Arkeologiske funn viser at det har vært menneskelig bosetning i Georgia i mer enn 50 000 år. I 2. årtusen f.Kr eksisterte det en betydelig bronsealderkultur både i Øst- og Vest-Georgia.

På 500–400-tallet f.Kr. var Georgia delvis under persisk herredømme. I siste halvdel av første årtusen f.Kr. bestod Georgia hovedsakelig av tre stater eller føderasjoner: Øst-Georgia (Kartli og Kakheti, grekernes Iberia), Vest-Georgia (grekernes Kolkhis) og svanernes stammeføderasjoner i Sentral- og Vest-Georgia.

65 f.Kr. ble Georgia erobret av romerne, som dog tidlig måtte trekke seg tilbake fra Øst-Georgia. I de påfølgende århundrer kjempet romerne og partherne om herredømmet over Armenia og Georgia. På 300-tallet oppstod det i Vest-Georgia et kongerike, på gresk kalt Lazika. Ca. 330 ble Øst-Georgia kristnet, 523 ble Lazika kristnet. Båndene til Bysants ble derved styrket.

I 645 ble Øst-Georgia erobret av araberne. I Tbilisi, Kartlis hovedstad, hersket en arabisk emir til 1122. I begynnelsen av 1100-tallet lyktes det kong David Aghmasjenebeli (Gjenoppbyggeren) fra Bagrationi-dynastiet å samle størstedelen av det land som nå utgjør Georgia.

Under Bagrationidynastiet hadde Georgia sin politiske og kulturelle storhetstid, især under dronning Tamara (1184–1213).

Etter mongolenes invasjon i 1220-årene falt riket igjen fra hverandre. Bortsett fra en kortvarig samling på 1300-tallet, ble Georgia først forenet igjen under et felles regime ved innlemmelsen i Russland i begynnelsen av 1800-tallet. Ved traktaten i Georgijevsk 1783, ble Kartli-Kakheti et russisk protektorat, 1801 innlemmet i Russland, og den siste konge avsatt. En russifisering satte inn, som i den slavofile periode mot slutten av 1800-tallet ble særlig sterk.

I 1844 ble Georgia underordnet den russiske stattholder for Kaukasus. I siste halvdel av 1800-tallet begynte en nasjonal vekkelse både på det kulturelle og det politiske området.

Blant sosialdemokratene, som fra 1890-årene begynte å gjøre seg gjeldende, stod mensjevikene sterkt. Josef Dzjugasjvili fra Georgia sluttet seg derimot til bolsjevikene, og ble senere kjent som Josef Stalin.

Mensjeviker og sosialrevolusjonære tok makten i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan i 1917. De tre områdene proklamerte i begynnelsen av 1918 en uavhengig og antisovjetisk Transkaukasisk forbundsrepublikk. Denne brøt snart sammen på grunn av indre konflikter, særlig uenighet om politikken overfor Tyrkia.

26. mai 1918 ble det proklamert en egen georgisk republikk under mensjevikledelse. I en fredsavtale med den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR) 1920, ble Georgias suverenitet entydig anerkjent, men russerne krevde at Georgia skulle tillate bolsjevikpartiet. Et bolsjevikisk revolusjonært krigsråd ble derfor konstituert i Georgia. Det erklærte seg som foreløpig innehaver av statsmakten i Georgia og anmodet RSFSR om væpnet intervensjon. Få dager senere ble en uavhengig georgisk sovjetrepublikk proklamert, fullstendig underordnet Moskva (blant annet ble grensespørsmålet mellom Georgia og Tyrkia ordnet direkte ved avtale mellom RSFSR og Tyrkia).

Georgia, Armenia og Aserbajdsjan var 1922–36 slått sammen i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. 1936–91 var Georgia, Armenia og Aserbajdsjan unionsrepublikker i Sovjetunionen. I 1930- og 1940-årene ble mange georgiere ofre for Stalins utrenskningskampanjer; Stalin var opprinnelig georgier, og de første ofrene var hans motstandere fra tiden som revolusjonær leder i Georgia.

Georgia beholdt en sterk grad av nasjonal identitet, også i tiden som republikk i Sovjetunionen, og var blant de republikkene som sterkest hadde kjempet for selvstendighet i årene før oppløsningen av Sovjetunionen. Opposisjonen mot det Georgia oppfattet som «russifisering» kom klart frem i de store antirussiske opprørene i 1956 og 1978. Begge ble kraftig slått ned på av regjeringens sikkerhetsstyrker. I april 1989 gikk sovjetiske sikkerhetsstyrker løs på demonstranter i hovedstaden Tbilisi på en usedvanlig voldsom måte, og drepte 21 demonstranter. Dette medvirket til at antisovjetiske følelser og interne etniske stridigheter blusset kraftig opp.

Under Gorbatsjovs regjeringstid drev ikke-kommunistiske grupperinger i Georgia en intens kampanje for å bryte ut av Sovjetunionen. 1990–91 gikk Georgia svært langt i å bryte de formelle forbindelsene med det øvrige Sovjetunionen. I en folkeavstemning i 1991 gikk et overveldende flertall av Georgias befolkning inn for full uavhengighet fra Sovjetunionen, og 9. april 1991 erklærte nasjonalforsamlingen Georgia uavhengig.

I begynnelsen av 1990-årene ble utviklingen i Georgia preget av interne konflikter, typiske for hele Sovjetunionen i denne perioden. Disse konfliktene var av forskjellig art, og de viktigste var den politiske konflikten mellom tilhengere av president Sviad Gamsakhurdia (parlamentets formann 1990, og Georgias president fra mai 1991) og hans politiske motstandere, samt konflikter med etniske minoriteter. Gamsakhurdia ble sterkt kritisert for diktatoriske tendenser, og i desember 1991 brøt det ut væpnet konflikt da opposisjonen brukte makt for å få ham avsatt. Gamsakhurdia flyktet fra Georgia i januar 1992. Det ble etablert et militærråd for å styre Georgia, og den tidligere sovjetiske utenriksministeren, Eduard Sjevardnadse, ble leder for republikkens statsråd.

Etniske konflikter preget utviklingen i Sør-Ossetia og Abkhasia, to områder der befolkningen krevde mer uavhengighet fra de sentrale styresmaktene i Tbilisi. I 1991 brøt det ut kamper mellom georgiske styrker og ossetere i Sør-Ossetia, som erklærte seg uavhengig av Georgia. Konflikten utviklet seg i løpet av 1991 til en ren borgerkrig. Nord-Ossetia (i Russland) støttet osseterne i sør.

Konflikten i Abkhasia gikk inn i en svært voldelig fase i august 1992, da georgiske styrker okkuperte store deler av regionen. I september 1993 klarte likevel abkhasiske separatister, med passiv hjelp fra russisk side, å fordrive georgiske styrker fra Abkhasia etter voldsomme kamper. November 1994 proklamerte Abkhasia seg som en uavhengig stat. Frem til 1996 hadde mer enn 6000 mennesker mistet livet under urolighetene i Abkhasia. Borgerkrigen førte nærmest til økonomisk kollaps for Georgia. Løsrivelsen av de to utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia har siden holdt Georgia i tilnærmet krigstilstand. Hundretusener av georgiske flyktninger har ikke kunnet vende tilbake til sine hjemsteder.

Eduard Sjevardnadse ble utpekt som statssjef i 1992 og valgt til president i 1995. Hans parti, Borgerunionen, fikk flertall i nasjonalforsamlingen både i 1995 og i 1999. I 2000 ble Sjevardnadse gjenvalgt som president med over 80 % av stemmene, men allerede året etter brøt en rekke yngre politikere med landsfaderen under en politisk krise med anklager om korrupsjon som hovedtema. Mange opposisjonelle samlet seg i partiet Nasjonalbevegelsen med Mikhail Saakasjvili som leder. Protestbevegelsen mot Sjevardnadse ble sterkere ettersom Georgia har nærmet seg økonomisk kollaps; ifølge Verdensbanken levde mer enn halvdelen av befolkningen under fattigdomsgrensen i begynnelsen av 2000-tallet.

Sammen med utbredt misnøye over fattigdom og korrupsjon, førte påstander om valgfusk under parlamentsvalget 2. november 2003 til at Sjevardnadse 23. november ble styrtet ved en folkelig oppstand. Parlamentsvalget ble senere annullert av Georgias høyesterett på grunn av svindel. Foran presidentvalget i januar 2004 samlet opposisjonen seg om Mikhail Saakasjvili, som seiret suverent. I mars 2004 sikret Saakasjvilis tilhengere seg et overveldende flertall ved omvalg til parlamentet.

Etter maktskiftet i november 2003 erklærte svartehavsprovinsen Adsjaria unntakstilstand og stengte grensen til resten av Georgia. Adsjaria har under sin autoritære leder, Aslan Abasjidse, oppnådd en høy grad av selvstyre med fredelige midler. Gnisninger mellom ham og sentralregjeringen i Tbilisi førte til spekulasjoner om at også Adsjaria, med mulig støtte fra Moskva, ville følge eksemplet til de to andre utbryterrepublikkenes Abkhasia og Sør-Ossetia. Saakasjvili-regjeringen vant sin første store seier da Aslan Abasjidse i mai 2004 flyktet til Russland, et fredelig sluttspill i en maktkamp som brakte landet til randen av borgerkrig.

Georgia søkte under Sjevardnadse et nært samarbeid med USA, NATO og europeiske samarbeidsorganisasjoner. I perioden 1992–2003 støttet USA opp om Sjevardnadses regime med ca. 1,2 milliarder dollar i finansiell bistand. Washington betraktet Sjevardnadse som en garanti for at Georgia ville holde fast ved sin uavhengighet, og som såpass pro-vestlig at den strategisk viktige oljeledningen fra Aserbajdsjan til den tyrkiske havnebyen Ceyhan kan bygges over georgisk territorium. I mai 2003 begynte anleggsarbeidet med Georgia-seksjonen. Oljeledningen endret maktbalansen i Kaukasusregionen, og gir Georgia større strategisk betydning for USA, Russland og Europa. For første gang vil oljen fra Det kaspiske hav i stort omfang bli transportert til verdensmarkedet uten å passere Russland. Georgia får dermed viktige transittinntekter, mens Russlands innflytelse på georgisk økonomi minker.

Forholdet til Russland har vært komplisert siden russerne i midten av 1990-årene støttet opprørsbevegelsene i Abkhasia og Sør-Ossetia, og Moskva har beskyldt Georgia for å ha gitt tsjetsjenske opprørere et fristed i Pankisi-juvet. USA har på sin side gitt Georgia militærhjelp, blant annet for å trene opp styrker som skal forhindre tsjetsjenere å operere fra Pankisi. Etter 11. september 2001 har Russland og USA hatt felles interesse av å bekjempe «islamsk terrorisme» i området. Georgia har imidlertid avvist russiske krav om å få stasjonere russiske tropper på Georgias side av grensen for å hindre den tsjetsjenske geriljaen fra å bruke georgisk område som fristed.

I 2007 kritiserte menneskerettighetsorganisasjoner myndighetene i Georgia for utstrakt bruk av vold mot demonstranter. Styresmaktene ble også kritisert for å ha autoritære trekk. I mai 2008 vant det styrende partiet en overlegen seier, men opposisjonen mente valget var preget av fusk.

I begynnelsen av 2008 erklærte Russland at de ville knytte sterkere bånd til Abkhasia og Sør-Ossetia. Russland sendte også tropper til Abkhasia og hevdet de skulle benyttes til å reparere jernbanespor.

Sommeren 2008 ble det en åpen militær konflikt mellom Russland og Georgia etter et georgisk angrep på separatiststyrker i Sør-Ossetia. Russland hevdet at befolkningen i Sør-Ossetia var truet og sendte store militære styrker inn i Sør-Ossetia. De russiske styrkene gikk også lenger inn i Georgia.

Etter en uke med kamper undertegnet partene en fredsavtale initiert av Frankrike. Russland trakk tilbake mesteparten av sine styrker, men beholdt styrker i en buffersone rundt Abkhasia og Sør-Ossetia. Georgia og flere vestlige land mente at Russland brøt fredsavtalen. Russland trakk styrkene tilbake i oktober 2008.

Til store protester fra det internasjonale samfunnet erklærte president Medvedev i august 2008 at Russland anerkjente Abkhasia og Sør-Osetia som uavhengige republikker. En avtale fra 2009 gir i tillegg Russland kontroll med republikkenes grense til Georgia, noe som førte til stor bekymring i Georgia.

Samtidig kom det våren 2009 til store demonstrasjoner mot president Saakasjvili, og i mai 2009 ble det meldt om et forsøk på militærkupp for å få avsatt presidenten. Saakasjvili beskyldte Russland for å stå bak, men dette ble avvist, og russiske myndigheter beskyldte i stedet Saakasjvili for å gi Russland skylden for dermed å dekke over Georgias egne problemer. Saakasjvili har møtt mye kritikk for sin opptreden under krigen mot Russland. Han har forsøkt å skaffe seg allierte i USA og Europa, men har hatt problemer med å skaffe seg tilstrekkelig støtte.

Georgia har søkt medlemskap i NATO, til store protester fra Russland. NATO har på sin side i prinsippet ønsket Georgia velkommen som medlem sammen med Ukraina, men prosessen ble 2008 utsatt på ubestemt tid. Den offisielle begrunnelsen var mangelen på politiske reformer i de to landene, men det er samtidig tydelig uenighet i NATO om hvor langt man skal gå i å provosere Russland; toneangivende land som USA, Tyskland og Frankrike har vært blant skeptikerne til georgisk medlemskap i NATO. Under NATOs partnerskap for fred-program ble det avholdt en militærøvelse i Georgia våren 2009, og i 2011 ble Georgia utpekt som et "apirantland", med mulig framtidig medlemskap i organisasjonen.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    1. mars 2009 skrev David Olsen

    Det bør skrives mer om oldtidshistorien til rikene i Kaukasus. Det bør skrives noe om dynastiene og de tidlige kongene.

    27. juni 2010 skrev Rebecca Annesdatter

    Lurer på.. området som dere omtaler som Kolkhis (Vest-Georgia) i første avsnitt i artikkelen; stemmer det at det omfattet hele arealet til det som idag er Abkhasia; og litt til (deler av dagens Vest-Georgia)?<br /><br />Enkelte kilder sier det handler om området som nå kalles Mingrelia (Samegrelo). I så tilfelle er store deler av Abkhasia ikke med. Hvem holdt i så tilfelle til i Abkhasia på den tiden dere skriver om (i første avsnitt)?

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.