De første menneskene kom til Australia fra Sørøst-Asia for mer enn 40 000 år siden, mens nasjonen Australia ble grunnlagt av britiske innvandrere.

I 1770 gikk den britiske sjøfareren James Cook i land sør for det som i dag er Sydney, og tok hele østkysten, som han kalte New South Wales, i besittelse på vegne av den britiske konge. Dette ble den første av i alt seks britiske kolonier, som mot slutten av 1800-tallet besluttet å danne en føderasjon. Samveldet av de australske stater ble opprettet 1. januar 1901 og Australia var blitt et konstitusjonelt monarki og en fri, føderal stat.

Under første verdenskrig gikk Australia med entusiasme inn i krigen på britisk side. Krigen kostet 60 000 australske liv, og dette fikk en samlende og identitetsskapende betydning for den nye føderale staten. Ved utbruddet av andre verdenskrig fulgte Australia igjen etter Storbritannia, og erklærte Tyskland krig. Krigen ble et vendepunkt i landets sikkerhetspolitikk, og Australia inngikk i 1951 en allianse med USA.

De første 20 årene etter krigen ble en gullalder med sterk økonomisk vekst. Store utbyggingsprosjekter ble gjennomført, og det moderne Australia ble skapt.

Helt fra opprettelsen av den føderale staten Australia, sto ønsket om å begrense innvandringen fra Asia (White Australia-politikken) sentralt. Det var først på 1970-tallet at Australia begynte å åpne seg mot Asia. Utbygging av forbindelsene med Asia på det økonomiske området skjøt fart i 1990-årene og skaffet den eksportavhengige australske økonomien nye markeder i Asia.

White Australia-politikken innebar også en fornektelse av urbefolkningens rettigheter, og Australske myndigheter førte til langt ut på 1960-tallet en streng assimileringspolitikk, og urbefolkningen er sterkt marginalisert og lever for det meste i stor fattigdom.

Nasjonen Australia ble grunnlagt av britiske innvandrere, men var bebodd lenge før den britiske koloniseringen. De første menneskene kom til Australia fra Sørøst-Asia for mer enn 40 000 år siden. Ennå er lite kjent om dette.

Den europeiske utforskningen av Australia begynte på 1600-tallet. Det antas at portugisiske sjøfarere var i land i Australia allerede i 1601. I de følgende årene var flere spanske og nederlandske skip i australske farvann, og nederlenderne hadde godt kjennskap til vestkysten, som de kalte Ny-Holland.

I 1642 kom nederlenderen Abel Tasman til Van Diemen's Land (Tasmania), som første europeer. På slutten av 1600-tallet hadde nederlendere seilt rundt det meste av Australia og visste at det var omgitt av hav.

1 1770 gikk den britiske sjøfareren James Cook i land i Botany Bay, som ligger litt sør for det nåværende Sydney, og tok hele østkysten av Australia i besittelse på vegne av den britiske kongen. Han kalte landet New South Wales.

Britene begynte å sende fanger til Australia, som ble et avlastningssted for overfylte britiske fengsler. I alt elleve skip fullastet med fanger forlot Storbritannia med kurs sydover, og 750 fanger gikk i 1788 i land i det som i dag er Sydney havn. Den britiske koloniseringen kom dermed i gang for fullt, og New South Wales ble erklært som koloni.

Særlig under Napoleonskrigene gikk store fangetransporter til Australia. Deportasjonene fortsatte helt til 1868, og da hadde i alt 160 000 straffanger blitt deportert. De fleste deporterte ble sendt til New South Wales, men mange kom også til Van Diemen's Land (Tasmania fra 1856). Etter avsonet straff slo de deporterte seg ned i de gode jordbruksområdene som frie borgere.

På begynnelsen av 1800-tallet innførte britiske offiserer merinosauer fra Sør-Afrika. Ullproduksjonen fikk raskt stort omfang og kom til å få stor økonomisk betydning. I det alt vesentlige ble ullen eksportert til Storbritannia. I 1823 ble det som hadde vært et militært styre i New South Wales avskaffet, og området ble kronkoloni under egen guvernør. Selvstyret utviklet seg raskt. I 1837 var folketallet 50 000, hvorav halvparten av dem var deporterte fanger. Utforskningen av innlandet foregikk særlig i første halvdel av 1800-tallet, men helt frem til 1900-tallet var det uutforskede områder.

En rekke nye kolonier ble opprettet på 1800-tallet; Tasmania (1825), Vest-Australia (1829), Sør-Australia (1836), Victoria (1851) og Queensland (1859). I 1851 ble det gjort gullfunn som stimulerte innvandringen sterkt. Koloniene vokste i folketall og utviklet en høy grad av selvstyre. Mange sosiale og økonomiske reformer ble gjennomført i raskere tempo enn i Storbritannia. Åpningen av Suezkanalen i 1869 styrket kontakten mellom Australia og Storbritannia, og samhandelen fikk et oppsving.

På slutten av 1800-tallet vedtok koloniene flere bestemmelser som satte strenge grenser for immigrasjon fra asiatiske land, særlig Kina. Ut fra ønsket om å få en felles tollpolitikk og lette handelssamkvemmet møttes representanter fra alle de seks koloniene i 1891 for å drøfte muligheten for å skape en føderasjon. Også utenrikspolitiske motiver spilte inn, ikke minst behovet for en samlet opptreden for å møte blant annet tysk ekspansjon i Stillehavet. Under konferansen i 1891 ble koloniene enige om retningslinjene i arbeidet og vedtok prinsippene for en ny konstitusjon. Flertallet av befolkningen i Victoria, Tasmania og South Australia var for en føderasjon, mens befolkningen i New South Wales var splittet. En folkeavstemning der ga knapt flertall for føderasjonen i 1898. Året etter møttes representanter for de forskjellige statene til en konferanse der også staten Queensland var med for første gang. Western Australia var den siste staten som vedtok den nye forfatningen. Formelt trådte forfatningen som gjorde Australia til Samveldet av de australske stater i kraft 1. januar 1901.

Australia fikk på mange områder en progressiv konstitusjon, og Australia var det andre landet i verden som ga kvinner stemmerett. Australia ble et konstitusjonelt monarki og en føderal stat bestående av de seks delstatene; hver med sitt egen parlament under en føderal regjering. Australia var blitt et fritt land, men var fortsatt en del av det britiske samveldet. Den britiske monarken ble statsoverhode, representert ved en generalguvernør.

Først i 1909 fikk landet en hovedstad, Canberra, i et område som ble skilt ut fra New South Wales. Den føderale regjeringen holdt til på midlertidig basis i Melbourne helt til 1927, da en ny parlamentsbygning ble innviet i Canberra.

I de første årene etter opprettelsen av Samveldet, var spørsmålet om immigrasjon et viktig politisk tema. Det var enighet mellom de politiske partiene om å søke å begrense innvandringen fra Asia (White Australia-politikken), og en lov om dette ble vedtatt i 1902.

Arbeiderbevegelsen fremsto som det best organiserte politiske partiet i den nye staten, og Australian Labour Party (ALP) dannet mindretallsregjeringer i 1904 og 1908, men partiet fikk først rent flertall i 1914.

Første verdenskrig ble på flere måter et veiskille i australsk historie. Australia gikk med patriotisk entusiasme inn i krigen på britisk side. Mer enn 300 000 frivillige kjempet i Midtøsten og på Vestfronten. Krigen kostet til sammen 60 000 australske liv.

Under et fremstøt mot Det osmanske riket på Gallipoli-halvøya deltok soldater fra Australia og New Zealand (Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC)). Under Gallipoli-kampanjen døde over 8000 australske soldater. Dette ble en traumatisk hendelse av samlende og identitetsskapende betydning for den nye føderale staten. Hvert år minnes det offisielle Australia det som skjedde i Gallipoli og de mange av landets soldater som har mistet livet eller blitt invalidisert på slagmarken i andre land (ANZAC-dagen 25. april).

Ved utgangen av første verdenskrig trådte Australia inn på verdensscenen. Landet ble medlem av Folkeforbundet og fikk blant annet den tidligere tyske kolonien i Ny Guinea som mandatområde av Folkeforbundet. Statsminister Billy Hughes undertegnet i 1919 på vegne av Australia fredstraktaten i Versailles og Folkeforbunds-pakten.

Som et land med en liten og eksportavhengig økonomi, ble Australia rammet hardt av den store økonomiske verdenskrisen som fulgte i kjølvannet av krakket på Wall Street i 1929. Prisene på eksportvarer som ull og hvete falt kraftig og det ble umulig for Australia å få låne penger. Arbeidsløsheten, som lå på 13 prosent ved utgangen av 1929, økte til hele 28 prosent ved utgangen av 1932. Økonomien bedret seg imidlertid relativt raskt blant annet som følge av at eksporten tok seg opp igjen.

Like før utbruddet av andre verdenskrig dannet United Australia Party regjering med Robert Menzies som statsminister. Etter at Storbritannia hadde erklært Tyskland krig, informerte statsminister Menzies lakonisk det australske folk at også Australia var i krig. Store australske styrker deltok på flere frontavsnitt. En million soldater, det vil si hver fjerde mannlige innbygger, ble mobilisert.

I 1941 dannet arbeiderpartiet under ledelse av John Curtin regjering. Australia kom i desember 1941 i krig med Japan og ble nå en av de viktigste allierte basene i Stillehavsområdet.

De to første tiårene etter andre verdenskrig ble en gullalder. Det var sterk økonomisk vekst og arbeid til alle. I 1948 introduserte derfor regjeringen et program for innvandring fra Europa, og befolkningen ble i denne perioden nesten fordoblet. Store byggeprosjekter ble gjennomført, blant annet en stor elektrisitetsutbygging i Snowy Mountains i New South Wales. Et norsk selskap og flere hundre norske arbeidere deltok i dette prosjektet, som ga elektrisk kraft og vanningsanlegg til store områder. Det moderne Australia ble skapt i denne perioden.

Andre verdenskrig ble et vendepunkt i australsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Inntil andre verdenskrig var det Storbritannia som i stor grad ivaretok Australias utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Under krigen ble det åpenbart at Storbritannia ikke lenger var i stand til å forsvare sine samveldemedlemmer i Asia og Stillehavsområdet. Australia, som var redd for å bli latt alene i fiendtlige omgivelser, måtte derfor finne en ny og mektig venn. Krigen hadde vist at det var USA landet måtte stole på. En allianse med USA ble formalisert i ANZUS-traktaten av 1951 (omfatter også New Zealand), som siden har vært en bærebjelke i landets utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Arbeiderpartiet (ALP) hadde makten også i den første etterkrigstiden, men ved valget i 1949 seiret en koalisjon av Liberal Party (tidligere United Australia Party) og National Party, som er et landbruksorientert parti under ledelse av Robert Menzies, som dermed kom tilbake som regjeringssjef.

Da Koreakrigen brøt ut i 1950, sendte Australia som et av de første landene styrker til Sør-Korea, og i 1964 sendte Australia de første militærstyrker for å bistå i den amerikanske krigføringen i Vietnam.

Robert Menzies dominerte australsk politikk frem til 1966 da han trakk seg som statsminister. Han er den australske statsminister som har sittet lengst ved makten. Etter at Menzies hadde trukket seg tilbake, fortsatte koalisjonen mellom det liberale parti (Liberal Party) og National Party i regjering under ulike statsministre frem til 1972. Australia har for alle praktiske formål et topartisystem og regjeringsmakten har siden vekslet mellom det liberale parti og National Party på den ene siden og arbeiderpartiet (ALP) på den andre.

Ved valget i 1972 kom arbeiderpartiet til makten etter 23 år i opposisjon. Gough Whitlam ble statsminister og gikk inn for en nyorientering av utenrikspolitikken. Politiske og økonomiske bånd med Asia ble styrket og Japan ble viktigste handelspartner. Det ble opprettet diplomatisk forbindelse med Folkerepublikken Kina, og de tradisjonelle båndene til Storbritannia ble gjenstand for kritisk nyvurdering etter at britene i 1973 gikk inn i EF.

Etter Vietnamkrigens slutt i 1975 åpnet Australia for første gang for mer omfattende asiatisk innvandring. For å dempe arbeidsløsheten ble innvandringen som helhet likevel redusert.

I oktober 1975 oppstod en unik politisk krise. Dronning Elizabeths stedlige representant, generalguvernøren, grep inn under en budsjettkonflikt og avskjediget statsminister Whitlam. Noe lignende hadde aldri før skjedd og gav støtet til republikansk agitasjon. Ved valget i desember 1975 seiret det liberale partiet, og Malcolm Fraser ble sjef for en regjeringskoalisjon med National Party i åtte år. I 1983 vant arbeiderpartiet stort, og en tidligere fagforeningsleder, Robert Hawke, ble statsminister.

Hawke dominerte australsk politikk i 1980-årene og ledet Labour til tre påfølgende valgseirer i 1984, 1987 og 1990. Etter hard strid om partiledelsen tapte Hawke mot sin tidligere finansminister Paul Keating, som overtok som statsminister i desember 1991.

Keating kunngjorde som et av sine politiske mål å gjøre Australia til republikk. Diskusjonen om dette spørsmålet fikk da ny næring og har siden vært et tilbakevendende tema i den offentlige debatten i landet.

Den økonomiske gullalderen etter andre verdenskrig tok slutt i 1970-årene, og problemene forsterket seg utover på 1980-tallet. Dette var en tid med høy inflasjon, lav vekst, økende arbeidsledighet og store underskudd i utenriksøkonomien. Oljekrisen førte til nedgangstider i vestlige land, og synkende etterspørsel etter australske landbruksvarer og mineralressurser. Dette rammet den sterkt eksportavhengige australske økonomien hardt, og landet opplevde den verste økonomiske krisen siden 1930-tallet.

Globaliseringen hadde gjort sitt inntog og det var behov for nye virkemidler i økonomien. I 1983 gikk arbeiderpartiregjeringen, uten å konsultere partiet, til det oppsiktsvekkende skritt å la den australske dollaren flyte fritt og avskaffe kontroll med kapitalbevegelser inn og ut av Australia. Det ble også foretatt en omfattende privatisering og reduksjon av tollsatsene.

Hawke- og Keating-regjeringene fortsatte å bygge ut de politiske og økonomiske forbindelsene med Asia. Hawke tok initiativet til opprettelsen av APEC (Asia–Pacific Economic Cooperation). Samarbeidsorganisasjonen APEC består av 21 stillehavsland, herunder Kina og USA. Stiftelsesmøtet ble holdt i Canberra i 1989.

Utbyggingen av forbindelsene til Asia, først og fremst på det økonomiske området, har pågått siden 1990-årene og har bidratt til å skape nye markeder for Australia. Kina og andre energihungrige asiatiske lands appetitt på de rike australske forekomster av mineralressurser (blant annet kull, jernmalm og uran) gir gode eksportinntekter for Australia.

Forholdet til urbefolkningen, de australske aboriginene, er et svært vanskelig og ømtålig spørsmål. Aboriginene er et nomadisk samler- og jegerfolk fordelt på flere hundre stammer. Da britene gikk i land i 1788, erklærte de Australia for å være ingenmannsland, fordi de mente at urinnvånerne ikke hadde slått seg ned og tatt jorden i bruk.

Da Australia ble selvstendig i 1901, bodde det 1,8 millioner mennesker i Australia. Den sterke tilstrømningen av innvandrere gikk sterkt ut over den opprinnelige aboriginale befolkningen, som ble fordrevet fra sine boplasser. Mange ble også drept eller døde av smittsomme sykdommer som innvandrerne brakte med seg.

White Australia-politikken som ble ført helt fra dannelsen av nasjonen Australia i 1901, var også en fornektelse av urbefolkningens rettigheter. Myndighetene førte til langt ut på 1960-tallet en streng assimileringspolitikk, som blant annet gikk ut på å ta barn fra aboriginske foreldre og tvangsflytte dem til hvite familier eller australske institusjoner. Det var først i 1967 at aboriginene fikk fulle borgerrettigheter.

Aboriginene utgjør rundt 2,4 prosent av befolkningen i Australia og er den mest marginaliserte befolkningsgruppen i landet. Majoriteten lever i desperat fattigdom, enten i reservater i innlandet eller i slumstrøk i byene, og lider av store rusproblemer, trygdeavhengighet, dårlig helse og lav levealder.

Behovet for forsoning mellom urbefolkningen og innvandrerne har vært et traumatisk tema i australsk politikk. Det var først i 2008 at daværende statsminister Kevin Rudd ga en historisk unnskyldning til urbefolkningen under en seremoni i parlamentet i Canberra.

  • Firth, Stewart: Australia in International Politics: An Introduction to Australian Foreign Policy
  • Hughes, Owen E.: Australian Politics
  • Macintyre, Stuart: A Concise History of Australia
  • Økland, Ingunn og Nils Are: Nedenunder: Australia i Sol og Skygge

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.