De eldste spor etter mennesker i Sveits er fra boplasser i huler og skriver seg fra Moustérien-perioden. 

I folkevandringstiden trengte germanske folk inn, alemannene i nordøst og burgunderne i vest. De siste antok latinsk språk og kultur, og dette er opphavet til den senere deling av Sveits i en tysk og en fransk del. I sørøst hevdet den gamle befolkningen seg i Graubünden.

I 530-årene ble hele Sveits innlemmet i Frankerriket, og ved delingen av dette i 843 gikk Øst-Sveits til det tysk-romerske keiserrike og Vest-Sveits til Lothars rike, deretter til Øvre-Burgund i 888 for så i 1032 også å komme under det tysk-romerske keiserrike. Sveits tilhørte dette riket til 1499 (nominelt helt til 1648) og ble i denne tiden sterkt påvirket av tysk kultur og katolsk kirkeliv.

Grever og biskoper var de egentlige landsherrer, men i alpelandene omkring Vierwaldstättersee holdt de gamle selvstyrte germanske bondesamfunnene seg, og fra siste halvdel av 1100-tallet begynte også byene å få betydning. Hertugene av Zähringen hadde riksmyndighet over størstedelen av Sveits, men da deres ætt døde ut i 1218, inndro keiser Fredrik 2 dens rikslen, og en rekke områder ble «riksumiddelbare».

Også de tre skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden fikk keiserlig frihetsbrev og krevde riksumiddelbarhet, men kort etter begynte grevene av Habsburg, som var landgrever i Aargau, Zürichgau og Thurgau, samt fogder og godseiere rundt om i landet, sine forsøk på å underlegge seg hele Sveits.

I felles motstand mot habsburgerne sluttet de tre skogkantonene i 1291 et «edsforbund» som ble opprinnelsen til den senere staten Sveits, i 1309 oppnådde de faktisk riksumiddelbarhet, og etter seieren over hertug Leopold av Østerrike ved Morgarten i 1315 ble edsforbundet gjort evig.

Navnet Sveits er avledet av Schwyz, en av de tre opprinnelige kantoner. De sveitsiske bondeoppbudene slo gang på gang habsburgernes ridderhærer, og under disse krigene sluttet nye områder seg til edsforbundet: Luzern i 1332, Zürich i 1351, Glarus og Zug i 1352 og Bern i 1353; disse utgjorde senere sammen med de tre skogkantoner de åtte «gammelkantoner».

Fredsslutningen med habsburgerne i 1389 gjorde Sveits til en makt som nabostatene måtte regne med, så meget mer som edsforbundet slo inn på en aggressiv utenrikspolitikk. Oppmuntret av Ludvig 11 av Frankrike la det seg også ut med Burgund. Hertug Karl den dristige ble slått flere ganger, og falt i 1477. Dette befestet de sveitsiske bønders militære ry, og de ble tidens mest etterspurte og ansette leietropper.

Særlig på 1400- og 1500-tallet ble det vanlig at de gikk i fremmed tjeneste; de deltok da både i krigene i Italia og i de franske religionskriger. Også senere brukte de franske konger livgarder av sveitsere. Pavens sveitsergarde er et minne om denne tiden. Med Tyskland var det stadige rivninger, og keiserens tyske landsknekter ble stadig slått inntil han i 1499 sluttet freden i Basel. Edsforbundet ble da erklært uavhengig av rikskammerretten og fritatt for riksskatter.

Sin fulle suverenitet fikk edsforbundet i 1648 ved freden i Westfalen etter trettiårskrigen. I mellomtiden hadde forbundet alt på 1400-tallet vært truet av sprengning på grunn av motsetningen mellom byene og landkantonene, men dette ble forhindret ved avtalen i Stanz i 1481. Samtidig ble Fribourg og Solothurn opptatt i edsforbundet, mens Basel og Schaffhausen kom med i 1501 og Appenzell i 1513. Deretter bestod forbundet inntil 1798 av 13 kantoner, men til disse kom land og byer som hadde stilt seg under forbundets beskyttelse, og erobrede eller kjøpte områder.

Reformasjonen på 1500-tallet førte til et dyptgående religiøst skille, endog til borgerkrig (se Ulrich Zwingli). Genève, som i 1526 sluttet seg til Bern og Fribourg og kort etter til edsforbundet, ble sentrum for den reformerte kalvinismen. Den katolske kirke holdt seg i skogkantonene (bondedistriktene), men ellers seiret reformasjonen. I hver kanton ble religiøs enhet strengt gjennomført, og under motreformasjonen og trettiårskrigen holdt dette ofte på å føre til brudd mellom dem.

På slutten av 1500-tallet sluttet de katolske kantoner et forbund med Filip 2 av Spania. I omkring 150 år, frem til de store revolusjonskrigene, hadde landet ytre fred, men det var fremdeles sterke indre motsetninger, både religiøse, politiske og sosiale; blant annet krevde de tilsluttede og underordnede land politisk likestilling.

Et hovedtema i sveitsisk historie også i tiden omkring 1800 og senere var brytningene mellom sentralistiske tendenser og krefter som ønsket å markere kantonenes selvstendighet. Revolusjons- og Napoleonskrigene førte til store forandringer.

I 1798 rykket franske tropper inn i Sveits. Det gamle, løst sammenbundne edsforbundet ble omdannet til en sentralisert «helvetisk» republikk etter fransk mønster, og kantonene redusert til forvaltningsenheter. En rekke stands- og føydalrettigheter ble avskaffet, og det ble erklært religions-, presse-, håndverks- og handelsfrihet. I 1799–1800 kjempet franske og russiske styrker mot hverandre i Sveits, men franskmennene beholdt herredømmet i landet.

Striden fortsatte, og i 1803 gav Napoleon Bonaparte landet en ny forfatning. Sveits ble en forbundsstat av 19 kantoner, men utad var landet i realiteten en fransk vasallstat. Fremmedherredømmet ble imidlertid snart upopulært. Etter de alliertes innmarsj i Bern og andre byer i 1813 ble regjeringsformen fra før 1798 i prinsippet gjeninnført. På Wienkongressen i 1815 garanterte stormaktene for alltid Sveits' nøytralitet.

Ifølge en ny forfatning ble Sveits et løst statsforbund mellom kantonene. I 1817 sluttet landet seg til den hellige allianse. I flere kantoner ble forfatningen forandret i reaksjonær retning, det ble gjort innskrenkninger i presse- og asylretten, og adelen, de gamle «patrisiske» borgerfamilier og kirken beholdt makten. I 1830-årene ble den liberale retning sterkere under inntrykk av julirevolusjonen. Forfatningene i de protestantiske kantonene ble ofte mer liberale, og mange kantoner gav asyl til politiske flyktninger. I de katolske kantonene gikk makten over til jesuittene og andre ytterliggående klerikale.

Forfatningsstriden mellom dem som ville styrke sentralmakten og dem som ville bevare mest mulig selvstendighet for kantonene ble sammenvevd med stridigheter mellom de konfesjonelle retninger. I 1845 dannet sju kantoner et «særforbund» (Sonderbund), og i 1847 kom det til en kortvarig borgerkrig, hvor de rikere og mer folkesterke protestantiske kantoner vant en lett seier. Resultatet ble forfatningen av 1848, som innskrenket kantonenes makt og omdannet Sveits fra nærmest et statsforbund til en forbundsstat, ledet av en sentralregjering med sete i Bern.

I samme retning gikk forfatningsendringen i 1874. Folkeavstemning ble innført for hele republikken og kom til å spille en betydelig rolle i Sveits' videre politiske utvikling. Det ledende politiske parti frem til 1919 var det radikal-demokratiske parti, som hadde tilslutning av den protestantiske middelstand og protestantiske bønder, særlig i de tysktalende distrikter. Partiet var antiklerikalt, sentralistisk og frihandelsvennlig. Det hadde fordel av valgordningen og til 1919 alltid flertall i forbundsforsamlingen. Partiet hadde ved sin side det liberal-demokratiske parti, som var konservativt i sosiale spørsmål og tilhenger av vidstrakt selvstyre for kantonene; partiet representerte det fransktalende borgerskap, fremfor alt i Genève.

Det ledende opposisjonsparti var det katolske, ofte også kalt det konservative parti, som var klerikalt og først og fremst representerte de katolske bonde- og skogkantoner. Striden mellom kirke og stat og mellom sentralregjeringen og kantonene stod på høydepunktet i 1870-årene, samtidig med «kulturkampen» i Tyskland. Den ble etter hvert mindre bitter, og i 1892 ble et medlem av det katolske parti valgt til medlem av regjeringen (forbundsrådet).

Siden var det skikk at de to eller tre ledende partier var representert i regjeringen. De politiske forhold ble stabile; regjeringsmedlemmene satt ofte på livstid.

Oppkomsten av nye næringer førte også i Sveits til sosiale og politiske strukturendringer. Bedre kommunikasjoner la grunnlaget for en omfattende turisttrafikk, og Sveits fikk en industri basert på lokale håndverkstradisjoner, vannkraft og en arbeidsom befolkning.

Industrialiseringen fra slutten av 1800-tallet førte til en rask vekst av industriarbeiderklassen. Alt fra 1860-årene hadde det vært en rekke små, sekteriske, sosialistiske bevegelser, men først i 1889 ble det dannet et sosialdemokratisk parti etter tysk mønster, men med et sterkere antimilitaristisk og internasjonalt preg enn det tyske. Det hadde sin styrke i byer som Zürich og Basel, men fikk på grunn av valgordningen liten politisk betydning før 1919.

Under første verdenskrig kom det nøytrale Sveits i en vanskelig stilling. Økonomisk var landet avhengig av eksport til Tyskland, mens det var avhengig av ententen når det gjaldt tilførsel av råstoffer og flere viktige næringsmidler som korn. Politisk var befolkningens sympati delt, de fransktalende var ententevennlige, mens de tysktalende enten var tyskvennlige eller nøytrale. Regjeringen fikk ved krigsutbruddet meget vidstrakte fullmakter av forbundsforsamlingen, og både sensuren og den økonomiske politikken vakte sterk kritikk. Mot slutten av krigen og i de første etterkrigsårene gikk en radikal bølge over Sveits.

I november 1918 brøt det ut storstreik. Etter folkeavstemning ble det besluttet å innføre forholdstallsvalg til forbundsrådet. Ved valget i 1919 mistet de radikale sin dominerende stilling; det ble et gjennombrudd for sosialdemokratiet og for et nytt bondeparti som var skilt ut fra de radikale. Et mindretall i det sosialdemokratiske parti dannet i 1921 det kommunistiske parti.

De politiske forholdene i 1920-årene var stort sett stabile. Sosialdemokratene hadde en viss fremgang, de radikale en viss tilbakegang, men de var fremdeles det største parti. I regjeringen var de større borgerlige partier, men ikke sosialdemokratene representert. Det ble gjennomført en rekke reformer, som 8-timersdag, alders-, enke- og uføretrygd, og kornmonopol. Men alle forslag om stemmerett for kvinner ble forkastet. Sveits ble hardt rammet av den økonomiske krisen i 1930-årene, som møtt med en utpreget deflasjonspolitikk. Arbeidsløsheten på landsbygda førte til politisk uro og til en viss fremgang både for kommunistene og for fascistiske grupper.

I utenrikspolitikken levde Sveits opp til sin tradisjonelle nøytralitetslinje. I løpet av 1800- og 1900-tallet har en rekke internasjonale institusjoner og organisasjoner fått sitt hovedsete i Sveits: Det internasjonale Røde Kors allerede i 1864, Verdenspostforeningen i 1878, Bernkonvensjonen i 1888 og Det internasjonale arbeidsbyrå fra 1920. Genève ble valgt til sete for Folkeforbundet da Sveits meldte seg inn i 1920; Folkeforbundet måtte godta sveitsiske reservasjoner som ville gjøre det mulig for landet å holde seg nøytralt i en fremtidig krig.

Under andre verdenskrig opprettholdt Sveits sin nøytralitet. Forsyningssituasjonen var noe lettere enn under den første verdenskrig, og denne gang sympatiserte det store flertall også blant de tysktalende med vestmaktene. Sveits fryktet imidlertid angrep fra Tyskland og Italia og måtte holde store styrker under våpen.

De senere årene har imidlertid Sveits' rolle under og like etter andre verdenskrig vært svært omdiskutert. Den sveitsiske «Bankgeheimnis» (bankenes taushetsplikt), som også har vært kritisert fra utlandet for å danne et skjulested for penger tjent på ulovlig vis, har vært kritisert fordi den førte til at bankinnskudd fra jøder som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene ikke ble overført til arvinger etter krigen. Påstander om at sveitsiske banker «hvitvasket» gull og kunst som Nazi-Tyskland hadde stjålet fra jøder i okkuperte land, førte til at amerikanske myndigheter iverksatte en omfattende granskning. Granskningsrapporten som ble fremlagt i 1997 konkluderte blant annet med at sveitsiske finansinstitusjoner hadde gjort det mulig for Tyskland å omsette beslaglagte verdier i leveranser som var viktige for den tyske krigsinnsatsen.

Etter andre verdenskrig fortsatte Sveits sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk, og forsøkte å forene den med et engasjement for internasjonale hjelpeprogrammer. Landet ble derfor med i en rekke av FNs kulturelle, økonomiske og humanitære underavdelinger og den mellomfolkelige domstol, men sluttet seg ikke til FNs hovedorganisasjon før 2002, fordi man fant det uforenlig med nøytralitetspolitikken.

Også i øst–vest-konflikten forsøkte Sveits å holde seg unna de militære og politiske blokkdannelsene. Sveits var imidlertid medlem av Marshallplanen, fra 1961 av OECD, og fra 1963 av Europarådet. Sveits kom med i EFTA fra starten av. I 1972 inngikk det en særavtale med EF, men anså da fullt medlemskap som uforenlig med nøytraliteten.

Innenrikspolitisk har forholdene vært stabile, med forholdsvis små forskyvninger i partienes innbyrdes styrkeforhold. Ved en folkeavstemning i 1971 ble det to tredjedels flertall for å gi kvinner stemmerett i forbundsanliggender, men kvinners stemmerett og valgbarhet til sentrale politiske posisjoner forble lenge et stridstema. I 1984 fikk landet det første kvinnelige regjeringsmedlem, og først i 1989 og 1990 innførte de to siste halvkantonene stemmerett for kvinner ved lokale valg. Siden 1959 har landet hatt koalisjonsregjeringer av de fire største partiene.

Ved valget i 1999 ble den store vinneren det høyrepopulistiske Sveitsisk Folkeparti (SVP) og dets leder, mangemillionæren Christoph Blocher. SVP ble etter valget det nest største partiet i nasjonalforsamlingen. Sosialdemokratene forble den største gruppen. SVP inntok førsteplassen ved valget i 2003, med 28 prosent av stemmene, og med den følge at partiet fikk trumfet gjennom sitt krav om å øke fra én til to plasser i regjeringen. Blocher truet med at SVP ellers ville gå ut av regjeringen, noe som ville ha brutt med styringsmodellen fra 1959, som går ut på at alle de store partiene deler på statsrådspostene.

Etter at et flertall i en folkeavstemning i 1992 sa ja til at landet sluttet seg til samarbeidet i Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF), søkte regjeringen også om sveitsisk medlemskap i EU. Som EFTA-land var Sveits med på å forhandle frem avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et skritt på veien mot fullt EU-medlemskap. Da det i folkeavstemning ble flertall mot ratifikasjon av avtalen, la landet EU-medlemskapssøknaden til side. Det var de tysk- og italiensktalende som hadde stemt nei; flertallet i de fransktalendes kantoner stemte ja til EØS-avtalen.

Siden 1999 har Sveits og EU hatt en bilateral handelsavtale som senere er utvidet til flere virkeområder. I tråd med denne avtalen har sveitsisk bankvesen skjerpet kampen mot hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet. Etter en folkeavstemning i 2005 sluttet Sveits seg også til Schengen-samarbeidet.

Sveits har et betydelig innslag av importert arbeidskraft, totalt utgjør innvandrerbefolkningen ca. 20 prosent av innbyggerne (2006). Innvandrings- og flyktningepolitikk har vært et svært omdiskutert tema for flere folkeavstemninger siden 1970-årene. I 2002 ble et forslag som ville innebære en av Europas mest restriktive asyllover forkastet med knappest mulig flertall. Men etter det høyreorienterte SVPs valgseier i 2003 ble innvandringspolitikken strammet til i flere omganger, og gjennom en folkeavstemning i 2004 valgte sveitserne å opprettholde en av verdens strengeste regler for statsborgerskap.

I tråd med den tettere tilknytningen til EU har Sveits imidlertid både tiltrådt Dublin-konvensjonen om samordnet behandling av asylsøkere og åpnet sitt arbeidsmarked for EU-borgere fra de nye, østlige medlemslandene, begrunnet med behovet for vekst i økonomien.

Sveits' økonomi ekspanderte raskt i 1950- og 1960-årene, men siden har veksten vært moderat, i perioden 1984–1994 skjedde det knapt noen endring i BNP, og i 1990-årene opplevde landet en viss økonomisk tilbakegang og en periode med noe høyere arbeidsløshet - et problem som tidligere var ubetydelig. Landet har imidlertid overskudd på handelsbalansen og har en positiv betalingsbalanse, særlig som følge av den omfattende virksomheten i bankforretninger, assuranse og turisme.

Det høyrepopulistiske Sveitsisk Folkeparti (SVP) befestet sin posisjon som nasjonalforsamlingens største ved valget i 2007; det femte valget på rad hvor innvandrings- og EU-motstand gav partiet økende oppslutning, denne gang 29 prosent. Sosialdemokratene, som hadde markert seg som SVPs hovedmotstander, var nå blitt nest størst - og måtte notere størst tilbakegang, til 19 prosent.

Størst fremgang hadde det venstreorienterte miljøpartiet, men man lyktes i liten grad i å gjøre klimaendringer og smeltende alpebreer til et tema i valgkampen eller i samfunnsdebatten for øvrig. En rapport fra 2006 viste at breene er blitt mer enn halvert på 150 år, og at reduksjonen har økt fra 3 prosent per tiår i perioden 1850-1970 til 8 prosent i hvert av tiårene 1970-2000, noe som vekker bekymring i den økonomisk viktige turistnæringen. Likefullt var det de stadig nye innstramningstiltakene i innvandrings- og integreringspolitikken som preget samfunnsdebatten.

Valgkampen i 2007 ble betegnet som den mest grumsete i sveitsisk historie, med rasismeanklager, gateslagsmål og endog et etterspill i FN-sammenheng. Viden kjent ble SVPs valgplakat hvor tre «blendahvite» sauer sparker en gråsvart ut av det sveitsiske flagget de står på. I kjølvannet fulgte imidlertid også en strid innen SVP om ytringsformer og politisk kurs. Da frontfiguren Christoph Blocher måtte forlate sin post, trakk partiet seg fra regjeringen; et brudd med den langvarige praksisen hvor alle de store partiene deler på statsrådspostene. Bruddet varte i ett år, til desember 2008, da SVP-politikeren Ueli Maurer ble valgt inn i regjeringen.

I finanskrisens tidlige faser måtte også Sveits til med en større redningspakke overfor bankene – mens den internasjonale kampen mot skatteparadiser førte til at flere sveitsiske banker innførte reiseforbud for sine ansatte av frykt for arrestasjoner og avhør i andre land. Tilslutningen til Schengen-avtalen trådte i kraft i 2008, da Sveits som det 25. land i rekken nedla passkontrollen på sine grenser.

Sveits har flere år på rad skåret høyt på internasjonale målinger av levestandard, politisk åpenhet og økonomisk levedyktighet. På HDIs indeks for menneskelig utvikling i 2013 ble landet rangert som nummer 3 av i alt 187 land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

1. november 2010 skrev martine mekiassen

men kort fortalt hvorfor har ikke sveits et eget språk..... ?

16. desember 2010 svarte Knut Are Tvedt

Det er et eget avsnitt om språk i avsnittet Befolkning, derfor er ikke dette forklart her.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.