Matteusevangeliet

Matteusevangeliet, eller Evangeliet etter Matteus, er det første evangelium i Det nye testamente, men det er ikke det eldste. Markusevangeliet er eldst, og har blitt brukt som kilde til Matteusevangeliet. Det aller meste av innholdet i Markusevangeliet gjenfinnes hos Matteus, ofte i en mer kortfattet form. Den geografiske rammen for Jesu liv er den samme: Jesu gjerning skjer i det vesentlige i Galilea, og den avsluttes med det som blir høydepunktet i hans virke: hans siste dager i Jerusalem med korsfestelsen og oppstandelsen. I tillegg til Markusevangeliet har Matteus brukt en kilde som kan rekonstrueres ut fra det stoffet han har felles med Lukasevangeliet, den såkalte Q-kilden, samt særstoff som bare finnes hos Matteus.

Ifølge den kirkelige tradisjonen har apostelen Matteus vært forfatter av evangeliet. Han er nevnt i alle apostellistene (Matt 10,2-4; Mark 3,16-19; Luk 6,14-16; Apg 1,13-14). Men det er bare hos Matteus han kalles toller og identifiseres med tolleren som Jesus kalte fra tollboden (Matt 9,9). Hos Markus og Lukas kalles denne tolleren Levi, og Levi nevnes ikke i listene over de tolv apostlene. Det er lite sannsynlig at forfatteren ville ha brukt Markusevangeliet som kilde dersom han selv hadde vært en av apostlene og øyenvitne til Jesu gjerning. Dette gjør at man i dag ikke lenger regner apostelen Matteus som forfatter av evangeliet. I likhet med de andre evangeliene er det opprinnelig utgitt anonymt, og overskriftene er lagt til senere for å skjelne de fire evangeliene fra hverandre. «Matteus» brukes likevel fortsatt som navn på den anonyme forfatteren av evangeliet.

Evangeliet er sannsynligvis skrevet cirka år 80 e.Kr. I liknelsen om kongssønnens bryllup tales det om at kongen sendte ut sin hær og brente byen til dem som hadde drept utsendingene hans (Matt 22,7). Dette kommer helt uforberedt i fortellingsgangen, og er sannsynligvis en henspilling på romernes erobring av Jerusalem år 70, så evangeliet må være skrevet etter denne katastrofale begivenheten. Det er vanlig å anta at det er skrevet i hovedstaden i Syria, Antiokia, hvor det fantes en stor jødisk minoritet. Innholdet i evangeliet viser at det er skrevet av en jødekristen med grundig kjennskap til Skriften og jødisk skriftlærdom. Adressatene er lesere med respekt for denne tradisjonen, enten de har jødisk eller hedensk bakgrunn og identitet.

Matteusevangeliet innledes med en ætteliste som innordner Jesus i Israels historie. Han er «Davids sønn og Abrahams sønn» og skal oppfylle løftene i Det gamle testamentet om en ny frelserkonge. Han skal kalles Immanuel, «Gud med oss» (Matt 1,23 sml. Jes 7,14), og han skal «frelse sitt folk fra deres synder» (1,21). At Jesus er kommet som jødenes konge og Israels frelser understrekes også ved utsendelsen av apostlene: de forbys å gå til hedningene og samaritanene: «gå heller til de bortkomne sauene i Israels hus» (Matt 10,5-6, sml. 15,24). Men etter oppstandelsen er denne grensen brutt. Misjonsbefalingen lar disippelkallet gå ut over Israels grenser: Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! (Matt 28,19). Dette universelle perspektivet er forberedt allerede i fortellingen om Jesu fødsel når hedenske vismenn fra Østen kommer for å tilbe barnet (2,1-12). Det kommer også fram når Jesus helbreder tjenestegutten til den romerske offiseren i Kapernaum og utbryter: «Sannelig, jeg sier dere: en slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel» (8,10). Som Davids sønn (Messias) er Jesus Israels frelserkonge. Som Abrahams sønn bringer han også velsignelsen fra Israel ut til alle folkeslag, i samsvar med løftet til Abraham: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,3).

Typisk for Matteus er de mange sitatene fra Det gamle testamentet som viser at løftene oppfylles ved Jesu komme (for eksempel 1,22-23; 2,17-18;4,14-16; 21,4-5). De kalles gjerne refleksjonssitater eller oppfyllelsessitater fordi de viser at evangelisten har reflektert over Jesu liv og tolket det i lys av Skriften. Han er en «skriftlærd som har blitt himmelrikets disippel» (13,52). For Matteus er Jesus den ene, store læreren, og målet er å bli hans elev, hans disippel i livslang læring (23,10). Men disippelen får også en lærerfunksjon når han eller hun skal kalle nye disipler ved å lære dem «å holde alt jeg har befalt dere» (28,20).

Matteus framstår som læreren og systematikeren blant evangelistene. Han ordner sitt stoff, og har samlet mange av underfortellingene i kapitlene 8-9. Men han er mer opptatt av Jesu undervisning. Jesu lære er samlet og gjengitt i fem store «taler»:

1. Bergprekenen (kapittel 5-7) er Jesu programtale og svarer på spørsmålet om hvem som kommer inn i Guds rike (hos Matteus oftest kalt «himmelriket») og om hvordan en disippel skal leve. I de såkalte «antitesene» (5,21-48) stiller Jesus sine etiske fordringer opp mot det som er sagt til forfedrene og klargjør at Guds vilje omfatter mer enn en bokstavelig oppfyllelse av loven.
2. Utsendelsestalen (kapittel 10) gjengir Jesu instruksjoner til disiplene om hvordan de skal opptre som hans utsendinger i Israel. Den forbereder dem også på at de vil møte motstand.
3. Liknelsestalen (kapittel 13) viser hvordan Jesus forkynte om himmelriket ved hjelp av liknelsesfortellinger og billedlig tale.
4. Disippeltalen (kapittel 18) forklarer hvordan disiplene skal leve sammen: De skal ha omsorg for «disse små» og praktisere en raus, gjensidig tilgivelse.
5. Talen om de siste tider (kapittel 24-25) gjengir Jesu undervisning til disiplene på Oljeberget om tempelets ødeleggelse og om de siste trengselstider med forfølgelse, krig og naturkatastrofer. Det gjelder å være beredt og å holde ut med tanke på Jesu gjenkomst.

Disse fem talene har forfatteren markert ved at de alle avsluttes med en likelydende setning: «da Jesus hadde fullført denne talen…» Men utførlige gjengivelser av Jesu forkynnelse finnes også i kapittel 11 (om døperen Johannes), i 12,22-45 (om de onde åndene) og i kapittel 23 (advarselen mot de skriftlærde og fariseerne).

I Matteusevangeliet tales det oftere om Guds dom enn i de andre evangeliene. Både Bergprekenen og talen om de siste tider avsluttes med liknelser som peker på de to mulighetene i Guds dom (7,24-27; 25,1-46). Jesus stiller sine tilhørere på valg mellom de to veier: den smale veien som fører til livet og den brede veien som fører til fortapelsen (7,13-14). Livets vei er å lyde Gud og gjøre hans vilje, slik det sammenfattes i den gylne regelen (7,12) og det dobbelte kjærlighetsbudet (22,34-40). Det er å bli en Jesu disippel ved å ta sitt kors opp og følge Jesus (16,24-25). I evangeliets fortellingsstruktur svarer de to mulighetene i Guds dom til at Jesus både forholder seg til mennesker som avviser ham, i første rekke folkets ledere, fariseerne og de skriftlærde, og til mennesker som tok imot kallet og fulgte ham som disipler. Disiplene tegnes imidlertid ikke som helgener og troshelter. Deres uforstand, tvil og vantro blir ikke fortiet (16,23; 17,14-20; 28,17). Judas forrådte ham, alle flyktet i farens stund, og Peter fornektet ham (26,14-16.56.69-75). Slik illustrerer disiplene at Jesus ikke kom for å kalle rettferdige, men syndere til sitt følge (9,13).

I Jesu taler i Matteusevangeliet er det mange trekk som peker framover mot kirkens liv. Det er bare i dette evangeliet Jesus bruker ordet for «kirke» eller «menighet» (det greske ekklesia, 16,18; 18,17). Fellesskapet mellom disiplene skal fortsette også etter Jesu død, og i rammen av sitt siste samvær med dem lar Jesus dette fellesskapet komme til uttrykk i et hellig måltid hvor brød og vin mottas som Jesu kropp og Jesu blod (26,26-29: innstiftelsen av nattverden). Hans navn Immanuel «Gud med oss» (1,23) betyr nå at han selv er til stede hos sine disipler som den oppstandne «inntil verden ende» (18,20; 28,20).  Misjonsbefalingen, som avslutter evangeliet uten noen fortelling om hvordan disiplene reagerte på den, er ikke bare en historisk fortelling om et oppdrag i fortiden, men er en aktuell utfordring til evangeliets lesere. De kalles til å fortsette Jesu og disiplenes sendelse (latin: missio, misjon) til Israel og til folkene.

Slik blir Matteus framfor de andre kirkens evangelist. Det kommer ikke bare til uttrykk ved at hans evangelium står først i Det nye testamente, men også i at det er mest i bruk blant kirkeårets prekentekster.

• Les hele Matteusevangeliet på Bibel.no

Hans Kvalbein, Fortolkning til Matteusevangeliet, Bind I og II, Oslo: Luther forlag 1998.

Tord Fornberg, Matteusevangeliet, i serien Kommentar till Nya Testamentet, Bind 1A: Uppsala: EFS-förlaget 1989, bind 1B: Stockholm 1999.

Mogens Müller, Kommentar til Matthæusevangeliet, Aarhus Universitetsforlag, 2000.