Borkjerne fra isavsmeltingen
Fotografi av en borkjerne fra et lite vann i Sunnhordland som viser avsetninger fra tidene etter siste istid. I slike borkjerner er rekkefølgen på avsetningene lik, selv om tykkelsen av lagene kan være ulik. På Sunnmøre er Vedde-askelaget 2–40 cm tykt, mens det nedover i Europa ikke kan sees med det blotte øye og kan bare finnes ved å se i mikroskop.
Borkjerne fra isavsmeltingen
Lisens: CC BY SA 3.0

Geologisk datering er et begrep som brukes om to forskjellige grupper av metoder for aldersbestemmelse. Den første gruppen er relativ datering, som for eksempel når lag er avsatt over hverandre så er det øverste yngst og det nederste eldst. Den andre gruppen er aldersbestemmelse som gir en absolutt alder, altså alder i år, for en pinne, et fossil, en geologisk avsetning eller annet materiale. Flere slike metoder bruker radioaktive isotoper.

Faktaboks

Også kjent som

aldersbestemmelse

Dateringsmetoder er blant geologenes aller viktigste arbeidsverktøy. En hovedmålsetting for geologisk vitenskap er å beskrive og forstå jordas historie og utvikling, og da er alderen og aldersrekkefølgen av hendelser helt avgjørende å kjenne.

Relativ datering

Relativ datering er å plassere geologiske avsetninger og hendelser i forhold til hverandre på en tidslinje. Det er enkelt der det er tykke avsetninger hvor lag er avsatt på lag. Da er det nederste laget eldst og det øverste yngst. I slike områder er utviklingen av planter og dyr beskrevet, så paleontologene vet hvilke fossiler som er eldre enn andre. Fossilene fra disse områdene kan så brukes til å datere avsetninger andre steder.

Geologene hadde allerede på 1800-tallet utredet jordas historie ganske godt, og delt den i for eksempel perioder og epoker ved hjelp av relativ datering og stratigrafi. De kjente altså hva som var eldst og yngst av forskjellige bergarter og fossiler, men ikke deres virkelige alder regnet i år. På slutten av 1800-tallet mente de fleste geologer at jordas historie var ca. 100 millioner år, mens en nå mener den er 4,5 milliarder år.

Absolutt datering

Halveringstid for C-14
Levende vesener har lik andel 14C i sitt karbon, som det er i atmosfæren. Når de dør, starter 14C-innholdet å avta med 14C isotopens halveringstid på 5730 år. Det betyr at innholdet av 14C halveres for hvert 5730 år. Hvis man måler mengden 14C i prøven, kan man da beregne alder på prøven.
Halveringstid for C-14
Av /Store norske leksikon.

Den vanligste måten å gjøre absolutt datering er å bruke radioaktive isotoper hvor nedbrytnings-hastigheten (halveringstiden) er kjent. En måler da hvor mye det er igjen av den radioaktive isotopen og hvor mye som er produsert av datterisotopen, og kan da beregne alderen. Slike dateringsmetoder har de siste hundre år fullstendig revolusjonert vår kunnskap om alderen både på hele Jorda og på de forskjellige avsetninger og fossiler.

Det er flere metoder som ikke bruker radioaktive isotoper, særlig for den yngste geologiske perioden, kvartær, som omfatter de siste 2,6 millioner år. I fastlands-Norge finnes det bare avsetninger fra de siste 200 000 år av kvartærtiden, og det aller meste er yngre enn 15 000 år. Metodene som brukes i kvartærgeologi benyttes også i arkeologi.

Enkelte metoder kan brukes både for kvartære avsetninger og for eldre bergarter. Siden bergarter kan være opptil et par milliarder år gamle er det i hovedsak andre metoder som brukes for å aldersbestemme dem. Dateringsmetoder for pre-kvartære bergarter omtales lenger nede.

Datering innen kvartærgeologi

Varvkronologi

Borkjerne med varvig leire fra Östergötland, Sveriga. Se målestokken med cm-inndeling. Hvert årsvarv er 1 til 1,5 cm tykt.
.

Varvkronologi er å telle årslag i en avsetning og finne alderen på hvert enkelt lag og når avsetningen startet. Det er mest på bunnen av innsjøer at det avsettes tydelige årslag som kan telles, men det er kjent fra flere marine avsetninger og snø og is i breer har ofte tydelige årslag.

Varvkronologi er den første metoden for absolutt aldersbestemmelse som ble oppfunnet. Det var den svenske geologen Gerard De Geer som på slutten av 1800-tallet oppdaget at det var tydelige årslag i innsjøsedimenter som var avsatt nær fronten av innlandsisen. Sommerlagene besto av silt og sand avsatt da breen smeltet om sommeren, mens vinterlagene besto av fin leire som hadde holdt seg svevende i vannet helt til høsten og vinteren. Varv er svensk og betyr en runde – jorda gjør et varv rundt sola på et år. De Geer innførte derfor termen varv for et lag avsatt på ett år og det er blitt en internasjonal betegnelse på årslag.

De Geers varvkronologi var en av de første metodene som viste at siste istid sluttet for bare ca. 10 000 år siden, men det var først da C-14 datering ble introdusert på 1950-tallet at geologene kunne datere dette med sikkerhet.

Varv er senere funnet i forskjellige typer innsjøer, og det er talt opp til 40 000 varv i en innsjø. Det er også funnet varv i marine sedimenter enkelte steder. I perioder der det har skjedd hurtige endringer i klima eller andre miljøforhold er det svært nyttig å kunne datere endringer så presist som et år. I borkjerner gjennom snø- og islagene på innlandsisen på Grønland har forskerne kunnet telle årslag nesten 40 000 år tilbake i tid, noe som har fått stor betydning for å beskrive og forstå naturlige klimaendringer.

C-14 datering

C-14-datering (eller radiokarbondatering) er den viktigste metoden for å datere organisk materiale som er yngre enn ca. 50 000 år, både innen geologi og arkeologi.

Metoden bygger på at den radioaktive 14C produseres i atmosfæren ved kosmisk stråling, forbinder seg med oksygen og danner CO2 som så inngår i plantemateriale gjennom fotosyntesen. Så spiser dyr planter, og hverandre, slik at alle levende vesener har samme 14C-innhold som atmosfæren. Når en organisme dør starter en radioaktiv nedbrytning av 14C med en halveringstid på 5730 år. Ved å bestemme innholdet av 14C kan derved alderen på fossilet bestemmes.

Hvis atmosfæren hadde konstant 14C-innhold over tid, ville C-alderen være det samme som alder i kalenderår. Fordi 14C-innhold endrer seg, er for eksempel 10 000 14C-år ca. 11 500 kalenderår.

Bly-210-metoden for de siste 100 år

210Pb-metoden kan datere avsetninger som er yngre enn ca. 150 år og brukes mye ved studier av forurensingshistorie og klimahistorie.

Metoden er basert på at radongass (222Rn) slipper ut i atmosfæren. Den har så kort halveringstid som 3,8 dager og spaltes derfor raskt til andre nuklider. Disse har ikke gassform så de faller ned på bakken eller vannflater hvor de spaltes videre. Her vil blyisotopen (210Pb) konsentreres fordi den har lengst halveringstid. Den vil også avsettes på bunnen av hav og innsjøer, og dekkes over av nye lag. 210Pb er en radioaktiv nuklide som vil være forsvunnet etter ca. 200 år. Ved å måle hvor mye innholdet 210Pb minker nedover i sedimentlagene, kan en bestemme alderen på de aller yngste lagene.

Thorium-uran-metoden

Thorium-uran-metoden kan, svært presist, bestemme alder på dryppstein, koraller og andre fossiler som er 0 til 500 000 år gamle. Det er den viktigste metoden for å bestemme alderen på de siste istidene og andre geologisk sett unge klima- og geologiske hendelser.

Metoden (formelt 230Th/234U-metoden), er basert på at thorium er uløselig. Når bergarter forvitrer blir derfor thorium liggende igjen, mens uran løses i vann og transporteres bort med rennende vann på overflaten eller med grunnvann. Dette løste uranet tas opp av organismer og det felles ut i mineraler som for eksempel i dryppstein. Poenget er at dette er ren uran, uten at noe thorium er tilstede. Etterhvert som tiden går vil det radioaktive uranet brytes ned til thorium inntil likevekt er nådd etter ca. 500 000 år. Ved å måle forholdet mellom nydannet thorium og resterende uran, kan en bestemme alderen på fossilet eller avsetningen.

Ved bruk av massespektrometri kan 100 000 år gamle fossiler dateres med en usikkerhet på mindre enn 500 år.

Luminescence datering

Figuren viser prinsippet for optisk stimulert luminescence (OSL) datering.

Ved luminescence datering måles mengden av elektroner som sitter i små skadepunkter, kalt feller, i krystallgitteret til mineraler. Oftest brukes mineralene kvarts og feltspat til datering. Med denne metoden finner en når sand- eller leirkorn sist var utsatt for sollys, altså når det ble avsatt. Metoden kan brukes for de siste ca. 200 000 år, og den kan derfor datere eldre materiale enn C-14 metoden. Det er også en fordel at metoden ikke krever organisk materiale.

Kvarts og feltspat, og flere andre mineraler, har små feil i krystallgitteret som opprinnelig er dannet ved kosmisk stråling eller radioaktiv stråling fra andre mineraler. Disse fellene blir tømt når sandkornet blir varmet opp eller utsettes for sollys. En kan si at da starter den geologiske klokken. Når sandkornet blir begravd vil radioaktiv stråling fra nærliggende mineraler, for feltspat også intern stråling, «skyte» elektroner inn i fellene. Før sandkornet er dypt begravd vil også kosmisk stråling bidra. Jo lenger et sandkorn er begravd, jo flere elektroner blir fanget i fellene.

Prøver må tas i lystette rør, ellers vil signalet nullstilles. Laboratoriearbeidet er tidkrevende og komplisert, men prinsippet er enkelt. Først måler man hvor stor strålingsdose prøven mottar per år. Så finner man hvor stor strålingsdose den har mottatt totalt. Alderen blir da = totaldose/årlig dose.

Den totale dosen finner en enten ved å varme opp prøven eller ved å utsette den for lys med bestemte bølgelengder. Ved oppvarming kalles metoden for termoluminescens (TL) datering, i det andre for optisk stimulert luminescence (OSL) datering. I begge tilfeller sendes elektronene ut av sine feller og gir da et lysglimt, derav navnet på metoden. Lysmengden måles og kan omregnes til total dose sandkornet har mottatt siden det ble begravet.

I geologi brukes nå bare optisk stimulert luminescence (OSL) fordi de elektronfellene en da bruker blir raskere nullstilt ved lys enn de en måler med TL.

I arkeologi benyttes termoluminescens-datering for å bestemme når for eksempel et potteskår, en teglstein eller en bålplass sist var oppvarmet.

Aminosyredatering

D/L verdier for foraminiferen Elphidium excavatum i borkjerner fra Nordsjøen grupperer seg i 4 grupper, kalt aminozone (AZ) 1 til 4. AZ 1 og 2 har kjente aldre, henholdsvis holocen og Eem. Dessuten er alderen på den magnetiske reversjon av polene ved Matuyama/Brunhes grensen kjent. Den hele linjen er trukket som en rett linje mellom disse tre punkter. Den stiplete linjen har en knekk ved D/L = 0,30, som en kjenner fra andre områder. For interglasialen AZ 3 kan en da lese av en alder på 200 - 300 000 år, som tilsvarer år marin isotop trinn 7, mens Skagerak interglasial vil bli mellom 400 og 600 000 år gammel.

.

Aminosyredatering anvender en kjemisk reaksjon i aminosyremolekyler som starter etter at en organisme dør. Metoden er mye brukt på marine skjell og foraminiferer, men er også brukt på tenner, egg, bein og andre materialer. Metoden kan brukes på funn med alder fra 0 til over 1 million år.

Aminosyrer er byggesteinene i proteiner og de opptrer i to former som er speilvendt om ett eller to karbonatomer. Disse formene kalles L (for levo, venstre) og D (for dextro, høyre) fordi de dreier polarisert lys motsatt vei. I levende organismer er det nesten bare L former og D/L forholdet vil da være nær 0. Etter at en organisme dør blir det med tiden mer og mer av D formen slik at D/L øker inntil det oppstår en likevekt, som for de fleste aminosyrer er ved D/L = 1,0. D/L verdien er derfor et mål på alderen. Racemisering kalles denne omdannelsesprosessen.

I de organismer der aminosyrer benyttes til datering er det ca. ti forskjellige aminosyrer som utgjør mesteparten av proteinet. Hastigheten til racemiseringen varierer for de forskjellige aminosyrene og hvordan disse inngår i proteinet. De som har sakte racemisering kan brukes lengst tilbake i tid. Tidligere brukte en særlig omdannelsen av L-isoleucin til D-alloisoleucin. Denne har sakte racemisering og kan brukes til for å datere 1 million år bakover i tid. Aminosyrer med raskere racemisering, for eksempel asparagin og glutamin gir mer presis datering for yngre fossiler.

Hvor hurtig racemiseringen går er også avhengig av temperaturen der fossilet er begravd, det vil gå mye raskere i et skjell i Sør-Norge enn på Svalbard. For å få absolutte aldre må en derfor klarlegge racemiserings-hastigheten for forskjellige temperaturer og ha en god forståelse av hvilke temperaturer prøven har blitt utsatt for. For å unngå usikkerhet sammenlignes prøven man vil datere med prøver hvor alderen er kjent, som man kan anta at har blitt eksponert for samme temperaturhistorie.

I Norge, på den norske kontinentalsokkel og på Svalbard er metoden mye benyttet på marine skjell og foraminiferer som er eldre enn rekkevidden for C-14-datering (ca. 50 000 år).

Tefrakronologi

Foto av Veddeasken som er ca. 12 050 år. Her fra en borkjerne i Slettebakktjønna på Sunnmøre.

Tefrakronologi benytter kjente vulkanske askelag til å datere avsetninger. Tefrakronologi er egentlig en korrelasjonsmetode, ettersom alle lag som inneholder et bestemt askelag er like gamle. Men hvis askelaget et sted er datert med en annen metode, for eksemplel C-14-metoden, så kan det benyttes til å datere alle andre funnsteder.

I Norge er den 12 050 år gamle Vedde-asken mest kjent. Den stammer fra det mest eksplosive utbruddet på Island de siste 15 000 år.

Datering innen pre-kvartær geologi

Uran-blymetoden

Uran-blymetoden har den fordel at man kan bruke begge isotopene på én gang, og dermed få en kontroll på resultatet. På den annen side foregår nedbrytingen over mange mellomledd. Noen av mellomleddene er i gassform og kan derfor lekke bort. Dette skyldes ofte at den indre oppbygningen av de uranrike mineraler kan bli ødelagt av den kraftige strålingen. Metoden brukes derfor nå mest på mineraler med lavt uraninnhold.

Metoden baserer seg på at uran (238U, nukleontall 238), som utgjør 99,28 prosent av naturlig uran, går over til det stabile bly (206Pb, nukleontall 206). Halveringstiden er her 4,51 milliarder år. Isotopen 235U som nå utgjør 0,71 prosent av naturlig uran, går over til 207Pb, og halveringstiden er her 713 millioner år.

Professor Ellen Gleditsch brukte i 1911 denne metoden til den første absolutte aldersbestemmelse av et norsk mineral, uraninitt (bekblende) fra Moss. Selv om metoden var meget primitiv, var resultatet forbausende riktig, ca. 850 millioner år. En variant av uran-blymetoden bygger på den lange tiden det tar før det blir likevekt mellom alle de forskjellige spaltningsproduktene i serien. Ved å måle hvor mye «for mye» det er av de tidlige spaltningsproduktene i forhold til de senere, kan man angi aldere fra ca. 50 000 år til 500 000 år.

Kalium-argonmetoden

Kalium-argonmetoden er basert på at en kalium-isotop, \(\ce{^40_19K}\) (kalium med nukleontall 40 og protontall 19), som utgjør 0,012 prosent av det naturlige kalium, går over til \(\ce{^40_18Ar}\) (argon med nukleontall 40 og protontall 18) med en halveringstid på 1,28 milliarder år. Fordelen ved denne metoden er at kalium forekommer i de fleste bergarter, så det er lett å få dateringsmateriale. Det er imidlertid en mangel at argon er en gass som damper vekk hvis bergarten blir varmet opp til mer enn 300 °C. Metoden brukes til aldere over 500 000 år.

Rubidium-strontiummetoden

Rubidium-strontiummetoden bygger på at rubidium \(\ce{^87_37Rb}\) (med nukleontall 87 og protontall 37) går over til strontium \(\ce{^87_38Sr}\) (med nukleontall 87 og protontall 38) med en halveringstid på 47 milliarder år. Denne metoden er mindre utsatt for feilkilder enn de andre, men fordi det er lite rubidium i de fleste mineraler, og fordi halveringstiden er så lang, kan den bare brukes til prøver som er mer enn 10 millioner år gamle.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Lars Mæhlum

C14-datering hadde fortjent et eget oppslag. Forholdet mellom c-14-år og kalenderår er ikke belyst her. I det hele tatt synes jeg det er uklart ved tidsangivelser om det er snakk om c-14-år eller kalenderår, som jeg har skjønt kan avvike mye. Hvilke prinsipper gjelder ved tidsangivelser, og er prinsippene de samme i arkeologi, klimatologi og kvartærgeologi?

svarte Kristine Magnesen

Hei Lars. Takk for innspill. C-14-datering har allerede en egen artikkel, og denne har vi planer om å utvide.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg