Mexico er meget rik på oldtidsfunn. Ulike folkegrupper skapte sin særpregede stil. I det følgende vil utviklingen i folkegruppenes kunst belyses i kronologisk rekkefølge.

(1500–100 f.Kr.). Med denne betegnelsen menes de eldste bevarte resultatene av den bofaste befolkningens kunstneriske skaperevne, men alderen varierer i høy grad. Innen Mesoamerika var den arkaiske kultur et passert stadium allerede før vår tidsregnings begynnelse. I andre deler av landet levde arkaisk stil videre til spaniernes ankomst. De viktigste funnplassene ligger i Mexicodalen, i Chupicuaro i staten Guanajuato og i visse deler av statene Morelos og Michoacán. Her virket dyktige keramikere, som laget fine leirkar og grasiøse, fantasifulle menneskefigurer, de fleste kvinner, antagelig symboler for vekst og fruktbarhet.

Olmec-tradisjonen (500–100 f.Kr.) synes plutselig å blomstre opp i Tabascos høyland. Man vet ingenting om folket, men deres kunst står på et meget høyt nivå og omfatter blant annet enorme steinhoder og fremragende småfigurer av jadeitt. Ansiktene er i alminnelighet barnslig rundet og har jaguarmunner. Etter en av de viktigste funnplassene er denne kulturen også kalt La Venta-kulturen. Mange har hevdet at de eldste utskillbare stilarter hadde sine røtter her. I alle tilfeller ble olmec-kulturen utbredt over store deler av landet. Man antar at «olmec'ene» stod i kontakt med mayaene lenger sør, idet de har skrift, kalender og den høyt utviklede skulptur til felles.

Stildifferensieringen tok til omkring 200 e.Kr. Med storbyen Teotihuacán som sentrum vokste teotihuacán-kulturen frem (200–900 e.Kr.). De veldige byggverkene ble kledd med stein og var ofte rikt dekorert med relieffer. En av tempelpyramidene har fasadeutsmykning av veldige steinskulpturer. Muralmalerier med religiøst innhold prydet også profane bygninger. Innen keramikken må nevnes sylindriske kar med tre føtter og koniske lokk samt dekor av stiliserte gude- og demonbilder, utskåret etter brenningen.

Zapotek (400 f.Kr.–1521 e.Kr.). Zapotekenes kunstneriske blomstring begynte 200 e.Kr. og kulminerte i det gamle Mexicos klassiske periode 500–1000 e.Kr. Sitt sentrum hadde de i Monte Albán, nær byen Oaxaca. Kunsten er best kjent gjennom gravurner, vanligvis et sylindrisk kar bygd sammen med en menneske- eller jaguarfigur som skjerm. Figurene er ornamentale og ofte forsynt med praktfull hodepryd og emblemer av hieroglyfkarakter. På 1400-tallet ble zapotekene fordrevet fra Monte Albán av mixtekene, og de oppførte et nytt religiøst sentrum lenger øst, i Mitla. De storslagne byggverkene hadde fasader og rom effektfullt prydet med steinmosaikker i geometriske mønstre. Mitla ble i 1494 erobret av aztekene.

På golfkysten (200 f.Kr.–1521 e.Kr.) var det toneangivende folk totonacene, som blant annet oppførte den store byen El Tajín med rikt dekorerte byggverk. De var også dyktige billedhuggere og skapte i keramikk de kjente «leende figurer».

Huastek (300 f.Kr.–1521 e.Kr.). Huastekene bodde nord for totonacene, men talte et mayaspråk. Man har bevart få gjenstander fra deres eldste kultur, men det som finnes, vitner om en raffinert formfølelse.

Toltek (900–1450). Toltekene kan betegnes som teotihuacán-kulturens arvtagere. Hovedsetet var Tula i staten Hidalgo. De utformet i skulptur den såkalte Chac-Mool-figuren. Opprinnelig var toltekene en chichimec-stamme. Omkring 1160 ble de overrent av en annen chichimec-gruppe fra nord og tvunget til å forlate Tula. De drog sørover, og en del av folket slo seg ned i den nordlige delen av Yucatán, der de etter hvert overtok Chichén Itzá.

Maya (300–1450) fremtrer i Nord-Guatemala og tilgrensende deler av Mexico og Honduras. Dette er blitt kalt mayafolkets «gamle rike». Den klassiske tiden varer til cirka 900. Mayaene hadde en hieroglyfskrift, nøyaktig tidsregning og utviklet astronomi. Bygningene var ofte forsynt med skulpturprydede skjermfasader. Figurskulpturen var karakteristisk for perioden. Viktige er de daterte steinpilarene, de såkalte steler. De forskjellige bystatene bidrog hver på sin måte til helheten i mayaenes kunsttradisjon. Copán i Honduras nådde høyest i friskulptur; i Quirigua i det sørøstlige Guatemala finner man skulpturaltere og praktfulle steler; Piedras Negras i Petén, Nord-Guatemala, er berømt for sine livfulle steinrelieffer og Tikal i Petén for sine relieffer i tre. I Palenque i Chiapas, i det sørlige Mexico, finnes særlig fine stukkrelieffer. I forhold til den sentralmeksikanske, mer stiliserte, har mayakunsten i det gamle riket en mykere og mer realistisk fri figurskildring og komposisjon. Dette gjelder også mural- og keramikkmaleriet, som nådde høyest i det «gamle rike», og den senere bokillustrering. Fra 800-tallet var jorden så vidt utpint og overbeskattet i det sårbare tropiske området at mayaene fant det mest fornuftig å trekke nordover i Yucatán, hvor de skapte sitt «nye rike». Her gikk kunsten delvis nye veier. Skulpturen ble stilt mer i arkitekturens tjeneste og fremtrer i geometrisk-ornamental form, særlig i de overdådig utstyrte skjermfasadene. Nye elementer kom med toltekerne, som tok Chichén Itzá i besittelse. I midten av 1400-tallet ble maya-alliansen splittet ved alminnelig borgerkrig.

Illustrasjon, se maya.

Innen Mixtek-Puebla-kulturen var det fremste folket mixtekene, som hadde mottatt sterke impulser fra toltekene. Mixtekene ble landets fremste gullsmeder, de var også dyktige keramikere, særlig kjent for sine polykrome leirkar, likesom de er mestere for det meste av det som er bevart av prekolumbiske tre- og mosaikkarbeider. Mixtekene gikk til angrep på zapotekene, men innen de helt hadde vunnet, kom de aztekiske hærene og inkorporerte på slutten av 1400-tallet begge folkene i sitt rike.

Aztekene var toltekenes arvtagere og tok ledelsen etter Tulas fall. År 1324 anla de sin by Tenochtitlán (det nåværende Ciudad de México) i Texcocosjøen, og derfra underla de seg litt etter litt store deler av Sentral- og Sør-Mexico. Deres kunst gjenspeiler en innviklet dødskult. De fleste skulpturer, som ofte har veldige dimensjoner, er bilder av guder, fremstilt som skrekkinnjagende demoner med et høyst ekspressivt uttrykk. Man finner også menneskekranier med innlagt mosaikk, og dødningeskaller av bergkrystall. På den annen side finnes også realistiske og behersket lystige hverdagsfremstillinger av dyr og mennesker. Keramikken er streng og med få variasjoner, men har en fint behersket form. Aztekenes hovedstad ble i 1521 jevnet med jorden av spanierne, og på dens ruiner ble byen México anlagt. Ifølge erobrernes beretninger var Tenochtitlán en sjeldent praktfull og velbygd storby.

Illustrasjon, se aztek.

Conquistadorenes erobring av Mexico på 1500-tallet brøt den uavhengige utviklingen til områdets lokale kulturer.

Billedkunsten var i kolonitiden nesten utelukkende viet kirkene og fikk i kirkefasader og interiører en rikdom som savner sidestykke i Europa. De dyktige indianske treskjærerne laget spesielt alterpartier, prekestoler og så videre med frodig skulptur. Noen steder er vegger og tak overtrukket med skulptur, men den har tross det overlessede ofte et luftig, elegant formspill. Det kirkelige maleri skiller seg ikke fra det samtidige spanske, mens derimot portrettkunsten som vokste frem på 1700-tallet, har større egenart.

Befrielseskrigen medførte blant annet en sekularisering av kunsten. Det statlige kunstakademi, San Carlos i Ciudad de México (opprettet 1783) fikk større betydning, men kunstnerne studerte gjerne videre i Madrid, Roma og Paris. Blant 1800-tallets europeisk orienterte malere kan nevnes J. M. Velasco med kolossale landskaper; men det fantes, særlig i provinsen, også representanter for et mer opprinnelig maleri, blant andre J.-M. Estrada og H. Bustos, som i pakt med tradisjonen malte naivt realistiske portretter.

Fra 1880-årene ble det utført politiske etsninger og populære grafiske trykk, verdt å nevne er Constantino Escalante og Santiago Hernández' politiske karikaturer. Et betydningsfullt folkelig innslag kom med grafikeren J. G. Posada, som med sine makabre og sosialt tendensiøse trykk fikk stor innflytelse på meksikansk kunst i vårt århundre.

Mot slutten av 1800-tallet merkes et skifte i stil og holdning i billedkunsten. Jesús F. Contreras allegoriske, sensuelle kvinneakter er utført i en impresjonistisk-inspirert stil. I maleri og grafikk bør nevnes Julio Ruelas og Roberto Montenegro. Germán Gedovius og Alberto Fuster arbeidet i symbolistisk stil, med innslag av impresjonisme og post-impresjonisme.

En betydelig innflytelse på yngre kunstnere hadde Dr. Atls visjonære meksikanske landskaper og anarkistiske sosiale ideer. José Clemente Orozco startet sine eksperimenter i ekspresjonistisk deformasjon. Diego Rivera og Angel Zárraga hadde en kubistisk fase i årene 1913–18; Rivera skapte slike arbeider som Zapatista-landskap (Geriljaen) i 1915.

Etter den meksikanske revolusjonen (1913–18) ble kunsten sterkt preget av politiske og sosiale revolusjonære ideer samt av en sterk nasjonal bevissthet. En annen innflytelse var prekolumbisk kunst og folkekunst. Kunsten spilte i denne perioden en viktig politisk rolle og var rettet mot de store uskolerte massene; Rivera, Orozco og David Alfaro Siqueiros utførte monumentale freskomalerier i offentlige bygninger. Motivene var gjerne historiske og allegoriske og inspirert av renessansefresker, moderne syntetisme og post-kubisme samt av prekolumbisk kultur og kolonitidens kunst. Andre fremtredende kunstnere i den såkalte meksikanske skole var Fernando Leal, Fermín Revueltas, Ramon Alva de la Canal og Roberto Montenegro.

I årene 1925–1933 ble muralmalerne motarbeidet av den sittende høyreregjeringen. Rivera skapte likevel noen av sine hovedverker i denne perioden, Orozco forlot landet, mens Siqueiros viet seg helt til fagforeningskamper. Fra 1934 ble muralmaleriet igjen verdsatt av styresmaktene, og en rekke offentlige oppdrag blant annet i banker, kontorer, hoteller og restauranter samt fagforeningslokaler (Siqueiros) og regjeringsbygninger (Orozco) fulgte. Et av de mest interessante senere prosjekter var utsmykningen av eksteriøret i det nye universitetsområdet i Ciudad de México (1948–52) med bidrag fra kunstnere som José Chávez Morado og Juan O'Gorman (mosaikker).

Grafikken fulgte en mer eller mindre parallell linje med muralmaleriet. Jean Charlots tresnitt er utført med klart markerte linjer og med en sterk kontrast mellom svart og hvitt. Tresnitt ble hyppig brukt i politiske illustrasjoner i opposisjonsaviser som El machete, og i plakater og pamfletter. En rekke grafiske arbeider ble også laget i en kubistisk- og futuristisk-inspirert stil. Andre tendenser i 1920- og 1930-årenes grafiske kunst var sovjetisk-inspirerte konstruktivistiske plakater og fotomontasjer. Grafikk ble flittig brukt som et ideologisk våpen i 1930-årenes politiserende klima. Muralistene Orozco og Siqueiros utførte også grafikk.

Selv om staffelimaleriet ble avvist av muralmalerne i deres manifest i 1923, fortsatte flere kunstnere å utvikle det i en mer intimistisk retning. Disse kunstnerne var gjerne mer lyrisk enn episk orientert og delte ikke muralistenes radikale politiske ideer, for eksempel Manuel Rodríguez Lozano, Julio Castellanos, Agustín Lazo, Antonio Ruiz, María Izquierdo og Rufino Tamayo. Karakteristisk for deres kunst er en slags neo-symbolisme utført i et modernistisk formspråk, men også med en viss innflytelse fra Mexicos folkekunst. En særegen kunstner som Frida Kahlo (gift med Diego Rivera) er kjent for sine skildringer av smerte og av det å være kvinne, utført med tydelige surrealistiske trekk. En stor utstilling viet surrealistisk internasjonal kunst ble åpnet i Ciudad de México 1940, inspirert av A. Breton som hadde besøkt Mexico i 1938 og møtt Rivera og Kahlo. Utstillingen viste arbeider av internasjonalt kjente kunstnere og enestående fotografier av Manuel Alvarez Bravo.

Fra 1950-årene arbeidet kunstnere som José Luis Cuevas, Alberto Gironella og Manuel Felguerez med ulike grader abstraksjon. Denne tendensen ble forsterket gjennom den offentlige anerkjennelsen av kunstnere som Rufino Tamayo. I muralmaleriet utviklet det seg en likefrem figurativ syntese som lå nær opptil geometrisk abstraksjon, blant annet i Carlos Méridas dekorative mosaikkarbeider. I 1960- og 1970-årene ble det skapt konseptuell kunst med installasjoner, performance og happenings, samt geometrisk og minimalistisk kunst.

Mot slutten av 1970-årene og i 1980-årene merkes en fornyet interesse for maleri og skulptur utført i alt fra ulike grader av abstraksjon til hyperrealisme. En sentral kunstner i 1970-årene var Francisco Toledo, som inspirert av fauna og mytologi i Oaxaca-regionen skapte fine grafiske arbeider. Fra midten av 1980-årene kom det en ny-meksikansk bevegelse i kunsten, som benyttet seg av elementer fra den nasjonale, populære ikonografien fra 1920-årene, men i en mer personlig og mindre politisk stil. Den mest fremtredende representant for bevegelsen var Nahum B. Zenil (f. 1947) hvis fremstillinger er dypt forankret i nasjonale tradisjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.