Matteusevangeliet

Ifølge den kirkelige tradisjonen har apostelen Matteus vært forfatter av evangeliet. Han er nevnt i alle apostellistene (Matt 10,2-4; Mark 3,16-19; Luk 6,14-16; Apg 1,13-14). Men det er bare hos Matteus han kalles toller og identifiseres med tolleren som Jesus kalte fra tollboden (Matt 9,9). Hos Markus og Lukas kalles denne tolleren Levi, og Levi nevnes ikke i listene over de tolv apostlene.

Det er lite sannsynlig at forfatteren ville ha brukt Markusevangeliet som kilde dersom han selv hadde vært en av apostlene og øyenvitne til Jesu gjerning. Dette gjør at man i dag ikke lenger regner apostelen Matteus som forfatter av evangeliet. I likhet med de andre evangeliene er det opprinnelig utgitt anonymt, og overskriftene er lagt til senere for å skjelne de fire evangeliene fra hverandre. «Matteus» brukes likevel fortsatt som navn på den anonyme forfatteren av evangeliet.

Matteusevangeliet er sannsynligvis skrevet cirka år 80 e.Kr. I liknelsen om kongssønnens bryllup skrives det om at kongen sendte ut sin hær og brente byen til dem som hadde drept utsendingene hans (kapittel 22, vers 7). Dette kommer helt uforberedt i fortellingsgangen, og er sannsynligvis en henspilling på romernes erobring av Jerusalem i år 70, så evangeliet må være skrevet etter denne katastrofale begivenheten.

Typisk for Matteus er de mange sitatene fra Det gamle testamentet som skal vise at løftene oppfylles ved Jesu komme (for eksempel 1,22-23; 2,17-18;4,14-16; 21,4-5). De kalles gjerne refleksjonssitater eller oppfyllelsessitater fordi de viser at evangelisten har reflektert over Jesu liv og tolket det i lys av skriften (Den hebraiske bibelen). Han er en «skriftlærd som har blitt himmelrikets disippel» (13,52). For Matteus er Jesus den ene, store læreren, og målet er å bli hans elev, hans disippel i livslang læring (23,10). Men disippelen får også en lærerfunksjon når han eller hun skal kalle nye disipler ved å lære dem «å holde alt jeg har befalt dere» (28,20).

Matteus framstår som læreren og systematikeren blant evangelistene. Han ordner sitt stoff, og har samlet mange av underfortellingene i kapitlene 8-9. Men han er mer opptatt av Jesu undervisning. Jesu lære er samlet og gjengitt i fem store «taler»:

1. Bergprekenen (kapittel 5-7) er Jesu programtale og svarer på spørsmålet om hvem som kommer inn i Guds rike (hos Matteus oftest kalt «himmelriket») og om hvordan en disippel skal leve. I de såkalte «antitesene» (5,21-48) stiller Jesus sine etiske fordringer opp mot det som er sagt til forfedrene og klargjør at Guds vilje omfatter mer enn en bokstavelig oppfyllelse av loven.
2. Utsendelsestalen (kapittel 10) gjengir Jesu instruksjoner til disiplene om hvordan de skal opptre som hans utsendinger i Israel. Den forbereder dem også på at de vil møte motstand.
3. Liknelsestalen (kapittel 13) viser hvordan Jesus forkynte om himmelriket ved hjelp av liknelsesfortellinger og billedlig tale.
4. Disippeltalen (kapittel 18) forklarer hvordan disiplene skal leve sammen: De skal ha omsorg for «disse små» og praktisere en raus, gjensidig tilgivelse.
5. Talen om de siste tider (kapittel 24-25) gjengir Jesu undervisning til disiplene på Oljeberget om tempelets ødeleggelse og om de siste trengselstider med forfølgelse, krig og naturkatastrofer. Det gjelder å være beredt og å holde ut med tanke på Jesu gjenkomst.

Disse fem talene har forfatteren markert ved at de alle avsluttes med en likelydende setning: «da Jesus hadde fullført denne talen…» Men utførlige gjengivelser av Jesu forkynnelse finnes også i kapittel 11 (om døperen Johannes), i 12,22-45 (om de onde åndene) og i kapittel 23 (advarselen mot de skriftlærde og fariseerne).

I Matteusevangeliet står det mer om Guds dom enn i de andre evangeliene. Både Bergprekenen og talen om de siste tider avsluttes med liknelser som peker på de to mulighetene i Guds dom (7,24-27; 25,1-46). Jesus stiller sine tilhørere på valg mellom de to veier: den smale veien som fører til livet og den brede veien som fører til fortapelsen (7,13-14). Livets vei er å lyde Gud og gjøre hans vilje, slik det sammenfattes i den gylne regelen (7,12) og det dobbelte kjærlighetsbudet (22,34-40). Det er å bli en Jesu disippel ved å ta sitt kors opp og følge Jesus (16,24-25). I evangeliets fortellingsstruktur svarer de to mulighetene i Guds dom til at Jesus både forholder seg til mennesker som avviser ham, i første rekke folkets ledere, fariseerne og de skriftlærde, og til mennesker som tok imot kallet og fulgte ham som disipler. Disiplene tegnes imidlertid ikke som helgener og troshelter. Deres uforstand, tvil og vantro blir ikke fortiet (16,23; 17,14-20; 28,17). Judas forrådte ham, alle flyktet i farens stund, og Peter fornektet ham (26,14-16.56.69-75). Slik illustrerer disiplene at Jesus ikke kom for å kalle rettferdige, men syndere til sitt følge (9,13).

I Jesu taler i Matteusevangeliet er det mange trekk som peker framover mot kirkens liv. Det er bare i dette evangeliet Jesus bruker ordet for «kirke» eller «menighet» (det greske ekklesia, 16,18; 18,17). Fellesskapet mellom disiplene skal fortsette også etter Jesu død, og i rammen av sitt siste samvær med dem lar Jesus dette fellesskapet komme til uttrykk i et hellig måltid hvor brød og vin mottas som Jesu kropp og Jesu blod (26,26-29: innstiftelsen av nattverden). Hans navn Immanuel «Gud med oss» (1,23) betyr nå at han selv er til stede hos sine disipler som den oppstandne «inntil verdens ende» (18,20; 28,20).

Misjonsbefalingen, som avslutter evangeliet uten noen fortelling om hvordan disiplene reagerte på den, er ikke bare en historisk fortelling om et oppdrag i fortiden, men er en aktuell utfordring til evangeliets lesere. De kalles til å fortsette Jesu og disiplenes sendelse (latin: missio, misjon) til Israel og til folkene.

Slik blir Matteus framfor de andre kirkens evangelist. Det kommer ikke bare til uttrykk ved at hans evangelium står først i Det nye testamente, men også i at det er mest i bruk blant kirkeårets prekentekster.