Norge – bosettingsmønster

Bosetningsmønsteret i Norge viser en klar konsentrasjon til relativt begrensede områder, i første rekke det sentrale Østlandsområdet, til konsentrasjoner langs kysten som Arendal, Kristiansand, Nord-Jæren, Haugesund/Karmøy, Bergens-området og ytre deler av Sunnmøre, samt til områdene øst og sør for Trondheimsfjorden.

Karakteristisk for bosetningen i innlandet er konsentrasjonen til smale «bånd» i dalene langs hovedkommunikasjonene. I Nord-Norge preges bosetningen av en konsentrasjon til kysten, og 90 prosent av befolkningen bor mindre enn fire kilometer fra sjøen. Tettest er bosetningen på strandflaten på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen, likeledes langs skipsleia i Sør-Troms mellom fylkesgrensen mot Nordland og Tromsø. Befolkningstettheten i den nordlige landsdelen kan imidlertid ikke måle seg med den man finner i de tettest befolkede områdene i Sør-Norge. Lengst i nord er bosetningen konsentrert til fiskevær ofte med flere mil folketom kyst imellom. I innlandet i Nord-Norge finner man de tynnest bosatte områdene i Norge.

Den store forskjellen i befolkningstetthet mellom de tettest bosatte og de mest spredtbygde områdene i landet kan illustreres med at landets største kommune i areal, Kautokeino, med et areal som er så vidt større enn Østfold, Akershus og Oslo til sammen, bare har vel 2900 innbyggere. Dette gir Kautokeino 0,3 innbyggere per km² landareal mens tilsvarende tall for Østfold, Akershus og Oslo samlet er 176 innbyggere per km².

I det førindustrielle samfunnet var det relativt små geografiske forskyvninger i befolkningen mellom landsdeler og fylker. Ingen landsdeler hadde en endring i andelen av landets folkemengde på over 1,0 prosentandel 1801–1875.

Det er verdt å merke seg at bare Nord-Norge hadde økt andel av landets folkemengde i denne perioden; økningen her utgjorde én prosentandel. Østlandet hadde uendret andel av folkemengden i denne perioden ettersom veksten i andelen i Oslo/Akershus ble «spist opp» av nedgangen i de øvrige østlandsfylkene.

Etter 1875 satte industrialiseringen inn for alvor, og dette førte til stor flytting til byene og større forskyvninger i folkemengden mellom landsdeler og fylker. Emigrasjonen påvirket bare i liten utstrekning befolkningens geografiske fordeling innenlands ettersom den skjedde fra alle landsdeler, fra så vel landsbygda som byene. Omfanget av emigrasjonen var likevel noe mindre fra Nord-Norge enn fra resten av landet, noe som i stor utstrekning kan tilskrives oppsvinget i fiskeriene og mer nydyrking av jord i denne landsdelen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mellom 1875 og 1930 økte Østlandets og Nord-Norges andeler av landets befolkning; de andre landsdelene hadde tilbakegang. Økningen i Østlandets andel skyldes imidlertid utelukkende veksten i Oslo/Akershus' befolkning. Her økte andelen av landets folkemengde fra 10,6 prosent i 1875 til hele 17,4 prosent i 1930. Særlig innlandsfylkene Hedmark og Oppland, der landbruket hadde en «oversysselsetting» i forhold til arbeidsmulighetene, hadde en sterk tilbakegang i folkemengden i denne perioden.

Agderfylkene hadde likevel den klart største andelsmessige tilbakegang i perioden 1875–1930. Dette var et resultat av at den meget betydelige sjøfarten i disse fylkene ikke maktet å følge med i overgangen fra seil- til dampskip, likeledes et landbruk i landsdelen preget av en svært lav gjennomsnittlig bruksstørrelse med et betydelig innslag av marginale bruk, blant annet de såkalte heiegårdene. Dette ga en sterkt svekket sysselsetting i to av de viktigste næringene i landsdelen uten at dette ble kompensert av utviklingen i de øvrige næringene og førte til en betydelig netto utflytting. Den økte nettoutflyttingen i denne perioden preges ellers av en betydelig økning i oversjøisk utflytting.

På kyststrekningen Rogaland–Finnmark hadde Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og i særlig grad Sogn og Fjordane tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1875–1930.

Utviklingen fra 1930 til 1970 viser en langt større stabilitet i landsdelenes andeler av folkemengden. På Østlandet, som hadde den største endring i andelen av landets folkemengde i denne perioden, økte andelen av landets sysselsetting bare med 0,9 prosentandeler, fra 48,2 prosent i 1930 til 49,1 prosent i 1970. Endringene i de enkelte fylkenes andeler av landets folkemengde var derimot fortsatt betydelige etter 1930. I denne perioden gikk utviklingen i retning av en konsentrasjon av bosetningen innen den enkelte landsdel, både til de større byområdene og til de mindre og mellomstore tettstedene i landsdelene. Bosetningsutviklingen i Norge i perioden 1930–1970 er i vesentlig grad karakterisert ved utviklingen av «desentraliserte konsentrasjoner».

Av fylkene hadde Hedmark sterkest tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–1970 med 1,0 prosentandel. Andre fylker med en tilbakegang på mer enn 0,4 prosentandeler i denne perioden er Oppland, Telemark, Aust-Agder, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Nordland. Utflyttingen fra Nord-Norge var i denne perioden betydelig. At Troms og Finnmark likevel opprettholdt sine andeler av landets folkemengde, må i stor grad tilskrives høyere fødselshyppighet enn i resten av landet.

Tradisjonsrike industrifylker som Østfold og Telemark hadde tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–1970, og dette skyldtes blant annet stagnasjon eller tilbakegang i tallet på arbeidsplasser i eksisterende industri, blant annet som følge av rasjonalisering og omlegging, uten at det ble etablert ny industrivirksomhet som kunne kompensere for dette. Denne utviklingen fikk også ringvirkninger for de tjenesteytende næringene. Av fylkene var det Oslo/Akershus og Rogaland som hadde størst vekst i andelen av landets folkemengde i perioden 1930–1970, henholdsvis med 3,3 og 0,7 prosentandeler.

I 1970-årene fikk man nye tendenser i befolkningsutviklingen. For det første gikk den samlede årlige tilveksten tilbake, først og fremst som følge av redusert fruktbarhet og dermed reduserte fødselstall. Dessuten endret flyttemønsteret seg; nettoinnflyttingen til de sentrale strøk av landet ble redusert. Begge disse forholdene førte til at folketallsutviklingen i de ulike landsdelene ble jevnere enn før.

Det endrete flyttemønsteret var resultat av en rekke faktorer som trakk i retning av en bedret befolkningsutvikling i distriktene. Viktige enkeltelementer i denne utviklingen var en sterkere, generell satsing på statlige regionalpolitiske tiltak, i en viss utstrekning også restriktive tiltak i storbyene, og en betydelig satsing på utviklingen av offentlig sektor i distriktene, først og fremst på kommunalt og fylkeskommunalt nivå gjennom blant annet innføring av niårig skole over hele landet og en betydelig styrking av den lokale forvaltningen og tjenesteytingen. Også oppbyggingen av en egen, selvstendig forvaltning i fylkeskommunene (fra 1976) var av en viss betydning for denne utviklingen, i en viss grad også de økte statlige overføringene til primærnæringene på 1970-tallet. Alle disse tiltakene bidro til å styrke sysselsettingen i landets kommuner og fylkeskommuner og dermed til en bedret befolkningsutvikling. Også innføringen av folketrygden i 1967 må nevnes som en faktor som bidro til å bremse utflyttingen fra distriktene i denne perioden. Spesielt var det også at disse ulike tiltakene kom relativt samlet i tid.

Oslo/Akershus fikk i tiårsperioden 1970–1980 for første gang nedgang i andelen av landets folkemengde, fra 20,7 prosent i 1970 til 20,3 prosent i 1980. Dette er hovedårsaken til at Østlandet fikk sin andel av landets folkemengde redusert i denne perioden. Også Nord-Norge hadde andelsmessig tilbakegang 1970–1980; alle de øvrige landsdeler hadde vekst. Befolkningsveksten var i denne perioden klart størst i Rogaland, i første rekke som følge av oljevirksomheten i fylket. Også Agderfylkene viste en andelsmessig økning i denne perioden, for Aust-Agders vedkommende etter nesten hundre års kontinuerlig tilbakegang.

Den historisk sett spesielle befolkningsutviklingen en hadde i denne perioden, var imidlertid noe som ikke kunne vare ved; dette skulle den senere utviklingen tydelig vise.

Utover på 1980-tallet endret befolkningsutviklingens geografiske mønster seg igjen, og det fikk mange av de samme trekkene som i 1950- og 1960-årene med sterkest vekst i Oslo-området og andre storbyer. Fra 1980-tallet fikk Norge en økt innvandring som i stor grad falt på de sentrale strøkene av landet, og særlig etter årtusenskiftet har dette bidratt til sterk befolkningsvekst i storbyområdene, ikke minst Oslo/Akershus.

På 1990-tallet var det befolkningsvekst i alle landsdelene, men to fylker hadde nedgang i folketallet, Nordland og Finnmark. Av fylkene med vekst i folketallet i denne perioden hadde tre en meget beskjeden sådan, innlandsfylkene Hedmark og Oppland, samt Nord-Trøndelag.

Etter årtusenskiftet har Østlandet og Vestlandet fått økte andeler av landets folkemengde mens de øvrige landsdelene har fått tilbakegang. I perioden 2000–2017 hadde Østlandet 57 prosent av landets samlede befolkningsvekst, noe som særlig skyldes utviklingen i Oslo/Akershus som hadde 38 prosent av landsdelens vekst, Oslo alene vel 20 prosent. I samme periode hadde Vestlandet 27 prosent av befolkningsveksten, hvorav 12 prosent i Rogaland og 11 prosent i Hordaland. Samlet sett hadde de tre øvrige landsdelene (Sørlandet, Trøndelag og Nord-Norge) 16 prosent av befolkningsveksten 2000–2017.

Etter årtusenskiftet har ikke noen landsdel hatt nedgang i befolkningen i absolutte tall; heller ikke noen av fylkene har hatt nedgang i denne perioden. Svakest var befolkningsveksten i Nordland, Finnmark og Sogn og Fjordane som alle hadde en vekst på under 0,2 prosent i årlig gjennomsnitt 2000–2017. Til sammenligning var hele landets vekst i denne perioden gjennomsnittlig 0,95 prosent årlig.

Den sterke økningen i landets befolkning de siste årene har etter dette gitt en positiv effekt i alle fylkene ved at alle har hatt vekst, også fylker som tidligere ofte viste nedgang i folketallet. Dette må i en viss grad tilskrives den økte nettoinnvandringen til landet. Det er imidlertid fortsatt store geografiske forskjeller i nivået på denne veksten. I perioden 2000–2018 hadde for eksempel Nordland en vekst i folketallet på gjennomsnittlig 0,2 prosent årlig mens Oslo, som hadde størst vekst, hadde en vekst på 1,6 prosent årlig. Etter Oslo hadde Akershus og Rogaland størst vekst i folketallet 2000–2018 med henholdsvis 1,6 og 1,3 prosent i årlig gjennomsnitt.

Tabellen viser fylkenes befolkningstall som prosent av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2018.

Fylker 1801 1930 1960 1990 2000 2018
Aust-Agder 3,9 2,6 2,2 2,3 2,3 2,2
Buskerud 7,4 5,4 5,1 5,3 5,3 5,3
Finnmark 0,9 1,9 2,0 1,8 1,7 1,4
Hedmark 6,9 5,6 4,9 4,4 4,2 3,7
Hordaland 8,9 9,3 9,5 9,7 9,6 9,9
Møre og Romsdal 6,5 5,9 5,9 5,6 5,4 5,0
Nord-Trøndelag* 4,8 3,4 3,2 3,0 2,8
Nordland 5,9 6,6 6,6 5,6 5,3 4,6
Oppland 7,5 4,9 4,6 4,3 4,1 3,6
Oslo/Akershus 7,5 17,4 19.8 20,7 21,7 24,3
Rogaland 4,7 6,2 6,6 8,0 8,4 8,9
Sogn og Fjordane 6,0 3,3 2,8 2,5 2,4 2,1
Sør-Trøndelag* 6,8 6,2 5,9 5,9 5,9 8,7
Telemark 5,4 4,5 4,2 3,8 3,7 3,3
Troms 2,2 3,5 3,6 3,5 3,4 3,1
Vest-Agder 4,3 2,9 3,0 3,4 3,5 3,5
Vestfold 4,3 4,5 4,5 4,7 4,8 4,7
Østfold 5,7 5,9 5,6 5,6 5,5 5,6

* Andelen 2018 omfatter hele det nye Trøndelag fylke og er ført på Sør-Trøndelag

Tabellen viser landsdelenes befolkning som prosent av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2018.

Landsdel 1801 1930 1960 1990 2000 2018
Nord-Norge 9 12 12,2 10,9 10,4 9,2
Sørlandet 8,6 5,5 5,2 5,7 5,8 5,7
Trøndelag 11,6 9,6 9,1 8,9 8,7 8,7
Vestlandet 26,1 24,7 24,8 25,8 25,8 25,9
Østlandet 44,7 48,2 48,7 48,8 49,3 50,5

Spredt bosetning har vært den karakteristiske bosettingsform på landsbygda i Norge. Gårdsklynger som kan minne om landsbyer, har stort sett bare forekommet på Lista og enkelte steder på Vestlandet. Selv fiskeribefolkningen har, når man unntar de aller nordligste strøk av landet, stort sett bodd spredt, noe som ikke minst skyldes den meget vanlige yrkeskombinasjonen fiske/jordbruk.

De eldste byene var grunnlagt på handelsvirksomhet og beskyttet ved kongelige privilegier. Noen større rolle som bebyggelsesform spilte ikke byene før på 1700-tallet, og særlig fra industrialiseringen tok til for alvor etter midten av 1800-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet var bybefolkningen anslått til å utgjøre cirka 40 000 innbyggere, mindre enn sju prosent av landets folkemengde. Andelen lå i 1801 på ni prosent og i 1845 ennå bare på tolv prosent.

På 1800-tallet startet en etter hvert betydelig vekst i bosettingen i bymessig bebygde områder, også utenfor de administrative byene. Således bodde 23 prosent av landets befolkning i tettsteder i 1875, hvorav bare 18 prosent innenfor grensene til de daværende administrative byene. Dette året var det 127 tettsteder i landet, men bare ni hadde over 10 000 innbyggere, fire over 20 000 (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). De fleste tettstedene lå ved kysten. Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland hadde alle under fire prosent av befolkningen i tettsteder; høyest tettstedsandel fant man i fylkene rundt Oslofjorden og i Rogaland.

Perioden 1875–1900 er karakterisert ved sterk industrialisering og tettstedsvekst og en årlig vekst i tettstedsbefolkningen på gjennomsnittlig 2,5 prosent. Jernbanebyggingen i denne perioden satte ellers sitt preg på utviklingen. Nye tettsteder vokste opp rundt jernbanestasjonene, og de allerede eksisterende tettstedene langs jernbanene fikk oppsving. Krisen i skipsfarten i Agderfylkene førte til en stagnasjonsperiode for tettstedsutviklingen i disse fylkene i slutten av perioden 1875–1900.

Perioden 1900–1910 hadde en klart lavere tettstedsvekst enn perioden 1875–1900; landets tettstedsbefolkning økte sitt folketall i denne perioden med gjennomsnittlig 1,5 prosent årlig. Oslo ble særlig rammet av krakket 1899, og byen hadde etter dette flere år med stagnasjon i folketallet, enkelte år endog tilbakegang. Tettstedene som helhet økte sin befolkning klart sterkere i det følgende tiåret, i perioden 1910–1920 med 2,7 prosent årlig. Dette ga landet en økning i tettstedsbefolkningen med gjennomsnittlig 2,0 prosent årlig for perioden 1900–1920 som helhet.

Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene gav seg utslag i en ny periode med lav tettstedsvekst. Befolkningsveksten i tettstedene lå imidlertid hele tiden godt over veksten for landet som helhet, og tettstedenes andel av landets folkemengde økte på den måten kontinuerlig. Andelen lå i 1910 på 38 prosent og i 1930 på 46 prosent. Nye tettsteder oppstod, og forstadsbebyggelsen til de administrative byene bredte seg stadig lenger ut i omegnskommunene i denne perioden. Det var 391 tettsteder i 1930 hvorav åtte med over 20 000, fire over 50 000 innbyggere.

Etter 1945 har man hatt en periode med særlig sterk vekst i tettstedsbefolkningen, og i motsetning til før krigen en nedgang i den spredt bosatte befolkning i absolutte tall. Andelen av landets befolkning bosatt i tettsteder var steget til 51 prosent i 1950, 66 prosent i 1970, 71 prosent i 1990, 77 prosent i 2000 og 82 prosent i 2018.

Også i dag har fylkene rundt Oslofjorden og Rogaland den høyeste urbaniseringsgraden. Her ligger tettstedsandelen i befolkningen i 2018 på mellom 86 prosent (Østfold og Vestfold) og 95 prosent (samlet for Oslo og Akershus). Dette året hadde Hedmark og Oppland laveste andel av befolkningen i tettsteder med henholdsvis 58 og 59 prosent.

Et spesielt trekk ved bosetningen i de større byområdene er at de sterkt bedrede kommunikasjonene siden 1960-årene har bidratt til en vesentlig desentralisering av bosettingen i disse byområdene. På den bakgrunn har tettstedenes geografiske utstrekning blitt betydelig utvidet. Mange mindre tettsteder er på denne måten «oppslukt» av storbyen. Man bør således være oppmerksom på at tettstedenes vekst over tid kan inneholde et betydelig element av geografisk ekspansjon av tettstedene fordi folkemengden i disse ikke nødvendigvis refererer seg til samme geografiske område fra år til år.

En del av den befolkningen som naturlig «hører til» en storby ved at de yrkesaktive har arbeid i byen, faller på den annen side utenfor tettstedet ved at enten husavstandene er for store (normalt over 50 meter) eller befolkningen i tettbebyggelsen totalt sett er for liten (under 200 innbyggere). Slik bosetting er funksjonelt sett å betrakte som bymessig bebyggelse, men faller likevel utenfor tettstedsbegrepet i offisiell norsk statistikk. Fenomenet går gjerne under betegnelsen «skjult urbanisering».

Fra 1999 behandles sammenvokste tettsteder i norsk, offisiell statistikk som ett tettsted. Blant landets største tettsteder gjelder dette:

Dette har medført endret rekkefølge mellom landets største byer, definert som tettsteder. For eksempel er Stavanger/Sandnes etter disse endringene Norges tredje største tettsted.

Tettsteder 1930 1960 1990 2018
Oslo 375 000 581 179 685 530 1 000 467
Bergen 113 250 151 121 187 382 255 464
Stavanger/Sandnes 222 697
Stavanger 51 000 70 100 94 159
Sandnes 6 000 14 917 32 616
Trondheim 66 200 92 614 130 522 183 378
Drammen 35 500 50 169 58 717 117 510
Sarpsborg/Fredrikstad 112 464
Sarpsborg 22 400 31 888 39 772
Fredrikstad 37 300 45 228 50 179
Porsgrunn/Skien 93 065
Porsgrunn 13 300 25 257 35 172
Skien 19 000 27 807 29 328
Kristiansand 19 600 37 390 54 267 63 441
Ålesund 52 626
KommuneFylkeFolketall
Oslo Oslo 673 469
Bergen Hordaland 279 792
Trondheim Trøndelag 193 501
Stavanger Rogaland 133 140
Bærum Akershus 125 454
Kristiansand Vest-Agder 91 440
Fredrikstad Østfold 80 977
Sandnes Rogaland 76 328
Tromsø Troms 75 638
Drammen Buskerud 68 713
Sandefjord Vestfold 62 615
Asker Akershus 60 926
Sarpsborg Østfold 55 543
Skien Telemark 54 510
Skedsmo Akershus 54 178
Bodø Nordland 51 588
Ålesund Møre og Romsdal 47 510
Larvik Vestfold 46 801
Tønsberg Vestfold 45 360
Arendal Aust-Agder 44 645
Karmøy Rogaland 42 243
Lørenskog Akershus 38 670
Haugesund Rogaland 37 167
Ullensaker Akershus 36 576
Porsgrunn Telemark 36 091

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.