mikrofossiler

Mikrofossiler i sedimenter fra havbunnen. Prøven kommer fra en borekjerne hentet opp i forbindelse med forskningsprosjektet Deep Sea Drilling Project (DSDP). Bildet er tatt med elektronmikroskop (sveipelektronmikroskop). Den hvite streken markerer hvor stort 40 mikrometer (µm) er.

Konodonter.

Av /Store norske leksikon ※.

Artikkelstart

Mikrofossiler er fossiler som er så små at man må bruke mikroskop for å se dem.

Beskrivelse

Mikrofossiler har typisk en diameter mellom fem millimeter og fem mikrometer (0,005 millimeter). De er rester etter svært små planter, sopp, dyr og encellede organismer som kan ha levd på land, i ferskvann eller i havet. Noen typer fossiler som er deler av større organismer regnes også som mikrofossiler, slik som pollen, fisketenner, og nåler fra svamper.

Fordi mikrofossiler komme fra alle organismegrupper, varierer oppbygging og utseende mye. Kalkskjelett finnes hos kokkolitter (kalkplater etter planktoniske alger i havvann), andre kalkutskillende alger, foraminiferer, muslingkreps, ptero- og heteropoder (frittsvømmende vingesnegler) og calpionellider (encellede, eukaryote organismer).

Radiolarier, diatomeer (kiselalger), kiselflagellater og mange svampnåler består av kisel. Fosfatiske mikrofossiler omfatter konodonter (en type tenner fra halsen til en gruppe fisk) og noen muslingkreps. Organiske forbindelser bygger opp dinoflagellater og marine paleozoiske chitinozoer. Pollen og sporer fra planter og sopp består av organiske forbindelser og er motstandsdyktige mot nedbryting. Derfor blir de relativt ofte fossilisert. De produseres på land og føres ut i havet enten av vinden eller med bekker og elver.

Viktige typer mikrofossiler

Mikrofossilenes evolusjon

Det første livet på Jorda var encellede prokaryote organismer som levde i havet, og mikrofossiler av disse og av strukturene de dannet finnes i avsetninger som er opp til omtrent 3,5 milliarder år gamle. Senere har livet utviklet seg til mange nye grupper, og i alle finnes det ørsmå medlemmer som man kan finne mikrofossiler av, både de prokaryote (bakterier og arker) og eukaryote (dyr, sopp og planter), helt fram til vår egen tid. Flertallet av arter har til alle tider vært mikroorganismer, og avgjørende for funksjonen til alle økosystemer.

Anvendelse

Mikrofossilene finnes i sedimenter fra mange forskjellige avsetningsmiljøer. De har stor utbredelse, fordi de var så små og kunne føres lange veier med havstrømmene, og mange var frittsvømmende. Fordi de er så tallrike er de bedre egnet enn større fossiler (makrofossiler) til noen typer undersøkelser. I tillegg til å fortelle om evolusjon og mangfold i mange organismegrupper, er de viktige for å forstå sedimentene de ligger i.

Mikrofossiler kan brukes til å rekonstruere utviklingen av miljøet på jordoverflaten. En stor del av disse undersøkelsene forsøker å beskrive prosesser eller fenomener som henger sammen med klimaet, og deres innflytelse på miljøene hvor de enkelte organismegrupper levde. Pollen og sporer hjelper til å rekonstruere historien til vegetasjonen. Fossiler av organismer som levde på bunnen (bentiske) gjør det mulig å analysere bunnvannmassenes egenskaper. Frittdrivende (planktoniske) marine planter og dyr kan vise strømmønsteret og de hydrografiske egenskaper til havvannet.

Forandringer av mikrofossilene etter sedimenteringen brukes til å beskrive og tolke hendelser i lagrekkenes historie etter deres opprinnelige avleiring. Et eksempel er konodonter, som skifter farge avhengig av hvor høy temperatur det har vært i sedimentene, noe som er viktig for å forstå hva som har skjedd i området, og om det er potensiale for petroleumsfunn.

Mikrofossiler er et viktig hjelpemiddel for en relativ aldersbestemmelse av sedimenter. Konodonter, muslingkreps, chitinozoer og store foraminiferer som levde på havbunnen, brukes for å datere paleozoiske lagserier, mens foraminiferer, kokkolitter, calpionellider er viktige til aldersbestemmelser i mesozoiske lag; diatomeer, radiolarier, kokkolitter og foraminiferer for lag fra paleogen, neogen og kvartær. Dateringer basert på mikrofossiler kombineres med absolutte dateringer basert på målinger av varmestråling, paleomagnetisme og forekomst av stabile isotoper, for eksempel med massespektrometriske undersøkelser av oksygen- og karbon-isotopforholdene.

Mikroorganismer som ikke ble fossilisert, er det som i noen områder har blitt til olje og gass.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Dan Michael O. Heggø

Hei, skulle skrivemåten til konodonter vært samkjørt med artikkelen om conodonter? Jeg antar det er samme klasse(?), men har ingen anelse om hvilken form som er mest riktig siden det ikke er mitt fagfelt.

svarte Lene Liebe Delsett

Hei og takk for innspill. Konodont er nok mest korrekt skrivemåte på norsk. Vi skal søke og rette opp slik at det er konsekvent.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg