Fremskrittspartiet

Siv Jensen i intervju hos TV2 8. oktober 2012. Foto: Reynir Johannesson/FrP, tilgjengelig under CC BY-ND 2.0.

fri

Fremskrittspartiet, Frp, er et norsk politisk parti, stiftet 8. april 1973. Partiet tilhører høyresiden i norsk politikk og beskriver seg som et liberalistisk folkeparti.

Ved stortingsvalget 2005 ble partiet det nest største parti med 22,1 prosent av stemmene og 38 av totalt 169 mandater på Stortinget. Framgangen fortsatte ved stortingsvalget 2009 da partiet fikk 41 mandater.

Stortingsvalget i 2013 ble en forventet nedgang for partiet. Frp mistet 12 av sine 41 mandater og er nå ikke lenger det største partiet på borgerlig side. Frp er det tredje største partiet på Stortinget, etter Arbeiderpartiet og Høyre. Trass i tilbakegangen var valgresultatet totalt sett en stor seier også for Frp, ettersom det for første gang siden stiftelsen i 1973 fikk regjeringsmakt. Etter å ha vært et selverklært protest- og opposisjonsparti i disse årene fikk partiet regjeringsansvar sammen med Høyre. Fremskrittspartiet fikk syv statsråder, blant andre finansministeren (Siv Jensen).

Partileder fra 2006 er Siv Jensen. Nestledere i partiet er Per Sandberg (fra 2006) og Ketil Solvik-Olsen (fra 2013). Generalsekretær (fra 2012) er Finn Egil Holm.

Ungdomsorganisasjonen Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) ble opprettet 1978.

Formålsparagraf og ideologi

Fremskrittspartiets ideologi er en blanding av høyrepopulisme og mer tradisjonell økonomisk liberalisme. Partiet har også lagt stor vekt på å være en protestbevegelse mot de etablerte partiene og benyttet seg av slagordet «for folk flest».

Partiets formål er nedfelt i vedtektene, som innledes med at «partiet skal arbeide for sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, for å ta vare på de rettigheter, plikter og friheter som Grunnloven legger opp til».

I økonomisk politikk har Frp vært tydelig plassert på høyresiden i norsk politikk. Partiet har gått inn for en mindre offentlig sektor, betydelige skattekutt og privatisering. Fra og med slutten av 1980-tallet etablerte partiet seg som den fremste kritikeren av innvandringspolitikken. I 2009 advarte partileder Siv Jensen mot en «snikislamisering» av Norge.

I de senere årene har partiet også fokusert på eldreomsorg, helse, veibygging og en strengere kriminalitetspolitikk. Økt velferd skal finansieres blant annet gjennom å bruke mer av inntektene fra oljen. I praksis vil det gjøres ved å bruke mer av Statens pensjonsfond – Utland enn det handlingsregelen legger opp til. Frp er det eneste partiet på Stortinget som ikke har gitt sin tilslutning til handlingsregelen.   

I utenrikspolitikken er Frp tilhenger av norsk NATO-medlemskap og av å opprettholde en tett allianse med USA. Partiet er også det mest Israel-vennlige på Stortinget, ved siden av KrF.  Fremskrittspartiet har ikke ønsket å ta standpunkt til  eventuelt norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU), men det vil respektere utfallet av en eventuell ny folkeavstemning.

Opphav og partiets første tiår

Partiet ble stiftet 8. april 1973 av Anders Lange som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP). Det fikk sitt nåværende navn i 1977, etter inspirasjon fra  det danske Fremskridtspartiet.

Partistifter Anders Lange hadde vurdert å stille til valg ved flere anledninger, men det var først i 1973 han tok steget fullt ut. Selv om partiet ble stiftet bare noen måneder før valget i 73, fikk det 108 000 stemmer. Det tilsvarte fem prosent av stemmene og ga partiet fire representanter på Stortinget, deriblant høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad.

ALPs gjennombrudd kan knyttes til en utbredt skattemisnøye med de borgerlige partiene og Borten-regjeringen, som hadde styrt Norge i perioden 1965-71. Dessuten bidro fjernsynet til at partiet raskt kunne spre sitt politiske budskap og tiltrekke seg velgere som var misfornøyde med de etablerte partiene. De som stemte på ALP kom fra mange forskjellige partier, men de fleste hadde tidligere stemt på Høyre eller Arbeiderpartiet. En god del var også førstegangsvelgere.

EF-avstemningen i 1972 bidro til å oppløse eksisterende lojalitetsbånd mellom en del velgere og de etablerte partiene. Det gjorde det enklere for ALP å tiltrekke seg velgere.

Partiets første leveår var svært turbulente og oppslutningen var ustabil. Anders Lange døde allerede i 1974, og uten sin markante lederskikkelse og med en svak partiorganisasjon ble partiet stående uten noen representasjon etter stortingsvalget i 1977. Den karismatiske og medievante politikeren Carl I. Hagen ble imidlertid valgt til partileder i 1978. Tre år senere kom partiet tilbake med fire representanter på Stortinget.

Få partier i norsk historie har blitt så identifisert med sin leder som Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen var partileder fra 1978 til 2006 og parlamentarisk leder fra 1981 til 2005.

Stortingsvalget 1985 ble enda en nedtur, og stortingsgruppen ble redusert til to mandater. Partiets innflytelse på norsk politikk ble likevel styrket ettersom Frp nå var på ”vippen”. Det vil si at de andre borgerlige partiene ble avhengig av Frps to mandater for å ha flertall i Stortinget. I 1986 bidro Frp til å felle den sittende Willoch-regjeringen og derigjennom bringe Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland tilbake til regjeringskontorene. Dette skapte et kjølig og anstrengt forhold mellom Frp og de andre borgerlige partiene.

Fra slutten av 80-tallet til begynnelsen av 90-tallet

Kommune- og fylkestingsvalget i 1987 ble partiets store gjennombrudd. Ved dette valget dukket innvandring for første gang opp som et viktig valgkamptema, og Frps oppslutning steg til 10,4 prosent i kommunevalget og 12,3 prosent i fylkestingsvalget.   

Det gode valgresultatet medførte at partiet for første gang fikk ansvarlige politiske posisjoner, blant annet i Oslo, der partiet deltok i byrådet og Peter N. Myhre representerte partiet som ordfører i 1990–91.

Ved stortingsvalget 1993 ble oppslutningen om partiet halvert fra 13 til 6,3 prosent og en slumrende konflikt mellom ulike fløyer i partiet ble ytterliggere forsterket. Det ideologiske oppgjøret mellom liberalistene på den ene siden og de konservative og populistiske på den andre siden fikk sitt definitive utbrudd på landsmøtet på Bolkesjø – senere omtalt som ”Dolkesjø” – i 1994.

Like etterpå sprakk partiets stortingsgruppe og fire representanter brøt ut. Selv uten noen reell motkandidat fikk partileder Carl I. Hagen fornyet tillit av underkant av tre av fire delegater. Etter avskallingen av den mer liberalistiske fløyen i partiet har Frp fremstått med en klarere høyrepopulistisk profil. Denne vendingen gav en markert fremgang. Ved stortingsvalget 1997 fikk Frp 15,3 prosent og ble det nest største partiet.

Begynnelsen av 2000-tallet

Foran valget 2001 ble partiet igjen preget av indre strid, men denne gang dreide konflikten seg ikke så mye om politikk. I stedet ble en del uforsonlige personkonflikter brakt til overflaten da partileder Carl I. Hagen skulle forberede partiet på å være en troverdig og seriøs samarbeidspartner, gjennom blant annet å kvitte seg med de mest markerte populistene. Flere tillitsvalgte, inkludert nestformann Vidar Kleppe, forlot eller ble presset ut av partiet. Det holdt likevel stillingen ved valget og fikk 14,6 prosent av stemmene.

Ved stortingsvalget 2005 var de interne politiske stridighetene lagt bort, og partiet ble nest største parti med 22,1 prosent av stemmene og 38 mandater på Stortinget. For første gang ble partiet aller størst i noen av landets fylker (Vest-Agder, Rogaland og Møre og Romsdal).

Etter stridighetene i begynnelsen av 2000-tallet har Frp i større grad stått frem som et moderne og veldrevet parti. Partiets tradisjonelle rolle som protestparti har imidlertid medført at partiet ofte har ligget høyere på meningsmålinger enn i valg. Dessuten slet partiet lenge med å bli akseptert som potensiell regjeringspartner av de andre partiene. Ingen partier har vært så uønsket i regjering som Frp blant velgerne – ikke bare på venstresiden, men også blant velgerne til Venstre og KrF.

Hagen går av og slutten av 2000-tallet

Etter 28 år som partiformann gikk Carl I. Hagen av i 2006 og overlot partiet til nestformannen Siv Jensen. I 2009 ble hennes tittel endret fra partiformann til partileder.

Under Jensens ledelse befestet Frp stillingen ved kommune- og fylkestingsvalget 2007, og partiet gjorde sitt foreløpige beste lokalvalg med 18,5 og 17,5 prosent av stemmene i henholdsvis fylkestings- og kommunevalget. Etter valget fikk partiet ordføreren i 17 kommuner, deriblant byer som Bergen, Fredrikstad, Tønsberg og Mandal. Partiet deltok også i byråd i Oslo og Bergen.

Siden 1990-tallet har partiorganisasjonen både blitt betydelig større og mer profesjonalisert. Antall lokallag har steget jevnt siden midten av 1980-tallet. I 2012 hadde partiet 366 lokallag, inkludert tre i Spania. Antall medlemmer har også vokst jevnt siden begynnelsen av 1990-tallet. Mellom 1993 og 2011 økte antall betalende medlemmer fra 4 370 til 22 310. I 2012 opplevde partiet imidlertid en merkbar tilbakegang, og bare 18 888 betalte sin kontingent. Det gjør partiet til Norges fjerde største parti målt i antall medlemmer. Ungdomsorganisasjonen, FpU, oppga at det hadde 2 762 medlemmer i 2012.

Frp finansieres i all hovedsak gjennom offentlig partistøtte. I 2011 utgjorde dette cirka 90 prosent av partiets samlede inntekter. Resten kom fra medlemskontingent, andre partiaktiviteter og annen støtte.

Foran stortingsvalget 2009 erklærte Høyre for første gang at partiet kan regjere sammen med Frp. Frp forsøkte på sin side å posisjonere seg som et reelt regjeringsalternativ, enten alene eller i samarbeid med Høyre. Partiet hadde imidlertid problemer med å fremstå som et reelt og troverdig alternativ, blant annet fordi den politiske avstanden til mellompartiene Venstre og Kristelig Folkeparti var for stor. Frp gikk litt frem ved valget 2009 og ble igjen Stortingets nest største parti.

I de seneste årene har partiets oppslutning vært særlig stor i Vestfold, Østfold, Rogaland, Møre og Romsdal, Aust-Agder og Buskerud. Svakest står partiet i innlandsfylkene Hedmark og Oppland, i Trøndelag, og i Sogn og FjordaneVestlandet. Mens Oslo opprinnelig var et sterkt fylke har oppslutningen i hovedstaden blitt stadig svakere de siste tiårene. I de nordligste fylkene – Nordland, Troms og Finnmark – har partiet imidlertid styrket sin stilling.     

Partiet har også fått en stadig tydeligere arbeiderprofil, og ved valget i 2009 stemte en høy andel av de LO-organiserte på Frp.

Etter 2010

Kommune- og fylkestingsvalget i 2011 ble en stor nedtur for Frp. Partiet ble riktignok representert i flere kommuner enn tidligere, men den samlede oppslutning ble redusert fra 17,5 til 11,4 prosent i kommunevalget og fra 18,5 til 11,8 prosent i fylkestingsvalget. Dermed mistet partiet nesten 500 kommunestyrerepresentanter og en tredjedel av fylkestingsrepresentantene. Antall ordfører ble redusert til 11.

En årsak til det dårlige resultatet er at det ble mer krevende å fremføre kritikk av norsk innvandringspolitikk i kjølvannet av terrorangrepet i Norge 22. juli. Frp mistet dermed en sentral mobiliseringssak og omkring en tredjedel av dem som tidligere hadde stemt på partiet satt hjemme på valgdagen.  

I Oslo stilte partiets tidligere formann Carl I. Hagen som ordførerkandidat. Hagens forsøk på et politisk comeback ble imidlertid mislykket. Resultatet var en halvert oppslutning – fra 14,3 til 7 prosent, og partiet trakk umiddelbart kravet om å sitte i byrådet.

Foran valget i 2013 ga Frp klart uttrykk for at partiet ønsket å inngå i en regjering – enten med alle de fire opposisjonspartiene eller alene med Høyre. Partiets sentralstyre understreket i den forbindelse behovet for «å sikre en seriøs, ansvarlig og grundig fremtoning, både i det offentlige og private rom». Likevel var det fortsatt store politiske og retoriske avstander mellom Frp og de to sentrumspartiene, Venstre og KrF. For resultater i stortingsvalg, se tabell under Norge – Stortingsvalg.

Partiledere

1973–74

Anders Lange

1974–75

Eivind Eckbo (fung.)

1975–78

Arve Lønnum

1978–2006

Carl I. Hagen

2006–

Siv Jensen

Parlamentariske ledere

1973–74

Anders Lange

1974–76

Erik Gjems-Onstad

1976–77

Harald Slettebø

1981–2005

Carl I. Hagen

2005–13

2013-

Siv Jensen

Harald T. Nesvik

 Anbefalt lenke og utvalgt litteratur

Forfattere av denne artikkelen

Det er gjort 24 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Norske politiske partier

Olav Garvik

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.