Norge (bosettingsmønster)

Etter 1875 satte industrialiseringen inn for alvor (se den industrielle revolusjon i Norge), og dette førte til stor flytting til byene og større forskyvninger i folkemengden mellom landsdeler og fylker. Utvandringen til Nord-Amerika påvirket bare i liten utstrekning befolkningens geografiske fordeling innenlands, ettersom denne berørte alle landsdeler og både landsbygda og byene. Omfanget av utvandringen var likevel noe mindre fra Nord-Norge enn fra resten av landet, noe som i en viss utstrekning kan tilskrives oppsvinget i fiskeriene og nydyrking av jord i denne landsdelen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mellom 1875 og 1930 økte Østlandets og Nord-Norges andeler av landets befolkning; de andre landsdelene hadde tilbakegang. Økningen i Østlandets andel i denne perioden skyldes imidlertid utelukkende veksten i Oslo/Akershus' befolkning. Her økte andelen av landets folkemengde fra 10,6 prosent i 1875 til 17,4 prosent i 1930. Særlig de to tidligere fylkene Hedmark og Oppland, der landbruket hadde en «oversysselsetting» i forhold til arbeidsmulighetene, fikk en sterk tilbakegang i andelen av landets befolkning i denne perioden.

Sørlandet hadde den klart største andelsmessige tilbakegang i landets folkemengde i perioden 1875–1930. Dette var et resultat av at den betydelige sjøfarten i landsdelen ikke maktet å følge med i overgangen fra seil- til dampskip (se seilskutetida), likeledes et landbruk i landsdelen preget av en svært lav gjennomsnittlig bruksstørrelse med et betydelig innslag av marginale bruk, blant annet de såkalte heiegårdene. Dette ga en sterkt svekket sysselsetting i to av de viktigste næringene i landsdelen uten at det ble kompensert av utviklingen i de øvrige næringene, og resulterte i en betydelig netto utflytting fra Agderfylkene i denne perioden, i adskillig grad i form av oversjøisk utvandring.

På kyststrekningen Rogaland–Finnmark hadde Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og i særlig grad Sogn og Fjordane tilbakegang i andelen av landets folkemengde i perioden 1875–1930.

Utviklingen fra 1930 til 1970 viser en større stabilitet i landsdelenes andeler av landets folkemengde. På Østlandet, som hadde den største endring i andelen av landets folkemengde i denne perioden, økte andelen likevel bare med 0,8 prosentandeler, fra 48,2 prosent i 1930 til 49,0 prosent i 1970. Endringene i de enkelte fylkenes andeler av landets folkemengde kunne likevel være betydelige i denne perioden. Fra 1930 til 1970 var det således en utvikling i retning av konsentrasjon av bosetningen innen de enkelte landsdeler, både til de større byområdene og til de mindre og mellomstore tettstedene. Bosetningsutviklingen i Norge i perioden 1930–1970 er på den måten karakterisert ved en utvikling mot «desentraliserte konsentrasjoner».

Av fylkene hadde Hedmark fylke sterkest tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–1970 med 1,0 prosentandel. Andre fylker med en tilbakegang på 0,4 prosentandeler eller mer i denne perioden var Oppland, Telemark, Aust-Agder, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Nordland. Utflyttingen fra Nord-Norge var i denne perioden betydelig. At Troms og Finnmark likevel opprettholdt sine andeler av landets folkemengde, må i vesentlig grad tilskrives høyere fødselshyppighet enn i resten av landet.

Tradisjonsrike industrifylker som Østfold og Telemark hadde en viss tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–1970, og dette skyldtes blant annet stagnasjon eller tilbakegang i tallet på arbeidsplasser i eksisterende industri, blant annet som følge av rasjonalisering og omlegging, uten at det ble etablert ny industrivirksomhet som kunne kompensere for dette. Denne utviklingen fikk betydelige ringvirkninger for de tjenesteytende næringene i disse fylkene. Størst vekst i andelen av landets folkemengde i perioden 1930–1970 hadde Oslo/Akershus og Rogaland; her økte andelen av landets befolkning i denne perioden med henholdsvis 3,3 og 0,8 prosentandeler.

I 1970-årene fikk man nye tendenser i befolkningsutviklingen. For det første gikk den samlede årlige tilveksten tilbake, først og fremst som følge av reduserte fødselstall. Dessuten endret flyttemønsteret seg ved at nettoinnflyttingen til de sentrale strøkene av landet ble redusert, og særlig dette siste bidro til en jevnere folketallsutvikling i de ulike landsdelene.

Endringene i flyttemønsteret i denne perioden var resultat av en rekke faktorer som trakk i retning av en mer balansert befolkningsutvikling mellom de ulike landsdelene. Viktige enkeltfaktorer som bidro til dette, var en sterkere, generell satsing på statlige regionalpolitiske tiltak, i en viss utstrekning kombinert med restriktive tiltak mot utviklingen i storbyene. Viktigere var imidlertid den økte satsingen på å utvikle offentlig sektor, først og fremst på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, og dette fikk i særlig grad betydning i distriktene. Viktige elementer i denne sammenheng var innføringen av den niårige skolen over hele landet som i begynnelsen av denne perioden var i sluttfasen, og i særlig grad den generelle styrkingen av den lokale forvaltningen og tjenesteytingen for øvrig. Andre viktige elementer er oppbyggingen av en egen, selvstendig forvaltning i fylkeskommunene (fra 1976) og i en viss grad også økte statlige overføringer til primærnæringene på 1970-tallet. Også innføringen av folketrygden i 1967 må nevnes som en faktor som bidro til å bremse utflyttingen fra distriktene i denne perioden.

De ulike tiltakene kom relativt samlet i tid, og dette har antagelig bidratt til å forsterke virkningen av dem. Samlet ga disse tiltakene sysselsettingsvekst over hele landet og bidro på den måten til en utjevning av de geografiske forskjellene i befolkningsutviklingen i landets ulike deler.

Oslo/Akershus fikk i tiårsperioden 1970–1980 for første gang nedgang i andelen av landets folkemengde, fra 26,4 prosent i 1970 til 25,8 prosent i 1980. Også Nord-Norge hadde andelsmessig tilbakegang 1970–1980, mens de øvrige hadde relativt stabile andeler. Eneste fylke med klar vekst i sin andel av landets befolkning i denne perioden, var Rogaland, i første rekke som følge av petroleumsvirksomheten (se norsk oljehistorie). Også Agderfylkene viste begge en andelsmessig økning i denne perioden, for tidligere Aust-Agders vedkommende etter nesten hundre års stagnasjon/tilbakegang i folketallet.

Fra et geografisk perspektiv var etter dette befolkningsutviklingen i Norge i perioden 1970–1990 var nokså spesiell, og den senere utviklingen har vist at denne perioden var et unntak og ikke noen ny trend i det geografiske mønsteret i landets langsiktige befolkningsutvikling.

Allerede fra siste halvdel av 1980-tallet endret det geografiske mønsteret i landsdelenes og fylkenes befolkningsutvikling seg, og det fikk tilbake mange av de samme trekkene som før 1970 med sterkest vekst i de sentrale strøkene av landet, særlig i og rundt Oslo og de andre større byene. Fra 1980-tallet, og særlig etter årtusenskiftet, fikk Norge dessuten en økt innvandring, noe som har bidratt til å forsterke denne sentraliseringstendensen i bosetningsmønsteret.

Av landsdelene hadde bare Østlandet en klar økning av andelen av av landets befolkning i perioden 1990–2023; økningen utgjorde 2,2 prosentandeler. Av de øvrige landsdelene hadde bare Vestlandet økt andel av landets befolkning i denne perioden, om enn svært beskjeden sådan med 0,1 prosentandeler, mens Sørlandet hadde uendret andel. Begge de to nordligste landsdelene hadde nedgang i sin andel av landets befolkning 1990–2023, Trøndelag med 0,2 prosentandeler og Nord-Norge med 2,1 prosentandeler.

I absolutte tall hadde alle landsdelene vekst i folketallet i perioden 1990–2023, men av fylkene hadde ett, Finnmark, en minimal nedgang. Av fylkene med vekst i folketallet i denne perioden hadde tre bare en meget beskjeden sådan: Nordland og Sogn og Fjordane.

I perioden 2000–2023 hadde Østlandet 59 prosent av landets samlede befolkningsvekst; den store andelen skyldes i adskillig grad utviklingen i Osloområdet. I samme periode hadde Vestlandet 25 prosent av befolkningsveksten, hvorav 12 prosent i Rogaland fylke og 10 prosent i tidligere Hordaland fylke. Samlet sett hadde de tre øvrige landsdelene (Sørlandet, Trøndelag og Nord-Norge) 16 prosent av landets befolkningsvekst mellom 2000 og 2023.

Etter årtusenskiftet har ikke noen landsdel hatt nedgang i befolkningen i absolutte tall; ikke noen av fylkene har heller hatt nedgang i befolkningen mellom 2000 og 2023. Svakest har befolkningsveksten vært i Nordland som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 0,01 prosent i årlig gjennomsnitt fra 2000 til 2023. Til sammenligning hadde fylket med sterkest vekst i denne perioden, Oslo, en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,5 prosent. For landet som helhet var den årlig befolkningsveksten i perioden 2000–2023 gjennomsnittlig 0,9 prosent årlig.

Den sterke økningen i landets befolkning de siste årene har etter dette gitt vekst i alle fylkene i absolutte tall, også i fylkene som tidligere ofte viste nedgang i folketallet. Dette skyldes i adskillig grad den økte nettoinnvandringen til landet. Det er imidlertid fortsatt vesentlige geografiske forskjeller i størrelsen på denne befolkningsveksten.

Tabellen viser fylkenes befolkningstall som prosentvis andel av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2023. For å oppnå sammenliknbarhet over tid, er fylkesinndelingen i 2019 lagt til grunn; for Trøndelag for fylkesinndelingen i 2017, det vil si med separate tall for Nord- og Sør-Trøndelag. For alle fylkene er imidlertid prosentandelene for 2023 basert på folketall per 1. januar dette året.

Tabellen under viser landsdelenes befolkning som prosentandeler av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2023. Tabellen er utarbeidet på grunnlag av fylkestallene i tabellen over.

På 1800-tallet startet en etter hvert betydelig vekst i bosettingen i bymessig bebygde områder, også utenfor de administrative byene. Således bodde 23 prosent av landets befolkning i tettsteder i 1875, hvorav bare 18 prosent innenfor grensene til de daværende administrative byene. Dette året var det 127 tettsteder i landet, men bare ni hadde over 10 000 innbyggere, fire over 20 000 (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). De fleste tettstedene lå i 1875 ved kysten. Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland hadde alle under fire prosent av befolkningen i tettsteder; høyest tettstedsandel fant man i fylkene rundt Oslofjorden og i Rogaland.

Perioden 1875–1900 er karakterisert ved sterk industrialisering og tettstedsvekst og en årlig vekst i tettstedsbefolkningen på gjennomsnittlig 2,5 prosent. Jernbaneutbyggingen satte ellers sitt preg på tettstedsutviklingen i denne perioden, og i mange tilfelle var den en forutsetning for industrialiseringen. Nye tettsteder vokste opp rundt jernbanestasjonene, og de allerede eksisterende tettstedene langs jernbanene fikk et oppsving. Krisen i skipsfarten i Agderfylkene førte til en stagnasjonsperiode for tettstedsutviklingen i disse fylkene i slutten av perioden 1875–1900.

Perioden 1900 til 1910 hadde en klart lavere tettstedsvekst enn perioden 1875 til 1900; landets tettstedsbefolkning økte sitt folketall i denne perioden med gjennomsnittlig 1,5 prosent årlig. Oslo ble særlig rammet av Kristiania-krakket i 1899, og byen hadde etter dette flere år med stagnasjon i folketallet, enkelte år endog tilbakegang. Tettstedene som helhet økte sin befolkning klart sterkere i det følgende tiåret; i perioden 1910 til 1920 med 2,7 prosent årlig. For hele perioden 1900–1920 hadde landet en økning i tettstedsbefolkningen med gjennomsnittlig 2,0 prosent årlig.

Den internasjonale økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene gav seg utslag i en ny periode med lav tettstedsvekst. Befolkningsveksten i tettstedene lå imidlertid hele tiden godt over veksten for landet som helhet, og tettstedenes andel av landets folkemengde økte på den måten kontinuerlig. Andelen lå i 1910 på 38 prosent og i 1930 på 46 prosent. Nye tettsteder oppstod, og forstadsbebyggelsen til de administrative byene bredte seg stadig lenger ut i omegnskommunene i denne perioden. Det var 391 tettsteder i 1930 hvorav åtte med over 20 000 og fire over 50 000 innbyggere.

Etter 1945 har det vært en nærmest kontinuerlig og sterk vekst i tettstedsbefolkningen, og i motsetning til før andre verdenskrig, en nedgang i den spredt bosatte befolkning i absolutte tall. Andelen av landets befolkning bosatt i tettsteder var steget til 51 prosent i 1950, 66 prosent i 1970, 71 prosent i 1990, 77 prosent i 2000 og 82 prosent i 2020.

I hadde 2022 Oslo/Akershus og Rogaland den høyeste urbaniseringsgraden (andelen av totalbefolkningen bosatt i tettsteder) her i landet med henholdsvis 95 og 89 prosent. Østfold og Vestfold hadde en urbaniseringsgrad på henholdsvis 87 og 86 prosent. Laveste tettstedsandel hadde Innlandet med 60 prosent.

Et spesielt trekk ved bosetningen i og omkring de større byområdene er at de sterkt bedrede kommunikasjonene siden 1960-årene har bidratt til en vesentlig desentralisering av bosettingen. På den bakgrunn har tettstedenes geografiske utstrekning blitt betydelig utvidet. Mange mindre tettsteder er på denne måten «fanget opp» av storbyen. Man bør derfor være oppmerksom på at tettstedenes vekst over tid inneholder et betydelig element av geografisk ekspansjon fordi folkemengden ikke nødvendigvis refererer seg til samme geografiske område fra år til år.

En del av den befolkningen som naturlig «hører til» en storby ved at de yrkesaktive har arbeid i byen, faller på den annen side utenfor tettstedet både dersom bebyggelsen der de bor, er for spredt (husavstanden er over 50 meter), eller at folketallet i disse boligområdene er for lite (under 200 innbyggere) til å komme inn under tettstedsdefinisjonen. Slike boformer kan funksjonelt sett betraktes som en form for «bymessig bebyggelse», men faller utenfor tettstedsbegrepet i offisiell norsk statistikk. Fenomenet går gjerne under betegnelsen «skjult urbanisering».

Fra 1999 behandles sammenvokste tettsteder i norsk, offisiell statistikk som ett tettsted. Blant landets største tettsteder gjelder dette:

• Sarpsborg/Fredrikstad
• Stavanger/Sandnes inkludert tilstøtende tettbebyggelser i Randaberg og Sola.
• Drammen inkludert tilstøtende tettbebyggelser i Lier og Røyken (nå Asker), Øvre Eiker likeledes Nedre Eiker (nå Drammen) og Sande (nå Holmestrand)
• Porsgrunn/Skien inkludert tettbebyggelser i Bamble
• Ålesund (fra 2002 inkludert den tilstøtende tettbebyggelsen i Langevåg i Sula)

Dette har i årene etter 1990 medført endret rekkefølge mellom landets største byer, definert som tettsteder; for eksempel er Stavanger/Sandnes etter disse endringene Norges tredje største tettsted.

* Kommuneutvidelse i 2020