Georgias litteratur

De eldste kjente tekster på georgisk stammer fra de første århundrer etter kristendommens innførelse i første halvdel av 300-tallet. De er for det meste av religiøs, kristen art, men i senere middelalderlig litteratur skimter vi leilighetsvis førlitterære muntlige tradisjoner (folkediktning, epos). Den tidligst overleverte tekst er Den hellige Sjusjaniks martyrium av Iakob Tsurtaveli (400-tallet), som forteller om konflikten mellom kristendommen og den iranske zarathustrisme, som i førkristen tid hadde en sterk posisjon blant den georgiske adel.

Fra høymiddelalderen har vi en rik religiøs litteratur (bibeloversettelser, helgenvitaer, hymner og så videre). Her kan nevnes Balahvariani (Sagaen om Balahvar og Iodasap), en hagiografisk roman av indisk opprinnelse, som også i Europa var meget populær i middelalderen. Den finnes blant annet i en norrøn oversettelse (Barlaams og Josafats saga). Fra middelalderen stammer også størstedelen av den store krønikesamlingen Kartlis liv. Fra 1000-tallet og de følgende århundrer finnes det en rik oversettelseslitteratur fra gresk og persisk.

Georgias politiske storhetstid på 1100- og 1200-tallet er den sekulære litteraturens gullalder. Til denne perioden hører det store eposet Mannen i tigerskinnet av Sjota Rustaveli (Rusthaveli, Rusthveli), en samtidig av dronning Tamar (1184–1213). Det er et dikt om kjærlighet og vennskap, inspirert av tidens nyplatonske tenkning, som ennå nyter stor popularitet i Georgia. Mongolenes invasjoner på 1200-tallet førte til et politisk og kulturelt forfall. Fra den etterfølgende tiden finnes det en del persisk-inspirert diktning. På slutten av 1600-tallet gav Sulkhan Saba Orbeliani uttrykk for sine opplysningsideer i fabelsamlingen Løgnens visdom. På 1700-tallet begynner en litterær renessanse. Inntil siste halvdel av 1800-tallet er litteraturen for det meste romantisk, representert ved dikterne Aleksandre Tsjavtsjavadse, Nikolos Baratasjvili og Vakhtang Orbeliani. Språket er arkaiserende og lite folkelig.

Det store moderne gjennombruddet skjedde med de tre store diktere Ilia Tsjavtsjavadse (1837–1907), godseier, journalist, radikal politiker og leder av den liberale opposisjonen i de russiske dumaer (nå kanonisert av den georgiske kirke), lyrikeren Akaki Tsereteli (1840–1915) og de østgeorgiske fjellstammenes skildrer Aleksandre Kasbegi (1848–93). Lyrikeren Vasja Psjavela (1861–1915) har på sin hjembygds dialekt skildret fjellfolkenes liv og mytologiske verden. Før revolusjonen gjorde fransk innflytelse seg gjeldende ved siden av den russiske.

I sovjettiden kom den georgiske litteratur etter hvert for det meste til å følge det samme utviklingsmønster som den russiske, preget av den sosialistiske realisme. I 1937 ble det georgiske kulturlivet hardt rammet av de politiske utrenskningene under Lavrentij Berija, og mange forfattere ble deportert eller mistet livet. Romanforfatterne Mikheil Dsjavakhisjvili (1880–1937), Konstantine Gamsakhurdia (1890–1975) og Demna Sjengelaia (1896–1980) og lyrikeren Galaktion Tabidse (1881–1959) hører til de mest fremtredende representantene for georgisk litteratur i mellomkrigstiden. Blant etterkrigsgenerasjonen kan nevnes romanforfatterne Tsjabua Amiredsjibi, Otar Tsjiladse og Nodar Dumbadze og lyrikeren Ana Kalandadse.