folkemordet i Namibia

Tyskland kom seinere med i kappløpet om Afrika enn sine europeiske rivaler, men sikret seg under Berlinkonferansen i 1884/1885 fire kolonier, hvorav dagens Namibia var en av den. Sørvest-Afrika, som kolonien ble kalt, skilte seg ut med planer om å la tyske bønder slå seg ned i landet, men det kunne bare skje ved å frarøve lokalbefolkningen deres beitemarker og kvegflokker. Herero-befolkningen i sentrale deler av landet hadde ingen tradisjoner for kjøp og salg av husdyr og jord, og det samme var tilfelle i distrikter i sør, der nama-talende innbyggere ernærte seg av sauehold i tørre områder. Kolonimyndighetene ga derfor klarsignal for en omfattende okkupasjon av jord og tvangsrekvirering av husdyr, noe som samtidig skaffet tyske storgårder og kvegrancher billig arbeidskraft. Dette var et knusende slag mot de to folkegruppenes ernæringsgrunnlag, kultur og måten å organisere samfunnet på.

Den dype krisen i herero-samfunnet ble forsterket av en katastrofal kvegpest i det østlige og sørlige Afrika sist på 1890-tallet, der mer enn to tredeler av bestanden mistet livet. Bare de tyske bøndene hadde ressurser til vaksinasjon og kjøp av nye dyr, og stadig flere afrikanere ble i tillegg drevet vekk fra sine eiendommer på grunn av jernbanebygging og gruvedrift. I takt med økt innvandring befestet kolonimyndighetene også sitt herredømme med militærmakt og et rasistisk lovverk. Etter hvert innså Samuel Maharero og andre tradisjonelle ledere i herero-samfunnet at det bare var et tidsspørsmål før de helt ble fratatt sitt livsgrunnlag. Mens de tidligere hadde inngått mange kompromisser og åpnet for kristen misjon, så de ikke andre muligheter en åpen motstand for å gjenvinne sin selvstendighet.

Opprøret startet i januar 1904 med angrep på flere tyske storgårder, der ordren gikk ut på at kvinner og barn skulle skånes. Væpnete konflikter forekom ofte i europeiske kolonier, men som regel klarte militære tropper på stedet raskt å gjenvinne kontrollen. Men i Namibia utfordret hereroenes styrke og organisering tyske forestillinger om rasemessig og militær overlegenhet. I tillegg til såret stolthet, ville dette også svekke Tysklands prestisje i konkurransen med europeiske rivaler.

Fra august 1904 ble det klart at tyske myndigheter ikke ville nøye seg med en militær seier. Under general Lothar von Trotha ble det lagt en strategi for å utrydde eller fordrive de to folkegruppene en gang for alle. Han hadde allerede et rykte for hensynsløs krigføring både i Tysk Øst-Afrika (Tanganyika) og i Kina, og mente at det før eller siden ville komme en avgjørende rasekrig i alle deler av verden. Krigføringen ble overført fra utenriksdepartementets koloniavdeling til den militære generalstaben, og von Trotha fikk derfor fritt spillerom.

Den militære motstanden ble i all hovedsak slått ned gjennom det store slaget ved Hamakari i august 1904, men deretter ble menn, kvinner og barn drevet vestover i Kalahariørkenen. Her gjorde mangel på vann og mat at de fleste gikk en sikker død i møte, men noen kom seg over grensa til Botswana. I den offisielle krigshistorien som ble skrevet et par år etter, heter det at dette fullførte den utryddingen av hereronasjonen som de militære styrkene hadde innledet. General von Trotha var ikke en overivrig offiser som traff beslutninger på egen hånd, men kunne gjennomføre sin strategi i trygg forvissning om å ha både keiser, rikskansler og Riksdagen på sin side.

Mot slutten av 1904 ble von Trothas ordre om tilintetgjøring av de to folkegruppene, også kjent som «nasjoner», trukket tilbake. Men det betydde ikke annet enn at folkemordet gikk over i en ny fase. Nå ble de aller fleste overlevende sendt til fange- og arbeidsleirer, og for første gang ble konsentrasjonsleir (Konzentrationslager) et ord i det tyske språket. Her fikk de følge av mange fra namabefolkningen i sør, som hadde sluttet seg til kampen mot kolonistyret høsten 1904.

Sett i et historisk perspektiv regnes disse leirene en overgangsform mellom interneringsleirer for sivile under krig og de tvangsarbeids- og dødsleirene som kjennetegnet Holocaust, og har sin parallell i andre verdenskrigs massedrap på polakker og russere for å gi plass for tyske bosettere. Mange fanger ble også lånt ut som arbeidsslaver på tyske storgårder eller til selskaper som bygde jernbaner eller drev gruver. Det var også egne leirer der jenter og kvinner ble utnyttet som sexslaver av tyske soldater og offiserer.

Leirfangene ble utsatt for medisinske eksperimenter, og kranier ble sendt til Tysland for anatomiske og rasebiologiske undersøkelser. Sett under ett lå dødeligheten i leirene på 50 prosent, men den var langt høyere på Shark Island utenfor Lüderitz, der det i 1907 bare var 193 overlevende av 3500. På denne tida ble kolonisering og krig i Namibia møtt med kritikk fra sosialdemokrater og enkelte liberale politikere i den tyske Riksdagen, men rikskansler Bernhard von Bülow svarte med å utlyse nyvalg for å sikre støtte til militærbudsjettet. Flere tidligere koloniguvernører og høyere offiserer deltok i en valgkamp hvor opposisjonen ble stemplet som upatriotiske statsfiender. Det endte med en knusende seier for krigspartiene, som nå dannet en samlet høyreblokk som kom til å sette sitt preg på den videre historien.

Selv om helt nøyaktige tall aldri vil fastlagt, er det vanlig å anslå at rundt fire femdeler av rundt 100 000 hereroer og namaer døde i kamp eller som følge av sult, tørst og sykdom i ørkenområder og konsentrasjonsleirer. Det betyr at folkemordet ikke rettet seg mot minoriteter, men mot dem som utgjorde det store flertallet i sentrale og sørlige deler av landet. Også andre etniske grupper, deriblant damaraer og sanfolk ble berørt. I de tett befolkete områder i nord holdt kolonimyndighetene seg derimot borte i frykt for å møte organisert motstand fra sterke kongedømmer.

Den neste fasen i folkemordet er kalt «en krig etter krigen», der de overlevende ble fratatt det som måtte være igjen av jord og kveg. De ble også underlagt et detaljert lovverk, som blant annet inneholdt påbud om å bære et identitetsmerke i tinn rundt halsen. Dette systemet ble videreført etter første verdenskrig, da Tyskland måtte gi fra seg sine kolonier. Namibia ble formelt et mandatområde under Folkeforbundet, men var helt til 1990 underlagt apartheid-regimet i Sør-Afrika. Også dette styret var kjennetegnet av jordokkupasjon, strenge raselover og et lovverk som fratok det afrikanske flertallet alle politiske og sivile rettigheter.

I de siste tiårene har internasjonale studier av folkemord utvidet sitt perspektiv til å omfatte urfolk og innbyggere i europeiske kolonier. Det er bred faglig enighet om at det som fant sted i Namibia tidlig på 1900-tallet omfattes av de juridiske kriteriene som stilles opp i FNs folkemordskonvensjon fra 1948. Flere historikere peker også på at det i europeiske kolonier er lavest terskel for folkemord i områder med okkupasjon av jord, fordriving av urfolk og rasistisk avhumanisering. Her er Namibia er tydelig eksempel.

Tyskland skilte seg på denne tida ikke grunnleggende ut fra andre kolonimakter, og slapp derfor unna kritikk fra europeiske rivaler. Det samme gjaldt da et opprør ble knust i den sørlige delen av Tanganyika tidlig på 1900-tallet, som trolig krevde 300 000 ofre for kamphandlinger, sult og sykdom. Den videre utviklingen i tysk historie har imidlertid fått mange historikere til å utforske trekk som peker fram mot naziregimet, det tredje riket og folkemord under andre verdenskrig bare noen få tiår seinere. Ikke minst er det trukket fram at en rekke ledende koloniadministratorer og offiserer fra Namibia fant sin plass i parti- og statsapparatet. Hermann Görings far var den første tyske koloniguvernør i Namibia på 1880-tallet, noe sønnen alltid framhevet som en viktig inspirasjonskilde. General von Trotha døde allerede i 1920, men ble posthumt utnevnt til æresfører i Hitler-Jugend.

Folkemordet i Namibia befestet de ideologiske strømningene som bærer ansvaret for etnisk utrenskning av folkegrupper som ble sett på som undermennesker eller rasemessig mindreverdige. Dette forsterket også antisemittismen, som tidligere mest ble begrunnet kulturelt, religiøst og «antinasjonalt», men som nå fikk en langt klarere biologisk karakter. Kampen mot jøder og afrikanere smeltet ofte sammen i en felles trussel mot rasemessig reinhet. Eugen Fischer, som var en av Tysklands førende raseideologer og den første naziinnsatte rektor ved universitet i Berlin, hadde sin bakgrunn i studier av folk av blandet europeisk og afrikansk herkomst i Namibia. Han var også medforfatter av en lærebok i «rasehygiene» som fikk stor betydning da Adolf Hitler skrev Mein Kampf.

Teorien om et utvidet livsrom (Lebensraum) har også sin akademiske opprinnelse hos geografen Friedrich Ratzel, som understreket behovet både for nye landområder for tysk kolonisering og kampen mellom dem han regnet som lavtstående raser og høytstående kulturfolk. Men dette er ikke det samme som at det går en strak linje fra Namibia til Holocaust, og det var kolonimakter som samtidig kombinerte ugjerninger i Afrika med demokrati på hjemmebane.

En viktig forskjell fra det som hendte etter folkemordene i Europa under andre verdenskrig, er at det lenge var vanlig i Tyskland for å feire det som hadde skjedd i Namibia gjennom skjønnlitteratur, postkort, heltebiografier, skuespill, fotografier og skolebøker. Fortsatt er det enkeltpersoner og nettsteder som benekter at noe folkemord fant sted, og de første offisielle beklagelser kom ikke før på 1990-tallet. De ble gitt en form som ikke innebar noen juridiske forpliktelser til erstatninger, noe som står i kontrast til de beløpene som er gitt ofrene for Holocaust. Det er heller ingen minnesmerker eller museer i Tyskland. Mange av tysk avstamning i dagens Namibia kjempet også lenge mot fjerningen av statuer og monumenter til ære for den tyske hæren under kolonitida.

Herero-organisasjoner har i flere tiår forsøkt å gå rettens vei for å få erstatninger, men det har ikke ført fram. Som en symbolsk handling har tyske universiteter og sykehus begynt å føre tilbake til Namibia rester av kranier og knokler som ble hentet til raseforskning. I 2021 inngikk den namibiske staten en avtale med Tyskland om overføring av 300 millioner kroner i året fram til 2050, men det ble understreket at dette var en velvillig gest i form av utviklingshjelp, og ikke noen rettslig erstatning til de direkte etterkommerne.

Talspersoner for herero- og nama-befolkningen har avvist en avtale som ikke innebærer at de ikke får jord og beitemarker tilbake. Fortsatt har over 40 prosent av alt landbruksareal i landet utenlandske eiere, mange av dem med tyske røtter, og dette er den viktigste grunnen til at Namibia er et av de landene i verden med størst ulikhet. Det lave folketallet som følge av folkemordet gjør også at etterkommerne har beskjeden politisk innflytelse, og sårene er derfor ikke leget.