De aller fleste ytringer er tillatte i Norge, og ytringsfrihet er et avgjørende prinsipp i norsk lovgivning. Men denne er ikke absolutt. Det er straffbart å komme med grove hatefulle eller diskriminerende ytringer mot enkeltpersoner. Dette er lovfestet i straffelovens § 185, som dermed begrenser ytringsfriheten (Grunnloven § 100).

Paragrafen kalles også rasismeparagrafen, men denne betegnelsen er upresis: Lovparagrafen er ikke bare rettet mot rasistiske ytringer som rammer individer med en annen hudfarge eller annen etnisk eller nasjonal opprinnelse. Den gjelder også ytringer som er diskriminerende overfor personer på grunnlag av homofil legning, leveform eller orientering samt på grunn av religion og livssyn. Fra juni 2013 er også grovt krenkende uttalelser som har sammenheng med nedsatt funksjonsevne omfattet av bestemmelsen.

Straffeloven § 185 inneholder ikke forbud mot ytringer med et kjønnsdiskriminerende innhold. Hvorvidt det skulle innføres et forbud mot kjønnsdiskriminerende ytringer i straffeloven § 185 har vært diskutert, men har blitt avvist blant annet med begrunnelsen at kvinner ikke er en minoritetsgruppe og at bestemmelsen burde begrenses til utsatte minoritetsgrupper med et særlig behov for vern. At det ikke er etablert et strafferettslig vern mot kjønnsdiskriminerende ytringer betyr imidlertid ikke at alle ytringer med kjønnsdiskriminerende innhold er tillatte. Blant annet etablerer FNs barnekonvensjon, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon plikter for konvensjonsstatene, herunder Norge, til å sikre at det ikke formidles undervisning i skolen med et kjønnsdiskriminerende innhold [1]

Straffeloven § 185 har erstattet straffeloven av 1902 § 135a uten realitetsendringer. [2].

Straffelovens § 185 forutsetter at ytringene er offentlige for at de skal kunne straffes. I forbindelse med at diskrimineringsloven om etnisitet ble vedtatt i 2005, ble vernet mot diskriminerende eller hatefulle ytringer i straffeloven § 185 skjerpet ved lovendring. I denne sammenheng ble det i forarbeidene tydeliggjort at det er selve det å spre en grovt krenkende ytring som rammes av bestemmelsen. Bestemmelsen kommer til anvendelse dersom en ytring overføres til et fåtall personer – det er tilstrekkelig med én – så lenge ytringen er fremsatt på offentlig sted. En rekke ytringer vil dermed kunne tilfredsstille kravet om å være «offentlige». Rasistiske og/eller diskriminerende ytringer fremsatt på internett rammes etter lovendringen i 2005 også av straffelovens § 185.

Ved lov 10. januar 2003 nr. 2 ble formuleringen «herunder ved bruk av symboler» tatt inn i lovteksten for å presisere at også symbolbruk er omfattet av forbudet. Som eksempel på slik symbolbruk ble det vist til hakekors og Hitler-hilsen.

Straffelovens § 185 må ikke forveksles med lovgivning mot blasfemi. I Norge ble blasfemiparagrafen (Straffeloven av 1902 § 142) opphevet i 2009. Lovbestemmelsen har ikke vært brukt siden saken mot Arnulf Øverland på 1930-tallet.

I henhold til eksisterende lovtekst kan offentlig fremsettelse av, eller medvirkning til offentlig fremsettelse av ytringer av en rasistisk og/eller diskriminerende art straffes med bøter eller inntil tre års fengsel.

Ifølge internasjonal menneskerettighetslovgivning og nasjonal lovgivning i de fleste land er ytringsfriheten en rettighet og en frihet som skal og må balanseres mot andre rettigheter og friheter.

Dette er blant annet slått fast i:

I Norge ble straffelovens § 135 (a) innført i sin daværende form i 1970. Den ble innført som et direkte resultat av at norske myndigheter sluttet seg til FNs rasediskrimineringskonvensjon [International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination, CERD] fra 1965.

Det er per august 2013 176 land som er parter til konvensjonen. Artikkel 4 i denne konvensjonen oppfordrer det enkelte lands myndigheter til å kriminalisere spredningen av «ideer om rasemessig overlegenhet og rasehat, oppfordringer til rasediskriminering, så vel som voldelige handlinger eller oppfordringer til slike handlinger.[4] FNs rasediskrimineringskonvensjon er i dag gjort til en uttrykkelig del av norsk rett gjennom diskrimineringsloven om etnisitet § 5.

Norsk rettsvesen har generelt lagt seg på en restriktiv praksis i anvendelsen av § 185, og det er et svært begrenset antall personer som siden 1970 er blitt dømt for overtredelser av lovparagrafen eller dens forgjenger. Dette kan indikere at man i stor grad har maktet å balansere mellom hensynet til ytringsfriheten og hensynet til individers rett til beskyttelse mot rasistiske og diskriminerende ytringer – noe som er et sentralt funn fra vesteuropeiske stater i nyere akademisk forskningslitteratur om temaet. [5]  

En annen årsak til det begrensede antallet domfellelser under § 185 siden 1970 er trolig også at etterforskning av slike saker har lav prioritet hos norske politimyndigheter.[6] Det antas at så mange som 9 av 10 anmeldelser for overtredelse av § 185 henlegges av norsk politi. Dertil kommer at norsk politi- og rettsvesen synes å ha lagt svært restriktive historiske definisjoner av rasisme, forankret i klassisk biologisk rasisme, snarere enn nyere teori om nyrasisme og/eller kulturell rasisme[7] til grunn for forståelsen av hva som kvalifiserer som rasistiske ytringer.

Blant sentrale saker i høyere norske rettsinstanser vedrørende § 185 de siste tyve årene kan særlig tre saker fremheves, nemlig Kjuus-saken fra 1997, Sjølie-saken fra 2002, og Tvedt-saken fra 2007.

I Kjuus-saken[8] opprettholdt Høyesterett en dom mot lederen av partiet Hvit Valgallianse, advokaten og høyreekstremisten Jack Erik Kjuus, fra Oslo tingrett på seksti dagers betinget fengsel og NOK 20 000,- i bot. Bakgrunnen for den opprinnelige tiltalen mot Kjuus var at han som leder for Hvit Valgallianse i partiets valgprogram hadde tatt til orde for at barn adoptert til Norge måtte steriliseres.

Høyesterett mente at det fremgikk av konteksten at det dreide seg om adopterte barn med annen hudfarge, og fant blant annet at Kjuus ved å fremholde disse synspunktene offentlig i realiteten hadde tatt til orde for etnisk rensing av en bestemt gruppe norske borgere.

Kjuus anket høyesterettsdommen til den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som avviste saken. [9]

I enkeltsaker har norske myndigheter blitt sterkt kritisert av internasjonale overvåkningsorganer for manglende pådømmelse av kvalifiserbart rasistiske og/eller diskriminerende ytringer i høyere norske rettsinstanser. Dette var spesielt tilfellet med den såkalte Sjølie-saken fra 2002, hvor et flertall av dommere i Høyesterett frifant Boot Boys-lederen Terje Sjølie for antisemittiske ytringer med henvisning til hensynet til ytringsfriheten.[10]

Sjølie var blant annet anmeldt for at han under en nynazistisk demonstrasjon til minne om den tyske nazilederen Rudolf Hess i Askim i 2002 uttalte at «hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker».

Etter en klage til FNs rasediskrimineringskomité fra Mosaisk Trossamfunn i Trondheim og Oslo og Antirasistisk Senter i Oslo fant komiteen i 2005 at norske myndigheter på grunn av Norges Høyesteretts frifinnelse i Sjølie-saken hadde brutt artikkel 4 og 6 i FNs rasediskrimineringskonvensjon.[11]

Rasediskrimineringskomiteen påla norske myndigheter å treffe tiltak som kunne hindre at Norges Høyesterett i fremtiden frifant tiltalte under daværende § 135a for den type rasistiske og/eller diskriminerende ytringer som Sjølie hadde kommet med. Justisdepartementets lovavdeling utarbeidet i etterkant av komitéuttalelsen et rundskriv der det nærmere forholdet mellom § 135 a og komiteens uttalelse ble belyst (rundskriv G-11/2005). Det ble vist til ulike lovendringer som innebar et skjerpet innhold i § 135 a sammenlignet med det som hadde vært situasjonen før domsavsigelsen. Videre ble det uttalt at rasediskrimineringskomiteens uttalelse «vil være en sentral rettskilde ved tolkningen av straffeloven § 135 a».

De skjerpelser av § 135 (a) som ble gjennomført i 2005, i forbindelse med at diskrimineringsloven ble vedtatt, hadde støtte fra et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen bestående av stortingsrepresentanter fra Høyre, KrF og SV. Komiteens representanter fra Arbeiderpartiet og FrP, som utgjorde mindretallet, tok imidlertid til orde for en liberalisering av § 135 (a), med særlig henvisning til anbefalingene til Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999: 27.[12]

Dette bidrar til å illustrere at norske politiske partier i spørsmål knyttet til avveiningene mellom ytringsfrihet og enkeltindividers rett til vern mot rasistiske og/eller diskriminerende ytringer ikke har fordelt seg på en enkel høyre/venstre-akse der førstnevnte er å anse som mer liberale og sistnevnte som mer restriktive i forhold til ytringsfrihet.  

I etterkant av Sjølie-saken ble Grunnloven § 100 om ytringsfrihet endret ved stortingsvedtak av 30. september 2004. I komitéinnstillingen stilte flertallet seg positive til at den endrede grunnlovsbestemmelsen ga «rom for en viss skjerping av vernet mot diskriminerende og hatefulle ytringer», se Innst. S. nr. 270 (2003-2004) s. 22.

I 2007 dømte Norges Høyesterett Tore Tvedt for overtredelser av daværende straffelovs § 135 (a).[13] Bakgrunnen for Tvedt-saken var at Tore Tvedt, mangeårig leder for organisasjonen Vigrid, i et intervju med VG i 2003 erklærte at ‘jøder var parasitter, ikke mennesker’ og som sådan skulle ‘renskes ut’ av landet. Tvedt hadde opprinnelig blitt idømt 45 dagers betinget fengsel for brudd på § 135 (a) i Oslo tingrett, men ble deretter frifunnet av Borgarting lagmannsrett. Høyesterett fant Tvedt skyldig i brudd på § 135 (a). Høyesteretts uttalelser i dommen tydeliggjør at det har funnet sted en utviding av anvendelsesområdet til straffeloven § 135 a.

Et gjennomgående trekk ved saker under straffelovens § 185 i høyere rettsinstanser i Norge de siste tyve år er at de tiltalte har fått sterk støtte til sin rett til å fremsette rasistiske og/eller diskriminerende ytringer med henvisning til ytringsfrihetsprinsipper av sentrale aktører i norsk presse.

Et annet trekk er at Høyesterett ofte har vært delt i synet på om hvorvidt ytringsfriheten eller individers rett til vern mot rasistiske og/eller diskriminerende ytringer skal ha forrang i den rettslige håndhevelsen av § 185. Internasjonale overvåkningsorganer mot rasisme og/eller diskriminering har da også etter Sjølie-dommen påtalt det de mener er manglende innsats fra norske myndigheter på dette feltet.[14]

I saker hvor det foreligger rasistiske og/eller diskriminerende motiver for andre straffbare handlinger anvendes § 185 ofte i straffeskjerpende retning. Dette var blant annet tilfelle i den såkalte Hermansen-saken i Borgarting lagmannsrett fra 2002, hvor tre norske ungdommer med bakgrunn i den nynazistiske grupperingen Boot Boys ble dømt for det rasistisk motiverte drapet på 15-årige Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo i 2001.

Den foreløpig siste domfellelsen under daværende straffelovs § 135a i Norges Høyesterett skriver seg fra 2012.[15] I den aktuelle saken hadde en hvit norsk mann blitt dømt til atten dagers betinget fengsel av Stavanger tingrett for i beruset tilstand og i nærvær av et titalls personer i 2010 å ha verbalt trakassert en dørvakt av afrikansk opprinnelse på et utested i Stavanger med henvisning til sistnevntes etniske opprinnelse. Høyesterett forkastet mannens anke. Den aktuelle høyesterettsdommen synes å ha senket terskelen for pådømmelse under straffelovens § 185 noe i forhold til tidligere rettsavgjørelser fra Norges Høyesterett på feltet.

Debatten om straffelovens § 185 og håndhevingen av denne handler om hvilke grenser som skal finnes for ytringsfriheten i et samfunn. Det finnes ulike argumenter mot lovgivning som forbyr rasistiske og/eller diskriminerende ytringer. Blant de mest brukte kan følgende nevnes:

Dette argumentet utgår fra en idé om at liberale og demokratiske samfunns legitimitet avhenger av at borgerne står mest mulig fritt til å fremføre alle typer holdninger og ideer offentlig. Dersom staten intervenerer i den frie meningsdannelse ved å forby visse typer ytringer, så bidrar dette til å underminere legitimiteten til annen lovgivning.

Kritikere av dette synspunktet hevder at rasistiske og/eller diskriminerende ytringer i sin ytterste konsekvens bidrar til å underminere alle borgeres rett til formell likhet og liv i verdighet, og ofte fremsettes med et slikt forsett.

Argumentet her er at individer med minoritetsbakgrunn som utsettes for rasistiske og/eller diskriminerende ytringer har den samme formelle rett og mulighet til å ta til motmæle mot slike ytringer.

På den annen side hevdes det at dette overser maktforhold som gjør at noen borgere er mer utsatte for rasistiske og/eller diskriminerende ytringer. Disse borgerne kan ha færre ressurser til å ta til motmæle, samtidig som rasistiske og/eller diskriminerende ytringer som regel ikke er fremsatt i en form som inviterer til å komme med motsvar.

Dette går ut på at dersom rasistiske og/eller diskriminerende holdninger eller ideer ikke fritt får komme til uttrykk i form av offentlig fremsatte ytringer, risikerer man at de som holder dem vil ty til andre metoder, og i ytterste konsekvens vold.

På den annen side hevdes det at det er forskningsmessige holdepunkter for at rasistiske ytringer og rasistisk vold faktisk er nært forbundet med hverandre,[16] og at det er svært begrensede forskningsmessige holdepunkter for at mer rasistiske og/eller diskriminerende ytringer i offentligheten fører til mindre rasistisk vold.

Det blir ofte hevdet at dersom rasistiske og/eller diskriminerende holdninger og ideer bare kommer til uttrykk offentlig, så vil det bli avslørt som det det er av de mange.

På den annen side fremholdes det at det er lite som tyder på at individer med rasistiske og/eller diskriminerende holdninger og ideer lar seg påvirke i nevneverdig grad av rasjonelle motargumenter, og mye som tyder på at evnen og viljen til å karakterisere holdninger, ideer og ytringer som rasistiske er begrenset i de fleste samfunn.

Dette argumentet tar ofte utgangspunkt i rettstilstanden i konkrete land. På dette punktet er tilhengerne og motstanderne av lovgivningen gjerne enige: Det er lite som tyder på at eksistensen av § 185 og håndhevelsen av denne i Norge har hatt mye å si for den faktiske utbredelsen av rasistiske og/eller diskriminerende holdninger, ideer og ytringer.

Men tilhengerne av lovgivningen vil ofte hevde at hensikten med lovgivning av denne art primært er å sende et signal til individer med rasistiske og/eller diskriminerende holdninger og ideer om at samfunnet, representert ved lovgiver og utøvende myndighet ikke finner disse akseptable. Det er få, om noen, som tror at rasistiske og/eller diskriminerende holdninger og ideer lar seg ‘utrydde’ ved lov.

Ytringsfrihetskommisjonen (1996-1999) foreslo i sin innstilling om ny grunnlovsparagraf om ytringsfrihet (§ 100) – Ytringsfrihet Bør Finde Sted»: Forslag til ny Grunnlov § 100 (NOU 1999: 27)  – å oppheve kriminaliseringen av rasistiske og/eller diskriminerende ytringer forankret i karakteristika knyttet til religion- og/eller livssyn. Dette ble ikke tatt til følge av lovgivende myndigheter da § 135 (a) ble endret i 2005.

Lovgiver la isteden anbefalingene fra den såkalte Holgersen-kommisjonen fra 2002 til grunn. Disse ble lagt fram i NOUen Rettslig vern mot etnisk diskriminering (NOU 2002: 12).

Det innebar blant annet at:

  • strafferammen for lovovertredelse av straffelovens § 135 (a) ble skjerpet fra maksimalt to til tre års fengsel
  • at offentlig bruk av symboler av åpenbar rasistisk og/eller diskriminerende art (som for eksempel nazi-hakekors, Ku Klux Klan-hetter og liknende) også kan straffes med henvisning til § 135 (a)
  • at terskelen for å betrakte en rasistisk og/eller diskriminerende ytring som fremsatt offentlig ble senket.                  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.