libysk offiser og politiker, Libyas statssjef fra 1969 til august 2011, da han de facto ble avsatt som følge av et folkelig opprør - og som endte med at han ble rapportert drept etter kamphandlinger 20. oktober 2011. al-Gadafi var sønn av en beduin, tilhørende berberklanen Gaddafi (Qadhadhfi), oppvokst under et undertrykkende italiensk kolonistyre. al-Gaddafi skal ha blitt født i et telt i ørkenen; som statssjef gjorde han et poeng av å være en enkel byrd og å tilhøre beduintradisjonen - bl.a. ved å motta besøkende i et telt. Gikk på skole i Fezzan, studerte deretter ved universitetet i Benghanzi før han sluttet seg til hæren og gikk ut av militærakademiet samme sted 1965. Fikk også noe militær utdanning i Storbritannia.
Som ung offiser var al-Gaddafi påvirket av revolusjonen i nabolandet Egypt 1952, og av den arabiske nasjonalistlederen Gamal Abd al-Nasser som kom til makten ved å styrte monarkiet der. Sammen med unge medsammensvorne i den libyske hæren arbeidet al-Gaddafi for et tilsvarende maktskifte, og å styrte monarkiet, i Libya. 1. september 1969 ledet kaptein al-Gaddafi militærkuppet som gjorde slutt på kong Idris' styre, hvoretter han i realiteten var Libyas statssjef fram til 2011, selv om han valgte å bruke forskjellige titler, og aldri ble utropt til eller valgt som president. Han lot seg heller aldri forfremme ut over obersts grad. Fra 1977 var han titulert som landets «revolusjonære leder». I 1975 utga han sin «Grønne bok», med tanker om direkte demokrati basert på islam, også kalt "islamsk sosialisme", og omdøpte Libya til en jumuhriyya, hvilket skulle utlegges som folkestyre. Dette var en form for populisme med folkelig organisering på grunnplanet bl.a. gjennom folkekomiteer - som like mye ble et kontrollapparat som en demokratifunksjon. Boken ble et ideologisk grunnlag for det libyske regimet, og var i 1980- og 1990-årene langt på vei å betrakte som landets grunnlov.
I yngre år, og de første par tiårene av sitt styre, var al-Gaddafi sterkt influert av - og var selv en eksponent for - panarabisme, og søkte å forene arabiske stater, kulturelt og politisk. Han lykkes dog ikke i å overta Nassers rolle som den fremste pan-arabiske leder, men hadde innflytelse bl.a. gjennom støtte til ulike grupperinger i flere arabiske land. Men front mot vestlig imperialisme sikret han libysk støtte til ulike gerilja- og terroristgrupper flere steder i verden - dels gjennom økonomisk bistand, dels i forma av militær opplæring i Libya. Etter kuppet 1969 utviklet etablerte han en front mot Vesten, som det libyske monarkiet hadde nære forbindelser til. Bl.a. fikk han amerikanske og britiske militærbaser fjernet fra landet, og størstedelen av den italienske befolkningsgruppen ble utvist 1970; det samme gjalt den jødiske befolkningen. Deretter ble vestlige selskapers eiendom i landet nasjonalisert 1973. Særlig fra 1980-tallet ble al-Gadaffi gradvis mer opptatt av panafrikanisme, og var en pådriver for etableringen av Afrikanske Union (AU), som han ledet 2009. Særlig de første par tiårene av sitt styre var al-Gaddafi en av de mest framtredende lederne i den sk. tredje verden og i den alliansefrie bevegelsen.
al-Gaddafi ble kjent for uberegnelighet, også hva gjalt forholdet til andre land. Hans regime støttet opprørsgrupper i flere afrikanske og arabiske land, og han hadde kontakt med både politiske ledere fra flere leire. Forholdet til Vesten ble forbedret etter innrømmelser av Libyas rolle i terrorangrepet mot passasjerflyet over Lockerbie 1988, samt al-Gaddafis klare holdning mot al-Qaida og Osama bin Laden etter terrorangrepene mot USA. Saddam Husseins fall 2003 påskyndet al-Gaddafis tilnærming til Vesten, og avsvergelse av statsterrorisme. 2009 besøkte han USA for første gang da han talte i FNs hovedforsamling. Selv om han 2011 igjen ble omtalt som en diktator i Vesten, møtte flere vestlige statsledere ham de seneste år, bl.a. utenriksminister Condoleezza Rice, statsminister Tony Blair og presidentene Silvio Berlusconi og Nicolas Sarkozy. Den britiske statsminister og franske president var de første utenlandske toppledere som 2011 besøkte Tripoli for å tilkjennegi sin støtte til de nye makthaverne.
Det vokste i 1980- og 1990-årene fram en økende motstand mot al-Gaddafis styresett, men han klarte tilsynelatende å beholde en sterk stilling, tuftet på et omfattende maktapparat, helt til folkeopprøret startet i Benghazi i februar 2011 til han ble avsatt i august, og drept i oktober. Etter at opprørsstyrkene i august inntok hovedstaden Tripoli var det lenge uklart hvor al-Gaddafi oppholdt seg, til det ble kjent at han ble tatt til fange under de siste kampene i Sirte, hvor han så ble drept, 20. oktober 2011. Fra flere hold ble det fremmet krav om at omstendighetene rundt hans død skulle etterforskes, idet det framkom informasjon om at han ble tatt i live. Deretter ble levningene av den tidl. statslederen stil til offentlig skue i Misrata. Overgangsrådet nedsatte så en kommisjon for å undersøke omstendighetene rundt hans død, og stanset framvisingen av levningene; al-Gadaffi ble så begravet i ørkenen. I juni 2011 ble han anklaget for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Da han ble avsatt, var al-Gaddafi den lengst regjerende statssjef i den arabiske verden, med 42 år ved makten.