Filosofen John Stuart Mill mente at mange av de mer sofistikerte nytelsene hadde en høyere kvalitet enn de enkle sanselige nytelsene som gjorde dem iboende bedre.

John Stuart Mill av SCODE/※. Falt i det fri (Public domain)

Hedonisme er en teori innen verdilære som hevder at nytelse er det eneste som er iboende godt og at smerte er det eneste som er iboende dårlig. Andre ting er derfor kun gode eller dårlige i den grad de forårsaker nytelse eller smerte.

I dagligtalen brukes ofte ordet 'hedonist' om en person som kun er opptatt av umiddelbare sanselige nytelser, som for eksempel mat, rus og sex. Som en filosofisk teori forstås imidlertid ikke nytelse på en slik snever måte, men gjelder alle opplevelser som føles gode. Dette inkluderer enkle sanselige nytelser som vi deler med andre dyr, men også den gode følelsen ved å lese en bok og mange andre emosjonelle og intellektuelle nytelser.

Filosofen John Stuart Mill mente at mange av de mer sofistikerte nytelsene hadde en høyere kvalitet enn de enkle sanselige nytelsene som gjorde dem iboende bedre. Filosofen Jeremy Bentham mente derimot at det kun dreide seg om kvantitative forhold som hvor langvarige, intense og nyttige slike nytelser er.

Et vanlig syn blant hedonister er at felles for alle nytelser og smerter er at de utgjør bevissthetstilstander, altså opplevelser som erfares gjennom en skapnings bevissthet. For en hedonist innebærer dette at ting ikke kan ha positiv eller negativ verdi for noen med mindre det oppleves eller fører til en opplevelse hos vedkommende individ.

På norsk brukes noen ganger også ordene 'lyst' og 'ulyst' om nytelse og smerte.

Hedonisme er i seg selv ikke en etisk teori fordi den bare sier noe om hva som er godt og dårlig og ikke noe direkte om hvordan vi burde handle eller hvordan verdien burde fordeles.

Mange hedonister kombinerer likevel hedonismen med en utilitaristisk moralteori. Utilitarismen mener at en handling er riktig hvis og bare hvis den på en upartisk måte maksimerer mengden nytte i verden. En hedonistisk utilitarist vil mene at nytte må forstås som nytelse og at vi dermed burde handle slik at handlingene våre maksimerer mengden nytelse blant alle berørte parter. Alle de klassiske utilitaristene (Bentham, Mill og Sidgwick) var også hedonister.

Hedonismen kan imidlertid også kombineres med etisk egoisme. En etisk egoist mener at en handling er riktig hvis og bare hvis den fører til mest mulig nytte for en selv. Kombinert med hedonisme vil nytte bli forstått som nytelse. En hedonistisk etisk egoist vil altså mene at det riktige er å handle slik at man selv får mest mulig nytelse og minst mulig smerte.

Den amerikanske filosofen Robert Nozick er kjent for et tankeeksperiment som ofte brukes som et argument mot hedonismen. Nozick ber oss se for oss at vi har konstruert som kan stimulere hjernen vår slik at vi opplever at vi lever det mest nytelsesfulle livet som er mulig for oss. Disse opplevelsene vil bare være virtuelle, men vil oppleves som virkelige og maskinen lar oss glemme livet utenfor. Nozick mener at i den grad vi mener at det er bedre å ikke koble oss til maskinen, så innebærer dette at nytelse ikke er det eneste iboende godet, da det å koble seg til vil være det mest nytelsesfulle av våre mulige handlinger.

Dersom det å koble seg til opplevelsesmaskinen ikke er å anse som et alternativ vi burde foretrekke, så tyder dette på at det må finnes andre verdier utover nytelse som kan rettferdiggjøre å ikke koble seg til. Filosofer som mener det finnes et større mangfold av verdier (verdipluralisme) argumenterer for at det finnes en rekke andre ting med iboende verdi, som for eksempel kunnskap, karakter og det å leve autentisk.

Flere av de gamle greske filosofene forsvarte varianter av hedonisme. Dette inkluderer særlig Aristippos fra Kyrene og Epikur. Den kyrineiske filosofien som hadde sitt opphav i læren til Aristippos forsvarte en hedonisme der kroppslige nytelser ble regnet som mer verdifulle enn intellektuelle nytelser, siden de kroppslige nytelsene som regel er mer intense. Likevel mente man samtidig at det kreves visdom for at ikke jakten på nytelse skal føre til en større grad av smerte på lang sikt.

Epikur grunnla en filosofisk skole basert på hedonisme som ble svært innflytelsesrik. Selv om Epikur regnet nytelse som det høyeste godet, så anbefalte han et nesten asketisk livsførsel der fokuset ikke besto av å jakte på nytelse, men heller å prøve å unngå kroppslig og mental smerte ved å oppnå en form for sinnsro. For Epikur er utilfredsstilte begjær en viktg kilde til smerte og en vis person vil derfor sørge for å ha færrest mulig begjær og kun begjær som er enkle å tilfredsstille.

Psykologisk hedonisme er en teori om at all menneskelig atferd er motivert av å oppnå nytelse eller unngå smerte. Dette er en posisjon som er uavhengig av den verditeoretiske posisjonen beskrevet ovenfor der nytelse og smerte er det eneste som regnes å ha iboende positiv og negativ verdi. Det er mulig å være psykologist hedonist uten å være verditeoretisk hedonist og omvendt. Historisk sett har mange verditeoretiske hedonister likevel også vært psykologiske hedonister.

Den psykologiske varianten av hedonisme har ikke stor støtte i dag. Både psykologisk forskning og filosofisk refleksjon ser ut til å tyde på at vi også kan være motivert av andre ting, som for eksempel plikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.