Matteusevangeliet

Forfatteren av Matteusevangeliet kjente Det gamle testamentet (Den hebraiske bibelen, «Skriften») svært godt og var særlig opptatt av å bevise at Jesus og sentrale hendelser i livet hans var forutsagt der. Dette var viktig for svært mange av de første kristne. Hos Matteus kommer det særlig fram i de mange «skriftoppfyllingssitatene». Disse innledes med formuleringer som: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia» (kapittel 2,17–18; se også 1,22–23; 3,3; 4,14–16; 11,10; 27,9–10).

I tillegg til gresk var forfatteren av Matteus-evangeliet kyndig i hebraisk, Det gamle testamentets hovedspråk, og i arameisk, som var nært beslektet med hebraisk og var dagligspråket i Palestina på den tiden. Når han siterer fra Det gamle testamentet, gjenspeiler det ofte hebraiske uttrykksmåter, som for eksempel «himmelriket», som ellers i Det nye testamentet kalles «Guds rike». Og når Jesus dør på korset, gjengir Matteus de siste ordene hans på arameisk: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?», «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (27,46).

Måten Matteus tolker Det gamle testamentet (Den hebraiske bibelen) på, har mye til felles med tidlig rabbinsk jødedom.

Ifølge Matteusevangeliet oppfyller Jesus løfter i Det gamle testamentet om at Gud skulle sende en Messias, en frelser som skulle redde israelsfolket. Det kommer fram i Bergprekenen, den første store talen Jesus holder i evangeliet. Han sier der at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle «loven og profetene» (5,17) – dette uttrykket brukes om Det gamle testamentet som helhet.

Matteusevangeliets skildring av Jesus er sterkt preget av Moses-skikkelsen. De fem store talene Jesus holder i evangeliet, er trolig ment som et motstykke til de fem Mosebøkene, «Loven». For Matteus er Jesus en lærer og profet lik Moses. Men han overgår også Moses: Jesus har autoriteten sin fra Gud og har en unik myndighet til å tolke loven. Dette poengterer Matteus i de såkalte antitesene (kapittel 5, vers 21–48). Der lanserer Jesus nye og alternative tolkninger av Det gamle testamentet: «Dere har hørt det er sagt: … Men jeg sier dere: …». I stedet for å elske sin neste og hate sin fiende skal man for eksempel også elske sine fiender.

Kjærlighet – både til Gud og til mennesker – står sentralt i Matteusevangeliet. Dette sammenfattes i det dobbelte kjærlighetsbudet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (kapittel 22,34-40). Det sees også i den gylne regelen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (kapittel 7,12).

De fem store talene Jesus holder ifølge Matteusevangeliet, er særlig rettet til disiplene. Dette er forskjellig fra Markusevangeliet der Jesus oftere synes å tale til et større publikum (for eksempel Markus 8,34). De fem talene har egne fokus (se innholdsoversikten), men fokuserer særlig på tre temaer: de kristnes rolle i kirken og i verden, budskapet om Guds rike (himmelriket) og skildringen av de siste tider.

Som de andre evangeliene fremhever Matteusevangeliet at Jesus står i et spesielt forhold til Gud: Han er Guds Sønn. Det kommer blant annet fram ved Jesu dåp, i «stemmen fra himmelen» som erklærte: «Dette er min Sønn, den elskede; i ham har jeg min glede» (kapittel 3,17). Misjonsbefalingen (dåpsbefalingen) som avslutter evangeliet, er en av de tydeligste formuleringene i Det nye testamentet av tanken om Jesus som del av en guddommelig treenighet (kapittel 28, vers 19–20). Apostelen Paulus har en liknende formulering i sitt Andre brev til Korinterne kapittel 13, vers 13 (ca. 56 e.Kr.).

Matteusevangeliet er preget av et ambivalent forhold til jødedommen. Evangeliet er trolig blitt til i et jødisk miljø som er kommet i konflikt med og blitt utstøtt fra det jødiske storsamfunnet. Matteus’ utsagn om at de Jesus-troende skal bli pisket i «synagogene deres» og bli forfulgt, tyder på det (kapittel 23,34; også kapittel 10,17). Konflikten med fariseerne er spesielt sterk: Matteus anklager dem for å være «blinde veiledere for blinde» (kapittel 15,12–14).

I evangeliet blir Jesu og disiplenes forhold til storsamfunnet beskrevet som stadig mer spent, og det ender med at de blir avvist av lederne og flertallet i folket (kapittel 27,22–25 og 38–44). I stedet skal disiplene vende seg til andre enn jødefolket. Sammen med dem som ikke avviste Jesus, skal også de bli med i den kristne kirken, i et «gudsfolk» på tvers av alle folk (kapittel 8,10–12). Den utviklingen evangeliet skildrer hos Jesus og disiplene, gjenspeiler sannsynligvis også situasjonen som Matteus og dem han skrev for, selv sto oppe i.

Matteusevangeliet henvender seg dermed trolig til kristne som er blitt marginalisert i det jødiske samfunnet, og som er på leting etter en ny identitet. Samtidig som de holder fast ved Det gamle testamentet (Den hebraiske bibelen) og jødiske tradisjoner, åpner de for et fellesskap der både jøder og ikke-jøder er inkludert. Det blir antydet allerede i fortellingen om vismennene fra Østen (kapittel 2,1–12), men uttrykkes klarest i Matteus’ avslutning: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (kapittel 28,19–20).

Som mange andre jøder i samtiden hadde fellesskapet evangelieforfatteren Matteus tilhørte en sterk forventning om at historiens og verdens ende var nær. Det kommer tydelig fram i Jesu siste store tale (kapittel 23–25), i den skarpe polemikken mot de skriftlærde og fariseerne og den dramatiske skildringen av de apokalyptiske hendelsene man trodde var i vente. Liknelsene i talen har til hensikt å forberede de troende på forfølgelse og oppfordre dem til å gjøre godt mot hverandre og alle andre, summert opp i «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (kapittel 25,40).

Både i denne talen og ellers er Matteusevangeliet preget av et skarpt skille mellom godt og ondt, og av at begge deler skal få sin rettferdige dom; dette er typisk for mye apokalyptisk tenkning. Sammen med Johannes’ åpenbaring er Matteus det skriftet i Det nye testamentet som mest detaljert skildrer forestillingen om et helvete (for eksempel i kapittel 5,21–30).

Matteus har gjennom tiden vært det klart mest brukte evangeliet i gudstjenester, forkynnelse og kristen opplæring. Det er Matteus’ versjon av Fadervår som brukes i kirkene verden over. Selv om avslutningen ikke fins i de eldste håndskriftene, er den i dag likevel vanligvis tatt med i bibeloversettelsene.

I Det nye testamentet er det bare Matteus som omtaler at Jesus vil grunnlegge en kirke: «jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (kapittel 16,18). Dette utsagnet har hatt særlig stor betydning for den romersk-katolske kirke, som et grunnlag for pavens posisjon.

Misjonsbefalingen (dåpsbefalingen) har i løpet av historien fått en økt betydning, og den leses i dag høyt ved dåp i norske kirker. Mens man tidlig i historien tolket den som en befaling til de første disiplene, ble den fra slutten av 1700-tallet oftest forstått som en eviggyldig oppfordring til verdensvid misjon, til å spre det kristne budskap til alle folk.

Bergprekenen (kapittel 5–7) har hatt stor betydning for etisk tenkning i både kirken og samfunnet, blant annet med oppfordringen til fiendekjærlighet og kravet om å elske sin neste helhjertet (kapittel 5,38–48).

Bergprekenen har blitt tolket på ulike måter gjennom tiden. Augustin (354–430) forsto den som et uttrykk for den livsstil, den «rettferdighet», som krevdes av den troende. Martin Luther (1483–1546) mente at det var umulig å oppfylle kravene i den, men at den var ment til inspirasjon for et kristent liv. I senere protestantisk tradisjon ble den ofte forstått som et slags «syndespeil» som får mennesket til å se at det kommer til kort og trenger Guds nåde.

Tidlig på 1900-tallet mente mange at Bergprekenen var ment som en «foreløpig-etikk», for en kort, kritisk periode før verdens ende. I nyere tid blir den ofte tolket som et ideal å strekke seg etter i kampen for rettferdighet i samfunnet og verden. Ikkevolds-aktivisten Mahatma Gandhi (1869–1948) og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King (1929–68) var begge tydelig inspirert av Bergprekenen.

Sammen med Johannesevangeliet har Matteus i en del tilfeller blitt brukt til å underbygge antijødiske holdninger og handlinger, blant annet i nazismen. Dette er ikke holdbart, siden det i begge evangeliene handler om en intern, indrejødisk polemikk, og ikke om en kritikk av jøder og jødisk tro generelt.

Matteusevangeliet har inspirert en rekke kunstformer. Det fins tallrike fremstillinger av Bergprekenen i malerkunsten, for eksempel av Fra Angelico i Markusklosteret i Firenze (1437–45). Vismennene, de såkalte hellige tre konger, ble tidlig et populært motiv, som i kirken Sant’ Apollinare Nuovo i Ravenna (500-tallet). Pieter Brueghel den eldre (1525–1569) la maleriet sitt av fortellingen om barnemordet i Betlehem (Matteus 2) til sin egen tid, som en kommentar til aktuelle politiske konflikter.

Evangeliet har spilt en stor rolle i litteraturen. Den russiske forfatteren Lev Tolstoj (1828–1910) var sterkt påvirket av evangeliet, særlig Bergprekenen, men også av liknelsene, blant annet i fortellingen om den fattige Martin skomaker. Mange norske forfattere har diktet videre på stoff fra Matteus, blant andre Jens Bjørneboe i dikt som «De hellige tre konger» (1958) og André Bjerke i «Peter, den sterke» (1966).

Flere musikkverk tar utgangspunkt i Matteus’ skildring av Jesu lidelseshistorie; best kjent er Johann Sebastian Bachs Matteuspasjonen (slutten av 1720-tallet). Flere av Bob Dylans sanger, blant andre «Every Grain of Sand» og «Gotta Serve Somebody» (begge 1979), henter motiver fra Bergprekenen. Den mye brukte salmen «Ikke en spurv til jorden» tar utgangspunkt i Matteus kapittel 10,29–31 (Norsk salmebok 2013, nr. 324).

En av de mest berømte fremstillingene av Jesu liv på film, Matteusevangeliet (1964) av Pier Paolo Pasolini, gjengir store deler av Jesu taler og utsagn i evangeliet.

Evangeliet har satt tydelige spor i det norske språket. Få menn i Norge heter Matteus, men flere enn 25 000 har andre varianter av navnet, som Mathias, Mads og Mats. I politikk og økonomi snakker man av og til om «matteuseffekten», som et uttrykk om at de som allerede har mye, får mer, mens de som har lite, får enda mindre; ordet henspiller til Matteus kapittel 13,12: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har».

Flere ordtak stammer også fra Matteusevangeliet, for eksempel «å kaste perler for svin» (kapittel 7,6).

• Englebudskapet til Josef om Jesu fødsel (1,18–25)
• Vismennene hyller Jesus (2,1–12)
• Familien flykter til Egypt (2,13–15)
• Barnemordet i Betlehem (2,16–18)
• Jesu ord om å oppfylle loven (5,17–20)
• Å gjengjelde ondt med godt (5,38–42)
• Peter som kirkens klippe (16,17–19)
• Den ubarmhjertige tjeneren (18,23–35, liknelse)
• Arbeiderne i vingården (20,1–16, liknelse)
• Dommen (25,31–46, liknelse)
• Misjonsbefalingen (dåpsbefalingen) (28,16–20)