Diskrimineringsnemnda er et statlig organ som avgjør enkeltsaker om diskriminering. Sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet er Diskrimineringsnemnda den sentrale aktøren i arbeidet for å gjennomføre diskrimineringslovgivningen.
Nemnda er et alternativ til å bringe saker inn for de ordinære domstolene, og er ment å være enklere, raskere og billigere. På noen områder har nemnda imidlertid mer begrenset kompetanse enn domstolene.
Håndhevingsapparatet for diskrimineringsvernet i Norge har endret seg over tid. Tidligere kunne enkeltsaker bli vurdert to ganger: Likestillings- og diskrimineringsombudet ga en første uttalelse, som så eventuelt kunne klages videre til Klagenemnda for likestilling- og diskriminering.
Både navn og roller ble endret da likestillings- og diskrimineringsloven (2017) trådte i kraft 1. januar 2018. Etter dette skal ombudet ikke lenger konkludere i enkeltsaker, så Diskrimineringsnemnda er første instans for alle saker. Endringen fra to til én instans var ment å gi en raskere og mer effektiv saksbehandling.
Diskrimineringsnemnda er et forvaltningsorgan underlagt Barne- og likestillingsdepartementet. Nemnda er delt inn i tre avdelinger, med til sammen tre ledere, seks ordinære medlemmer og seks varamedlemmer. Medlemmene oppnevnes i statsråd, etter forslag fra departementet. I tillegg har nemnda et sekretariat med fast ansatte, lokalisert i Bergen. Sekretariatet forbereder sakene og legger til rette for nemndas møter.
Nemnda er faglig uavhengig og kan ikke instrueres av departementet.
Nemndas kompetanse er regulert i diskrimineringsombudslovens § 7. Nemnda kan behandle saker om de fleste av bestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven, samt diskrimineringsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven, husleieloven med flere.
Blant reglene som ikke kan håndheves er offentlige myndigheters og arbeidsgiveres plikt til å arbeide aktivt for likestilling, plikt til universell utforming av IKT, og reglene om kjønnsbalanse i offentlige utvalg. Nemnda skal heller ikke håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold. Saker som handler om disse reglene må bringes for de ordinære domstolene.
Et særlig kontroversielt tema har vært om nemnda skulle ha kompetanse til å vurdere saker om seksuell trakassering. En rekke aktører har reist kritikk mot at slike saker, i motsetning til andre typer trakassering, har blitt holdt utenfor lavterskeltilbudet. I praksis har svært få saker om seksuell trakassering blitt bragt inn for de ordinære domstolene. Våren 2018 fattet Stortinget vedtak om at dette bør endres, og i juli 2019 ble det vedtatt å gi nemnda kompetanse til å behandle også slike saker. Endringen trer i kraft 1. januar 2020.
Nemnda kan fatte vedtak om at et forhold er i strid med diskrimineringslovgivningen. Vedtakene er endelige, men kan bringes inn for domstolene for full prøving.
Vedtakene kan pålegge stansing, retting eller andre tiltak som er nødvendige. Vedtakene kan inneholde en frist for oppfyllelse. Nemnda kan også ilegge tvangsmulkt der slike pålegg ikke blir fulgt innen fristen.
Nemnda kan, ved enstemmighet, fatte vedtak om erstatning for økonomisk tap. Innenfor arbeidslivets område kan den også tilkjenne oppreisning. Dette er nytt fra 1. januar 2018, da den tidligere Klagenemnda for likestilling og diskriminering ikke kunne tilkjenne verken erstatning eller oppreisning.
Nemnda kan imidlertid ikke kjenne en ansettelse ugyldig, eller pålegge en arbeidsgiver å ansette arbeidstakeren. Den kan kritisere offentlig forvaltning, men ikke oppheve eller endre forvaltningsvedtak eller lover.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.