Danske kapere erobrer et fiendtlig skip
Maleri av et ukjent dansk kaperskip (foran) som erobrer et fiendtlig skip.

Kaperkrigen er en betegnelse på kaperfarten under den såkalte kanonbåtkrigen mot Storbritannia fra 1807 til 1814 (del av napoleonskrigene). Ved kaperreglementet av 1807 kunne de som hadde kaperbrev, kapre britiske skip og få dem prisedømt. I 1808 ble kaperreglementet utvidet til også å gjelde svenske fartøyer.

Danmark-Norge var under napoleonskrigene alliert med Napoleon og Frankrike, mens Storbritannia og Sverige var blant landene som kjempet på motsatt side.

Flere nordmenn ble kapere, og ble opprettet kaperaksjeselskaper i flere norske byer, særlig på Sørlandet. Mange fiendtlige skip ble kapret, hovedsakelig britiske. Også noen norske skip ble kapret av briter.

Regelverk

Kaperbrev
Kaperbrev fra kaperkrigen, utstedt 29.01.1808 for kjøpmann Henrik Carstensen, eier av skipet «Dorthea Carine», ført av Michael Olsen «mot Statens Fiender, med fire Kanoner, i den hensigt, dermed at opbringe, og, når fornødent gjøres, ødelegge Skibe og Fartøyer tilhørende den Storbritanniske Krone eller dens Undersaatter».
Av .
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Beretningen om de danske og norske kaperskipene er et relativt lite kjent innslag i krigen 1807–1814. Å utstyre nordmenn med kaperbrev var et myndighetsansvar, og virksomheten skulle utelukkende rette seg mot landets fiender. Høsten 1807 het fienden Storbritannia. Det var ikke bare hevngjerrighet overfor Storbritannia som motiverte kronprins Frederik (fra 1808 Frederik 6.). Frankrike hadde erklært en ny form for økonomisk krigføring mot England. Kunne man ikke stoppe importen, kunne man kvele eksporten ved å sperre hele Europa for britiske eksportvarer, den såkalte «fastlandssperringen». Som ny alliert med Napoleon var Frederik en ivrig tilhenger. Kaperi og importnekt skulle bringe britene i kne.

Kaperi er blitt kalt «statsautorisert sjørøveri». Kaperrederiet måtte på eget ansvar utruste sitt kaperskip og i tillegg betale en avgift til staten for hver kanon man hadde om bord. Men det var begrensninger. Godt krutt var mangelvare, og det samme gjaldt håndvåpen. Danmark-Norges eneste geværfabrikk lå nord for København. Kystforsvaret var stormottaker av norskproduserte kanoner, så kaperne fikk nøye seg med de dårligste av disse.

Prise

Erobrede eller kaprede skip måtte man føre i land, og kapringen skulle bli behandlet i priseretten. Priseretten avgjorde om det erobrede skipet var såkalt «god prise», noe som innebar at skip og last kunne bli solgt på offentlig auksjon. Staten skulle ha én prosent av salgssummen, kaperrederiet halvparten av resten, og den overskytende fortjenesten ble deretter delt mellom mannskapet etter en fast fordelingsnøkkel. Skipperen skulle ha en andel som var åtte ganger større enn andelen til en matros, og førstestyrmannens andel skulle være halvparten av skipperens. Skipsgutten måtte nøye seg med 1/16 av skipperens gevinst.

Det kunne selvsagt forekomme at skipet i priseretten ikke ble dømt som «god prise». Dette gjaldt i hovedsak nøytrale skip, spesielt amerikanske. I slike tilfeller måtte kaperen betale erstatning. Det var viktig for kaperkapteinen å ta vare på sitt kaperbrev. Ble han nedkjempet av briter og senere svensker, kunne bare brevet sikre krigsfangeopphold i «prisonen», som gjerne var oppankrede og nedriggede danske linjeskip fra flåteranet i 1807. Sett med norske øyne endte imidlertid kaperiet ofte godt. Viljen til å danne rederier med kapring som eneste formål var særlig stor i Kristiansand, men også i Tønsberg, Bergen og Trondheim ble det dannet rederier, for utsikten til eventyrlig fortjeneste fristet. De fleste kaprerne var små skip av typen kutter med én mast og skonnerter med to master.

Taktikk

Taktikken var enkel: Idealet var å oppbringe et britisk eller svensk handelsfartøy som befant seg alene på havet. For å berolige byttet var det tillatt å heise byttets flagg, men når selve angrepet kom, måtte man heise Dannebrog. Britene fant snart ut at mottrekket var å benytte konvoier. I midten av oktober 1811 ble det av britene samlet en veldig konvoi i Østersjøen. Konvoien ble sterkt bevoktet av britiske krigsskip fra linjeskip og nedover på den marine skalaen. Konvoien gikk i følge fra havn, men kom svært ofte ut for høststormer nord for Skagen. Stormene oppløste konvoien, og det var lett for norske kaprere å erobre 21 «løsgjengere».

Frykten for norske kapere tvang britene til tunge forsvarstiltak. Men nær land var selv linjeskip utsatte. Julenatten 1811 forliste linjeskipene «St. Georg» og «Defence» ved Skagens rev. Av en total besetning på 1272 overlevde bare 15 mann, som kom seg i land før de ble tatt til fange. Vern mot kapere kostet. På den annen side var det liten tvil om at kaperiet fra danske og norske skuter skjerpet den britiske blokaden i Skagerrak, noe som førte til at enda flere kornskuter fra Danmark ble oppbrakt før de nådde norsk havn.

Økonomiske konsekvenser

Kaperiet ble et økonomisk eventyr. Arbeidsløse sjøfolk, dristige skippere og risikovillige redere viste ikke bare mot, men også humoristisk sans når de døpte sine kaperskuter. Navn som «Brød eller Død», «Peter Flyver», «Udhaleren» og «Tak-for-sidst» får stå som eksempler. Ser man på protokollene fra priseretten i Kristiansand, får man inntrykk av formuene en god prise kunne gi kaperne. 7. juli 1810 ble det svenske skipet «Oskör» tatt av kaperen «Flekkefjord» og senere solgt for 200 000 riksdaler. Senere samme år ble «Flora» tatt av «Kristiansand» og solgt for 491 000 riksdaler. Dette var toppnoteringer, men mange oppbrakte skip gikk for summer mellom 40 000 og 130 000 riksdaler. Det er regnet ut at i perioden fra april til oktober 1810 hadde danske og norske kapere oppbrakt handelsfartøyer for til sammen 15 millioner riksdaler.

Problemet var inflasjonen. Før 1807 var pengeverdien basert på sølv, med speciedaleren som den flotteste sølvmynten, en mynt som veide 28 gram. Sølvet kom i stor grad fra Kongsberg, som også utmyntet skillinger i kobber. Kurantbanken i København var ansvarlig for pengevesenet.

Fra 1738 begynte man å trykke pengesedler i myntfoten riksdaler. Det gikk greit så lenge ihendehaveren av en seddel pålydende for eksempel 50 riksdaler stolte på at han ville få 50 sølvmynter hvis han reiste til København. Seddelutstedelse er bygd på moderasjon og tillit. Etter 1807 ble det trykt stadig flere sedler etter som krigen skred fram. Sammenlignet med reell sølvverdi og ikke den pålydende på sedlene mistet riksdaleren 50 prosent av verdien i løpet av 1808, og i 1810 fortsatte fallet til 20 prosent. I 1812 var riksdaleren i papir verdt bare fem prosent av en speciedaler i sølv. De norske kobbermyntene fulgte riksdaleren mot stupet. Én-skillingen fra 1809 veide 5,5 gram. Én-skillingen fra 1812 veide bare 0,75 gram og ble av folk flest kalt «sildeflass».

Denne lille numismatiske oversikten er nødvendig for å forstå at kaperiet skapte inflaterte verdier, og at prisene på alle varer (og tjenester) steg tilsvarende fallet i pengeverdien. Kjøperne av prisene kunne for en stund bade seg i kaffe, te, sukkervarer, silke og andre luksusvarer ment for import til Sverige og østersjølandene samtidig som de manglet brød til fornuftige priser.

Politiske konsekvenser

Det er vanskelig å gi en samlet vurdering av kaperkrigen, men politisk skulle den bli dyr. Da Norge etter grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814 forsøkte å få britisk støtte for sin uavhengighet, ble Peder Ankers ønsker i parlamentet møtt med at Norge var en sjørøvernasjon. Blokaden av Norge og sperringen av kornhandelen ble fra britisk side forsterket. På den annen side skapte kaperiet lokal velstand og bidro ikke minst til norsk selvbevissthet – i likhet med periodens kystforsvar.

Ikke alle nordmenn så med like blide øyne på kaperiet. Mange så framover til en tid med ny fred med England og fornyede muligheter for lønnsom trelasteksport. Noen få, som grev Herman Wedel Jarlsberg, så enda lenger og mente at Norge burde bryte båndene til Danmark og heller alliere seg med erkefienden Sverige. Under krigens gang var dette imidlertid meninger som man helst burde framsette privat.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg