Norge - bosettingsmønster

Befolkningstettheten i Norge fremstilt fylkesvis. Søylene angir hvor stor del av befolkningen som bor i tettsteder.

Av /Store norske leksikon ※.

Fremstilling av folkemengdens utvikling 1750–2005 og en prognose for årene frem til 2050.

Av /Store norske leksikon ※.

Den vanligste boligtypen i Norge er den frittliggende eneboligen. Bildet er fra Hønefoss.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Bosetningsmønsteret i Norge viser en klar konsentrasjon til relativt begrensede områder, i første rekke det sentrale Østlandsområdet, likeledes konsentrasjoner langs kysten, særlig omkring større byer som Arendal, Kristiansand, Stavanger/Sandnes med Jæren, Haugesund/Karmøy, Bergens-området, Ålesund med omliggende del av Sunnmøre, samt Trondheim med områdene øst og sør for Trondheimsfjorden. I Nord-Norge har bare Bodø og Tromsø befolkningskonsentrasjoner av samme omfang.

Karakteristisk for bosetningen på det sentrale Østlandsområdet er konsentrasjonen til en rekke byområder som danner en trekant fra Skien/Porsgrunn og Vestfoldbyene i sørvest og Halden og de øvrige Østfold-byene i sørøst til Mjøsbyene i nord. Sentralt i denne trekanten ligger hovedstadsområdet. På det indre Østlandsområdet er bosetningen i vesentlig grad konsentrert til smale «bånd» i dalene langs hovedkommunikasjonene.

I Nord-Norge preges bosetningen av en konsentrasjon til kysten, og her bor rundt ni tideler av befolkningen mindre enn fire kilometer fra sjøen. Tettest bosetning i Nord-Norge er det på strandflaten, som på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen, likeledes langs skipsleia i Sør-Troms nordover til Tromsø. Befolkningstettheten i den nordlige landsdelen kan imidlertid ikke måle seg med den man finner i de tettest befolkede områdene i Sør-Norge. Lengst i nord er bosetningen konsentrert til fiskevær ofte med flere mil folketom kyst imellom. I innlandet i Nord-Norge finner man noen av de tynnest bosatte områdene i Norge.

Den store forskjellen i befolkningstetthet mellom de tettest bosatte og de mest spredtbygde områdene i landet kan illustreres med at landets største kommune i areal, Kautokeino har 0,3 innbyggere per kvadratkilometer landareal mens tilsvarende tall samlet for Oslo og de tidligere Akershus og Østfold fylker, som har noenlunde samme areal som Kautokeino, er 174 innbyggere per kvadratkilometer (2020-tall).

Fylker og landsdeler

I det førindustrielle samfunnet var det relativt små geografiske forskyvninger i befolkningen mellom landsdeler og fylker. Ingen landsdeler hadde således en endring i andelen av landets folkemengde på over 1,0 prosentandel mellom 1801 og 1875. Det er grunn til å merke seg at bare Nord-Norge hadde økt andel av landets folkemengde i denne perioden; økningen her utgjorde én prosentandel. Østlandet hadde uendret andel av folkemengden i denne perioden ettersom veksten i andelen i Oslo/Akershus ble «spist opp» av nedgangen samlet sett for de øvrige fylkene på Østlandet.

Befolkningsutviklingen 1801 til 1930

Etter 1875 satte industrialiseringen inn for alvor, og dette førte til stor flytting til byene og større forskyvninger i folkemengden mellom landsdeler og fylker. Emigrasjonen påvirket bare i liten utstrekning befolkningens geografiske fordeling innenlands ettersom denne berørte alle landsdeler og så vel landsbygda som byene. Omfanget av emigrasjonen var likevel noe mindre fra Nord-Norge enn fra resten av landet, noe som i stor utstrekning kan tilskrives oppsvinget i fiskeriene og mer nydyrking av jord i denne landsdelen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mellom 1875 og 1930 økte Østlandets og Nord-Norges andeler av landets befolkning; de andre landsdelene hadde tilbakegang. Økningen i Østlandets andel skyldes imidlertid utelukkende veksten i Oslo/Akershus' befolkning. Her økte andelen av landets folkemengde fra 10,6 prosent i 1875 til hele 17,4 prosent i 1930. Særlig de to tidligere fylkene Hedmark og Oppland der landbruket hadde en «oversysselsetting» i forhold til arbeidsmulighetene, fikk en sterk tilbakegang i folkemengden i denne perioden.

Agderfylkene hadde likevel den klart største andelsmessige tilbakegang i perioden 1875–1930. Dette var et resultat av at den betydelige sjøfarten i disse fylkene ikke maktet å følge med i overgangen fra seil- til dampskip, likeledes et landbruk i landsdelen preget av en svært lav gjennomsnittlig bruksstørrelse med et betydelig innslag av marginale bruk, blant annet de såkalte heiegårdene. Dette ga en sterkt svekket sysselsetting i to av de viktigste næringene i landsdelen uten at dette ble kompensert av utviklingen i de øvrige næringene, noe som førte til en betydelig netto utflytting. Dette gjaldt ikke minst en økt oversjøisk utvandring.

På kyststrekningen Rogaland–Finnmark hadde de tidligere fylkene Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og i særlig grad Sogn og Fjordane tilbakegang i andelen av landets folkemengde fra 1875 til 1930.

Befolkningsutviklingen 1930 til 1970

Utviklingen fra 1930 til 1970 viser en langt større stabilitet i landsdelenes andeler av folkemengden. På Østlandet, som hadde den største endring i andelen av landets folkemengde i denne perioden, økte landsdelens andel av landets sysselsetting bare med 0,9 prosentandeler, fra 48,2 prosent i 1930 til 49,1 prosent i 1970. Endringene i de enkelte fylkenes andeler av landets folkemengde var derimot fortsatt betydelige. I perioden 1930 til 1970 gikk utviklingen i retning av en konsentrasjon av bosetningen innen den enkelte landsdel, både til de større byområdene og til de mindre og mellomstore tettstedene. Bosetningsutviklingen i Norge i perioden 1930–1970 er på den måten karakterisert ved en utvikling mot «desentraliserte konsentrasjoner».

Av fylkene hadde tidligere Hedmark fylke sterkest tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930 til 1970 med 1,0 prosentandel. Andre fylker med en tilbakegang på mer enn 0,4 prosentandeler i denne perioden er de tidligere fylkene Oppland, Telemark, Aust-Agder, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag og Nordland. Utflyttingen fra Nord-Norge var i denne perioden betydelig. At Troms og Finnmark likevel opprettholdt sine andeler av landets folkemengde i denne perioden, må i stor grad tilskrives høyere fødselshyppighet enn i resten av landet.

Tradisjonsrike industrifylker som tidligere Østfold og Telemark hadde tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930 til 1970, og dette skyldtes blant annet stagnasjon eller tilbakegang i tallet på arbeidsplasser i eksisterende industri, blant annet som følge av rasjonalisering og omlegging, uten at det ble etablert ny industrivirksomhet som kunne kompensere for dette. Denne utviklingen fikk også ringvirkninger for de tjenesteytende næringene. Av fylkene var det Oslo/Akershus og Rogaland som hadde størst vekst i andelen av landets folkemengde i perioden 1930 til 1970, henholdsvis med 3,3 og 0,7 prosentandeler.

Befolkningsutviklingen 1970 til 1990

I 1970-årene fikk man nye tendenser i befolkningsutviklingen. For det første gikk den samlede årlige tilveksten tilbake, først og fremst som følge av redusert fruktbarhet og dermed reduserte fødselstall. Dessuten endret flyttemønsteret seg; nettoinnflyttingen til de sentrale strøk av landet ble redusert. Særlig den reduserte nettoflyttingen førte til at folketallsutviklingen i de ulike landsdelene ble jevnere enn før.

Det endrede flyttemønsteret var resultat av en rekke faktorer som trakk i retning av en mer positiv befolkningsutvikling i distriktene i denne perioden. Viktige enkeltelementer i denne sammenheng var en sterkere, generell satsing på statlige regionalpolitiske tiltak, i en viss utstrekning også restriktive tiltak i storbyene, og i særlig grad en økt satsing på å utvikle offentlig sektor i distriktene, først og fremst på kommunalt og fylkeskommunalt nivå gjennom sluttfasen i innføringen av den niårige skolen over hele landet og en betydelig styrking av den lokale forvaltningen og tjenesteytingen. Også oppbyggingen av en egen, selvstendig forvaltning i fylkeskommunene (fra 1976) var av en viss betydning for denne utviklingen, i en viss grad også de økte statlige overføringene til primærnæringene på 1970-tallet. Alle disse tiltakene bidro til å styrke sysselsettingen i landets kommuner og fylkeskommuner og dermed til en bedret befolkningsutvikling. Også innføringen av folketrygden i 1967 må nevnes som en faktor som bidro til å bremse utflyttingen fra distriktene i denne perioden. Spesielt var det også at disse ulike tiltakene kom relativt samlet i tid.

Oslo/Akershus fikk i tiårsperioden 1970 til 1980 for første gang nedgang i andelen av landets folkemengde, fra 20,7 prosent i 1970 til 20,3 prosent i 1980. Dette er hovedårsaken til at Østlandet fikk sin andel av landets folkemengde redusert i denne perioden. Også Nord-Norge hadde andelsmessig tilbakegang 1970–1980; alle de øvrige landsdeler hadde vekst. Befolkningsveksten var i denne perioden klart størst i Rogaland, i første rekke som følge av utbyggingen av petroleumsvirksomheten i denne perioden. Også Agderfylkene viste en andelsmessig økning i denne perioden, for tidligere Aust-Agders vedkommende etter nesten hundre års kontinuerlig tilbakegang.

Den historisk sett spesielle befolkningsutviklingen en hadde i perioden 1970–1990, var imidlertid noe som ikke kunne vare ved; dette skulle den senere utviklingen tydelig vise.

Befolkningsutviklingen etter 1990

Utover på 1980-tallet endret befolkningsutviklingens geografiske mønster seg igjen, og den fikk tilbake mange av de samme trekkene som i 1950- og 1960-årene med sterkest vekst i Oslo-området og andre storbyer. Fra 1980-tallet fikk Norge dessuten en økt innvandring som i stor grad falt på de sentrale strøkene av landet. Dette har særlig etter årtusenskiftet bidratt til sterk befolkningsvekst i storbyområdene, ikke minst i Oslo/Akershus.

På 1990-tallet var det befolkningsvekst i alle landsdelene, men to fylker hadde nedgang i folketallet, Nordland og tidligere Finnmark. Av fylkene med vekst i folketallet i denne perioden hadde tre en meget beskjeden sådan, de tidligere fylkene Hedmark og Oppland og Nord-Trøndelag.

Av landsdelene hadde bare Østlandet økt andel av landets folkemengde etter årtusenskiftet, fra 49,3 prosent i 2000 til 50,8 prosent i 2020. Det er først fremst Nord-Norge som i denne perioden hadde tilbakegang i andelen, fra 10,4 prosent i 2000 til 9,0 prosent i 2020. De øvrige landsdelene hadde bare marginale endringer i sine andeler.

I perioden 2000 til 2020 hadde Østlandet 58 prosent av landets samlede befolkningsvekst, noe som adskillig grad skyldes utviklingen i Osloområdet. Oslo alene hadde således 36 prosent av Østlandets og 21 prosent av hele landets befolkningsvekst i denne perioden. I samme periode hadde Vestlandet 25 prosent av befolkningsveksten, hvorav 12 prosent i Rogaland og 11 prosent i Vestland. Samlet sett hadde de tre øvrige landsdelene (Sørlandet, Trøndelag og Nord-Norge) 17 prosent av befolkningsveksten 2000 til 2020.

Etter årtusenskiftet har ikke noen landsdel hatt nedgang i befolkningen i absolutte tall; heller ikke noen av fylkene har hatt nedgang i disse årene. Svakest har befolkningsveksten vært i Nordland som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på snaut 0,1 prosent i årlig gjennomsnitt 2000 til 2020. Til sammenligning hadde fylket med sterkest vekst i denne perioden, Oslo, en årlig vekst på 1,6 prosent. Sterkest vekst ellers hadde Rogaland og Viken en gjennomsnittlig årlig vekst på henholdsvis 1,3 og 1,2 prosent 2000 til 2020 (alle tall korrigert for endringer i fylkesgrensene). For landet som helhet var den årlig befolkningsveksten i denne perioden gjennomsnittlig 0,9 prosent årlig.

Den sterke økningen i landets befolkning de siste årene har etter dette resultert i at alle fylkene har hatt vekst i absolutte tall, også de som tidligere ofte viste nedgang i folketallet. Dette må i adskillig grad tilskrives den økte nettoinnvandringen til landet. Det er imidlertid fortsatt vesentlige geografiske forskjeller i omfanget av befolkningsveksten.

Befolkningsutviklingen i fylkene

Tabellen viser de tidligere fylkenes befolkningstall som prosent av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2019 (tall for tidligere fylker går til og med 2019).

Fylker 1801 1930 1960 1990 2000 2019
Aust-Agder 3,9 2,6 2,2 2,3 2,3 2,2
Buskerud 7,4 5,4 5,1 5,3 5,3 5,3
Finnmark 0,9 1,9 2,0 1,8 1,7 1,4
Hedmark 6,9 5,6 4,9 4,4 4,2 3,7
Hordaland 8,9 9,3 9,5 9,7 9,6 9,8
Møre og Romsdal 6,5 5,9 5,9 5,6 5,4 5,0
Nord-Trøndelag* 4,8 3,4 3,2 3,0 2,8
Nordland 5,9 6,6 6,6 5,6 5,3 4,6
Oppland 7,5 4,9 4,6 4,3 4,1 3,6
Oslo/Akershus 7,5 17,4 19.8 20,7 21,7 24,5
Rogaland 4,7 6,2 6,6 8,0 8,4 8,9
Sogn og Fjordane 6,0 3,3 2,8 2,5 2,4 2,1
Sør-Trøndelag* 6,8 6,2 5,9 5,9 5,9 8,7
Telemark 5,4 4,5 4,2 3,8 3,7 3,3
Troms 2,2 3,5 3,6 3,5 3,4 3,1
Vest-Agder 4,3 2,9 3,0 3,4 3,5 3,5
Vestfold 4,3 4,5 4,5 4,7 4,8 4,7
Østfold 5,7 5,9 5,6 5,6 5,5 5,6

* Det nye Trøndelag fylke ble etablert i 2018; 2019-tall for dette fylket er ført på Sør-Trøndelag

Befolkningsutviklingen i landsdelene

Tabellen viser landsdelenes befolkning som prosent av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2018.

Landsdel 1801 1930 1960 1990 2000 2020
Nord-Norge 9 12 12,2 10,9 10,4 9,0
Sørlandet 8,6 5,5 5,2 5,7 5,8 5,7
Trøndelag 11,6 9,6 9,1 8,9 8,7 8,7
Vestlandet 26,1 24,7 24,8 25,8 25,8 25,7
Østlandet 44,7 48,2 48,7 48,8 49,3 50,8

Byer og tettsteder

Fra 1999 behandles sammenvokste tettsteder i norsk, offisiell statistikk som ett tettsted. Tettstedet Stavanger/Sandnes ses på vestsiden av Gandsfjorden sentralt på bildet. Ved fjordbotnen ligger Sandnes sentrum, vest for fjordmunningen i bakgrunnen ligger de sentrale delene av Stavanger.
.

Spredt bosetning har vært den karakteristiske bosettingsform på landsbygda i Norge. Gårdsklynger som kan minne om landsbyer, har stort sett bare forekommet på Lista og enkelte steder på Vestlandet. Selv fiskeribefolkningen har, når man unntar de aller nordligste strøk av landet, stort sett bodd spredt, noe som ikke minst skyldes den meget vanlige yrkeskombinasjonen fiske/jordbruk.

De eldste byene var grunnlagt på handelsvirksomhet og beskyttet ved kongelige privilegier. Noen større rolle som bebyggelsesform spilte ikke byene før på 1700-tallet, og særlig fra industrialiseringen tok til for alvor på midten av 1800-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet var bybefolkningen anslått til å utgjøre cirka 40 000 innbyggere, mindre enn sju prosent av landets folkemengde. Andelen lå i 1801 på ni prosent og i 1845 ennå bare på tolv prosent.

På 1800-tallet startet en etter hvert betydelig vekst i bosettingen i bymessig bebygde områder, også utenfor de administrative byene. Således bodde 23 prosent av landets befolkning i tettsteder i 1875, hvorav bare 18 prosent innenfor grensene til de daværende administrative byene. Dette året var det 127 tettsteder i landet, men bare ni hadde over 10 000 innbyggere, fire over 20 000 (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). De fleste tettstedene lå ved kysten. Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland hadde alle under fire prosent av befolkningen i tettsteder; høyest tettstedsandel fant man i fylkene rundt Oslofjorden og i Rogaland.

Perioden 1875–1900 er karakterisert ved sterk industrialisering og tettstedsvekst og en årlig vekst i tettstedsbefolkningen på gjennomsnittlig 2,5 prosent. Jernbanebyggingen i denne perioden satte ellers sitt preg på utviklingen. Nye tettsteder vokste opp rundt jernbanestasjonene, og de allerede eksisterende tettstedene langs jernbanene fikk oppsving. Krisen i skipsfarten i Agderfylkene førte til en stagnasjonsperiode for tettstedsutviklingen i disse fylkene i slutten av perioden 1875 til 1900.

Perioden 1900 til 1910 hadde en klart lavere tettstedsvekst enn perioden 1875 til 1900; landets tettstedsbefolkning økte sitt folketall i denne perioden med gjennomsnittlig 1,5 prosent årlig. Oslo ble særlig rammet av krakket 1899, og byen hadde etter dette flere år med stagnasjon i folketallet, enkelte år endog tilbakegang. Tettstedene som helhet økte sin befolkning klart sterkere i det følgende tiåret, i perioden 1910 til 1920 med 2,7 prosent årlig. Dette ga landet en økning i tettstedsbefolkningen med gjennomsnittlig 2,0 prosent årlig for perioden 1900–1920 som helhet.

Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene gav seg utslag i en ny periode med lav tettstedsvekst. Befolkningsveksten i tettstedene lå imidlertid hele tiden godt over veksten for landet som helhet, og tettstedenes andel av landets folkemengde økte på den måten kontinuerlig. Andelen lå i 1910 på 38 prosent og i 1930 på 46 prosent. Nye tettsteder oppstod, og forstadsbebyggelsen til de administrative byene bredte seg stadig lenger ut i omegnskommunene i denne perioden. Det var 391 tettsteder i 1930 hvorav åtte med over 20 000 og fire over 50 000 innbyggere.

Etter 1945 har man hatt en periode med særlig sterk vekst i tettstedsbefolkningen, og i motsetning til før krigen en nedgang i den spredt bosatte befolkning i absolutte tall. Andelen av landets befolkning bosatt i tettsteder var steget til 51 prosent i 1950, 66 prosent i 1970, 71 prosent i 1990, 77 prosent i 2000 og 82 prosent i 2020.

Oslo, deler av Viken og Rogaland har den høyeste urbaniseringsgraden her i landet. Høyest ligger tettstedsandelen av befolkningen i Oslo og kommunene rundt (det tidligere fylket Akershus) der urbaniseringsgraden samlet utgjør 95 prosent. Deretter kommer Rogaland med en andel på 88 prosent. De tidligere fylkene Østfold og Vestfold hadde begge urbaniseringsgrad på 86 prosent i 2019. Samme år hadde de tidligere fylkene Hordaland og Vest-Agder begge en tettstedsandel på 83 prosent. Lavest ligger andelen i Innlandet med med 59 prosent i begge de tidligere fylkene Oppland og Hedmark i 2019.

Etter den nye fylkesinndelingen er det blant fylkene – når en ser bort fra Oslo – Rogaland som har den høyeste andelen av befolkningen bosatt i tettsteder med 88 prosent, tett fulgt av Viken med 87 prosent (2020). En andel på over 80 prosent har ellers Vestfold og Telemark og Vestland. Laveste andel har Innlandet med 59 prosent. De øvrige fem fylkene har andeler bosatt i tettsteder på mellom 72 (Nordland) og 79 (Agder) prosent (2020).

Et spesielt trekk ved bosetningen i de større byområdene er at de sterkt bedrede kommunikasjonene siden 1960-årene har bidratt til en vesentlig desentralisering av bosettingen. På den bakgrunn har tettstedenes geografiske utstrekning blitt betydelig utvidet. Mange mindre tettsteder er på denne måten «oppslukt» av storbyen. Man bør således være oppmerksom på at tettstedenes vekst over tid kan inneholde et betydelig element av geografisk ekspansjon av tettstedene fordi folkemengden i disse ikke nødvendigvis refererer seg til samme geografiske område fra år til år.

En del av den befolkningen som naturlig «hører til» en storby ved at de yrkesaktive har arbeid i byen, faller på den annen side utenfor tettstedet ved at enten husavstandene er for store (normalt over 50 meter) eller befolkningen i tettbebyggelsen totalt sett er for liten (under 200 innbyggere). Slik bosetting er funksjonelt sett å betrakte som bymessig bebyggelse, men faller likevel utenfor tettstedsbegrepet i offisiell norsk statistikk. Fenomenet går gjerne under betegnelsen «skjult urbanisering».

De største byene

Fra 1999 behandles sammenvokste tettsteder i norsk, offisiell statistikk som ett tettsted. Blant landets største tettsteder gjelder dette:

Dette har medført endret rekkefølge mellom landets største byer, definert som tettsteder. For eksempel er Stavanger/Sandnes etter disse endringene Norges tredje største tettsted.

Tettsteder 1930 1960 1990 2020
Oslo 375 000 581 179 685 530 1 036 059
Bergen 113 250 151 121 187 382 259 958
Stavanger/Sandnes 228 287
Stavanger 51 000 70 100 94 159
Sandnes 6 000 14 917 32 616
Trondheim 66 200 92 614 130 522 189 271
Sarpsborg/Fredrikstad - - - 116 373
Sarpsborg 22 400 31 888 39 772
Fredrikstad 22 400 45 228 50 179
Drammen 37 400 50 169 58 719 109 416
Porsgrunn/Skien 93 778
Porsgrunn 13 300 25 257 35 172
Skien 19 000 27 807 29 328
Kristiansand 19 600 37 390 54 267 64 596
Ålesund 19 000 23 436 23 741 53 905

De mest folkerike kommunene i 2020

Kommune Fylke Folketall
Oslo Oslo 693 494
Bergen Vestland 283 929
Trondheim Trøndelag 205 163
Stavanger Rogaland 143 574
Bærum Viken 127 731
Kristiansand Agder 111 633
Drammen Viken 101 386
Asker Viken 94 441
Lillestrøm Viken 85 983
Fredrikstad Viken 82 385
Sandnes Rogaland 79 537
Tromsø Troms og Finnmark 76 441
Ålesund Møre og Romsdal 66 258
Sandefjord Vestfold og Telemark 63 764
Nordre Follo Viken 59 288
Sarpsborg Viken 56 732
Tønsberg Vestfold og Telemark 56 293
Skien Vestfold og Telemark 54 942
Bodø Nordland 52 357
Moss Viken 49 273
Larvik Vestfold og Telemark 47 204
Arendal Agder 44 999
Indre Østfold Viken 44 792
Karmøy Rogaland 42 186
Lørenskog Viken 41 460

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg