De to første tiårene etter andre verdenskrig ble en gullalder. Det var sterk økonomisk vekst og arbeid til alle. I 1948 introduserte derfor regjeringen et program for innvandring fra Europa, og befolkningen ble i denne perioden nesten fordoblet. Store byggeprosjekter ble gjennomført, blant annet en stor elektrisitetsutbygging i Snowy Mountains i New South Wales. Et norsk selskap og flere hundre norske arbeidere deltok i dette prosjektet, som ga elektrisk kraft og vanningsanlegg til store områder. Det moderne Australia ble skapt i denne perioden.
Andre verdenskrig ble et vendepunkt i australsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Inntil andre verdenskrig var det Storbritannia som i stor grad ivaretok Australias utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Under krigen ble det åpenbart at Storbritannia ikke lenger var i stand til å forsvare sine samveldemedlemmer i Asia og Stillehavsområdet. Australia, som var redd for å bli latt alene i fiendtlige omgivelser, måtte derfor finne en ny og mektig venn. Krigen hadde vist at det var USA landet måtte stole på. En allianse med USA ble formalisert i ANZUS-traktaten av 1951 (omfatter også New Zealand), som siden har vært en bærebjelke i landets utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Arbeiderpartiet (ALP) hadde makten også i den første etterkrigstiden, men ved valget i 1949 seiret en koalisjon av Liberal Party (tidligere United Australia Party) og National Party, som er et landbruksorientert parti under ledelse av Robert Menzies, som dermed kom tilbake som regjeringssjef.
Da Koreakrigen brøt ut i 1950, sendte Australia som et av de første landene styrker til Sør-Korea, og i 1964 sendte Australia de første militærstyrker for å bistå i den amerikanske krigføringen i Vietnam.
Robert Menzies dominerte australsk politikk frem til 1966 da han trakk seg som statsminister. Han er den australske statsminister som har sittet lengst ved makten. Etter at Menzies hadde trukket seg tilbake, fortsatte koalisjonen mellom det liberale parti (Liberal Party) og National Party i regjering under ulike statsministre frem til 1972. Australia har for alle praktiske formål et topartisystem og regjeringsmakten har siden vekslet mellom det liberale parti og National Party på den ene siden og arbeiderpartiet (ALP) på den andre.
Ved valget i 1972 kom arbeiderpartiet til makten etter 23 år i opposisjon. Gough Whitlam ble statsminister og gikk inn for en nyorientering av utenrikspolitikken. Politiske og økonomiske bånd med Asia ble styrket og Japan ble viktigste handelspartner. Det ble opprettet diplomatisk forbindelse med Folkerepublikken Kina, og de tradisjonelle båndene til Storbritannia ble gjenstand for kritisk nyvurdering etter at britene i 1973 gikk inn i EF.
Etter Vietnamkrigens slutt i 1975 åpnet Australia for første gang for mer omfattende asiatisk innvandring. For å dempe arbeidsløsheten ble innvandringen som helhet likevel redusert.
I oktober 1975 oppstod en unik politisk krise. Dronning Elizabeths stedlige representant, generalguvernøren, grep inn under en budsjettkonflikt og avskjediget statsminister Whitlam. Noe lignende hadde aldri før skjedd og gav støtet til republikansk agitasjon. Ved valget i desember 1975 seiret det liberale partiet, og Malcolm Fraser ble sjef for en regjeringskoalisjon med National Party i åtte år. I 1983 vant arbeiderpartiet stort, og en tidligere fagforeningsleder, Robert Hawke, ble statsminister.
Hawke dominerte australsk politikk i 1980-årene og ledet Labour til tre påfølgende valgseirer i 1984, 1987 og 1990. Etter hard strid om partiledelsen tapte Hawke mot sin tidligere finansminister Paul Keating, som overtok som statsminister i desember 1991.
Keating kunngjorde som et av sine politiske mål å gjøre Australia til republikk. Diskusjonen om dette spørsmålet fikk da ny næring og har siden vært et tilbakevendende tema i den offentlige debatten i landet.
Den økonomiske gullalderen etter andre verdenskrig tok slutt i 1970-årene, og problemene forsterket seg utover på 1980-tallet. Dette var en tid med høy inflasjon, lav vekst, økende arbeidsledighet og store underskudd i utenriksøkonomien. Oljekrisen førte til nedgangstider i vestlige land, og synkende etterspørsel etter australske landbruksvarer og mineralressurser. Dette rammet den sterkt eksportavhengige australske økonomien hardt, og landet opplevde den verste økonomiske krisen siden 1930-tallet.
Globaliseringen hadde gjort sitt inntog og det var behov for nye virkemidler i økonomien. I 1983 gikk arbeiderpartiregjeringen, uten å konsultere partiet, til det oppsiktsvekkende skritt å la den australske dollaren flyte fritt og avskaffe kontroll med kapitalbevegelser inn og ut av Australia. Det ble også foretatt en omfattende privatisering og reduksjon av tollsatsene.
Hawke- og Keating-regjeringene fortsatte å bygge ut de politiske og økonomiske forbindelsene med Asia. Hawke tok initiativet til opprettelsen av APEC (Asia–Pacific Economic Cooperation). Samarbeidsorganisasjonen APEC består av 21 stillehavsland, herunder Kina og USA. Stiftelsesmøtet ble holdt i Canberra i 1989.
Utbyggingen av forbindelsene til Asia, først og fremst på det økonomiske området, har pågått siden 1990-årene og har bidratt til å skape nye markeder for Australia. Kina og andre energihungrige asiatiske lands appetitt på de rike australske forekomster av mineralressurser (blant annet kull, jernmalm og uran) gir gode eksportinntekter for Australia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.