Bernkonvensjonen er en internasjonal konvensjon om beskyttelse av opphavsrett til litterære og kunstneriske verk, opprinnelig vedtatt i Bern 9. september 1886.

Bernkonvensjonen foreligger i en rekke forskjellige versjoner (tekster), etter revisjoner i Paris 1896, Berlin 1908, Bern 1914, Roma 1928, Brussel 1948, Stockholm 1967 og Paris 1971, med et tillegg i 1979. Per 2020 er 179 stater tilsluttet Bernkonvensjonen.

De land som har tiltrådt en eller flere av Bernkonvensjonens tekster danner en union, Bernunionen, til beskyttelse av litterære og kunstneriske verk, som administreres av WIPO. Norge sluttet seg til unionen i 1896 og har tiltrådt alle senere tekster.

Prinsipper

Bernkonvensjonens hovedprinsipp er at verk som er hjemmehørende i et unionsland, i ethvert annet unionsland skal ha den samme beskyttelse som dette annet land gir sine egne borgeres verk (prinsippet om nasjonal behandling). Norske verk vernes derfor i Frankrike helt på linje med franske verk, og franske verk vernes i Norge som om de var norske. Fra dette prinsippet gjelder noen få unntak, der det utøves såkalt materiell resiprositet, det vil si at man ikke beskytter et verk bedre enn slike verk beskyttes i verkets eget hjemland. Det viktigste av disse unntakene gjelder vernetidens lengde, og som følge av det beskytter norsk opphavsrettslov ikke et verk i lengre tid enn hjemlandets vernetid.

Bernkonvensjonen fastsetter dessuten en rekke minimumsrettigheter som et verk hjemmehørende i et unionsland skal ha i alle andre unionsland, selv om disse landene ikke verner sine egne verk så godt. Vanligvis vil landene unngå at egne verk vernes dårligere enn utenlandske, og de sørger derfor for å bringe sin interne lovgivning opp på det nivå Bernkonvensjonen krever. Minimumskravene er i de senere konvensjonstekstene blitt ganske strenge, og gir i endel henseender lite spillerom for de nasjonale lovgivere. Dette har særlig skapt vanskeligheter for utviklingslandene, og Paristeksten fra 1971 har derfor særlige regler som stiller vesentlig lempeligere krav til utviklingsland.

Bernkonvensjonen tillater ikke at det som vilkår for beskyttelse av verk hjemmehørende i unionsland kreves oppfyllelse av formaliteter, som for eksempel registrering av verket, spesielle merker på alle eksemplar eller lignende. USAs lovgivning tillegger det likevel betydning at alle eksemplar av et publisert verk har en påtegning som består av symbolet ©, rettighetshaverens navn og årstallet for første publisering.

Verk av opphavere som ikke er borgere av eller bosatt i unionsland, beskyttes etter Bernkonvensjonen dersom verket ble utgitt første gang i et unionsland, eller utgitt i et slikt land innen 30 dager etter førsteutgivelsen.

En norsk oversettelse av konvensjonens viktigste bestemmelser ble utgitt av Kopinor i 1990.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (4)

skrev Anna Brandser Nordhus

Ville bare påpeke at artikkelen bør oppdateres. Ifølge WIPO's egen nettside, wipo.int, har de nå en opplslutning på 186 medlemsnasjoner, ikke 166.- Hilsen elev som går medier og kommunikasjon i vderegående, og som har fått i oppgave å lære om loven om opphavsrett. :)

svarte Olav Torvund

Det er 186 medlemsland i WIPO, men av disse er det bare 167 som er tilsluttet Bernkonvensjonen.

skrev Vidar Lund

Det er lenkjeråte på Bernkonvensjonen. Ei mogleg lenkje kan vera denne: https://www.wipo.int/treaties/en/ip/berne/ eller denne om du skal ha heile teksten på engelsk: https://wipolex.wipo.int/en/text/283698.

skrev Anja Edwards

Takk for at du gjorde oss oppmerksom på dette. Lenken er nå oppdatert.
Hilsen Anja i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg