Urbefolkningen i Australia innvandret fra Indonesia for mer enn 40 000-60 000 år siden. Folk fra Asia har sannsynligvis besøkt Australia lenge før de første europeere kom dit. Ennå er lite kjent om dette.

Man antar at de første portugisiske sjøfarere var i land i 1601. I de følgende år var flere spanske og nederlandske skip i australske farvann, og nederlenderne hadde godt kjennskap til vestkysten, som de kalte Ny-Holland.

I 1642 kom nederlenderen Abel Tasman til øya Tasmania som første europeer. På slutten av 1600-tallet hadde nederlendere seilt rundt det meste av Australia og visste at det var omgitt av hav.

Den britiske sjøfarer James Cook gikk i land på østkysten i 1770 og tok da området i besittelse på vegne av den britiske konge. Han kalte landet New South Wales. Cook gikk i land i Botany Bay, som ligger litt sør for det nåværende Sydney.

Etter at de nordamerikanske stater hadde revet seg løs fra Storbritannia i 1776, ble det umulig for britene å deportere fanger dit. I 1788 begynte britene i stedet å sende fanger til Australia. 750 fanger gikk i land ved Port Jackson og innledet dermed den britiske kolonisering.

Særlig under Napoleonskrigene gikk store fangetransporter til Australia. Mange ble deportert for sine politiske meninger, blant dem for eksempel irske frihetskjempere. Deportasjonene fortsatte helt til 1868. De fleste deporterte ble sendt til New South Wales, men mange kom også til Van Diemen's Land (Tasmania). Etter avsonet straff slo de deporterte seg ned i de gode jordbruksområdene som frie borgere.

På begynnelsen av 1800-tallet innførte britiske offiserer merino-sauer fra Sør-Afrika. Ullproduksjonen fikk raskt stort omfang og kom til å få stor økonomisk betydning. I det alt vesentlige ble ullen eksportert til Storbritannia. I 1823 ble det militære styre i New South Wales avskaffet, og området ble kronkoloni under en egen guvernør. Selvstyret utviklet seg raskt, sterkt preget av de mange politisk radikale elementer som var blitt deportert. I 1837 var folketallet 50 000, derav halvparten deporterte.

Utforskningen av innlandet foregikk særlig i første halvdel av 1800-tallet, men helt frem til 1900-tallet var det uutforskede områder. En rekke nye stater ble opprettet i første halvdel av 1800-tallet. Det var relativt få sammenstøt med Australias urinnbyggere, som for det meste levde spredt i strøk fjernt fra kysten. I 1851 ble det gjort gullfunn som stimulerte innvandringen.

Statene vokste i folketall og utviklet en høy grad av selvstyre. Stemmeretten ble gjort alminnelig for menn på et tidlig tidspunkt, og kvinner fikk stemmerett 1894–1902. Også sosiale og økonomiske reformer ble gjennomført i raskere tempo enn i Storbritannia. Åpningen av Suezkanalen i 1869 styrket kontakten mellom Australia og Storbritannia, og samhandelen fikk et oppsving.

På slutten av 1800-tallet vedtok koloniene flere bestemmelser som satte strenge grenser for immigrasjon fra asiatiske land, særlig Kina. De nye immigrasjonslovene ble gjennomført etter press fra fagbevegelsen, som her vant sin første store seier. Ut fra ønsket om å få en felles tollpolitikk og lette handelssamkvem mellom statene møttes representanter fra alle delstatene i Australia 1891 for å drøfte muligheten for å skape en føderasjon.

Men også utenrikspolitiske motiver spilte inn, ikke minst behovet for en samlet opptreden for å møte den tyske ekspansjonen i Stillehavet. Konferansen ble enig om retningslinjene i arbeidet og vedtok prinsippene for den nye konstitusjonen. Flertallet av befolkningen i Victoria, Tasmania og South Australia var for en føderasjon, mens befolkningen i New South Wales stod splittet; en folkeavstemning der gav knapt flertall for føderasjonen i 1898.

Året etter møttes representanter for de forskjellige statene til en konferanse der også staten Queensland var med for første gang. Western Australia var den siste stat som vedtok den nye forfatningen. Formelt trådte forfatningen som gjorde Australia til Samveldet av de australske stater, i kraft 1. januar 1901.

I årene før den første verdenskrig spilte arbeiderbevegelsen en ledende rolle selv om Australian Labour Party (ALP) bare hadde regjeringsmakten i korte perioder før 1914. Australsk sosiallovgivning kom til å tjene som mønster for mange land; Australia var første land i verden med fem dagers arbeidsuke. Allerede 1911 ble det innført alminnelig verneplikt, og under første verdenskrig 1914–18 deltok Australia med store (frivillige) styrker i Europa.

Arbeiderpartiet delte seg på spørsmålet om adgang til å sende vernepliktige til utlandet. Striden førte til at utbrytere sammen med liberale grupper dannet National Party. Det nye partiet hadde regjeringsmakten til 1923, og dannet så en koalisjonsregjering med bondepartiet, Country Party. I 1929 vant arbeiderpartiet makten tilbake, men under den økonomiske krisen i 1930 delte partiet seg på ny. En utbrytergruppe gikk sammen med National Party og dannet United Australian Party, som i koalisjon med bondepartiet vant valget i 1931.

Koalisjonen hadde regjeringsmakten til like før utbruddet av den annen verdenskrig. United Australian Party, under Robert Menzies, dannet da regjering.

Ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Australia Tyskland krig, og store australske styrker deltok på flere frontavsnitt. En million soldater, det vil si hver fjerde mannlige innbygger, ble mobilisert. I 1941 dannet arbeiderpartiet under ledelse av John Curtin regjering. Australia kom i desember 1941 i krig med Japan og ble nå en av de viktigste allierte basene i Stillehavet.

Arbeiderpartiet hadde makten også i den første etterkrigstiden; det sosiale trygdesystemet ble nå betydelig utbygd og bankene nasjonalisert. Ved valget i 1949 seiret en koalisjon av Liberal Party (tidl. United Australian Party) og bondepartiet ytterst knepent. Robert Menzies kom tilbake som regjeringssjef og dominerte australsk politikk frem til 1966. Regjeringen fikk etter langvarig strid erklært kommunistpartiet ulovlig, men høyesterett erklærte lovvedtaket forfatningsstridig.

Da Koreakrigen brøt ut, var Australia et av de første land som sendte styrker til Sør-Korea; i alt 17 000 australske soldater deltok. Krigen bidrog til å skjerpe regjeringens antikommunistiske politikk. I 1952 ratifiserte Australia avtalen om forsvarspakten ANZUS sammen med USA og New Zealand. Avsløringen av omfattende sovjetisk spionasjevirksomhet i Australia førte til diplomatisk brudd med Sovjetunionen. En antikommunistisk stemningsbølge gjorde det lettere for Australia å tiltre Stillehavspakten (SEATO) 1954.

Samme år kom det til ny splittelse i arbeiderpartiet. En gruppe som krevde hardere tiltak mot kommunismen, brøt ut, og i 1957 samlet ulike utbryterfraksjoner fra Labour seg i Democratic Labour Party. Ved de neste to valgene samlet dette partiet en oppslutning på 9 prosent og litt over 4 prosent.

I en god økonomisk periode i 1960-årene utvidet den borgerlige Menzies-regjeringen sitt sosiale reformprogram. I 1964 sendte Australia de første militærstyrker til Malaysia og Sør-Vietnam. Verneplikt ble innført for første gang i fredstid siden 1918. I 1966 trakk Sir Robert Menzies seg tilbake som statsminister, men koalisjonen mellom det liberale parti og bondepartiet fortsatte under de påfølgende statsministrene Harold Holt, John Gorton og William McMahon, alle liberale. I 1970 ble de australske soldatene sendt hjem fra Vietnam.

Ved valget 1972 kom arbeiderpartiet til makten etter 23 år i opposisjon. Gough Whitlam ble statsminister og gikk inn for en nyorientering av utenrikspolitikken. Politiske og økonomiske bånd med Asia ble styrket, Japan ble viktigste handelspartner. Det ble opprettet diplomatisk forbindelse med Folkerepublikken Kina, og de tradisjonelle båndene til Storbritannia ble gjenstand for kritisk nyvurdering etter at britene i 1973 gikk inn i EF og stengte for mye av den australske eksporten.

FN-tilsynsområdet Papua Ny-Guinea ble gitt indre selvstyre i 1973, og ble en selvstendig stat i 1975. Den tidligere innvandringspolitikken, White Australia, ble skrinlagt etter å ha satt bom for ikke-hvite immigranter i nesten 100 år. Etter Vietnamkrigens slutt i 1975 åpnet Australia for første gang for omfattende asiatisk innvandring. For å dempe arbeidsløsheten ble innvandringen som helhet redusert.

I oktober 1975 oppstod en unik politisk situasjon. Dronning Elizabeths stedlige representant, generalguvernøren, grep inn under en budsjettkrise og avskjediget statsminister Whitlam. Noe lignende hadde aldri før hendt og gav støtet til republikansk agitasjon. Ved valget i desember 1975 seiret det liberale partiet, og Malcolm Fraser ble sjef for en regjeringskoalisjon med bondepartiet i åtte år. I 1983 vant arbeiderpartiet stort, og Robert Hawke, en tidligere fagforeningsleder, ble statsminister.

Hawke dominerte australsk politikk i 1980-årene og ledet Labour til tre påfølgende valgseirer i 1984, 1987 og 1990. Populariteten minket omkring 1990, under en av de mest markante lavkonjunkturer siden 1930-årene. Etter hard strid om partiledelsen tapte Hawke mot sin tidligere finansminister Paul Keating, som overtok som statsminister i desember 1991. Keating kunngjorde som et av sine politiske mål å gjøre Australia til republikk innen 1. januar 2001, 100-årsdagen for statens opprettelse. Dronning Elizabeths besøk i 1992 gav ny næring til diskusjonen om republikk.

Australia var i 1980-årene et eksempel på en råvareprodusent som får problemer når råvareprisen faller. Større vekt ble nå lagt på ferdigvareproduksjon. Det rike jordbrukslandet kom i vanskeligheter etter Storbritannias inntreden i EF, men sikret særlig i 1990-årene nye markeder i Asia. For å motvirke underskuddene i utenriksøkonomien som følge av synkende råvareeksport, gjennomførte Labourregjeringen 1987 de største budsjettnedskjæringer på 30 år, sammen med høye rentesatser. En omfattende økonomisk liberalisering fant sted mot slutten av 1980-årene, under protester fra Labours venstrefløy.

I 1988 feiret Australia 200-årsjubileet for første innvandring fra Europa. Jubileet ble også markert med demonstrasjoner fra australske urinnvånere, etter at urbefolkningens rettigheter var blitt et stadig mer ømtålig politisk problem. En FN-rapport i 1988 anklaget Australia for krenkelse av menneskerettighetene i behandlingen av urinnvånerne, som utgjør én prosent av befolkningen.

Regjeringen opprettet 1991 Council for Aboriginal Reconciliation som tar opp deres klagemål. I 1992 avsa høyesterett en kjennelse som gav urinnvånerne eneretten til store landområder. Fortolkningen av kjennelsen har imidlertid vært svært forskjellig, og urbefolkningens interesser står her sterkt mot gruveselskapenes.

Hawke- og Keating-regjeringene fortsatte å bygge ut de politiske og økonomiske forbindelsene med Asia. Hawke tok initiativet til opprettelsen av APEC (Asia–Pacific Economic Co-operation); stiftelsesmøtet ble holdt i Canberra 1989. Ved valget i 1996 vant den borgerlige koalisjonen en stor seier, og John Howard ble ny statsminister.

I 1998 vedtok et stort flertall i en forfatningskonferanse at Australia skulle endre status fra monarki til republikk fra 1. januar 2001. En folkeavstemning i november 1999 avviste imidlertid dette forslaget. Ca. 55 % av velgerne stemte mot å bryte forbindelsen til det britiske monarkiet, til tross for at de fleste meningsmålinger på forhånd hadde vist at det var flertall for republikk.

Ved folkeavstemningen forkastet velgerne også et grunnlovsforslag om å anerkjenne urbefolkningen – aboriginernes – rettigheter til visse landområder. 61 % stemte imot forslaget hvor urbefolkningen også ville blitt hedret for sin kultur og tilknytning til Australia.

Sydney ble i 1993 tildelt arrangementet av de olympiske sommerleker 2000 med bare to stemmers overvekt over Beijing i siste runde av avstemningen. Sydney-lekene ble betegnet som den største internasjonale mønstringen noensinne «down under», men Olympia-året bar ellers preg av bitre protestaksjoner fra urinnvånere.

I august 2001 berget det norske lasteskipet Tampa 460 båtflyktninger, flest afghanere, i havsnød utenfor den australske Christmas Island. Howard-regjeringen inntok en steil holdning og nektet Tampa anløp i australsk havn. Australia sendte senere flyktningene til stillehavsøya Nauru, som til gjengjeld fikk økonomisk godtgjørelse.

Australia har gjennom en årrekke måttet tåle internasjonal kritikk for sin restriktive asylpolitikk. Statsminister John Howards harde linje overfor asylsøkere og aboriginere lot til å ha bred folkelig støtte, og høsten 2001 kunne han føye en ny valgseier til sine tidligere fra 1996 og 1998.

I 2003 rykket australske tropper to ganger i felten utenlands. Howard stilte seg på USAs og Storbritannias side og sendte marinefartøyer med en styrke på 2000 mann til innsats i krigen mot Irak. Noen måneder senere gikk australske offiserer i spissen for en flernasjonal styrke på 2300 mann ved en amfibieoperasjon på Salomonøyene. Oppdraget var å stanse stridigheter mellom rivaliserende etniske grupper.

Operasjonen ble betegnet som et linjeskifte i Australias forhold til omverdenen. Terroraksjonen på Bali i 2002, med 88 australiere blant 202 dødsofre, dannet noe av bakgrunnen. Siden har Australia tilsynelatende tatt mål av seg til rollen som «Sør-Stillehavets politimann».

Australia er relativt lite påvirket av den finansielle Asiakrisen 1997–98. Økonomien har vært i god gjenge siden midten av 1990-årene med en vekst på ca. 3 % per år i snitt. Ifølge 2003-rapporten fra den økonomiske samarbeidsorganisasjonen OECD har Australia utviklet en solid motstandskraft mot rystelser i verdensøkonomien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.