norsk industrihistorie etter 1940

Andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen tvang fram store omstillinger av norsk industri. Eksportmulighetene forsvant når kontakten med mye av den store verden ble avskåret, og tilgangen via import på råstoffer, maskiner, utstyr, deler og så videre smuldret opp. Til dette kom at de tyske krigsbehovene la beslag på norsk industri og styrte produksjonen. Tyskland rykket fram som hovedhandelspartneren. Landet sørget for 60 prosent av importen til Norge, og tok imot 70 prosent av den norske eksporten. Den manglende konkurransen gjorde at den norske industrien kunne satse på hjemmemarkedet, eller ta over produksjon som utenlandsk industri hadde besørget tidligere. Standard Telefon og kabelbafrikk tok over produktutviklingen da forbindelsene med det amerikanske moderselskapet ITT ble brutt. Dernest måtte norske skofabrikker gå over til å bruke garvet fiskeskinn eller cellulose når innførsel av dyreskinn fra utlandet uteble. Norsk verkstedsindustri fikk gode tider under krigen i takt med den sterke etterspørselen fra den tyske krigsmaskinen.

Allerede i april 1940 begynte den tyske okkupasjonsmakten å legge planer for hvordan norske ressurser skulle kunne utnyttes til krigsmål. Norge fikk en naturlig plass i Tysklands ekspansive «storromsøkonomi». Øverstkommanderende for det tyske Luftwaffe, Herman Göring, satte seg fore å bygge ut norske vannkraftressurser for å betjene en større aluminiumsproduksjon. Tyskland trengte aluminium til sitt flyvåpen, og tyskerne lanserte planer for å få i stand en lettmetallindustri i Norge til tyske krigsformål. En viktig medhjelper for Göring ble Heinrich Koppenberg, generaldirektør i den tyske statseide flyfabrikken Junkers.

I desember 1940 etablerte tyske myndigheter selskapet Nordag. Planene var gigantiske og urealistiske. Men dannelsen av Nordisk Lettmetall A/S i 1941, som kom i tillegg Nordag, sto fora gode framtidsutsikter da både det store tyske konsernet IG Farben og det norske storselskapet Hydro gikk inn og delte aksjeselskapet. I tillegg ble også norske kapitalister – i Oslo-konsortiet – medeiere. IG Farben fikk ansvaret for å bygge en fabrikk for magnesium og aluminium på Herøya utenfor Porsgrunn, mens Hydro skulle reise en fabrikk for magnesiumoksyd, og bygge kraftverk i Mårvassdraget. Det var Reichskommisar Josef Terboven sammen med Göring som i realiteten styrte prosjektene for å skape en større norsk lettmetallindustri.

De eksisterende aluminiumsverkene ble rustet opp. Det kom i gang en rekke arbeider for å reise bedrifter i Norge. I tillegg til fabrikken på Herøya kom det opp et anlegg for aluminiumsoksyd på Eydehavn ved Arendal og i Sauda i Hordaland. Viktige kraftanlegg kom opp ved Mår i Telemark og Aura i Sunndalen. Rundt omkring i landet greide de tyske myndighetene å få økt kapasitet ved norske e-verk med nesten 40 prosent under krigen, noe som kom til nytte for en rekke norske kommuner. De alliertes bombing av fabrikken på Herøya i 1943 satte et punktum for mye av den tyske industrireisingen i Norge under andre verdenskrig.

Andre verdenskrig førte til at norsk industri ble avstengt fra markeder, at okkupasjonsmakten overtok og til dels overførte store økonomiske verdier til Tyskland. Ikke minst led industrien under av mangel på å få tilført nye deler og nytt utstyr fra utlandet, og gikk ut av krigen med et nedslitt produksjonsapparat. Derimot etterlot okkupasjonsmakten seg nye veier, nye kraftverk, flyplasser og utbygging av annen ny infrastruktur som skulle komme Norge til gode etter 1945.

Norsk industri hadde lidd tap i årene 1940–1945, mens årene 1950–1973 ga Norge en gyllen periode. Gjenreisningen i 1945—1950 gikk raskt. Setter vi bergverk, industri og gassforsyning i 1938 til 100, var verdien av samme i 1945 bare 57. Men alt i 1946 var innhentingen kommet så å si i mål med en indeks på 97. I 1950 skjøt det fart og nådde 149. Før gjenreisningen knapt hadde begynt, så gikk industriutviklingen opp i nøye høyder. I perioden 1946–1950 økte industriproduksjonen med 50 prosent.

Den raske økonomiske og industrielle gjenreisningen skyldtes flere forhold. Ett forhold var at norsk kjøpekraft hadde økt før andre verdenskrig, særlig etter 1935, og at at krigens mangelsamfunn hadde ført til sparing og mindre forbruk. De oppsparte midlene i tusenvis av norske hjem sikret vekst i forbruket etter 1945, og tilbudet av varer og tjenester var stor som følge av behovet for å gjenreise landet. I tillegg fortsatte de internasjonale konjunkturene å være gode etter 1945, og produksjonen i Vesten og handelen mellom landene økte sterkt. USAs støtte ble avgjørende. I 1948–1952 tok Norge imot 450 millioner amerikanske dollar i forbindelse med Marshallhjelpen, og dette ble sprøytet inn i både jordbruk og industri som både billige lån og direkte gaver. For norsk eksportindustri ble det viktig å få tilgang til dollar som valuta. Uten den amerikanske hjelpen ville det ikke ha vært mulig å bygge for eksempel aluminiumsverket på Sunndalsøra.

Krigsøkonomien kom til å gjelde i flere år i Norge, og dette gav en aktiv og kontrollerende stat en viss legitimitet. Alle politiske partier var enige om at sterk styring av økonomi måtte til i de første årene etter 1945, mens Arbeiderpartiet så på dette som et mer varig samfunnsprosjekt. I årene 1947–1952 hadde Arbeiderpartiet som regjeringsparti store ambisjoner om å innføre en nasjonal planøkonomi med nasjonalbudsjett og langtidsprogrammer. Bak det lå drømmen om endelig å kunne skape et sosialistisk samfunn basert på sosial og økonomisk likhet, i alle fall for enkelte sentrale folk i Arbeiderpartiet. Industrien og arbeiderklassen ble satt i sentrum. Samtidig aksepterte Arbeiderpartiet at private bedrifter og næringsorganisasjoner skulle spille en viktig rolle i styring og planlegging, og at Norge på flere måter skulle ha viktige innslag av markedsøkonomi, særlig når landet hadde kommet seg gjennom gjenreisningen. Samarbeidet med USA og Storbritannia og medlemskapet i OEEC la sterke føringer på hva slags økonomisk system Norge kunne ha, og forutsatte rom for fri markedsøkonomi. Den norske arbeiderpartiregjeringen tok til orde for blandingsøkonomi og en blanding av stat og privat.

Den borgerlige opposisjonen kom til å kalle Arbeiderpartiets økonomiske politikk for «sniksosialisering». Samtidig stilte de borgerlige partiene seg positive til en større grad av statlig planstyring i klar motsetning til hva som hadde vært tilfellet før 1940. Også Høyre forlot klassisk økonomisk tenkning rundt et fritt marked uten særlig statlige inngrep. Imidlertid ønsket Høyre seg styring først og fremst i regi av yrkes- og næringsorganisasjonene. På den andre siden er det klart at Arbeiderpartiet betraktet de mange statlige reguleringene og tiltakene som en overgangsperiode.

Politikere og eksperter (ofte sosialøkonomer) skulle utarbeide planer for omfattende styring. Målet var statlig styring av økonomien i samarbeid med partene i industri- og næringslivet. En søkte å etablere bransjeråd, produksjonsutvalg og et økonomisk samarbeidsråd, der både representanter fra staten, arbeidsgivere, arbeidere og funksjonærer skulle være representert. Arbeiderpartiets ledere så det som ønskelig at all produksjon, alle priser og lønninger ble fastsatt gjennom avtaler, ikke gjennom frie markedslover der balansen mellom tilbud og etterspørsel bestemte. Planlegging og rasjonalisering ble viktige hedersord i den økonomiske politikken.

Regjeringen fikk utvidede fullmakter til å gå inn å regulere og styre næringslivet. Det var streng rasjonering av forbruksvarer, råstoffer, materialer, maskiner og transportmidler. Industrien måtte produsere etter tildelte kvoter, og det rådde streng kontroll av lønninger, priser og utbytte. Bedrifter måtte ha løyve for å produserer og omsette, og eksportindustrien fikk kvoteregulert utenrikshandel med lisens til å kjøpe utenlandsk valuta.

Fullmaktslover i 1945 og 1947 gjorde det mulig for regjeringen og sentraladministrasjonen å regulere og føre kontroll med bedrifter. I verste fall kunne myndighetene legge ned bedrifter, og omvendt kunne staten velge å reise nye bedrifter. Arbeiderpartiet ønsket å styre produksjon og sysselsetting for å sikre stor vekst, men også en mer rettferdig fordeling av økonomiske goder mellom folk. I 1953 og i årene som fulgte, ble derimot større deler av dette reguleringsregimet avviklet, og markedsøkonomiske prinsipper fikk større spillerom.

Det var først i 1949 at brød, melk, egg, skotøy og en del tekstilvarer kunne sirkulere fritt. Resten av tekstilvarene fulgte etter i 1951, resten av matvarene i 1952. Først i 1960 kunne en kjøpe bil uten å sende en søknad for å få tillatelse.

Alt i 1945 gjorde arbeiderregjeringen industrireisning til et politisk hovedmål, og industrisatsing tronet på dagsordenen til arbeiderpartiregjeringene i tiden 1945–1966. Vasskraft og industribedrifter skulle bygges ut i landet, og større deler av ressursene av folk og kapital skulle kanaliseres fra jordbruk og bygder til industribedrifter og industristeder. I 1945 sysselsatte industri og bergverk 296 000 årsverk. I 1966 hadde det steget til 395 000 årsverk. I perioden 1945–1966 opplevde norsk industri en årlig vekst på 1,5 prosent. I 1946 var 21 prosent av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt i industrien, i 1966 var tallet kommet opp i 26 prosent.

Statlig industri og statsbedrifter var en del av visjonen om det nye sosialistiske samfunnet. For Arbeiderpartiet ble det å reise store hjørnesteinsbedrifter et viktig bidrag til industrialiseringen av landet. I årene 1945–1951 kom den første store etableringsfasen, med Norsk Jernverk i Mo i Rana, som drev storstilt jern- og stålproduksjon, og aluminiumsverkene på Årdal og Sunndal verk, begge på Vestlandet. Verket i Årdal i Sogn ble krigsbytte for den norske staten etter at tyskerne hadde etablert industrien der, mens Sunndal ble bygd opp fra grunnen av som en statsbedrift.

I 1955 sto Norsk Jernverk i Mo i Rana fram som den største bedriften i Nordland fylke. Jernverket var fullt ut et statlig aksjeselskap. Staten hadde fått reist boliger til 5000 mennesker, og det var forhåpninger om at dette skulle bli det største industriprosjektet i norsk historie. Driften gikk med underskudd og var lite lønnsom, og verket gjorde seg helt avhengig av stadig statlige økonomiske innsprøytinger. I 1970 rommet industrisamfunnet Mo i Rana 20 000 innbyggere. Det gikk bedre med andre statlige industribedrifter.

Statsindustri ble bare en av flere viktige tiltak for styrt industrireisning. Finansdepartementet sørget for lav rente på lån til industrien. Det kom i stand utviklingsfond, utbyggingsfond og omstillingsfond, og et eget institutt for eksportkreditt. Distriktenes utbyggingsfond kom til å stimulere industriutbyggingen rundt omkring i landet, og i 1951 lanserte regjeringen en egen Nord-Norge-plan.

Den kjemiske industrien ruvet med 10 prosent vekst i året i tiden 1949–1966, fulgt av elektroteknisk industri med nesten like stor vekst. Jern- og metallindustri lå ikke langt bak i vekstkurven, og de mange skipene som ble bygd, ga oppdrag for de mekaniske verkstedene og skipsverftene. Veksten for skipsfartsnæringen, som med fraktinntektene brakte inn 40 prosent av norske eksportinntekter i 1950- og 1960-årene, ble en viktig motor. Skipsbyggingsindustrien var den enkelte industrigren som genererte mest vekst. Rundt 1970 var Norge blitt den største eksportøren av aluminium. Bak sto Hydro og Elektrokemisk, samt staten, rundt industrianlegg i Årdal, Sunndalsøra, Glomfjord og Mo i Rana.

I årene 1955–1970 ble produksjon av industrivarer for eksport tredoblet, mens industriproduksjon for hjemmemarkedet i samme periode bare økte med 50 prosent. I samme periode ble industribedriftene større. I 1953 hadde halvparten av norsk industribedrifter under 10 ansatte. I 1973 var andelen redusert til en tredjedel, mens 70 prosent av industribedrifter nå hadde over 50 ansatte.

Enda et trekk ved industriutviklingen i 1950- og 1960-årene var at den grodde fram og spredte seg på flere områder og regioner. Regioner som var lite industrialiserte — innlandsområder som Hedmark og Oppland og kyststrøk i Agder, Sunnmøre og Nord-Norge – fikk nye industribedrifter. Alle deler av landet nådde opp i en industriutvikling på minst 10 prosent. Nordland var det fylket som opplevde sterkest industrivekst i tiden 1945–1970. I 1970 var hver tredje arbeidstaker i fylket sysselsatt i industrisektoren, som inkluderte gruvedrift, bygg, anlegg og kraftforsyning.

Industrialiseringen etter 1970 bidro til større endringer i primærnæringene. I 1945 fant hver tredje yrkesaktive sitt levebrød i jordbruk, fiske og skogbruk. I 1970 hadde tallet falt til 10 prosent. Norge var blitt nå i større grad enn tidligere et industrisamfunn.

I 1970-årene begynte industrien å tape terreng. Alt i 1960-årene hadde avindustrialisering begynt i de større byene. Til tross for den nye oljeindustrien falt sysselsettingen i perioden 1974—1990 fra 395 000 til 300 000. I 2006 var det 113 000 færre sysselsatte i industrien enn i toppåret 1974. I samme periode økte oljevirksomheten fra null til om lag 37 000 sysselsatte. Imidlertid var industrisysselsettingen i Norge i 2000 større enn i 1993 — 300 0000 mot 265 000. Etter 1970 kom nye næringer til å fylle plassen til den tradisjonelle industrien; informasjon- og kunnskapsindustri og oljeindustrien. I 2020 hadde bare 7–8 prosent arbeid i industri, mot 26 prosent i 1966. Samtidig kom en ekspanderende petroleumsindustri til å fylle en stor plass i norsk økonomi og norsk politikk.

Globalisering og økt internasjonal konkurranse rammet norsk industri etter 1970. Det ble billigere å flytte ut norsk industri. Nedgangen i norsk skipsfart (se norsk skipsfartshistorie) fikk store ringvirkninger for industribedrifter, og hele verftsindustrien i Oslofjordområdet ble utradert i 1970- og 1980-årene. Tekstil- og bekledningsindustri og produksjon av trevare, papirmasse, papir og papirarbeid ble flyttet ut til lavkostland. Deregulering av norsk økonomi og overgang fra stat til privat i landets næringsliv i 1980- og 1990-årene framskyndet både avvikling og omstilling i industrisektoren. Norske regjeringer sluttet også å styre industriutvikling etter ambisiøse programmer. EØS-avtalen, som trådte i verk i 1994, begrenset dessuten mulighetene for nasjonal industripolitikk.

Det svære industriselskapet Borregaard møtte motgang da markedet for treforedling ikke lenger pulserte som før. I 1986 fusjonerte Borregaard med Orkla etter å ha kjøpt opp seks matvarebedrifter og berget seg gjennom krisa. I 1988 gikk det svære Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV) ut av historien, etter at Kværner hadde tatt over i 1981, og mange tilsatte fra 1983 og årene som fulgte hadde blitt sagt opp. Denne storbedriften grep inn i hverdagslivet i heie Fredrikstad og distriktet rundt. Bedriften hadde gitt arbeid til totalt 7000–8000, inkludert underleverandørene. Den utenlandske konkurransen, særlig fra Japan, presset FMV ut av skipsbyggingsindustrien. Den nasjonale stoltheten Freia ble solgt til amerikanske interesser i 1992. Den store papirfabrikken Union i Skien ble kjøpt av Norske skog i 1999, og så lagt ned få år etter.

Fusjoner ble hovedløsningen på den internasjonale konkurransen. Etter 1980-åra styrket Hydro seg gjennom fusjoner. Posisjonen på aluminiumsmarkedet ble bedre da Hydro gikk sammen med Årdal og Sunndal verk i 1986, og på samme tid grunnla Hydro et datterselskap i Canada. I 1999 tok Hydro over det norske oljeselskapet Saga og ekspanderte enda mer i oljesektoren, og kort tid etter fikk Hydro hånd om et stort tysk aluminiumsverk. Rundt 2000 hadde Hydro blitt en aluminiumsgigant som i flere tiår hadde tjent store penger i Nordsjøen. Også andre store aktører fusjonerte i norsk næringsliv i 1970- og 1980-årene. Akers mekaniske verksted greide i årene 1965–1980 å slå under seg 14 bedrifter, og forvandlet seg til storkonsernet Akergruppen. Christiania Spigerverk tok over 18 bedrifter i årene 1963–1980 og gikk sammen med Elkem i 1972, som på sin side hadde samlet sammen 10 bedrifter. Kværnergruppa var en tredje storaktør Ingeniørselskapet Kværner Engineering startet opp i 1966 med seks tilsatte, i 1975 var det 60 i arbeid, før hele 1500 sto på lønningslistene i 1985. Gjennom knoppskyting skjøt det opp ulike Kværner-bedrifter, før de slo seg sammen i Kværner Oil and Gas i 1997. Kværner styrte snart mot konkurs, og forretningsmagnaten Kjell Inge Røkke i Aker så sitt snitt til å overta konsernet. I 2002 kom fusjonen mellom Aker og Kværner.

Det ble aldri snakk om en fullstendig avindustrialisering i Norge. I 1990 ruvet Statoil og Hydro som en av verdens største industribedrifter. Norsk Data ble i 1980- og 90-årene et eksempel på fornyelse og på at informasjonsindustri hadde framtid i landet. Når sysselsettingen i industrien økte i 1990-årene, skyldtes det først og fremst veksten i oljeindustrien.

Rundt 1970 begynte oljeboringene i Nordsjøen. I 1981 stod oljenæringen for en sjettedel av BNP, en femtedel av de økonomiske investeringene i landet, en fjerdedel av statsinntektene og en tredjedel av eksporten. Oljeindustrien svarte nå til en tredjedel av det resten av norsk industri kunne produsere i verdier. Fra 1979 til 1985 fant det sted mellom en fire- og femdobling av produksjonen av olje og gass målt i salgsverdi. Nasjonalt og statlig eierskap over petroleumsvirksomheten fikk avgjørende betydning for det norske oljeeventyret og for at inntektene tilfalt norske myndigheter og innbyggere. I tillegg skapte oljenæringen oppdrag for verksteder og verft og en rekke andre typer av industri. I 2011 arbeidet 250 000 i petroleumsnæringen. Det gjorde det mulig for norske politikere å bygge ut velferdsordninger som få andre land kunne skilte med i 1980- og 1990-årene og enda mer etter 2000.

I 2001 var oljefondet på 614 milliarder kroner, og det utgjorde 39 prosent av BNP. Norge var for lengst blitt en oljestat, med Stavanger som oljehovedstad. Etter 2012 minket inntektene år for år da oljeprisen dalte mye, men det hjalp litt at prisen på gass steg. I 2016 brakte petroleumsvirksomheten bare 131 milliarder til statskassa. Men så gikk prisene litt opp igjen. I 2019 kunne staten bokføre 257 milliarder i inntekter fra gass og olje.

Fra oljekranene drypte det litt på de fleste nordmenn. Folk opplevde en velstandsøkning som eskalerte fra 1990-årene og de to tiårene som fulgte. I årene 1994 til 2014 steg forbruket til husholdningene med 55 prosent, regnet i faste priser. Tilsvarende gjorde reallønna et byks oppover på 56 prosent i årene 1996–2014.

Oljen har gjort Norge til ett av verdens rikeste land, og kom til å gi Norge store konkurransefortrinn. Når olje- og gassindustrien i årene framover gradvis vil bli avviklet, vil det skape behov for å utvikle nye industrigrener. Etter 2015 hadde det vært en klar nedgang i petroleumsvirksomhet på grunn av prisfall og lavere etterspørsel og mindre aktivitet. I tillegg har det siden 1990-årene vært en økende politisk vilje til å begrense eller stanse ny boring etter olje og gass. Internasjonale avtaler om kutt i miljøforurensing og omlegging til ny energi og drivstoffer vil påvirke norsk industri på mange måter i årene framover.

• norsk industrihistorie før 1940
• norsk oljehistorie
• Norge i etterkrigstiden
• norsk historie 1970–1990
• norsk historie etter 1990
• næringsliv i Norge