adopsjon

Adopsjon er det å ta til seg en person som sitt eget barn. Når en person blir adoptert får personen nye foreldre. For en generasjon siden kom de fleste adoptivbarn fra utlandet, i dag har vi først og fremst innenlandsadopsjoner. I de fleste tilfellene er det en sosial familierelasjon mellom barn og foreldre fra før som følge av at barna allerede har en posisjon som stebarn eller fosterbarn.

Faktaboks

Uttale
adopsjˈon
Etymologi
av forstavelsen ad- og latin optio ‘velge’
Også kjent som

adoptere

Ved adopsjon får adoptivbarnet samme rettsstilling som det ville ha fått om foreldrene var de biologiske foreldrene. Adoptivforeldrene blir juridiske foreldre. Adoptivforeldre får også det samme foreldreansvaret for barnet som andre foreldre og de samme rettighetene etter et eventuelt samlivsbrudd.

Formålet med adopsjon er å gi et barn en eller to foreldre og sikre et godt og varig hjem for barnet, samt å sikre barnas rettigheter for øvrig.

Det er Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som gir tillatelser til adopsjon. Denne tillatelsen kalles bevilling. En slik bevilling kan bare gis når det antas at adopsjonen vil bli til barnets beste.

Det er tre organisasjoner som har lov til å drive adopsjonsformidling fra utlandet i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn.

I 2020 ble det adoptert 243 barn i Norge. De fleste som adopteres er innenlandske barn, mens et mindretall adopteres fra utlandet. Av de 243 ble 46 adoptert fra utlandet. 152 av barna var allerede stebarn av den som adopterte, såkalt stebarnsadopsjon, mens 36 barn allerede var fosterbarn da de ble adoptert.

De norske reglene

Adopsjonsreglene har vi i lov 16. juni 2017 nr. 48 om adopsjon (adopsjonsloven). Her finnes regler om hvem som kan adoptere, om hvem som kan formidle og om rettighetene til den som adopteres. De bygger på grunnprinsippet at adoptivbarnet skal ha samme rettsstilling som egenfødte barn. Barne- og familiedepartementet er adopsjonsmyndighet etter loven, men departementet har delegert sin myndighet etter lov 16. juni 2017 nr. 48 om adopsjon til regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten for så vidt gjelder generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke til å adoptere. Adopsjon skjer ved bevilling fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). En slik bevilling kan bare gis når det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til barnets beste.

Krav til adoptivforeldre

Det kreves at den som søker om å adoptere enten ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger en annen særlig grunn til adopsjonen.

Bevilling til å adoptere kan bare gis til personer som har fylt 25 år. Når sterke grunner taler for det, kan imidlertid bevilling gis til den som har fylt 20 år.

En som er gift eller samboer, kan bare adoptere sammen med sin ektefelle eller samboer. Andre enn ektefeller og samboere kan ikke adoptere sammen. Den ene ektefelle, samboer eller registrerte partner kan med samtykke fra den andre ektefelle, samboer eller registrerte partner adoptere dennes barn (stebarnsadopsjon).

Den som skal adopteres

Det er ingen maksimumsalder for den som skal adopteres, men den som har fylt 12 år kan ikke adopteres uten eget samtykke. En som er under 18 år, kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Et slikt samtykke kan ikke gis før to måneder etter at barnet er født. En far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal så vidt mulig få uttale seg når vedtaket om adopsjon blir gjort. I barnevernssaker kan fylkesnemnda frata foreldrene foreldreansvaret og samtykke til adopsjon i foreldrenes sted.

Ved internasjonale adopsjoner skal søknaden om adopsjon avgjøres i Norge hvis søkeren har bopel her i riket. Søknaden skal alltid avgjøres etter norsk rett. Hvis det søkes om adopsjon av utenlandske barn under 18 år, skal det ved avgjørelsen legges vekt på om adopsjonen vil ha gyldighet også i det fremmede land som søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til at det ville medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen ikke ble gjeldende der.

Adopsjonsformidling

Det er forbudt for privatpersoner å drive adopsjonsformidling, men organisasjoner kan få tillatelse fra departementet.

Det finnes tre adopsjonsforeninger som har godkjenning for å drive adopsjonsformidling i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn. Norske myndigheter krever at adopsjon av barn fra utlandet skjer gjennom en av disse adopsjonsforeningene.

Adopsjonsbarnets rettigheter

Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger (barn, barnebarn) samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egenfødte barn. Alle de plikter foreldrene har overfor egne barn, får de overfor adoptivbarnet. Dette gjelder blant annet arverett, odelsrett og åsetesrett etter adoptivforeldrene og deres slekt – prioriteten regnes imidlertid etter adopsjonstidspunktet og ikke fra barnets fødsel.

Ved adopsjonen faller rettsforholdet til den opprinnelige slekt bort. Har en ektefelle adoptert den andre ektefelles barn, får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene som om det var deres felles barn. Adoptivbarnets statsborgerskap blir ikke endret ved adopsjonen. I adopsjonsbevillingen kan det videre treffes særskilte bestemmelser om adoptivbarnets religiøse oppdragelse. En adopsjonsbevilling skal anmerkes ved adoptivbarnets navn i folkeregisteret og i de andre offentlige protokoller som departementet bestemmer.

Et adopsjonsforhold kan ikke oppheves.

Informasjon til adoptivbarnet

Så snart det er tilrådelig skal adoptivforeldrene fortelle adoptivbarnet at det er adoptert. Fra barnet er fylt 18 år, har det krav på å få opplyst fra myndighetene hvem de opprinnelige foreldrene er.

Adopterte barn i Norge

Adopsjon har lange tradisjoner i Norge. Barn som ble adoptert i Norge var frem til cirka 1970 hovedsakelig norske. Fra da av begynte norske foreldre å adoptere barn fra utlandet, og i en periode var adopsjon nesten ensbetydende med adopsjon av barn fra utlandet. Denne trenden har snudd. I dag er andelen adopterte fra utlandet lav. I 2015 ble det adoptert 132 utenlandske barn, og bare fem år senere, i 2020, hadde antallet sunket til 46 utenlandsadopterte barn.

Hovedtyngden av barn som adopteres til Norge i dag er fra Asia. Men Colombia avga flest barn til adopsjon i Norge også i 2020.

Adopsjoner etter 1917 har vært registrert i Det sentrale adopsjonsregisteret og ført ved Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUF). I de senere tiår har også SSB innhentet statistikkgrunnlag på dette området.

I alt Innenlandske barn Utenlandske barn I alt
1975 296 615 911
1980 287 636 923
1985 335 439 774
1990 135 657 792
1995 293 563 856
2000 135 657 792
2005 186 704 890
2010 188 343 531
2015 222 132 354
2020 197 46 243

Fordeling etter land

Norske adopsjoner i 2020 etter barnets tidligere statsborgerskap.

LAND Antall: 46 samlet
Colombia 13
Filippinene 6
Sør-Korea 5
Thailand 5
Ungarn 5
Sør-Afrika 3
Peru 2
Andre 7

Historikk

Holdningene til adopsjon har svingt mellom åpenhet, anonymitet og fortielse, der tenkemåten har vekslet i takt med varierende hensyn til barnets beste, adoptivforeldrene og til de biologiske foreldrene.

I 1917-loven spilte biologi en sentral rolle; det skulle være åpenhet om barnets biologiske opphav, og adoptivbarnet skulle ha arverett etter sine biologiske foreldre. Loven reflekterte på denne måten pleiebarntradisjonen.

Ved lovendringene omkring andre verdenskrig ble biologisk tenkemåte gradvis fortrengt av en sosial holdning, som ikke bare anonymiserte de biologiske bånd, men også gjorde adopsjon til et mer tabubelagt tema.

I 1960- og 1970-årene økte antallet utenlandsadopsjoner sterkt, mens tallet på adopterte norske barn falt tilsvarende. Dette bidro ytterligere til at anonymiteten omkring biologisk opphav kom under press.

Adopsjonsloven av 1986 forplikter adopsjonsforeldre å informere barna om adopsjonen. Loven avspeiler igjen trekk ved samtidens normer, omkring likestilling mellom sosialt og biologisk foreldreskap og sivil status, selv om dagens debatt viser at det fortsatt er uløste spørsmål innen feltet. Adopsjonsloven av 2017 bygger i stor grad på det samme verdigrunnlaget som 1986-loven.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Steenberg, Knut R. & Marianne Hognestad: Adopsjonsloven: med kommentarer, Universitetsforlaget, 2000, isbn 82-518-3960-2. Bokhylla

Kommentarer (2)

skrev Ole Gunnar Tveit

I tabellen over antall adopsjoner ser det ut til at noen kolonner er byttet rundt (bortsett fra nederste). Men jeg vet jo ikke om det er tallene for «norge», og «i alt» som har byttet plass, eller om alle tre er byttet om.

svarte Mina Hennum Mohseni

Hei! Takk for tilbakemeldingen, det skal vi få rettet opp. Med vennlig hilsen Mina i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg