Indirekte diskriminering vil si at en tilsynelatende nøytral bestemmelse eller praksis virker slik at en person kommer i en dårligere stilling enn andre i tilsvarende situasjon, på grunn av for eksempel kjønn, etnisk bakgrunn, kjønnsidentitet, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne.

Dersom bestemmelsene eller praksisene som fører til forskjellsbehandlingen ikke har en tillatt begrunnelse, er de ulovlige. I norsk lovgivning er det listet en rekke forhold som det er ulovlig å diskriminere noen på grunnlag av, kalt diskrimineringsgrunnlag.

Gjennom forbud mot indirekte diskriminering rettes oppmerksomheten mot virkningene av bestemmelser, betingelser og praksiser. Slike forbud bygger på en anerkjennelse av at fravær av direkte diskriminering ikke er tilstrekkelig for å skape et reelt diskrimineringsvern.

En praksis som fører til at deltidsarbeidende stilles mindre fordelaktig enn personer som arbeider heltid, vil for eksempel ofte være indirekte diskriminerende mot kvinner, fordi langt flere kvinner enn menn arbeider deltid.

Det finnes forbud mot indirekte diskriminering i både norske og internasjonale rettskilder. I norsk lovgivning, se særlig likestillingsloven § 5, diskrimineringsloven om etnisitet § 6, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5, diskrimineringsloven om seksuell orientering § 5 og arbeidsmiljøloven § 13-1.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.