Fossil. En 70 cm lang, godt bevart sjøskorpion fra downtonsk sandstein, funnet på Ringerike.

Aschehoug forlag. begrenset

Fossil. Trilobitter fra Oslofeltet, ca. 450 millioner år gamle.

Aschehoug forlag. begrenset

Fossil, rest av plante eller dyr som har levd i tidligere jordperioder og som på en eller annen måte er blitt bevart i jord- eller bergartslag.

Det som avgjør om restene skal kalles fossiler eller ikke, er deres geologiske alder – ikke oppbevaringstilstanden eller den omstendighet at organismene tilhører en nålevende eller utdødd gruppe. For eksempel er dyre- eller planterester som i nåtiden er blitt gjennomtrengt eller overrent av mineralske oppløsninger og således blitt «forsteinet», ikke dermed blitt til fossiler. Derimot er kadavre av mammut og andre pattedyr som i sin helhet er blitt bevart i Sibirs eller Nord-Amerikas tundrajord, eller skjell fra marine, virvelløse dyr bevart i våre kvartære avsetninger, virkelige fossiler. Det samme gjelder rester av dyr eller planter som har levd i tidligere perioder, men som også er kjent i dag, mens rester av organismer som døde ut i historisk tid ikke er fossiler (som geirfuglen).

Se for øvrig paleontologi.

Vanligvis blir bare organismenes faste og motstandsdyktige deler, som dyrenes skjell, panser eller skjelett, og plantenes stammer, grener, frukter og frø med vedaktig skall, bevart fossilt. De bløte delene, som bindevev, muskler og innvoller, blad, blomster og frukter, råtner gjerne opp uten å etterlate seg spor. Plantenes pollen og sporer bevares likevel, på grunn av en meget motstandsdyktig hinne (eksine). Organismer som er bygd opp av bare bløte vev (som maneter), forsvinner i alminnelighet fullstendig, men kan iblant bli oppbevart som avtrykk i finkornete bergarter.

Det kreves imidlertid et sammentreff av en rekke spesielle omstendigheter for at selv faste deler skal bli fossilisert. Nesten alle organismer som har levd, har forsvunnet sporløst etter at de døde. Likevel kjenner vi nå til henimot 750 000 forskjellige arter av fossile dyr og planter, og stadig nye blir funnet.

Den viktigste forutsetning for at en organisme skal bli fossilisert, er at den snarest mulig etter døden blir dekket til av støv, slam, sand, kalkutfellinger el.l., slik at den blir best mulig beskyttet mot ødeleggelser og forråtnelse. Et oksygenfritt (anaerobt) miljø gir særlig gode betingelser for oppbevaring. En slik tildekking finner lettere sted i vann, hvor det stort sett stadig synker ned sedimentpartikler som legger seg på bunnen. Derfor er de fleste kjente fossiler rester av organismer som har levd i vann.

Organismene, eller deler av dem, som vi finner som fossiler, er bare i ytterst sjeldne tilfeller blitt fullstendig bevart. Velkjente eksempler er mammuter som ble liggende i den frosne tundraen i arktiske områder; andre pattedyr som omkom i saltsjøer og insekter og plantedeler i rav, men dette er unntakene.

I skall og andre harde deler fra virvelløse dyr, og i knokler fra virveldyrene, blir substansen gjerne forandret på forskjellig vis etter som tiden går. Hvis for eksempel knoklene eller skallene er porøse vil de små hulrommene bli fylt igjen av slam eller oppløste mineraler. De opprinnelige stoffene som kalsiumfosfat, kalsiumkarbonat, kisel o.a. kan da bli omkrystallisert eller løst opp, og nye mineraler kan bli felt ut i de hulrommene som på den måten blir dannet, dette kalles mineraliserte fossiler eller mineraliserte forsteininger.

I enkelte tilfeller kan hele fossilet bli borte, slik at det dannes et større hulrom der hvor det har ligget. Blir hulrommet så fylt med nye stoffer (mineraler, bergarter) dannes det vi kaller en «naturlig avstøpning», som er helt lik det opprinnelige fossilet, men som ikke inneholder noen av dets opprinnelige stoffer. Hvis derimot hulrom som vi finner inne i sneglehus, muslingskall, virveldyrkranier o.l. senere blir utfylt av steinmateriale, dannes det vi kaller for steinkjerner.

Når det gjelder planterester, vil de som hopes opp under oksygenfattige forhold i sumper, myrer o.l. etter hvert omdannes til torv. Blir torven dekket til, vil den kunne bli til brunkull, og videre tildekking og trykk vil over tid gi steinkull.

I sjeldne tilfeller kan oppbevaringen være eksepsjonelt god, f.eks. har man i forkislede planter kunnet observere cellekjernene. Hos fossile virveldyr kjenner vi former hvor ikke bare kraniets ytre form er kjent i stor detalj, men hvor det også har vært mulig å studere utformingen av hjernen og hjernenervene. Ellers er studier av benvevets mikroskopiske bygning, med hulrom etter benceller og deres utløpere også noe som kan gjøres når oppbevaringen er særlig god.

Lokaliteter hvor fossilene er ekstra godt bevart kalles Lagerstätte.

Forskjellige nye metoder for preparering av fossiler, som sandblåsing, røntgenfotografering og CT-scanning, har åpnet tidligere uante muligheter for utforskningen av fortidens dyre- og planteliv.

I sedimentære bergarter kan man finne forskjellige typer av spor etter fortidsdyrenes aktiviteter. Det kan ofte være vanskelig å bestemme hvilke typer av organismer som opprinnelig lagde sporene. Det er imidlertid klart at både ormer, forskjellige sneglermuslinger, trilobitter, sjøskorpioner, insekter, og sikkert mange andre virvelløse dyr, har etterlatt seg spor både på overflaten og nede i sedimentene. Mest karakteristisk er imidlertid fotavtrykk av forskjellige landvirveldyr, og da særlig av dinosaurer fra Jordens middeltid. Fossile spor kan i mange tilfeller gi viktig informasjon om fortidsdyrenes levevis. På Svalbard har det fra 1961 og senere flere ganger blitt funnet 60–70 cm lange fotavtrykk av store planteetende landøgler (Iguanodon?) og 35 cm lange fotavtrykk av en rovøgle, alle fra krittperioden.

Man kan også få fine avtrykk av en organisme på bergartslagenes overflate, mens selve organismens opprinnelige substans er blitt oppløst eller borte på annen måte. Hvor slike avtrykk er blitt dannet i særlig finkornede bergarter, som leirskifre, kan de være meget detaljrike og gi verdifull informasjon om organismens bygning.

Her i landet finnes fossiler hovedsakelig i lag fra kambrium, ordovicium og silurØstlandet fra Mjøsa til Langesund (Oslofeltet), ved Bergen, i Trøndelag og i Vest-Finnmark. Fra devon er det funnet fossiler på Vestlandet, nær Røros og i ytre Trøndelag; fra perm i Oslofeltet, og fra jura–kritt på Andøya. Dessuten er fossiler (skjellbanker) fra siste del av kvartærperioden kjent over det meste av landet. Lagene på bunnen av havområdene som omgir Norge (det «våte» Norge), inneholder store mengder av fossiler fra forskjellige perioder av Jordens historie. Det samme er tilfelle på Svalbard, hvor fossiler er kjent fra nesten alle geologiske perioder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.