Sigurd Jorsalfares korstog

Sigurd Jorsalfare, eller jerusalemsfarer som vi ville sagt i dag, var konge i en viktig konsoliderings- og utbyggingsperiode for den norske kirken og det norske kongedømmet. Kirken konsoliderte sin makt samtidig som en lang innenlands fredsperiode gikk mot slutten, og Sigurd var den siste kongen før borgerkrigene eller innbyrdeskrigene (1130–1240) satte inn. Men Sigurds liv var langt fra fredelig, verken offentlig eller privat.

Sigurd var bare en ung gutt da han ble etterlatt på Orknøyene av sin far, Magnus Berrføtt, og han var bare 15 år gammel da faren ble drept i Irland i 1103. Hvor mye av dette som preget hans senere liv, er usikkert, men det satte nok spor i den unge mannen. Det blir fortalt flere historier om Sigurd som samlet gir et bilde av et plaget menneske.

I Snorres Heimskringla blir det fortalt om en gang Sigurd var i bad. Han «syntes en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg selv, og dette kom ofte på ham siden». Et annet sted står det at han en morgen «var fåmælt og uglad, og vennene hans var redde at ustyrligheten hadde kommet over ham igjen». Senere blir det berettet om hvordan «folk så at kongen var svært veik og så nedtyngd ut» foran hoffet. Det fortelles også at Sigurd kastet en kostbar bok på ilden, og han slo dronningen, Malmfrid. Det siste begrunnet han med at han så at det stakk ut geitehorn i pannen hennes!

Sigurds sykdom har ifølge enkelte forskere blitt forklart som «bipolar lidelse med psykotiske tilleggssymptomer», og sykdommen må til tider ha preget hele kongens hushold. Mange var nok de som mente at en pilegrimsferd til det hellige landet ville kunne gjøre den unge kongen frisk.

Den samlede flåten beveget seg sørover til Nord-Spania, der den overvintret vinteren 1109–1110 og blant annet hadde et lengre opphold i Santiago de Compostela, som også den gangen var et sentralt pilegrimsmål. Kildene forteller at Sigurd blandet seg inn i de pågående konfliktene mellom de kristne kongedømmene i nord og al-Andalus, som var muslimenes rike i det sørlige Spania, for øvrig det eneste muslimske riket i Europa i middelalderen. I Spania hadde de kristne kommet på offensiven, og i løpet av de siste 100 årene hadde nesten halve det muslimske al-Andalus falt. Da Sigurd ankom, var det almoravidene, et militaristisk berbisk dynasti, som hersket over al-Andalus.

Våren 1110 seilte Sigurds flåte nedover vestkysten av den iberiske halvøya, gjennom Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Skal vi dømme etter skaldenes skildringer, artet toget seg som de tidligere vikingferdene. Kongen ble lovprist for en rekke seirer, som ble regnet opp med nummer. Motstanderne ble omtalt som «vikinger», «hedenske skarer», «djevelens tjenere» og lignende, og skal ha blitt slaktet ned i store antall. Korsfarerne angrep festningsverk, sarasenske skip og tettsteder på sin vei sørover. Da de nordiske vikingene begynte å herje i Spania på begynnelsen av 800-tallet, ble de omtalt som al-madjus – «ilddyrkere» – av muslimene, og de ble ansett som hedninger og avgudsdyrkere. Nå kom de tilbake som kristne, men metodene var de samme. Særlig var det brutale kamper i og rundt Sintra, Lisboa og Alcacer do Sal. Etter at Sigurds styrker hadde erobret disse områdene, ble de visstnok overgitt til kristne herskere.

Ved utløpet til elven Guadalquivir, vannveien til Sevilla, ble flåten møtt av almoravidenes flåte. Den hadde hatt god tid til å samle og forberede seg, for meldingene om korsfarerne som var på vei, må i lang tid ha strømmet inn til emirene i Sevilla og Cordoba. Men selv med seksti store langskip ble overmakten for stor. Etter å ha tapt noen av de innledende trefningene trakk trolig resten av flåten seg inn på elven, der de mer effektivt kunne forsvare adgangen til innlandet.

Men Sevilla var ikke målet. Ferden gikk i stedet videre gjennom Gibraltarstredet og oppover langs kysten av Medina-Sidonia. Her passerte de den gamle kartagiske havnebyen Cartagena, der Hannibal startet sitt felttog mot romerne over tusen år tidligere. Sigurd var neppe klar over den historiske parallellen, for den blir ikke nevnt i sagaene eller kvadene. Sigurds flåte dro så til øyene Formentera, Ibiza og Menorca i Balearene, der han ifølge sagaen hadde til sammen tre slag mot nordafrikanske sjørøvere. En spektakulær beretning forteller om hvordan Sigurd lot flere skip med menn fire ned foran en utilgjengelig steinheller for å drive ut en gruppe som hadde forskanset seg der. Dette vitner om at korstogshæren hadde et lederskap med strategisk kunnskap og erfaring fra ulike typer krigføring. Dette var trolig ikke en ung, noe uberegnelig 20-årings forslag, selv om det fremstilles slik i kildene.

På forsommeren 1110 ankom følget Sicilia. Her møtte Sigurd den 17 år gamle greven Roger (den senere kong Roger 2.). Ifølge Snorre Sturlason ble korsfarerne tatt svært vel imot, og det ble holdt et gjestebud som varte i sju dager.

Sagaen forteller at det var Sigurd som ga Roger kongsnavn, men i virkeligheten skjedde ikke dette før etter pavestriden mellom Anacletus 2. og Innocens 2. i 1130.

Først i august 1110 kom Sigurd og mennene hans fram til Palestina. Der de gikk i land, antakelig ved Jaffa, ble de mottatt av Balduin, den første kongen i korsfarerriket Jerusalem. Balduin av Bouillon var en av lederne i det første korstoget. Han ble først kjent som greven av Edessa, deretter som den første titulerte kongen av Jerusalem. Han var bror av Godfred av Bouillon, den første herskeren av korsfarerstaten Jerusalem. I årene etter Jerusalems erobring kontrollerte fortsatt muslimene viktige byer i regionen, og de små korsfarerstatene som hadde dukket opp i kjølvannet av det første korstoget, var i konstant krigsberedskap.

Mangelen på menn, forsyninger og militær framgang hadde ført til indre splid og maktkamp, men i 1110 hadde Balduin endelig suksess. Sidon (Saida) og Beirut, to strategisk viktige byer, var under hans beleiring. Byene sperret pilegrimenes atkomst til det hellige landet og var et utgangspunkt for muslimske motangrep på korsfarerstatene. Da Sigurds flåte ankom i sør ved Jaffa, var dette en så velkommen hendelse at Balduin forlot beleiringen og reiste sørover for personlig å ønske forsterkningene velkommen. Korsfarerflåtens forestående ankomst og nyheten om at den var ledet av en konge, var trolig blitt varslet av sendebud fra Roger av Sicilia flere uker i forveien.

Kong Balduin ledsaget så kong Sigurd og de andre korsfarerne de vel 50 kilometerne til Jerusalem. På denne tiden av året er temperaturen gjennomsnittlig over 30 grader i skyggen, og skygge syntes det å være lite av. Av flere grunner var nok derfor de rituelle badene i elven Jordan et høydepunkt. Skalden Einar Skulesson kan fortelle at «den gavmilde fyrste badet i Jordanelvens rene bølger». Vi vet ikke hvordan Sigurd og de andre opplevde Jerusalem, men de besøkte alle de hellige stedene de kjente fra Bibelen, og oppførte seg generelt som turister på første klasse. En av de viktigste formelle politiske handlingene var nok å overlevere til Balduin store deler av korstogshæren og til gjengjeld motta et splint av Kristi kors, en relikvie.

Deretter satt realpolitikken inn. Balduin trengte de nye styrkene for å fullføre sin erobring av Sidon. Sigurd og de nordiske krigerne skulle ta sine skip nordover og bidra til angrepet fra sjøsiden. Vi må regne med at mange av de engelske og franske grevene og adelsmennenes styrker ble med Balduin nordover langs landeveien.

Hvor stor flåten som seilte de 23 sjømilene nord til Sidon (dagens Saida) var, er usikkert. Den var imidlertid ikke stor nok til å kunne utfordre den muslimske flåten som lå ved Sidon og Beirut, og Sigurds ærerike korstog kunne faktisk ha endt her om ikke en flåte under ledelse av den venetianske dogen Ordelafo Faliero hadde kommet dem til unnsetning. Været hadde endret seg dramatisk. Den kalde desembermåneden, med frost om natten og store mengder regn, gjorde nok også sitt til at felttoget ble en prøvelse for den unge Sigurd.

Sidon og Beiruts fall i desember 1110 var viktig for å sikre pilegrimsleden nordfra, men også for Balduin personlig. Disse seirene innledet en lang rekke seirer for ham i årene fram til hans død i Egypt i 1118 – en epoke som for korsfarerne representerer et høydepunkt. Da historien skulle bli gjenfortalt av skalden Halldor Skvaldre og andre i Norge, var det derimot Sigurd som fikk all ære for seieren ved Sidon: «Den hedenske byen vant du med velde, men bort du ga den, gavmilde kriger! Alltid du ære vant i kampen. Dølenes konge tok Sidon, slikt kan nok karene minnes».

Rett over nyttår 1111 forlot Sigurd det hellige landet. På hjemreisen besøkte følget både Kypros og Peloponnes før de kom fram til Konstantinopel, dagens Istanbul. Byen var på Sigurds tid hovedstaden i Bysants (det østromerske riket), et kristent keiserrike, og sete for den bysantiske keiseren Alexios 1. I Konstantinopel blir det sagt at Sigurds følge fikk en storslått mottakelse, og at de ble værende en stund. Normalt var ikke korsfarere velkommen i Bysants. Sist i 1107 hadde en korsfarerhær forsøkt å erobre bysantinsk territorium, og motsetningen mellom den ortodokse østkirken (som bysantinerne fulgte) og pavene i vest kulminerte med det fjerde korstogets erobring av Konstantinopel i 1204 (latinske keiserdømme).

Det var flere grunner til at Sigurd derimot ble godt mottatt av Alexios. Helt siden begynnelsen av 900-tallet hadde nordiske krigere tjenestegjort som leiesoldater i den bysantinske hæren, og etter 1040 tjenestegjorde også skandinaver som livvaktstyrker for keiserne. Væringene, som de ble kalt, var på Sigurds tid mest berømt for sine lange økser og sin heftige hang til drikking. Da den danske kongen Erik Ejegod besøkte Konstantinopel i 1104, skal han ha «formant væringkorpset til å leve et mer nøkternt liv og ikke overgi seg til fyll». Sigurds oldefar, Harald Hardråde, hadde dessuten tjenestegjort som kommandant for garden, og Haralds halvbror Olav Haraldsson hadde en kirke viet til seg i byen.

Vi vet lite om hvordan Sigurd ble mottatt utover at han ble overøst med storslåtte gaver, men hvis man fulgte tradisjonene, foregikk alt innenfor de kompliserte seremonielle rammene som hersket i keiserbyen. Det vil si dager, kanskje uker, med tålmodig venting, først utenfor selve byporten, så innenfor. Deretter ble Sigurd og de viktigste lederne utsatt for en ekstrem oppvisning av all pomp og prakt som omga keiseren, og som var uten sidestykke i den vestlige delen av verden. Seremoniene ved hoffet i Konstantinopel hadde tre mål: Det viktigste var at de beskyttet keiseren mot potensielle snikmordere, for det annet skulle de poengtere keiserens overlegenhet, og til sist skulle seremonien ettertrykkelig imponere de besøkende. Man skulle få følelsen av at man var i nærvær av en guddom. Vi får tro at Sigurd lot seg imponere.

Kildene sier at Sigurds følge ved hjemkomsten fra Konstantinopel utgjorde vel 100 personer, som tilsvarte en normal kongshird på den tiden. Hvor de øvrige 5000–6000 ble av, blir det ikke sagt noe om. Mange døde nok under reisen og av krigføring, men de fleste sluttet seg antakelig til korsfareren, og vi må regne med at flere av de norske deltakerne tok tjeneste i Konstantinopel.

Etter en lang reise gjennom Sentral-Europa kom det lille følget hjem til Norge en gang sent i 1111. Her ble de hyllet som helter, og historiene om den eventyrlige reisen ble spredt over hele landet. Jorsalferden og glansen som sto av den, utnyttet de senere sagaforfatterne til å kontrastere Sigurd og broren Øystein: på den ene siden krigerkongen, som fikk et stort navn ute, på den andre siden den fredelige kongen, som hadde sittet hjemme og bygd landet. Dette lot de komme dramatisk til uttrykk i en såkalt «mannjevning», der de to brødrene i en dialog framhever hver sine fortjenester.

I sagaene blir det ellers fortalt at Sigurd i sine siste år led av en periodisk «ustyrlighet» som kunne medføre ren sinnsforvirring. Selv ikke et bad i Jordan hadde kunnet kurere kongens sykdom. Men et fantastisk ettermæle sikret han seg i hvert fall.