning av landet, herunder bygging av skoler og forbedring av helsetilbudet for befolkningen.

Med utgangspunkt i de markante politiske og økonomiske reformer som Myanmar (Burma) det siste året har gjennomgått vedtok den norske regjeringen i januar 2013 å slette den gjelden som Myanmar hadde opparbeidet seg til Norge - i alt 534 mill. dollar, dvs. nær tre mrd. kroner. Vedtaket var en del av den såkalte Parisklubbens beslutning om å ettergi halvparten av Myanmars gjeld til klubbens kreditorland, tilsvarende om lag 33 mrd. kroner.

Gjeldsslette har normalt mange og sammensatte årsaker; et importomfang som langt overgår landets eksportpotensial, politisk og økonomisk vanstyre som omfatter lån til luftige og ikke-bærekraftige prosjekter samt korrupsjon og underslag av midler. Hertil kommer ofte långivers krav om gjenkjøp i form av blant annet tjenester og vareslag av sivil og/eller militært slag. Tradisjonelt er det utviklingsland som har vært særlig gjeldstynget og som har behov for gjeldslette fordi landene ikke har mulighet for å innfri sine forpliktelser overfor statlige eller private kreditorer. Et tilfelle, blant mange, er Zimbabwe som ved utgangen av 2011 hadde en offentlig gjeld tilsvarende 80 prosent av landets årlige verdiskapning. Men finanskrisen de senere år har i økende grad avdekket at også industriland, som Irland, Hellas, Italia, Portugal og Spania, har behov for ulike typer gjeldslette. Finanskrisen har anskueliggjort viktigheten av ansvarlig gjeldshåndtering og en forsvarlig makroøkonomisk politikk på nasjonalt plan, og da særlig i økonomisk utsatte land. Samtidig har det, nasjonalt og land imellom, avdekket mange av de krav som må stilles til kreditorer.

Se også Parisklubben.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.