Guttehjem på Madagaskar cirka 1900-1920 av /Norsk Teknisk Museum. CC BY 4.0

kristen misjonsvirksomhet

I dag knytter kristen misjonsvirksomhet seg ofte til humanitært arbeid innen utdanning og helse. 
av /Flickr. CC BY NC 2.0
Amerikanske misjonærer i Mexico i 2008.
av /Flickr. CC BY NC 2.0

En internatskole drevet av samemisjonen i 1913.

av /Digitalt museum. Falt i det fri (Public domain)

Kristen misjonsvirksomhet er virksomhet som tar sikte på å spre det kristne budskap, enten ved forkynnelse eller humanitært arbeid. I kristen misjonsvirksomhet kalles det humanitære arbeidet ofte diakonalt arbeid, og arbeidet kan være kombinert med forkynnelse. Det viktigste er imidlertid at troen forplikter til å praktisere kristen nestekjærlighet overfor nødlidende og noen ganger utstøtte grupper.

Faktaboks

Uttale
misjˈon
Etymologi
egentlig utsendelse, oppdrag, av latin missio

Fra et kristent synspunkt er misjonen en oppgave som kirken alltid og overalt har kall og plikt til å ta opp. Det kristne budskap gjelder over hele verden og for alle folkeslag. Misjonsvirksomhet kan både bli drevet i eget land som indremisjon og i andre land som ytremisjon. Flere kristne trossamfunn misjonerer også aktivt i områder der andre kristne trosretninger er dominerende. Slik misjonering har ført til konflikter. Et eksempel er i Russland, der den ortodokse kirken har reagert på misjonstiltak fra andre kristne rettet mot deres medlemmer.

Historisk har misjonsvirksomhet vært nært knyttet til kolonialisme og myndighetenes kamp for å utbre og beholde makten i sine områder. Norsk misjonering i samiske områder er et eksempel på misjonering hvor det ble brukt harde virkemidler; i dag vil vi se på dette som grove overgrep.

Kristen misjonsvirksomhet har utviklet seg og er i vår tid mer frikoblet fra statsmyndigheter. Virkemidlene har også endret seg fra å inkludere tvang og maktbruk til å omfatte forkynnelse, diakonal virksomhet og utdanning.

Mange norske kristne misjons- og utviklingsprosjekter mottar støtte fra norske bistandsmyndigheter. Norske misjonsorganisasjoner, som er tilknyttet Digni (tidligere Norsk Misjons Bistandsnemnd), oppga i 2011 at de hadde 300 000 medlemmer og samlet inn 800 millioner til eget arbeid. Rundt 160 millioner av dette oppgis brukt til bistand, og fra Norad fikk de samme organisasjonene samme år tildelt 140 millioner fordelt på 140 prosjekter i 40 land. Bruk av offentlige bistandsmidler for å støtte tiltak drevet av kristen misjon har vært kritisert, men misjonen har argumentert for at de gir effektiv bistand og når ut til nødlidende grupper.

Bakgrunn

Den siste talen som Jesus holdt for sine disipler, kalles misjonsbefalingen, og den har blitt stående som grunnlaget for all kristen misjon. Den finnes gjengitt i ulike versjoner flere steder i Det nye testamentet. Det vanligste siterte er fra Matteusevangeliet: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Befalingen om å gå til all verdens folk utvidet troen fra kun å gjelde jøder til å inkludere alle. I misjonsarbeid betyr misjonsbefalingen at troen skal praktiseres, forkynnes og undervises til alle, uansett bakgrunn, og at de som tar imot troen skal døpes.

Selv innenfor kristendommen er ikke uttrykket misjon entydig. Mens noen bare vil bruke misjon om virksomhet blant ikke-kristne (ikke-døpte), understreker andre at ytremisjon (foreign missions) og indremisjon (home missions) er to sider av samme sak, nemlig kirkens formidling av det kristne budskap til mennesker som ikke har hørt det eller tatt imot det med tro, uansett hvor disse befinner seg eller om de er medlemmer av en kristen kirke. Begrepet «missio dei», Guds misjon, brukes i kristen misjonsvirksomhet for å understreke at misjonen har sitt opphav i Gud.

Tidlig kristen misjon

I løpet av de fem første århundrene av kirkens historie ble den gresk-romerske verden kristnet, og i løpet av de følgende tusen årene også den germansk-slaviske verden. En betydelig misjonsvirksomhet ble imidlertid drevet også utenfor Europa, blant annet i Midtøsten og i Nord- og Nordøst-Afrika, senere også i India og Kina, henholdsvis fra 300- og 600-tallet, i begge land av den nestorianske kirke, og i Kina fra 1200-tallet av fransiskanerne.

Misjon og kolonialisme

Misjonæren Thomas Mayhew preker for indianerne i Martha’s Vineyard, Massachusetts, på 1600-tallet.

Misjon av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Misjon fortsatte som en integrert del av koloniveldet som Portugal og Spania etablerte i Afrika, Asia og Amerika. I de franske og britiske områdene som ble etablert senere, hadde kolonimakten et langt mer skeptisk forhold til misjon. I India ble misjon i begrenset grad tillatt i de britiske områdene fra 1813. Det engelske East India Company hadde fram til da vært redd for at misjon skulle ødelegge for handel og skape uroligheter. Det fantes imidlertid også tidlige, uavhengige misjonsselskap som Baselmisjonsselskapet, som ble startet i 1815.

Et eksempel på at en misjonær selv tok initiativ til kolonisering, var den katolske misjonæren Johann Baptist von Anzer (1851–1903). Han fikk den tyske keiseren til å opprette et tysk mandatområde i Shandong i Kina. Et annet eksempel var misjonæren Karl Gützlaff (1803–1851), som var oversetter for det britiske East India Company under opiumskrigen.

Et av de verste eksemplene på samarbeid mellom misjonærer og kolonialister skjedde i kolonien Tysk Sydvest-Afrika, dagens Namibia. De tyske myndighetene utførte et rent folkemord på deler av lokalbefolkningen. De tyske misjonærene som var i området, samarbeidet med de tyske myndighetene og forholdt seg passive til overgrepene.

En rekke misjonstiltak ble drevet av misjon fra andre land enn kolonimaktene. Nordisk og amerikansk misjon er eksempler på dette. I mange tilfeller førte dette til at de opptrådte ganske uavhengig og noen ganger i direkte konflikt med kolonimaktene. Amerikanske baptistmisjonærer opererte fra den danske kolonien Serampore.

De tidlige misjonstiltakene på Grønland og i samiske områder foregikk innenfor områder som lå under Danmark-Norge. Her var misjonen tett forbundet med staten og kolonialiseringen, og det ble brukt harde virkemidler i misjoneringen. I dag vil vi se på dette som grove overgrep.

Misjon og religionskrig

I verdenshistorien har krig, religionskrig og misjon hengt sammen. Både korstogene og den islamske ekspansjonen kan forstås som forsøk på å utbre troen. De europeiske religionskrigene og de katolske forsøkene på å gjenerobre områder som hadde blitt protestantiske, var også forsøk på vinne tilbake områder til den rette lære. I samtiden så man ikke forskjell på de militære framstøtene og misjon. Begge deler var virkemidler for å gjøre det mulig å spre troen.

Det kan reises spørsmål om hva som var viktigst – å bevare og utbre troen eller å bevare og utbre makten. Sammenblandingen mellom religiøs makt og verdslig makt var stor. I praksis var det ofte ikke noe skille.

Indremisjon og ytremisjon

Arbeidsløse står i kø ved Calmeyergatens Misjonshus for å få en porsjon grøt. Bildet er tatt cirka 1910-1915.
Indremisjon av /Oslo Museum. CC BY-SA 4.0

Kampen for å utbre troen inkluderte også kampen for å bevare troende innen det som ble oppfattet som den rette lære. Det siste ble kalt indremisjon og utviklet seg etter hvert til å bli en kamp mot sekulære krefter og for kristne moralske verdier.

Misjon i ulike trossamfunn

Katolsk misjon

Både i portugisiske og spanske kolonier var misjon og kolonialisme tett forbundet. Misjonsvirksomheten var en integrert del av de kolonialistiske framstøtene og en fortsettelse av kampen mot muslimer og annerledestroende i Spania og Portugal. Tiltakene var harde, og inkvisisjonen var også aktiv i koloniene. Inkvisisjonen var en egen rettslig framgangsmåte som ble drevet innen den katolske kirke for å rense ut kjettere. Den spanske og portugisiske inkvisisjonen førte kamp mot ikke-katolske kristne og mot jøder og muslimer.

Uttrykket misjon skriver seg fra 1500-tallet og ble opprinnelig brukt om katolsk virksomhet blant protestanter. De vanlige betegnelsene inntil da var propaganda eller propagatio fidei (utbredelse av troen).

Flere katolske ordner, blant annet fransiskanerne, dominikanerne og jesuittordenen, var aktive i misjon. Etter en nedgangsperiode i den katolske misjonen i siste halvdel av 1700-tallet fulgte på 1800-tallet en stor vekst.

Den katolske kirke opererer med to kategorier av territorier: kirkeprovinser (provinciae sedis apostolicae), områder hvor kirken har vunnet seg en sterk posisjon og hvor hierarkiet er fullt utbygd, samt misjonsland (terrae missionis), områder hvor man har tatt opp arbeidet for å «plante» kirken i ny jord. Så lenge virksomheten på et felt er ny, kalles det apostolisk prefektur. Når arbeidet er tilstrekkelig utviklet, blir prefekturet omgjort til apostolisk vikariat og dette igjen i sin tid til bispedømme og erkebispedømme. Mens kirkeprovinsene står under tilsyn av Konsistorialkongregasjonen, administreres misjonslandene i det store og hele av Propagandakongregasjonen (grunnlagt i 1622, reorganisert etter 2. Vatikankonsil) som kongregasjonen for folkenes evangelisering. I samsvar med den politiske utviklingen i Asia og Afrika har stadig flere land og områder fått et stedeget hierarki og dermed utstrakt kirkelig selvstendighet. Den ledende institusjonen til utdannelse av misjonærer er Propagandakollegiet i Roma, grunnlagt i 1627.

Protestantisk misjon

Den eldste protestantiske misjonen var knyttet til kolonier, blant annet i nederlandske Ostindia, Nord-Amerika og Tranquebar i India. Gjennombruddet skjedde med William Carey og The Baptist Missionary Society i 1792. I de følgende årene oppsto en lang rekke selskaper og tiltak av tilsvarende art i så vel Storbritannia som i Nord-Amerika og på det europeiske kontinentet, inklusive de nordiske landene.

Det finnes to hovedformer av protestantisk misjon: kirkemisjon, hvor misjonen drives som en av kirkens ordinære funksjoner gjennom kirkens egne organer, og selskapsmisjon, hvor misjonen drives av særskilte organisasjoner som står selvstendige overfor den institusjonelle kirken (i mange tilfeller likevel i nært samarbeid med denne). Den første er den vanlige i USA, og i frikirkene i det hele tatt, den siste er vanligst i Europa. Ofte har selskapet sin egen skole til utdannelse av misjonærer. I de senere årene er det imidlertid skjedd store forandringer når det gjelder disse arbeidsformene. I mange europeiske land er misjonsselskapene blitt inkorporert i kirken. Nyordningen har selvsagt sammenheng med utviklingen innen verdensmisjonen i de siste tiårene, de unge kirkene og de nye statene.

Protestantisk verdensmisjon fremtrer i form av et utall selvstendige og innbyrdes til dels ytterst forskjellige selskaper og tiltak. I årenes løp er det likevel etablert et stadig mer intimt samarbeid mellom de fleste av disse. Stor betydning har misjonskonferansene hatt, særlig «Edinburgh 1910», som i 1921 førte til dannelsen av Det internasjonale misjonsråd med nasjonale eller regionale råd i samtlige verdensdeler. Rådet ble i 1961 avløst av misjonskommisjonen i Kirkenes Verdensråd, grunnlagt i 1948.

Ortodoks misjon

Den russisk-ortodokse kirke har drevet aktiv misjon i sine områder. Misjonen var rettet mot de ikke-kristne befolkningsgruppene i de russiske nordområdene, mot den muslimske befolkningen i syd samt mot kristne som ikke var russisk-ortodokse i områdene der Russland ekspanderte mot Europa. I de norske grenseområdene mot Russland og Finland ble skoltesamene kristnet av russisk-ortodokse misjonærer.

Utbrytergrupper fra kristne kirker

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og Jehovas vitner er blant utbrytergrupper som av mange kristne ikke aksepteres som kristne. Begge gruppene er aktivt forkynnende og misjonerende.

Omfanget av kristen misjon

Det finnes mer enn 300 000 katolske og protestantiske misjonærer – av dem er mer enn 50 000 sendt ut fra ikke-vestlige land, og denne andelen øker sterkt. Misjon er i dag ikke en bevegelse fra den vestlige verden til landene i sør og øst, men skjer i alle retninger i alle verdensdeler. En særstilling inntar Latin-Amerika, tradisjonelt et katolsk område, hvor protestantismen særlig fra siste halvdel av 1900-tallet har opplevd en sterk vekst, slik at 14 prosent nå er protestanter, de fleste av dem pinsevenner.

I alle de områdene hvor misjonen har arbeidet, finnes det i dag selvstendige kirker, ofte med flere millioner medlemmer. Verdensmisjonen har også gjort en stor innsats for folkeopplysning og folkehelse, med skoler fra enkle leseklasser til universiteter samt medisinsk arbeid fra mobile klinikker til store sykehus. Misjonen er sterkt involvert i nødhjelp og utviklingsprogrammer, særlig i den fattigste delen av verden.

Enkelte bevegelser som Ungdom i Oppdrag driver misjonsarbeid etter kort opplæring og sender ut det som andre kristne grupper vil oppleve som lekfolk. De opererer dermed med svært høye antall misjonærer. Mormonkirken har misjonsoppdrag som en del av sin praksis. De får også et høyt antall misjonærer, og de fleste medlemmer av kirken bruker ett år til å arbeide som misjonærer.

Norsk luthersk misjonsvirksomhet

Hans Rabehony ble kristnet og jobbet etterpå som prest. Fotografert på Madagaskar cirka 1900-1920 (usikkert årstall). 

av /Norsk Teknisk Museum. CC BY 4.0

Den dansk-norske lutherske misjonsvirksomheten startet i 1706 i den danske kolonien Trankebar i India og i 1707 rettet mot samer i Finnmark. Starten på den organiserte offentlige dansk-norske lutherske misjonsvirksomheten kom i 1714 med opprettelsen av Misjonskollegiet i København. Opprettelsen av Misjonskollegiet skjedde etter at pietismen fikk innflytelse i kongehuset, men de første misjonstiltakene ble startet av lutherske ortodokse prester. Det første ansvarsområdet for Misjonskollegiet var misjon og kirkestell i fellesrikets besittelser i India og på øygruppen Nikobarene. I 1715 fikk kollegiet ansvar for misjon blant samene i Finnmark og senere også i Nordland og Trøndelag. På Grønland startet Hans Egede misjon i 1721. Misjonskollegiet fikk ikke ansvaret for misjonen på Grønland før i 1737.

Den norske selvstendigheten og unionen med Sverige førte til at den norske kirken mistet sine nære bånd til Danmark og misjonsvirksomheten i koloniområdene. Som selvstendig folkelig bevegelse kan vi spore norsk luthersk misjon tilbake til 1820-tallet, da de første misjonsforeningene ble etablert. Det Norske Misjonsselskap ble startet i 1842 i Stavanger, samme år som Konventikkelplakaten ble opphevet, og det ble åpnet for fri forsamlingsrett og for bruk av legpredikanter i religiøse forsamlinger.

De eldste norske misjonsselskapene er Det Norske Misjonsselskap (1842), Den Norske Israelsmisjon (1844), Den norske Santalmisjon (1867, nå sammenslått med Det norske lutherske Indremisjonsselskap og kalt Normisjon), Det norske lutherske Kinamisjonsforbund (1891, nå kalt Norsk Luthersk Misjonssamband) og Pinsemisjonen (1910, tidligere De norske pinsemenigheters ytremisjon [PYM]). Mange av de norske misjonsorganisasjonene har samarbeidet tett med utenlandske misjonsorganisasjoner. Ikke minst har kontakten med norske emigrantmiljøer i USA vært viktig.

Siden 1921 har norsk misjonsvirksomhet hatt et felles forum i Norsk Misjonsråd, som i 2001 ble omdannet til Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME) og ble slått sammen med Lausanne-Norge og Den evangeliske allianse. NORME har cirka 40 medlemsorganisasjoner (2014) og cirka 270 andre medlemmer. De fleste misjonsorganisasjonene hører hjemme i Den norske kirke; disse har misjonærer og bistandsarbeidere i tjeneste i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det totale antallet norske kristne misjonærer er cirka tusen, med arbeidsfelt i nærmere hundre land.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barrett, David B. m.fl., red.: World Christian encyclopedia, 2nd ed., 2001, 2 b., isbn 0-19-507963-9, Finn boken
  • Berentsen, Jan-Martin m.fl., red.: Missiologi i dag, 2. utg., 2004, isbn 82-15-00621-3, Finn boken
  • Bosch, David (1991). Transforming Missions: Paradigm Shifts in Theology of Missions. New York: Orbis Books.
  • Neill, Stephen: Misjon i 2000 år, 1972, isbn 82-501-0040-9, Finn boken
  • Norsk misjonsleksikon, 1965-67, 3 b., Finn boken
  • Weihe, Hans-Jørgen Wallin (1999). "Social Work " and missionary work as part of the Power game. Doktorgradsavhandling. Universitet i Lund ISSN 0282-6143

Kommentarer (2)

svarte Mari Paus

Hei! Du kan lese artikkelen om misjon og se om du finner noe. Hvis du har noen mer konkrete spørsmål kan du stille dem her. Med vennlig hilsen Mari

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg