kristen misjonsvirksomhet

Guttehjem på Madagaskar cirka 1900-1920

Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum. CC BY 4.0

Kristen misjonsvirksomhet, virksomhet som tar sikte på å spre det kristne budskap, enten ved forkynnelse eller humanitært arbeid. I kristen misjonsvirksomhet kalles det humanitære arbeidet ofte diakonalt arbeid, og arbeidet kan være kombinert med forkynnelse. Det viktigste er imidlertid at troen forplikter til å praktisere kristen nestekjærlighet overfor nødlidende og noen ganger utstøtte grupper.

Fra et kristent synspunkt er misjonen en oppgave som kirken alltid og overalt har kall og plikt til å ta opp. Det kristne budskap gjelder hele verden og alle folkeslag. Misjonsvirksomhet kan både bli drevet i eget land som indremisjon og i andre land som ytremisjon. Flere kristne trossamfunn misjonerer også aktivt i områder der andre kristne trosretninger er dominerende. Slik misjoneringen har ført til konflikter. Et eksempel er i Russland der den ortodokse kirken har reagert på misjonstiltak fra andre kristne rettet mot deres medlemmer.

Historisk har misjonsvirksomhet vært nært knyttet til kolonialisme og myndigheters kamp for å utbre og å beholde makten i sine områder. Norsk misjonering i samiske områder er et eksempel på misjonering hvor det ble brukt harde virkemidler. I dag vil vi se på dette som grove overgrep.

Kristen misjonsvirksomhet har utviklet seg, og er i vår tid mer frikoblet fra statsmyndigheter. Virkemidlene har også endret seg fra å inkludere tvang og maktbruk til forkynnelse, diakonal virksomhet og utdanning.

Mange norske kristne misjons- og utviklingsprosjekter mottar støtte fra norske bistandsmyndigheter. Norske misjonsorganisasjoner, som er tilknyttet Norsk Misjons Bistandsnemd, oppga i 2011 at de hadde 300 000 medlemmer og samlet inn 800 millioner til eget arbeid. Rundt 160 millioner av dette oppgis brukt til bistand og fra Norad fikk samme år de samme organisasjoner tildelt 140 millioner fordelt på 140 prosjekter i 40 land. Bruk av offentlige bistandsmidler for å støtte tiltak drevet av kristen misjon har vært kritisert, men misjonen har argumentert for at de gir effektiv bistand og når ut til nødlidende grupper.

Den siste talen som Jesus holdt for sine disipler kalles Misjonsbefalingen og den har blitt stående som grunnlaget for all kristen misjon. Den finnes gjengitt i ulike versjoner flere steder i Det nye testamentet. Det vanligste siterte er fra Matteus-evangeliet; «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderen, Sønnens og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og, se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Befalingen om å gå ut til all verdens folk utvidet troen fra kun å gjelde jøder til å inkludere alle. I misjonsarbeid betyr Misjonsbefalingen at troen skal praktiseres, forkynnes og undervises til alle uansett bakgrunn og at de som tar imot troen skal døpes.

Selv innenfor kristendommen er ikke uttrykket misjon entydig. Mens noen bare vil bruke misjon om virksomhet blant ikke-kristne (ikke-døpte), understreker andre at ytremisjon (foreign missions) og indremisjon (home missions) er to sider av samme sak: kirkens formidling av det kristne budskap til mennesker som ikke har hørt det eller tatt imot det med tro, uansett hvor disse befinner seg eller om de er medlemmer av en kristen kirke. Begrepet «missio dei», Guds misjon, brukes i kristen misjonsvirksomhet for å understreke at misjonen har sitt opphav i Gud.

I løpet av de fem første århundrene av kirkens historie ble den gresk-romerske verden kristnet, og i løpet av de følgende 1000 år også den germansk-slaviske verden. En betydelig misjonsvirksomhet ble imidlertid drevet også utenfor Europa, blant annet i Midtøsten og i Nord- og Nordøst-Afrika, senere også i India og Kina, henholdsvis fra 300- og 600-tallet, i begge land av den nestorianske kirke, i Kina fra 1200-tallet også av fransiskanerne.

Misjon fortsatte som en integrert del av det koloniveldet som Portugal og Spania etablerte i Afrika, Asia og Amerika. I de franske og britiske områdene som ble etablert senere, hadde kolonimakten et langt mer skeptisk forhold til misjon. I India ble misjon i begrenset grad tillatt i de britiske områdene fra 1813. Det engelsk East India Company hadde fram til da vært redd for at misjon skulle ødelegge for handel og skape uroligheter. Det fantes imidlertid også tidlige uavhengige misjonsselskap som Baselmisjonsselskapet som ble startet i 1815.

Et eksempel på at en misjonær selv tok initiativ til kolonisering var den katolske misjonæren Johann Baptist von Anzer. Han fikk den tyske keiseren til å opprette et tysk mandatområde i Shandong i Kina.

En rekke misjonstiltak ble drevet av misjon fra andre land enn kolonimaktene. Nordiske og amerikanske misjon er eksempler på dette. I mange tilfelle førte dette til at de opptrådde ganske uavhengig og noen ganger i direkte konflikt med kolonimaktene. Amerikanske baptistmisjonærer operert fra den danske kolonien Serampore.

De tidlige misjonstiltakene på Grønland og i samiske områder foregikk innenfor som lå under Danmark- Norge. Her var misjonen tett forbundet med staten og kolonialiseringen. Det ble brukt harde virkemidler i misjoneringen. I dag vil vi se på dette som grove overgrep.

I verdenshistorien har krig, religionskrig og misjon hengt sammen. Både korstogene og den islamske ekspansjonen kan forstås som forsøk på å utbre troen. De europeiske religionskrigene og de katolske forsøkene på å gjenerobre områder som hadde blitt protestantiske var også forsøk på vinne tilbake områder til den rette lære. I samtiden så man ikke forskjell på de militære framstøtene og misjon. Begge deler var virkemidler for å gjøre det mulig å spre troen.

Det kan reises spørsmål var hva som var viktigst: å bevare og utbre troen , eller å bevare og å utbre makten. Sammenblandingen mellom religiøs makt og verdslig makt var stor. I praksis var det ofte ikke noe skille.

Kampen for å utbre troen inkluderte også kampen for å bevare troende innen det som ble oppfattet som den rette lære. Det siste ble kalt indremisjon og utviklet seg etter hvert til å bli en kamp mot sekulære krefter og for kristne moralske verdier.

Både i portugisiske og spanske kolonier var misjon og kolonialisme tett forbundet. Misjonsvirksomheten var en integrert del av de kolonialistiske framstøtene og en fortsettelse av kampen mot muslimer og annerledes troende i Spania og Portugal. Tiltakene var harde og inkvisisjonen var også aktiv i koloniene. Inkvisisjonen var en egen rettslig framgangsmåte som ble drevet innen den katolske kirken for å rense ut kjettere. Den spanske og portugisiske inkvisisjonen førte kamp mot ikke-katolske kristne, jøder og muslimer.

Uttrykket misjon skriver seg fra 1500-tallet, og ble opprinnelig brukt om katolsk virksomhet blant protestanter. De vanlige betegnelsene inntil da var propaganda eller propagatio fidei (utbredelse av troen).

Flere katolske ordner, blant annet fransiskanerne, dominikanerne og jesuittordenen var aktive i misjon. Etter en nedgangsperiode i den katolske misjon i siste halvdel av 1700-tallet fulgte på 1800-tallet en stor vekst.

Den katolske kirke opererer med to kategorier av territorier: kirkeprovinser (provinciae sedis apostolicae), områder hvor kirken har vunnet seg en sterk posisjon og hvor hierarkiet er fullt utbygd, og misjonsland (terrae missionis), områder hvor man har tatt opp arbeidet for å «plante» kirken i ny jord. Så lenge virksomheten på et felt er ny, kalles det apostolisk prefektur. Når arbeidet er tilstrekkelig utviklet, blir prefekturet omgjort til apostolisk vikariat og dette igjen i sin tid til bispedømme og erkebispedømme. Mens kirkeprovinsene står under tilsyn av Konsistorialkongregasjonen, administreres misjonslandene i det store og hele av Propagandakongregasjonen (grunnlagt 1622, reorganisert etter 2. Vatikankonsil) som kongregasjonen for folkenes evangelisering. I samsvar med den politiske utvikling i Asia og Afrika har stadig flere land og områder fått et stedeget hierarki, og dermed utstrakt kirkelig selvstendighet. Den ledende institusjon til utdannelse av misjonærer er Propagandakollegiet i Roma (grunnlagt 1627).

Den eldste protestantiske misjonen var knyttet til kolonier, blant annet i Nederlandsk Ostindia, Nord-Amerika og Tranquebar i India. Gjennombruddet skjedde med William Carey og The Baptist Missionary Society (1792). I de følgende år oppstod en lang rekke selskaper og tiltak av tilsvarende art i så vel Storbritannia som i Nord-Amerika og på det europeiske kontinent, inklusive de nordiske land.

Det finnes to hovedformer av protestantisk misjon: kirkemisjon, hvor misjonen drives som en av kirkens ordinære funksjoner gjennom kirkens egne organer, og selskapsmisjon, hvor misjonen drives av særskilte organisasjoner som står selvstendige overfor den institusjonelle kirke (i mange tilfeller likevel i nært samarbeid med denne). Den første er den vanlige i USA, og i frikirkene i det hele tatt, den siste i Europa. Ofte har selskapet sin egen skole til utdannelse av misjonærer. I de senere år er det imidlertid skjedd store forandringer når det gjelder disse arbeidsformer. I mange europeiske land er misjonsselskapene blitt inkorporert i kirken. Nyordningen har selvsagt sammenheng med utviklingen innen verdensmisjonen i de siste tiår, de unge kirker og de nye stater.

Protestantisk verdensmisjon fremtrer i form av et utall av selvstendige og innbyrdes til dels ytterst forskjellige selskaper og tiltak. I årenes løp er det likevel etablert et stadig mer intimt samarbeid mellom de fleste av disse. Stor betydning har misjonskonferansene hatt, særlig «Edinburgh 1910», som i 1921 førte til dannelsen av Det internasjonale misjonsråd med nasjonale eller regionale råd i samtlige verdensdeler. Rådet ble i 1961 avløst av misjonskommisjonen i Kirkenes Verdensråd (grunnlagt 1948).

Den russisk-ortodokse kirke har drevet aktiv misjon i sine områder. Misjonen var rettet mot de ikke-kristne befolkningsgruppene i de russiske nordområdene, mot den muslimske befolkning i syd og mot kristne som ikke var russisk-ortodokse i områdene der Russland ekspanderte mot Europa. I de norske grenseområdene mot Russland og Finland ble skoltesamene kristnet av russiskortodokse misjonærer.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og Jehovas vitner er blant utbrytergrupper som av mange kristne ikke aksepteres som kristne. Begge gruppene er aktivt forkynnende og misjonerende.

Det finnes mer enn 300 000 katolske og protestantiske misjonærer; av dem er mer enn 50 000 sendt ut fra ikke-vestlige land, og denne andelen øker sterkt. Misjon er i dag ikke en bevegelse fra den vestlige verden til landene i sør og øst, men skjer i alle retninger i alle verdensdeler. En særstilling inntar Latin-Amerika, tradisjonelt et katolsk område, hvor protestantismen særlig fra siste halvdel av 1900-tallet har opplevd en sterk vekst, slik at 14 prosent er protestanter, de fleste av dem pinsevenner.

I alle de områdene hvor misjonen har arbeidet, finnes det i dag selvstendige kirker, ofte med flere millioner medlemmer. Verdensmisjonen har også gjort en stor innsats for folkeopplysning og folkehelse; med skoler fra enkle leseklasser til universiteter, medisinsk arbeid fra mobile klinikker til store sykehus. Misjonen er sterkt involvert i nødhjelp og utviklingsprogrammer, særlig i den fattigste del av verden.

Den danske- og norske lutherske misjonsvirksomheten startet i 1706 i den danske kolonien Trankebar i India og i 1707 etter rettet mot samer i Finnmark. Starten på den organiserte offentlige danske- og norske lutherske misjonsvirksomhet kom i 1714 med opprettelsen av Misjonskollegiet i København. Opprettelsen av misjonskollegiet skjedde etter at pietismen fikk innflytelse i kongehuset, men de første misjonstiltakene ble startet av luthersk ortodokse prester. Det første ansvarsområdet for Misjonskollegiet var misjon og kirkestell i fellesrikets besittelser i India og på øygruppen Nikobarene. I 1715 fikk kollegiet ansvar for misjon blant samene i Finnmark og senere også i Nordland og Trøndelag. På Grønland startet Hans Egede misjon i 1721. Misjonskollegiet fikk ikke ansvaret for misjonen på Grønland før i 1737.

Den norske selvstendigheten og unionen med Sverige førte til at den norske kirken mistet sine nære bånd til Danmark og misjonsvirksomheten i koloniområdene. Som selvstendige folkelig bevegelse kan vi spore norsk luthersk misjon tilbake til 1820 tallet da de første misjonsforeninger ble etablert. Det Norske Misjonsselskap ble startet i 1842 i Stavanger. Det var samme år som Konventikkelplakaten ble opphevet og det ble åpnet for fri forsamlingsrett og legpredikanter i religiøse forsamlinger.

De eldste norske misjonsselskapet er Det Norske Misjonsselskap (1842), Den Norske Israelsmisjon (1844), Den norske Santalmisjon (1867, nå sammenslått med Det norske lutherske Indremisjonsselskap og kalt Normisjon), Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, nå Norsk Luthersk Misjonssamband (1891) og Pinsevennenes Ytre Misjon (1910). Mange av de norske misjonsorganisasjonene har samarbeidet tett med utenlandske misjonsorganisasjoner. Ikke minst har kontakten med norske emigrantmiljøer i USA vært viktig.

Siden 1921 har norsk misjonsvirksomhet hatt et felles forum i Norsk Misjonsråd, som i 2001 ble omdannet til Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME) og ble slått sammen med Lausanne-Norge og Den evangeliske allianse. NORME har cirka 40 medlemsorganisasjoner (2014) og cirka 270 andre medlemmer. De fleste misjonsorganisasjonene hører hjemme i Den norske kirke; disse har misjonærer og bistandsarbeidere i tjeneste i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det totale antall norske kristne misjonærer er cirka 1000 med arbeidsfelt i nærmere hundre land.

  • Barrett, David B. m.fl., red.: World Christian encyclopedia, 2nd ed., 2001, 2 b., isbn 0-19-507963-9, Finn boken
  • Berentsen, Jan-Martin m.fl., red.: Missiologi i dag, 2. utg., 2004, isbn 82-15-00621-3, Finn boken
  • Neill, Stephen: Misjon i 2000 år, 1972, isbn 82-501-0040-9, Finn boken
  • Norsk misjonsleksikon, 1965-67, 3 b., Finn boken
  • Weihe, Hans-Jørgen Wallin (1999). "Social Work " and missionary work as part of the Power game. Doktorgradsavhandling. Universitet i Lund ISSN 0282-6143

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

1. april 2016 svarte Mari Paus

Hei! Du kan lese artikkelen om misjon og se om du finner noe. Hvis du har noen mer konkrete spørsmål kan du stille dem her. Med vennlig hilsen Mari

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.