frikirke

Frikirkelige tradisjoner kan føres lenger tilbake enn bruken av betegnelsen frikirke. Røttene kan følges tilbake til reformasjonstidens døperbevegelse, og gjerne også videre tilbake til kirkekritiske bevegelser i senmiddelalderen som husittene (1400-tallet) og valdenserne (1100-tallet). På 1700-tallet var puritanerne viktige for fremveksten av en frikirkelig tradisjon i England.

På 1900-tallet er betegnelsen frikirke tatt i bruk om et bredt spekter av kirketyper, og ordet har mistet noe av pregnansen det hadde på 1800-tallet. I svensk språkbruk har betegnelsen vært brukt om grupper som ikke er trådt ut av statskirken, men som innen statskirkens rammer markerer seg mot den brede folkekirkelige kristendommen, gjerne gjennom egne foreninger og møter. I noen ikke-europeiske land brukes frikirke om majoritetskirker som er uavhengige av staten. Her er språkbruken ikke basert på noen markering av avstand overfor statskirken eller en folkekirke.

I Norge har betegnelsen frikirke for det meste blitt brukt om kirker på den protestantiske siden som har løsrevet seg fra statskirken og etablert sin egen uavhengige organisasjon (for eksempel pinsevenner, baptister og andre).

• kristendom
• trossamfunn
• kirkehistorie
• statskirke