Adopsjon er det å ta til seg en person som sitt eget barn. Når en person blir adoptert får det nye foreldre. 

Ved adopsjon får adoptivbarnet samme rettsstilling som hvis foreldrene var de biologiske foreldrene. Adoptivforeldre får det samme foreldreansvaret for barnet som om de var deres biologiske barn.

Formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til barn og å sikre barnas rettigheter.

Det er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som gir tillatelser til adopsjon. Denne tillatelsen kalles bevilling. En slik bevilling kan bare gis når det antas at adopsjonen vil bli til barnets beste

Det er tre organisasjoner som har lov til å drive adopsjonsformidling i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn. 

I 2015 ble det adoptert 354 barn i Norge. Av disse var 222 norske statsborgere og 132 ble adoptert fra utlandet. 160 av barna var allerede stebarn av den som adopterte, såkalt stebarnsadopsjon.

Reglene for adopsjon finnes i adopsjonsloven (lov av 28. februar 1986). Her finnes regler om hvem som kan adoptere, om hvem som kan formidle og om rettighetene til den som adopteres.

Adopsjonsreglene har vi i lov av 28. februar 1986. Loven bygger på det grunnprinsipp at adoptivbarnet skal ha samme rettsstilling som egnefødte barn. Adopsjon skjer ved bevilling fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). En slik bevilling kan bare gis når det antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet. 

Det kreves at den som søker om å adoptere enten ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger en annen særlig grunn til adopsjonen.

Bevilling til å adoptere kan bare gis til personer som har fylt 25 år. Når sterke grunner taler for det, kan imidlertid bevilling gis til den som har fylt 20 år.

En som er gift eller samboer, kan bare adoptere sammen med sin ektefelle eller samboer. Andre enn ektefeller og samboere kan ikke adoptere sammen. Den ene ektefelle, samboer eller registrerte partner kan med samtykke fra den andre ektefelle, samboer eller registrerte partner adoptere dennes barn (stebarnsadopsjon).

Hvis ektefellene, samboerne eller de registrerte partnerne er av samme kjønn og barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat, forutsetter stebarnsadopsjon at barnets opprinnelsesland tillater slik adopsjon.

Det er ingen maksimumsalder for den som skal adopteres, men den som har fylt 12 år kan ikke adopteres uten eget samtykke. En som er under 18 år, kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Et slikt samtykke kan ikke gis før to måneder etter at barnet er født. En far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal så vidt mulig få uttale seg når vedtaket om adopsjon blir gjort. I barnevernssaker kan fylkesnemnda frata foreldrene foreldreansvaret og samtykke til adopsjon i foreldrenes sted.

Ved internasjonale adopsjoner skal søknaden om adopsjon avgjøres i Norge hvis søkeren har bopel her i riket. Søknaden skal alltid avgjøres etter norsk rett. Hvis det søkes om adopsjon av utenlandske barn under 18 år, skal det ved avgjørelsen legges vekt på om adopsjonen vil ha gyldighet også i det fremmede land som søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til at det ville medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen ikke ble gjeldende der.

Det er forbudt for privatpersoner å drive adopsjonsformidling, men organisasjoner kan få tillatelse fra departementet.

Det finnes tre adopsjonsforeninger som har godkjenning for å drive adopsjonsformidling i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn. Norske myndigheter krever at adopsjon av barn fra utlandet skjer gjennom en av disse adopsjonsforeningene. 

Opplysninger om adopsjonsformidling fås på det lokale kommunale sosialkontor, hos fylkesmannen, barnevernskonsulenten i fylket eller Statens ungdoms- og adopsjonskontor.

Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger (barn, barnebarn) samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egenfødte barn. Alle de plikter foreldrene har overfor egne barn, får de overfor adoptivbarnet. Dette har videre arverett, odelsrett og åsetesrett etter adoptivforeldrene og deres slekt – prioriteten regnes imidlertid etter adopsjonstidspunktet og ikke fra barnets fødsel. Ved adopsjonen faller rettsforholdet til den opprinnelige slekt bort. Har en ektefelle adoptert den andre ektefelles barn, får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene som om det var deres felles barn. Adoptivbarnets statsborgerskap blir ikke endret ved adopsjonen. I adopsjonsbevillingen kan det videre treffes særskilte bestemmelser om adoptivbarnets religiøse oppdragelse. En adopsjonsbevilling skal anmerkes ved adoptivbarnets navn i folkeregisteret og i de andre offentlige protokoller som departementet bestemmer.

Et adopsjonsforhold kan ikke oppheves.

Så snart det er tilrådelig skal adoptivforeldrene fortelle adoptivbarnet at det er adoptert. Fra barnet er fylt 18 år, har det krav på å få opplyst fra myndighetene hvem de opprinnelige foreldrene er.

Adopsjon har lange tradisjoner i Norge. Barn som ble adoptert i Norge var frem til ca. 1970 hovedsakelig norske. Fra da av begynte norske foreldre å adoptere barn fra utlandet, og i en periode var adopsjon nesten ensbetydende med adopsjon av barn fra utlandet. Denne trenden har snudd. I dag er andelen adopterte fra utlandet lavere. I 2015 ble det adoptert 354 barn i Norge, av disse var 132 utenlandske barn.

Hovedtyngden av barn som adopteres til Norge i dag er fra Asia, først og fremst Thailand og Kina. Men Colombia avgir flest barn til adopsjon i Norge i 2015.

Adopsjoner etter 1917 er registrert i Det sentrale adopsjonsregisteret som føres ved Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUF).

I alt Norske barn Utenlandske barn I alt
1975 911 615 296
1980 923 636 287
1985 774 335 439
1990 855 283 572
1995 898 284 614
2000 792 133 659
2005 890 186 704
2010 528 185 343
2015 222 132 354

Norske adopsjoner 2015 etter barnets tidligere statsborgerskap

Land Antall
Norge 222
Colombia 28
Thailand 14
Kina 12
Ungarn 12
Sør-Afrika 12
Chile 11
Andre 43

Holdningene til adopsjon har svingt mellom åpenhet, anonymitet og fortielse, der tenkemåten har vekslet i takt med varierende hensyn til barnets beste, adoptivforeldrene og til de biologiske foreldre.

I 1917-loven spilte biologi en sentral rolle; det skulle være åpenhet om barnets biologiske opphav, og adoptivbarnet skulle ha arverett i forhold til sine biologiske foreldre. Loven reflekterte på denne måten pleiebarntradisjonen.

Ved lovendringene omkring den annen verdenskrig fortrengtes biologisk tenkemåte gradvis av en sosial holdning, som ikke bare anonymiserte de biologiske bånd, men også gjorde adopsjon til et mer tabubelagt tema.

I 1960- og 70-årene økte antallet utenlandsadopsjoner sterkt, mens tallet på adopterte norske barn falt tilsvarende. Dette bidro ytterligere til at anonymiteten omkring biologisk opphav kom under press.

Adopsjonsloven av 1986 forplikter adopsjonsforeldre å informere barna om adopsjonen. Loven avspeiler igjen trekk ved samtidens normer, omkring likestilling mellom sosialt og biologisk foreldreskap, i forhold til sivilstatus,  osv., selv om dagens debatt viser at det fortsatt er uløste spørsmål innen feltet.

  • Steenberg, Knut R. & Marianne Hognestad: Adopsjonsloven: med kommentarer, Universitetsforlaget, 2000, isbn 82-518-3960-2. Bokhylla

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.