Eduard Sjevardnadze

Eduard Sjevardnadze ble valgt til statssjef i Georgia i 1992, og ble president i 1995. Valgfusk under parlamentsvalget 2. november 2003 førte til massedemonstrasjoner, og den 23. november ble Sjevardnadze i en alder av 75 år tvunget til å gå av.

Det georgiske parlamentet
9. april 1991 erklærte nasjonalforsamlingen Georgia uavhengig. Den georgiske parlamentsbygningen i hovedstaden Tbilisi.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Georgia (Fløyelsrevolusjonen)

Den såkalte fløyelsrevolusjonen som startet etter parlamentsvalget 2. november 2003 og førte til Sjevardnadzes fall, ble utløst av en generell misnøye med den økonomiske og politiske utviklingen i landet samt påstander om valgfusk. 23. november, etter tre uker med massive demonstrasjoner, ble Sjevardnadze tvunget til å gå av til stor jubel for folkemengden som var samlet utenfor parlamentsbygningen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Georgias samtidshistorie er landets historie etter 1991, da landet ble en selvstendig stat. I en folkeavstemning i 1991 gikk et overveldende flertall av Georgias befolkning inn for full uavhengighet fra Sovjetunionen, og 9. april 1991 erklærte nasjonalforsamlingen Georgia uavhengig.

Interne konflikter har preget Georgia etter selvstendigheten. De georgiske regionene Sør-Ossetia og Abkhasia erklærte seg som selvstendige republikker i henholdsvis 1991 og 1994. I tillegg har Adsjaria siden 2003 har stor grad av selvstyre. Sommeren 2008 brøt det ut åpen militær konflikt mellom Georgia og Russland etter et georgisk angrep på separatiststyrker i Sør-Ossetia. De russiske styrkene invaderte deler av Georgia og anerkjente separatistregionene Abkhasia og Sør-Ossetia. Russland trakk styrkene tilbake fra Georgia høsten 2008, men beholdt styrker i Abkhasia og Sør-Ossetia.

Selvstendighet

Zviad Gamsakhurdia og Merab Kostava
Zviad Gamsakhurdia (til venstre) og Merab Kostava var ledere for den georgiske selvstendighetsbevegelsen i slutten av 1980-årene. Gamsakhurdia ble Georgias første president ved selvstendigheten i 1991. Foto fra 1988.

Under Mikhail Gorbatsjovs regjeringstid drev ikke-kommunistiske grupperinger i Georgia en intens kampanje for å bryte ut av Sovjetunionen. I 1990–1991 gikk Georgia svært langt i å bryte de formelle forbindelsene med det øvrige Sovjetunionen.

I en folkeavstemning i 1991 gikk et overveldende flertall av Georgias befolkning inn for full uavhengighet fra Sovjetunionen, og 9. april 1991 erklærte nasjonalforsamlingen Georgia uavhengig.

Borgerkrig og etniske konflikter

Sør-Ossetia
Russiske fredsbevarende styrker i Sør-Ossetia i august 1992.
Av /NTB Scanpix.

I begynnelsen av 1990-årene ble utviklingen i Georgia preget av interne konflikter, typiske for hele Sovjetunionen i denne perioden. Disse konfliktene var av forskjellig art, og de viktigste var den politiske konflikten mellom tilhengere av president Zviad Gamsakhurdia (parlamentets formann fra 1990, og Georgias president fra mai 1991) og hans politiske motstandere, samt konflikter med etniske minoriteter. Gamsakhurdia ble sterkt kritisert for diktatoriske tendenser, og i desember 1991 brøt det ut væpnet konflikt da opposisjonen brukte makt for å få ham avsatt. Gamsakhurdia flyktet fra Georgia i januar 1992. Det ble etablert et militærråd for å styre Georgia, og den tidligere sovjetiske utenriksministeren, Eduard Sjevardnadze, ble leder for republikkens statsråd.

Etniske konflikter preget utviklingen i Sør-Ossetia og Abkhasia, to områder der befolkningen krevde mer uavhengighet fra de sentrale styresmaktene i Tbilisi. I 1991 brøt det ut kamper mellom georgiske styrker og osseter i Sør-Ossetia, som erklærte seg uavhengig av Georgia. Konflikten utviklet seg i løpet av 1991 til en ren borgerkrig. Nord-Ossetia (i Russland) støttet ossetene i sør.

Konflikten i Abkhasia gikk inn i en svært voldelig fase i august 1992, da georgiske styrker okkuperte store deler av regionen. I september 1993 klarte likevel abkhasiske separatister, med hjelp fra visse krefter i Russland, spesielt Nord-Kaukasus, å fordrive de georgiske styrkene fra Abkhasia etter voldsomme kamper. I november 1994 proklamerte Abkhasia seg som en uavhengig stat.

Frem til 1996 hadde mer enn 6000 mennesker mistet livet under urolighetene i Abkhasia. Borgerkrigen førte nærmest til økonomisk kollaps for Georgia. Løsrivelsen av de to utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia har siden sterkt preget Georgia og dets politikk. Nærmere to hundretusen georgiske flyktninger har ikke kunnet vende tilbake til sine hjemsteder.

Sjevardnadze-epoken

Eduard Sjevardnadze ble utpekt som statssjef i 1992 og valgt til president i 1995. Hans parti, Borgerunionen, fikk flertall i nasjonalforsamlingen både i 1995 og i 1999. I 2000 ble Sjevardnadze gjenvalgt som president med over 80 prosent av stemmene, men allerede året etter brøt en rekke yngre politikere med landsfaderen under en politisk krise med anklager om korrupsjon som hovedtema. Mange opposisjonelle samlet seg i partiet Nasjonalbevegelsen med Mikhail Saakasjvili som leder. Protestbevegelsen mot Sjevardnadze ble sterkere ettersom Georgia nærmet seg økonomisk kollaps. Ifølge Verdensbanken levde mer enn halvdelen av befolkningen under fattigdomsgrensen i begynnelsen av 2000-tallet.

Sammen med utbredt misnøye over fattigdom og korrupsjon, førte påstander om valgfusk under parlamentsvalget 2. november 2003 til at Sjevardnadze 23. november ble styrtet ved en folkelig oppstand («Fløyelsrevolusjonen»). Parlamentsvalget ble senere annullert av Georgias høyesterett på grunn av svindel. Foran presidentvalget i januar 2004 samlet opposisjonen seg om Mikhail Saakasjvili, som seiret suverent. I mars 2004 sikret Saakasjvilis tilhengere seg et overveldende flertall ved omvalg til parlamentet.

Etter maktskiftet i november 2003 erklærte svartehavsprovinsen Adsjaria unntakstilstand og stengte grensen til resten av Georgia. Adsjaria hadde under sin autoritære leder, Aslan Abasjidze, oppnådd en høy grad av selvstyre med fredelige midler. Gnisninger mellom ham og sentralregjeringen i Tbilisi førte til spekulasjoner om at også Adsjaria, med mulig støtte fra Moskva, ville følge eksempelet til de to andre utbryterrepublikkenes Abkhasia og Sør-Ossetia. Saakasjvili-regjeringen vant sin første store seier da Aslan Abasjidze i mai 2004 flyktet til Russland, et fredelig sluttspill i en maktkamp som nesten hadde brakt landet til randen av borgerkrig.

Georgia hadde under Sjevardnadze søkt et nært samarbeid med USA, NATO og europeiske samarbeidsorganisasjoner. I perioden 1992 til 2003 støttet USA opp om Sjevardnadses styre med omkring 1,2 milliarder dollar i finansiell bistand. Washington betraktet Sjevardnadze som en garanti for at Georgia ville holde fast ved sin uavhengighet, og som såpass pro-vestlig at den strategisk viktige oljeledningen fra Aserbajdsjan til den tyrkiske havnebyen Ceyhan kunne bygges over georgisk territorium.

I mai 2003 begynte anleggsarbeidet med Georgia-seksjonen. Oljeledningen endret maktbalansen i Kaukasusregionen, og ga Georgia større strategisk betydning for USA, Russland og Europa. For første gang ville oljen fra Det kaspiske hav i stort omfang bli transportert til verdensmarkedet uten å passere Russland. Georgia fikk dermed viktige transittinntekter, mens Russlands innflytelse på georgisk økonomi minket.

Ny uro og konflikt med Russland

Saakasjvili og Bush
Georgias president Mikhail Saakasjvili jobbet for et bedre forhold til USA. Saakashvili (til høyre) og George W. Bush i Det hvite hus under Saakasjvilis USA-besøk 10. mai 2005.
Av .
Salome Zurabisjvili
I 2018 fikk Georgia sin første kvinnelige president, Salome Zurabisjvili (født 1952). Foto fra 2013.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Forholdet til Russland ble komplisert siden russerne i midten av 1990-årene støttet opprørsbevegelsene i Abkhasia og Sør-Ossetia, og Moskva beskyldte Georgia for å ha gitt tsjetsjenske opprørere et fristed i Pankisi-juvet. USA ga på sin side Georgia militærhjelp, blant annet for å trene opp styrker som skulle forhindre tsjetsjenere å operere fra Pankisi. Etter 11. september 2001 fikk Russland og USA felles interesse av å bekjempe «islamsk terrorisme» i området. Georgia avviste imidlertid russiske krav om å få stasjonere russiske tropper på Georgias side av grensen for å hindre den tsjetsjenske geriljaen fra å bruke georgisk område som fristed.

I 2007 kritiserte menneskerettighetsorganisasjoner myndighetene i Georgia for utstrakt bruk av vold mot demonstranter. Styresmaktene ble også kritisert for å ha autoritære trekk. I mai 2008 vant det styrende partiet en overlegen seier, men opposisjonen mente valget var preget av fusk.

I begynnelsen av 2008 erklærte Russland at de ville knytte sterkere bånd til Abkhasia og Sør-Ossetia. Russland sendte også tropper til Abkhasia og hevdet de skulle benyttes til å reparere jernbanespor.

Sommeren 2008 ble det en åpen militær konflikt mellom Russland og Georgia etter et georgisk angrep på separatiststyrker i Sør-Ossetia. Russland hevdet at befolkningen i Sør-Ossetia var truet og sendte store militære styrker inn i Sør-Ossetia. De russiske styrkene gikk også lenger inn i Georgia.

Etter en uke med kamper undertegnet partene en fredsavtale initiert av Frankrike. Russland trakk tilbake mesteparten av sine styrker, men beholdt styrker i en buffersone rundt Abkhasia og Sør-Ossetia. Georgia og flere vestlige land mente at Russland dermed brøt fredsavtalen. Russland trakk styrkene lenger tilbake i oktober 2008, men ikke ut av Abkhasia og Sør-Ossetia.

Til store protester fra det internasjonale samfunnet erklærte president Dimitrij Medvedev i august 2008 at Russland anerkjente Abkhasia og Sør-Osetia som uavhengige stater. En avtale fra 2009 ga i tillegg Russland kontroll med statenes grense til Georgia, noe som førte til stor bekymring i Georgia.

Samtidig kom det våren 2009 til store demonstrasjoner mot president Saakasjvili. I mai 2009 ble det meldt om et forsøk på militærkupp for å få avsatt presidenten. Saakasjvili beskyldte Russland for å stå bak, men dette ble avvist, og russiske myndigheter beskyldte i stedet Saakasjvili for å gi Russland skylden for dermed å dekke over Georgias egne problemer. Saakasjvili møtte mye kritikk for sin opptreden under krigen mot Russland. Han forsøkte å skaffe seg allierte i USA og Europa, men hadde problemer med å skaffe seg tilstrekkelig støtte.

Georgia søkte medlemskap i NATO, til store protester fra Russland. NATO ønsket på sin side i prinsippet Georgia velkommen som medlem sammen med Ukraina, men prosessen ble i 2008 utsatt på ubestemt tid. Den offisielle begrunnelsen var mangelen på politiske reformer i de to landene, men det var samtidig tydelig uenighet i NATO om hvor langt man skulle gå for ikke å provosere Russland. Toneangivende land som Tyskland og Frankrike var blant skeptikerne til georgisk medlemskap i NATO, mens USA snarere har vært en pådriver for georgisk medlemskap. Under NATOs partnerskap for fred-program ble det avholdt en militærøvelse i Georgia våren 2009, og i 2011 ble Georgia utpekt som et «aspirantland», med mulig framtidig NATO-medlemskap.

Etter at Saakasjvilis parti tapte valget til ny nasjonalforsamling i 2012 ble Saakasjvilis makt vingeklippet. Saakasjvili gikk av som president i 2013 da hans andre periode var over. Giorgi Margvelasjvili ble valgt til ny president og tok over etter et fredelig maktskifte. Han satt ut sin presidentperiode til 2018.

Salome Zurabisjvili ble valgt til Georgias første kvinnelige president i desember 2018.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg