straffeloven

Straffeloven består av tre deler:

1. alminnelige bestemmelser (om lovens virkekrets, straffartene, straffbarhetsbetingelsene m.m.)
2. de enkelte straffbare handlinger
3. sluttbestemmelser, ikraftsettingsbestemmelser

For å kunne straffes for overtredelse av adferdsnormene i straffeloven må man være fylt 15 år, ikke være psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad (IQ målt under 55) samt ha handlet med en nærmere bestemt grad av skyld. Hvilken skyld som kreves varierer med de ulike straffebud. Hovedregelen er at man må ha begått handlingen med forsett (vilje), men flere straffebud rammer også den uaktsomme overtredelse. Også det å medvirke til et straffbart forhold er nå straffbart med mindre det er unntatt i det enkelte straffebud. I visse tilfelle kan man også straffes for å unnlate å handle – såkalt unnlatelsesmedvirkning. Man straffes ikke dersom en handling er begått i rettmessig nødverge.

De ordinære straffene man kan ilegges er fengselsstraff, samfunnsstraff, ungdomsstraff eller bøter. En fengselsstraff kan gjøres ubetinget – det vil si at man skal sone i fengsel – eller man kan gis fullbyrdingsutsettelse – som innebærer at soning utstår dersom man oppfører seg bra i en prøvetid som normalt settes til to år fra domsdato. Fullbyrdingsutsettelse ble tidligere kalt betinget fengsel. I tillegg til dette kan man også ilegges rettighetstap enten som selvstendig straff eller i tillegg til annen straff. All straff må ilegges samtidig slik at man ikke får gjentatt straffeforfølgning for samme forhold – såkalt dobbeltstraff.

Lengden av straffer eller bøtenes størrelse varierer ut fra hvilket lovbud som er overtrådt. Straff vil ved ordinære lovbrudd ligge mellom 14 dager og 21 år. Ved noen særlige lovbrudd knyttet til terrorisme og folkemord, er lengstestraffen 30 år. Den som er under 18 år på gjerningstidspunktet kan bare idømmes fengselsstraff når det er særlig påkrevd, og aldri lenger enn 15 år. Bøters størrelse er avhengig av formues- og inntektsforhold, med mindre det er såkalte masseovertredelser der det er vedtatt et fast beløp – for eksempel ved veitrafikkovertredelser.

Dersom man utgjør en ekstraordinær risiko for gjentakelse av alvorlige straffbare forhold, kan den tidsbestemte fengselsstraffen erstattes med forvaring, som er på ubestemt tid men med fortløpende domstolskontroll.

Den som ikke kan straffes fordi han er psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad, kan hvis det er fare for gjentakelse av alvorlige lovbrudd dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern for å beskytte samfunnet for øvrig.