Den meksikanske revolusjonen (1910–1920) var et blodig folkeopprør i Mexico som resulterte i etableringen av en konstitusjonell republikk. Revolusjonen begynte som et folkeopprør mot president Porfirio Díaz, som flyktet til Paris i 1911, og endte med at Det institusjonelle revolusjonspartiet tok kontroll over Mexico på 1930-tallet.
Da Porfirio Diaz erklærte seg som vinner av presidentvalget i 1910, ble han av mange beskyldt for valgfusk. Motkandidaten, Francisco Madero, var blitt arrestert i forkant av valget. Madero klarte å rømme fra San Luis Potosí og utga deretter San Luis Potosí-planen, et politisk dokument som oppfordret folket til å gripe til våpen. Våren 1911 inntok revolusjonsstyrker Ciudad Juárez, og Díaz ble tvunget til å gå av. Nyvalg ble holdt, denne gangen i Francisco Maderos favør. Mangel på en enhetlig ledelse førte likevel til at kampene vedvarte i mange år.
I 1917 ble De forente meksikanske staters politiske grunnlov vedtatt. Denne erstattet grunnloven av 1857, og var den første grunnloven i verden som stadfestet sosiale rettigheter. Den politiske situasjonen stabiliserte seg først med opprettelsen av Det institusjonelle revolusjonspartiet, som hadde regjeringsmakten uavbrutt i årene 1929–2000.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.