Norge - befolkningsutvikling

Folkemengden i Norge 1769 - 2017
Av .

Etter andre verdenskrig hadde befolkningen i Norge høy naturlig vekst. I 1946 ble det født 70 727 barn i Norge.

Av /Domkirkeodden/Digitalt museum.
Pakistanske innvandrere på Ekeberg camping i 1971. Pakistanere begynte å komme til Norge som arbeidsinnvandrere på slutten av 1960-tallet. Norsk-pakistanere er i dag en av de største innvandrergruppene i Norge.
Pakistanske innvandrere
Av .

Gjennomgangen av befolkningsutviklingen de siste rundt 250 årene viser at folkemengden i Norge ble omtrent fordoblet mellom den første folketellingen i 1769 og 1855, det vi si på rundt 86 år. Den neste fordoblingen tok omtrent like lang tid, 85 år, og ble nådd i 1940. Fra 1940 og frem til 2020 har folkemengden økt med 81 prosent.

Folketallet i Norge passerte en million innbyggere i 1823, to millioner i 1891, tre millioner i 1942, fire millioner i 1975 og fem millioner i mars 2013.

Folketallets utvikling etter 1769

Ved den første fullstendige folketellingen i Norge i 1769 hadde landet 723 618 innbyggere, og i perioden frem til 1800 steg folketallet til 881 499 eller med gjennomsnittlig 0,6 prosent årlig. Deretter førte krig og uår til redusert befolkningsvekst. I tjueårsperioden 1800–1820 under ett økte likevel folkemengden med gjennomsnittlig 0,4 prosent årlig, men det er verdt å merke seg at landets folketall i enkeltår i denne perioden gikk tilbake. Dette må ses i lys av napoleonskrigene 1807-1814 som resulterte i økonomisk tilbakegang med blant annet sterkt redusert eksport og sviktende tilførsler av basisvarer som korn, samtidig som det i flere år var avlingssvikt i store deler av landet.

1800-tallet

Deretter fulgte to tjueårsperioder (1820–1840 og 1840–1860) som begge hadde en gjennomsnittlig, årlig befolkningsvekst på 1,3 prosent; i enkeltår i disse to periodene var veksten oppe i 1,7 prosent, den sterkeste relative befolkningsveksten i noe enkeltår i landets nyere historie. I den følgende tjueårsperioden, 1860–1880, sank imidlertid den årlige veksten til 0,9 prosent i gjennomsnitt; denne reduksjonen skyldtes ikke minst den første av de store utvandringsbølgene til Amerika fra midten av 1860-tallet og rundt ti år fremover.

I de siste tjue årene av 1800-tallet gikk den gjennomsnittlige, årlige befolkningsveksten videre ned, til 0,7 prosent. Nedgangen skyldes ikke minst at Norge i denne perioden fikk sin andre og største utvandringsbølge, noe som i to enkeltår, 1883 og 1884, resulterte i at landet fikk nedgang i folketallet. Dette er frem til i dag de siste årene med befolkningsnedgang her i landet.

1900-tallet

I den første tjueårsperioden av 1900-tallet, 1900–1920, økte befolkningsveksten noe sammenlignet med den foregående, til gjennomsnittlig 0,8 prosent årlig; dette til tross for at den tredje store utvandringsbølgen til Amerika kom i begynnelsen av denne tjueårsperioden. At den samlede årlige befolkningsveksten likevel ble såvidt høy som 0,8 prosent 1900–1920, skyldtes relativ høye fødselstall gjennom hele perioden.

Mellom 1920 og 1940 viste fødselstallene i Norge en tilbakegang på vel 40 prosent. Fordi utvandringen etter 1930 nesten stoppet helt opp, ble ikke veksten i folketallet så redusert som nedgangen i fødselstallene skulle tilsi. For tjueårsperioden 1920–1940 ble således den gjennomsnittlige, årlige veksten i folketallet 0,6 prosent eller 0,2 prosentenheter lavere enn i perioden 1900–1920.

Befolkningsutviklingen i Norge 1940–1960 preges særlig av de økte fødselstallene i denne perioden. I 1960 lå tallet på fødte 29 prosent høyere enn i 1940. Med et relativt stabilt antall døde og en nokså beskjeden utvandring i det meste av perioden resulterte dette i en sterk befolkningsvekst. Den gjennomsnittlige, årlige veksten i folketallet 1940–1960 var etter dette 0,9 prosent.

Perioden 1960–1980 preges av to viktige endringer i befolkningsutviklingen: et redusert fødselstall og en økt innvandring til Norge, til å begynne med vesentlig arbeidsinnvandring. Nedgangen i antall fødte var 17 prosent 1960–1980, og økningen i tallet på innvandrere 39 prosent. Samlet gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst i perioden 1960–1980 utgjorde 0,6 prosent.

Det er viktig å merke seg av Norge i denne perioden gikk over fra å være et utvandringsland til å bli et land preget av netto innvandring. Frem til og med 1970 hadde Norge nokså regelmessig en netto utvandring, men fra og med 1971 har landet hvert år hatt netto innvandring. For de tjue årene 1960–1979 som helhet utgjorde den gjennomsnittlig årlige nettoinnvandringen til Norge 1894 personer fordelt med en netto utvandring på 267 i de elleve årene 1960–1970 og en netto innvandring på 4535 personer årlig i de siste ni årene 1971-1979.

I perioden 1980–2000 var den samlede befolkningsveksten i Norge gjennomsnittlig 0,7 prosent årlig. På begynnelsen av 1980-tallet fikk vi imidlertid flere enkeltår med en vekst i folketallet på bare 0,3 prosent som er den laveste årlige tilvekstprosenten etter krigen. Den lave befolkningsveksten var i første rekke et resultat av lave fødselstall sammen med en innvandring som ennå ikke hadde fått det omfang den fikk fra slutten av 1980-tallet da den skjøt fart og kunne kompensere for de lave fødselstallene.

2000-2020

Som følge av den økte innvandringen, som kan vise store svingninger fra år til år, er den årlige, prosentvise befolkningsveksten etter 2000 blitt mer ustabil enn tidligere, parallelt med variasjonene i innvandringen. I perioden 2000–2010 som helhet var den gjennomsnittlige, årlige befolkningsveksten i Norge 0,8 prosent, varierende fra 0,5 prosent i 2002 til 1,3 prosent i 2009. Siden 1900 har den årlige relative veksten i landets befolkning bare én gang vært høyere; i 1921 da den var 1,4 prosent.

I perioden 2010–2020 var den gjennomsnittlige, årlige befolkningsveksten i Norge 1,0 prosent, varierende fra 1,3 prosent i årene 2011, 2012 og 2013 til 0,6 prosent i 2019. I alle årene fra og med 2016 har befolkningsveksten ligget godt under 1,0 prosent. Også her er det først og fremst variasjonene i tallet på innvandrere som forklarer de store variasjonene i den årlige, prosentvise befolkningsveksten.

Bevegelseskomponentene

De fire faktorene bak befolkningsendringene, de såkalte bevegelseskomponentene er:

  • fødsler
  • dødsfall
  • innflytting
  • utflytting

Differansen mellom fødsler og dødsfall kalles fødselsoverskudd eller naturlig tilvekst. Differansen mellom innflytting og utflytting kalles flytteoverskudd eller netto(inn)flytting.

Årlige bevegelsestall for lange tidsperioder vil i praksis ikke alltid svare til det registrerte folketallet ved begynnelsen og slutten av det enkelte året. Dette skyldes mangelfull registrering av bevegelseskomponente, først og fremst gjelder dette av av inn- og utflyttingen. Således finnes ikke tall for utflytting fra Norge før 1836, og innflytting til landet ble ikke tilfredsstillende registrert før 1951. Tall for de samlede endringene i folketallet de enkelte årene er derfor i det følgende basert på de registrerte folketallene og ikke på summen av tallene for bevegelseskomponentene.

Folketallet ved begynnelsen av enkelte år i perioden 1800–2010 og befolkningens bevegelse de samme årene fordelt på fødte, døde, inn- og utflyttere. Samlet folketilvekst i prosent i de respektive kalenderårene.

År Folkemengde Fødte Døde Innflyttinger Utflyttinger Folketilvekst i prosent
1800 882 951 24 953 24 167
1820 963 065 32 309 18 340 1,45
1840 1 235 924 34 548 24 593 300 0,84
1860 1 583 525 53 074 27 398 1 900 1,59
1880 1 914 867 59 315 31 065 20 212 0,44
1900 2 217 971 66 229 35 345 10 931 1,13
1920 2 616 274 69 326 33 634 5 581 1,41
1940 2 963 909 47 943 32 045 278 0,62
1960 3 567 707 61 880 32 543 13 536 18 681 0,76
1980 4 078 900 51 039 41 340 18 776 14 705 0,33
2000 4 503 436 59 234 44 002 36 542 26 854 0,56
2010 4 858 199 61 442 41 499 73 852 31 506 1,28
2020* 5 367 580 54 495 40 684 52 153 26 826 0,74

* Bevegelsestallene gjelder for 2019, likeledes den årlige veksten i prosent

Fødte og fødselshyppighet

I et historisk perspektiv har fødselshyppigheten, målt som samlet fruktbarhetstall, vist sterk nedgang her i landet. Fruktbarhetstallet lå frem til først på 1900-tallet klart over fire, det vil si at norske kvinner i løpet av sin fruktbare alder fikk gjennomsnittlig mer enn fire barn.

Rundt 1930 var fruktbarhetstallet i Norge sunket til tre, og det sank videre til et foreløpig bunnivå på bare 1,87 i gjennomsnitt for perioden 1936–1940, ikke minst som følge av de vanskelige økonomiske forholdene i 1930-årene. Fra sist på 1930-tallet økte fruktbarhetstallet igjen, og denne økningen fortsatte frem til perioden 1961–1965 da det var nådd 2,94. Siden sank det igjen til et nytt bunnivå på 1,68 i perioden 1981–1985. I årene frem til århudreskifte lå det så nokså stabilt på 1,80–1,85. Senere har fruktbarhetstallet basert på femårige gjennomsnitt svingt noe; lavest lå det i perioden 2016–2019 med 1,61 og høyest 2006–2010 (4 år) med 1,94.

Et viktig trekk de siste tiårene har vært en utjevning av de geografiske ulikhetene mellom fylker og landsdeler hva gjelder fruktbarhetstallet. Fylket med høyest samlet fruktbarhetstall i 1968, Finnmark, lå for eksempel 68 prosent over nivået i Oslo dette året, fylket som hadde lavest fruktbarhetstall. Tilsvarende lå fylket med høyest fruktbarhetstall i 2019, Sogn og Fjordane, «bare» 20 prosent over nivået i Oslo, som hadde lavest fruktbarhetstall blant fylkene dette året.

Fylkene med høyest fruktbarhetstall i 2019 (landet som helhet 1,53):

Fylkene med lavest fruktbarhetstall i 2019:

Norge hadde i 2018 et samlet fruktbarhetstall på 1,56, det samme som EU-landene samlet sett (28 land inkludert Storbritannia). Av EU-landene hadde 13 et høyere fruktbarhetstall enn Norge, 15 hadde samme eller lavere fruktbarhetstall. Høyest fruktbarhetstall i 2018 hadde:

Antall døde og dødelighet

Dødeligheten viste i tidligere tider sterke svingninger som følge av uår, krig og epidemier. Den økonomiske og sosiale utviklingen i Norge, særlig innen helse, har nesten eliminert denne typen svingninger og har samtidig ført til en radikalt redusert dødelighet. Dette skyldes i særlig grad reduksjon i spedbarnsdødeligheten og eliminering av folkesykdommer som tuberkulose.

Redusert dødelighet uttrykkes best ved økt forventet levealder, og denne har siden 1830-årene med få unntak vist økning. Forventet levealder ved fødselen lå i 2019 på 81,19 år for menn og 84,68 år for kvinner. Dette plasserer Norge blant landene med høyest forventet levealder i verden.

De regionale forskjellene i dødelighet er som for fruktbarheten blitt vesentlig redusert de siste tiårene, men denne regionale utjevningen begrenser seg til den mannlige befolkningen. Som et resultat av dette er også forskjellen i levealder mellom kjønnene blitt mindre, særlig siden 1980-årene.

I femårsperioden 2011–2015 hadde befolkningen i Møre og Romsdal høyest forventet levealder ved fødselen, 80,6 år for menn og 84,7 for kvinner. Lavest forventet levealder i denne perioden hadde Finnmark med 77,2 år for menn og 82,3 for kvinner. Dette gir en forskjell i forventet levealder mellom fylkene med lavest og høyest forventet levealder på henholdsvis 3,4 år for menn og 2,9 år for kvinner. Tilsvarende forskjell mellom fylkene med lavest og høyest forventet levealder i perioden 1971–1975 var henholdsvis 5,0 år for menn og 2,7 år for kvinner.

Ut- og innvandring

Fra Den norske Amerikalinjes (NAL) terminal på Vippetangen i Oslo, trolig 1920-årene. NAL ble grunnlagt i 1910. Flytting spiller en vesentlig rolle for befolkningsutviklingen. På begynnelsen av 1900-tallet da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – meget stor.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Flytting spiller en vesentlig rolle for befolkningsutviklingen, både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningsutviklingen. Selv om innvandringen i dag står sentralt i samfunnsdebatten, betyr omfanget av flyttingen mellom Norge og utlandet tallmessig mindre for landet som helhet enn for eksempel i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – var meget stor. Særlig siden 1980-tallet har flyttingen mellom Norge og andre land igjen blitt av vesentlig betydning, men nå på grunn av flyttestrømmen til Norge.

Utvandringen fikk et særlig stort omfang fra midten av 1860-årene. I årene 1866–1870 utgjorde den over 2/3 av den naturlige tilveksten. Utvandringen viste senere sterke svingninger. Den lå lavt i størstedelen av 1870-årene, men fikk et oppsving i begynnelsen av 1880-årene (25 976 utvandrede i 1882). I 1880 og 1881 oversteg endog utvandringen fødselsoverskuddet. Utvandringen lå høyt frem til 1893 da den falt sterkt. I årene 1900–1910 fikk man så et nytt oppsving i utvandringen (26 784 utvandrede i 1903). Første verdenskrig medførte på mange måter et vendepunkt i utvandringen til USA. Tallet på utvandrere økte igjen i 1920-årene, men nådde på langt nær det tidligere nivået, og med den økonomiske verdenskrisen fra 1930 stanset utvandringen nesten helt. Siden har den ikke noe år nådd én promille av folkemengden, mot 10–15 promille da den var på sitt høyeste.

Fra slutten av 1960-årene har Norge hatt en etter hvert ikke ubetydelig nettoinnvandring; i 1967 oversteg den for første gang 1000 personer. I 1970-årene og første halvdel av 1980-årene ble nettoinnvandringen klart høyere enn tidligere, og i denne perioden lå den på gjennomsnittlig 4300 årlig eller rundt 1,1 promille av middelfolkemengden. I 1990-årene var den økt til gjennomsnittlig 10 400 personer årlig eller 2,4 promille av middelfolkemengden.

Veksten i nettoinnflyttingen til Norge har vært særlig sterk etter siste århundreskiftet. Mens nettoinnflyttingen i perioden 2001–2005 utgjorde gjennomsnittlig 13 613 personer eller 3,0 promille av middelfolkemengden årlig, nådde den sitt høyeste nivå i de to påfølgende femårsperiodene, henholdsvis 37 541 i perioden 2006–2010 (7,9 promille av middelfolkemengden) og 40 481 personer i perioden 2011–2015 (8,0 promille av middelfolkemengden). Toppåret for nettoinnvandringen var i 2012 da den utgjorde 47 343 personer eller 9,4 promille av middelfolkemengden. Dette er den høyeste registrerte nettoinnvandringen til Norge som noen gang er registrert, både i absolutte og relative tall. Senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig, og 2019 var nettoinnflyttingen sunket til 25 723 personer eller 4,8 promille av middelfolkemengden.

Den økte innvandringen har medført en betydelig nettovandring, og denne har i sin tur etter hvert har fått økende betydning for landets befolkningsutvikling. Nettoinnvandringens andel av landets samlede årlige befolkningsvekst økte fra godt og vel 1/3 på begynnelsen av 1980-tallet til nesten 2/3 etter århundreskiftet. Året 2012 markerte en foreløpig topp i denne andelen. Dette året utgjorde nettoinnvandringen 72 prosent av den samlede befolkningsveksten på 65 405 personer.

Første år nettoinnvandringen var større enn fødselsoverskuddet, var i 1987, og de to neste årene var i 1999 og 2002. Fra og med 2005 har så nettoinnvandringen kontinuerlig ligget over fødselsoverskuddet. Den sterke veksten i nettoinnvandringen står i skarp kontrast til 1960-tallet og tidligere da landet stort sett ikke hadde noen netto innvandring, og 1970-tallet da nettoinnvandringen bare utgjorde rundt 1/5 av befolkningsveksten. Nettoinnvandringens økende andel av den samlede befolkningsveksten i Norge er bemerkelsesverdig på bakgrunn av veksten i antall fødte siden midten av 1980-tallet sammen med et synkende antall døde siden sist på 1990-tallet, noe som samlet sett har gitt en økning i den naturlige tilveksten.

Naturlig tilvekst

Den naturlige tilveksten viste tidligere store svingninger og lå før 1814 stort sett lavt. I krisetider kunne den naturlige tilveksten faktisk være negativ. Etter 1814 har den naturlige tilveksten i Norge hele tiden vært positiv.

Etter andre verdenskrig hadde Norge en særlig høy naturlig tilvekst. I 1946 utgjorde den 41 507, noe som ikke minst skyldtes det høye fødselstallet dette året (70 727). Senere var den naturlige tilveksten stort sett i tilbakegang frem til første halvdel av 1980-årene. I 1985 nådde den et minimum på 6762, bare rundt 20 prosent av det den var i perioden 1951–1955 (gjennomsnittlig 33 915 årlig). Bak denne sterke nedgangen ligger både et synkende fødselstall (frem til 1983) og en økning i tallet på døde (frem til omkring 1990).

Fra midten av 1980-tallet viste fødselstallet igjen vekst, og det lå rundt 60 000 årlig fra sist på 1980-tallet til først på 2000-tallet. Deretter fulgte noen få år først på 2000-tallet da det lå noe lavere for å så å øke til rundt 60 000 igjen i en femårsperioden rundt 2010. Etter 2012 har tallet på fødte gått jevnt tilbake til 54 495 i 2019. Sammen med en jevn, men nokså beskjeden nedgang i tallet på døde etter 2009 har dette resultert i en nedgang i den naturlige tilveksten fra 20 358 i 2009 til 13 811 i 2019.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg