Georgias historie

Kart over området mellom Svartehavet (til venstre) og Det kaspiske hav (til høyre). Oldtidslandet Kolkhis, som er markert øverst i venstre hjørne, lå i dagens Georgia. Kartet ble laget av den tyske kartografen Nicolaus Germanus i 1460-årene, men bygger på et eldre kart med røtter tilbake til den egyptiske geografen Klaudios Ptolemaios.
Av .

Artikkelstart

Helt siden antikken har landområdene som i dag utgjør Georgia, blitt forsøkt underlagt fremmede makter. Fra øst har Georgia ofte blitt angrepet og kontrollert av perserne og araberne, mens Romerriket, Bysants og Det osmanske riket flere ganger har invadert landet vestfra og sørfra.

Etter at Georgia ble samlet under Bagrationi-dynastiet i år 1008, begynte det som anses for å være gullalderen i Georgias historie omkring et hundre år senere. Denne storhetstiden toppet seg under dronning Tamar da det georgiske kongedømmet fikk sitt historisk sett største utbredelse, fra Svartehavet i vest til Det kaspiske hav i øst.

I andre halvdel av 1700-tallet søkte kongen i den østlige delen av Georgia russisk beskyttelse mot perserne. Dette endte med at Det russiske keiserdømmet annekterte den østlige delen av Georgia i 1801 og ni år senere også den vestlige delen.

Revolusjonen, omveltningene og keiserdømmets sammenbrudd i Russland i 1917 gjorde at Georgia sammen med Armenia og Aserbajdsjan i 1918 erklærte uavhengighet. 1 1921 ble Georgia invadert av Den røde arme og senere innlemmet i Sovjetunionen.

Siden 1991 har Georgia vært en selvstendig stat.

Forhistorie

Homo georgicus
.

I Georgia er det funnet rester av mennesker som antas å ha levd for rundt 1,77 millioner år siden. Levningene som arkeologer gravde fram i landsbyen Dmanisi, er blant de aller eldste arkeologiske funn av mennesker utenfor Afrika. De har senere fått navnet homo georgicus. Andre arkeologiske funn viser at det har vært menneskelig bosetning i Georgia i mer enn 50 000 år.

I det andre årtusen før vår tidsregning eksisterte det en betydelig bronsealderkultur. Den gangen var området som i dag utgjør Georgia, delt i de urgeorgiske landsdelene Kolkhis i vest og Iberia i øst. Fra det sjuende århundre fvt. og framover ble den urgeorgiske kulturen sterkt påvirket av framveksten av Media og kom siden under persisk herredømme. Dette skjedde samtidig som grekere begynte å kolonisere deler av den kolkhiske Svartehavskysten.

I den siste halvdel av det første årtusen fvt. bestod det som i dag er Georgia hovedsakelig av tre stater eller føderasjoner. Dette var Kartli og Kakheti i øst (det vil si det området som grekerne og romerne kalte Iberia), det var Kolkhis i vest og det var Det svanske riket eller svanernes stammeføderasjoner i de nordlige, sentrale og vestlige delene av landet.

Erobret av romere, partere og arabere

Den iberiske kongen Mirian 3 innførte kristendom som offisiell statsreligion i Georgia rundt år 337.

I 65 fvt. ble både den vestlige og østlige delen av Georgia erobret av romerne, som imidlertid ganske snart måtte trekke seg tilbake fra Iberia. I de påfølgende århundrene kjempet romerne og parterne og deres etterfølgere sasaniderne om herredømmet over de georgiske landområdene.

Rundt år 337 lyktes det den kvinnelige misjonæren Nino å kristne kong Mirian og dronning Nana av Iberia. Det østlige georgiske kongedømmet ble dermed etter nabolandet Armenia det andre landet i verden til å innføre kristendommen som statsreligion. I vest innførte kongeriket Egrisi, på gresk bedre kjent som Lazika og arvtakeren til Kolkhis, kristendom som offisiell religion i år 523. Båndene til Det bysantinske riket, Europa og den vestlige sivilisasjonen ble derved styrket.

Etter en lengre periode der Bysants og perserne kjempet om makten i området og de georgiske kongene stadig endret allianser for å beholde så mye makt og selvstyre som mulig, var Iberia for svekket til å stå imot arabiske angrep utover på 600-tallet. Fram til år 914 ble både Georgia og Armenia gjentatte ganger utsatt for arabiske invasjoner.

Gullalder (1000–1200-tallet)

Dronning Tamar av Georgia
Av /NTB.
Svetitskhoveli-katedralen i Mtskheta er fra middelalderen og står på UNESCOs verdensarvliste.
Av /NTB Scanpix.

På slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet lyktes det kong Bagrat 3 gradvis å samle de mange georgiske fyrstedømmene. I år 1008 var Georgia forent, og Kutaisi ble hovedstad i den nye kongedømmet. Etter at Davit Aghmasjenebeli (Byggeren) fra Bagrationi-dynastiet som 16-åring hadde blitt konge i 1089, stod kongedømmet Georgia sakte, men sikkert fram som en regional stormakt som kom til å dominere Transkaukasia de neste to århundrene.

Denne perioden regnes som Georgias politiske og kulturelle storhetstid. Gullalderen toppet seg under dronning Tamar. Hun regjerte fra 1184 til 1213 og var Georgias første kvinnelige leder. I hennes tid strakte landet seg fra Svartehavet til Det kaspiske hav, den største utbredelsen i historien. Dette var også en gullalder for georgisk kultur. Litteratur, malerkunst og arkitektur blomstret, og det georgiske nasjonaleposet Ridderen i panterskinnet ble skrevet av Sjota Rustaveli (se Georgias litteratur).

Nedgangstid fra 1220-årene

En nedgangstid begynte med mongolenes invasjon i 1220-årene. Først på 1340-tallet lyktes det å drive ut mongolene. Akkurat i det landet begynte å reise seg etter svartedøden, ble det på slutten av 1300-tallet hele åtte ganger invadert av Timur Lenks styrker. Ødeleggelsene var svært omfattende. Mange området ble helt avfolket. Landet forsøkte å reise seg, men Giorgi 8 skulle fra 1446 til 1466 bli den siste kongen i Det forente georgiske kongedømmet.

Konstantinopels fall i 1453 isolerte Georgia fra direkte kontakt med europeisk kultur og nye handelsveier. Da også det bysantinske Trapezunt-riket i 1461 ble innlemmet i Det osmanske riket, mistet Georgia en viktig kristen alliansepartner.

I tre århundrer skulle georgierne bli splittet i mindre fyrstedømmer underlagt de osmanske tyrkerne og perserne. Det osmanske riket hadde stort sett kontroll over de vestlige delene av Georgia, mens perserne for det meste kontrollerte de østlige delene av landet.

Russifisering (1700–1800-tallet)

Statue av kong Erekle 2 i byen Telavi.
Lisens: CC BY 2.0
Dagens Rustaveli-aveny, tidligere Golovinskij avenyen, er paradegaten i Tbilisi og ble anlagt på 1800-tallet under russertiden. Bildet er fra begynnelsen av 1900-tallet.
.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Situasjonen endret seg da kong Erekle 2 klarte å forene de østlige delene av Georgia i 1762 og søkte russisk beskyttelse mot perserne. En traktat mellom Kartli-Kakheti og Det russiske keiserdømmet ble undertegnet i Georgijevsk i 1783. Den østlige delen av Georgia ble nå et russisk protektorat. Kartli-Kakheti anerkjente russisk overherredømme i bytte mot beskyttelse mot ytre fiender. Kong Erekle 2 skulle få fortsette å styre og den georgisk-ortodokse kirken skulle få beholde sin uavhengighet.

Virkeligheten ble en annen. Da perserne angrep i 1795, måtte Kartli-Kakheti kjempe alene mot overmakten. Tbilisi hadde for lengst blitt inntatt og ødelagt av perserne da noen russiske tropper ankom på slutten av året. Da Katarina den store døde året etter, ble de russiske troppene også trukket tilbake. I 1801 annekterte den nye russiske keiseren, Aleksander 1, Kartli-Kakheti. Det tidligere kongedømmet ble omgjort til et russisk guvernement, og den georgisk-ortodokse kirkens autokefale stilling ble avskaffet.

Den russiske koloniseringen av Kaukasia var i gang. Imereti, den østlige delen av Georgia, ble annektert av Russland i 1810. Russland samlet ikke Kartli-Kakheti og Imereti i en georgisk provins, men holdt dem atskilt i ulike administrative enheter. På midten av 1800-tallet var Georgia delt i Kutaisi-guvernmentet i vest og Tiflis-guvernementet i øst. Тakket være russiske kriger mot Persia og Det osmanske riket ble flere tidligere georgiske områder innlemmet i disse guvernementene.

Russisk ble offisielt språk, og russifiseringen ble kjennetegnende for samfunnsutviklingen på 1800-tallet. Kirkeslavisk overtok som kirkespråk. Patriarken ble degradert til å være en erkebiskop innenfor den russisk-ortodokse kirken.

I 1844 ble de georgiske områdene underordnet den russiske stattholderen i Tbilisi. Som tsarens representant hadde han nærmest uinnskrenket makt over hele Transkaukasia. Nærværet av russiske tropper betød en ende på de århundrelange angrepene fra osmanske, persiske og nordkaukasiske styrker. Økonomien fikk en oppblomstring. Det ble anlagt teatre og nye skoler. Tbilisi fikk et nytt sentrum med elegante, brede avenyer og staselige bygg. Den armensk-talende befolkningen dominerte handelsnæringen.

Ikke bare russiske, men også europeiske ideer fant lettere veien til området. I siste halvdel av 1800-tallet begynte en nasjonal vekkelse både på det kulturelle og det politiske området.

Helt på slutten av 1800-tallet tok sosialdemokratiske ideer til å bli populære i landet. Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili fra byen Gori, senere bedre kjent som Josef Stalin, sluttet seg til bolsjevikene; den mer radikale flertallsfraksjonen i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. Blant georgiere flest var det likevel mensjevikene, den mer moderate mindretallsfraksjonen, som fikk størst oppslutning.

Revolusjon og kortvarig uavhengighet (1917–1921)

Josef Stalin var georgier, og ble født i byen Gori i 1878 som Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili. Dette fotografiet viser ham som ung i 1902, før han i 1913 tok navnet Stalin.

Av .
Møte i Tblisi ved grunnleggelsen av den selvstendige republikken Georgia 26. mai 1918.

Den russiske revolusjonen, omveltningene og keiserdømmets sammenbrudd i Russland i 1917 åpnet uventede muligheter for nasjonene som Russland tidligere hadde lagt under seg.

Alt i november 1917 ble en transkaukasisk regjering, kalt kommissariat, etablert i Tbilisi. Den var ledet av en georgisk sosialdemokrat og hadde som mål å frigjøre Transkaukasia både fra Russland og fra bolsjevikene. Den forsøkte å slå ned bolsjevikenes innflytelse blant annet ved å avvæpne pro-bolsjevikiske tropper og forby bolsjevikiske aviser. Den 22. april 1918 erklærte Den transkaukasiske demokratiske forbundsrepublikken uavhengighet. Uenighet spesielt om hvordan republikken skulle reagere overfor Det osmanske riket som angrep fra sør, ledet til at Georgia allerede vel en måned senere, den 26. mai, erklærte seg som en uavhengig stat. Armenia og Aserbajdsjan gjorde det samme to dager senere.

Flerpartiregjeringen i Georgias demokratiske republikk ble ledet av mensjevikfraksjonen i det sosialdemokratiske partiet. I mai 1920 anerkjente Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikken (RSFSR) Georgia mot at Georgia lovet å avvæpne, internere og utlevere alle væpnede grupperinger som kunne ha som mål å velte den russiske regjeringen eller dens alliansepartnere. I avtalen som ble undertegnet i Moskva, forpliktet dessuten Georgia seg til å sette fri og ikke straffe eller forfølge dem som hadde utført eller kom til å utføre handlinger til fordel for Russland eller kommunistpartiet.

Den røde arme hadde invadert Aserbajdsjan i april 1920 og Armenia i november 1920. I februar 1921 satte bolsjevikene i gang et opprør i Lori-distriktet sør i Georgia. En avdeling fra Den røde arme kom raskt til unnsetning og invaderte Georgia.

Sovjetrepublikk (1921–1991)

Den sovjetrussiske røde arme holder en parade i Tbilisi 25. februar 1921, rett etter invasjonen.
.

Det gikk bare noen dager før bolsjevikene opprettet Den georgiske sovjetiske sosialistrepublikken (Georgias SSR). I mars ble Den sosialistiske sovjetrepublikken Abkhasia etablert i vest. I desember inngikk de to sovjetrepublikkene en unionsavtale. Fra 1922 til 1936 ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan slått sammen til Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikken, som i sin tur var en del av Sovjetunionen. I 1931 ble Abkhasias status endret til å være en autonom enhet innenfor den georgiske sovjetrepublikken. I 1936 ble Georgia igjen en egen sovjetisk sosialistrepublikk og beholdt denne statusen fram til 1991.

Georgia under Stalin

Lavrentij Berija med Stalins datter Svetlana på fanget. Bak Josef Stalin. Mannen med hodetelefoner er Nestor Lakoba.
.

Teplukkere i det sovjetiske Georgia.

.

De første tiårene i det sovjetiske Georgia bar preg av tvangskollektivisering og forfølgelse av annerledestenkende og kommunistelitens fiender. I årene 1937 og 1938 skal nærmere 11 000 ha blitt henrettet og over 13 000 ha blitt sendt i sovjetiske konsentrasjonsleire.

Samtidig fant det sted en omfattende industrialisering, utbygging av flere vannkraftverk og etablering av nye utdanningsinstitusjoner.

Selv om svært få krigshandlinger fant sted på georgisk jord under andre verdenskrig, ble omkring 700 000 fra Georgias SSR mobilisert til de sovjetiske styrkene. Omtrent halvparten, det vil si rundt 350 000 mennesker, skal ha mistet livet. En del georgiere kjempet også på tysk side under krigen i håp om å frigjøre landet fra den sovjetiske okkupasjonen.

Mot slutten av andre verdenskrig, i november 1944, ble godt over 90 000 innbyggere fra Georgias SSR deportert til Sentral-Asia. De fleste av disse bodde i fjellområdet Meskheti på grensen til Tyrkia og var tyrkisktalende muslimer. Etter deportasjonen ble etniske georgiere flyttet til mange av de 212 forlatte landsbyene. Noen bosetninger ble jevnet med jorden og en del omgjort til åkerland. De fleste gravplassene forsvant. Selv etter Stalins død fikk de deporterte ikke lov til å vende tilbake til Georgias SSR.

En rekke nord-kaukasiske folkeslag ble under andre verdenskrig deportert fra RSFSR til Sentral-Asia. En del av de folketomme områdene ble på Stalins ordre innlemmet i Georgias SSR, blant annet Europas høyeste fjell Elbrus. Georgiere ble invitert til å flytte nordover og overta de forlatte gårdene. Områdene ble etter Stalins død ført tilbake til Den russiske SFSR.

I juni 1949 ønsket sovjetmakten å fjerne grekerne fra områdene de i århundrer hadde bebodd langs den nordlige og østlige Svartehavskysten. Foruten mer enn 31 000 grekere, ble nærmere 2 800 Dasjnak-armenere og over 2 500 tyrkere i Georgias SSR samlet i godsvogner og sendt avgårde til Sentral-Asia. Litt senere led rundt 4 500 iranere den samme skjebnen. De aller fleste av de deporterte hadde bodd i den abkhasiske delen av det sovjetiske Georgia, og deportasjonene antas å være nært knyttet til «georgifiseringen» av Abkhasia.

Etter at den abkhasiske kommunistlederen Nestor Lakoba plutselig ble dårlig og døde etter en middag hjemme hos partisekretæren Lavrentij Beria i Tbilisi i slutten av desember 1936, ble det fart på masseinnvandringen til Abkhasia, De som kom, var ikke bare mingrelsk-talende georgiere, men også russere og armenere. Abkhasere ble etter hvert til en minoritet i det sovjetiske Abkhasia. I 1959 utgjorde de bare litt over 15 prosent av befolkningen. Det ble bestemt at abkhasisk ikke lenger skulle skrives med latinske, men med georgiske bokstaver, og det ble forbudt å undervise i abkhasisk i skolen. Forbudet ble først opphevet etter Stalins død i 1953.

Mot slutten av desember 1951 ble georgiere selv utsatt for deportasjoner. Mer enn 11 200 georgiere ble forvist til Sentral-Asia sammen med 37 lederskikkelser, fortrinnsvis mingrelsk-talende georgiere. Deportasjonene var knyttet til den såkalte «mingrelske affæren». Flere hundre mingrelsk-talende kommunisttopper ble anklaget for nasjonalisme. De skulle angivelig ha planlagt å løsrive landområdet fra Sovjetunionen og bli en del av Tyrkia. De fabrikkerte anklagene antas å ha vært Stalins forsøk på å svekke Lavrentij Beria, som selv var en mingrelsk-talende georgier.

Avstalinisering

Kvinnelig trafikkonstabel på hovedgaten i Tbilisi i 1975.
.
Lisens: CC BY SA 4.0

Etter Stalins død 5. mars 1953 fulgte en periode med avstalinisering i Sovjetunionen. Mange politiske fanger ble sluppet fri og mange deporterte fikk vende tilbake til hjemtraktene sine. Men da den nye sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov i 1956 tok et kraftig oppgjør med all volden og personkulten under Stalin, utløste dette blandede reaksjoner i Georgia. Mange mente at avstaliniseringen ikke bare var rettet mot georgiske Stalin, men alt som var georgisk. På treårsdagen for Stalins død brøt det ut store protester i Tbilisi og flere georgiske byer. Disse fortsatte i flere dager. Den røde arme ble satt inn for å slå ned protestene. Flere ble drept, muligens over ett hundre mennesker. Ingen offisielle dødstall eksisterer. Sovjetmaktens reaksjon forsterket den georgiske nasjonalfølelsen og opposisjonen mot visse sovjetiske verdier. For mange ble Georgia den delrepublikken som i Sovjetunionen minst bar preg av det sovjetiske.

I det nye utkastet til grunnlov for Georgias SSR hadde sovjetmyndighetene i 1978 strøket paragrafen som sa at georgisk skulle være nasjonalspråket i delrepublikken. Mange fryktet at russisk nå ville overta som hovedspråk. Massive demonstrasjoner gjorde at myndighetene snudde, og georgisk beholdt statusen som nasjonalspråk.

Samtidig som økonomien utviklet seg raskt, var bestikkelser og kameraderi dagligdags. Den omfattende korrupsjonen var med på å forklare hvorfor andelen av befolkningen som var medlemmer i kommunistpartiet, var høyere i Sovjet-Georgia enn i andre sovjetrepublikker. Som ny førstesekretær fikk Eduard Sjevardnadze i 1972 oppgaven å rydde opp i korrupsjonen i kommunistpartiet og i samfunnet generelt. Han satt som førstesekretær i det georgiske kommunistpartiet fram til 1985 da han under Mikhail Gorbatsjov ble sovjetisk utenriksminister.

Krav om uavhengighet

Sovjetunionens utenriksminister Eduard Sjevardnadze sammen med USAs utenriksminister George Shultz i Moskva i 1987.

Under Gorbatsjovs nye åpenhetspolitikk kom mye tidligere undertrykt misnøye fram i dagen. I midten av mars 1989 krevde et stort antall ledende abkhasere at Abkhasia måtte få tilbake statusen som en fullverdig sovjetisk delrepublikk og ikke lenger være en autonom republikk underlagt Georgias SSR. Kravet ble møtt av en flere uker lang motdemonstrasjon i Tbilisi der kravene vokste fra at Abkhasia måtte bli en fullstendig integrert del i Georgias SSR til at Georgia måtte bli en uavhengig stat. Den 9. april 1989 gikk sovjetiske sikkerhetstyrker løs på demonstrantene på en usedvanlig voldsom måte. Til sammen 21 mennesker ble drept.

I oktober 1990 ble det første frie valget til nytt parlament holdt. Et nytt parti ledet av dissidenten Zviad Gamsakhurdia fikk flertall i parlamentet, og den første ikke-kommunistiske regjeringen i Georgias SSR ble dannet.

Uavhengighet

Zviad Gamsakhurdia (til venstre) og Merab Kostava var ledere for den georgiske uavhengighetsbevegelsen på slutten av 1980-tallet. Gamsakhurdia ble det uavhengige Georgias første president i 1991. Foto fra 1988.

Med unntak av Abkhasia og Sør-Ossetia boikottet i mars 1991 Georgia den sovjetiske folkeavstemningen om å bevare Sovjetunionen. I stedet holdt Georgia sin egen folkeavstemning. Fremmøteprosenten var på over 90 prosent, og 99 prosent stemte for uavhengighet fra Sovjetunionen. Abkhasia og Sør-Ossetia tok ikke del i folkeavstemningen.

9. april 1991 vedtok den georgiske nasjonalforsamlingen uavhengighetserklæringen. I presidentvalget den 26. mai 1991 fikk Gamsakhurdia over 87 prosent av stemmene og ble valgt til Georgias nye president.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev David Olsen

Det bør skrives mer om oldtidshistorien til rikene i Kaukasus. Det bør skrives noe om dynastiene og de tidlige kongene.

skrev Rebecca Annesdatter

Lurer på.. området som dere omtaler som Kolkhis (Vest-Georgia) i første avsnitt i artikkelen; stemmer det at det omfattet hele arealet til det som idag er Abkhasia; og litt til (deler av dagens Vest-Georgia)?<br /><br />Enkelte kilder sier det handler om området som nå kalles Mingrelia (Samegrelo). I så tilfelle er store deler av Abkhasia ikke med. Hvem holdt i så tilfelle til i Abkhasia på den tiden dere skriver om (i første avsnitt)?

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg