Presidentvalget i USA 2016

Presidentdebatt

Ron Sachs/SCANPIX. Gjengitt med tillatelse

Viktige datoer 2016 Forstørr Forminsk

  1. 1. februar

    Start på nominasjonsprosessen, Iowa (begge partier)

  2. 7. juni

    Siste nominasjonsvalg i Det republikanske partiet

  3. 14. juni

    Siste nominasjonsvalg i Det demokratiske partiet 

  4. 18. juli

    Åpning av landsmøte i Det republikanske partiet

  5. 25. juli

    Åpning av landsmøte i Det demokratiske partiet

  6. 26. september

    Presidentdebatt, New York

  7. 4. oktober

    Visepresidentdebatt, Virginia

  8. 9. oktober

    Presidentdebatt, Missouri

  9. 19. oktober

    Presidentdebatt, Nevada

  10. 8. november

    Valgdag

  11. 20. januar 2017

    Donald Trump overtar som president

Presidentvalget i USA 2016 ble avholdt tirsdag 8. november, samtidig med valg på hele Representantenes hus, en tredel av Senatet og en rekke verv i delstater og på lokalnivå.

Det republikanske partiets kandidat Donald Trump med Mike Pence som visepresidentkandidat vant valget, og overtok da Barack Obamas presidentperiode utløp 20. januar 2017. Det demokratiske partiets kandidat var Hillary Clinton med Tim Kaine som visepresidentkandidat. 

President Barack Obama hadde sittet i to perioder og kunne etter grunnloven ikke stille til gjenvalg.

Kandidatene ble formelt nominert på republikanernes landsmøte i ClevelandOhio 18.–21. juli og demokratenes landsmøte i PhiladelphiaPennsylvania 25.–28. juli 2016. Støtten der var bestemt av oppslutningen i partimøter og primærvalg i de ulike delstatene fra februar til juni 2016. 

En rekke nasjonalt kjente politikere fra begge partier begynte i 2014 og 2015 å undersøke sine muligheter for å skaffe tilstrekkelig økonomisk støtte, kompetente stabsmedlemmer og oppslutning i delstatene som vanligvis stemmer først i nominasjonsprosessen. 

De mest fremtredende kandidatene registrerte seg formelt hos valgmyndighetene i perioden fra mars til juli 2015.

Tolv TV-sendte debatter fant sted med de republikanske kandidatene mellom august 2015 og mars 2016, mens demokratene møttes åtte ganger.

Sommeren og høsten 2015 overrasket forretningsmannen Donald Trump de fleste ved å ta ledelsen på meningsmålingene i den republikanske valgkampen. Den løpende debatten synliggjorde mange velgeres begeistring for politiske nykommere som hevdet å være bedre skikket til å skape grunnleggende endringer enn kandidatene med erfaring fra politiske verv. Innvandring, terrorisme og allmenn handlekraft var sentrale temaer i republikanernes valgkamp.

I den demokratiske nominasjonskampen ledet Hillary Clinton på de nasjonale meningsmålingene gjennom hele 2015, som ventet av de fleste. Hun møtte likevel hardere motstand enn antatt fra senator Bernie Sanders og venstresiden i partiet. Han ledet i enkelte stater og samlet inn store summer til sitt valgkampfond.

Økonomisk utjevning, terrorisme, afrikanskamerikaneres plass i samfunnet og innstramming av våpenomsetningen var viktige saker i demokratenes valgkamp, som lenge ble preget av spekulasjoner om planene til visepresident Joe Biden. Han kunngjorde i oktober 2015 at han ikke kom til å stille som kandidat.

Blant republikanerne holdt Trump på ledelsen fra meningsmålingene og tok en klar ledelse i antall landsmøtedelegater i løpet av februar og mars 2016, da over halvparten av delstatene holdt sine valg og partimøter. De fleste av konkurrentene hadde sent i mars innstilt sine kampanjer.

De to siste, Ted Cruz og John Kasich, innstilte sine kampanjer tidlig i mai, da det virket opplagt at Trump ville sikre seg et flertall av landsmøtedelegatene og dermed partiets nominasjon.

Trump fortsatte å markere seg med et konfronterende budskap gjennom vinteren og våren, der han lot til å dra nytte av en del hvite velgeres negative holdninger til afrikanskamerikanere, latinamerikanske innvandrere og til muslimer. Dette skapte betydelig uro innenfor og utenfor partiet, særlig i kombinasjon med Trumps tvetydige omtale av egne tilhengeres voldsbruk mot demonstranter som ble kastet ut fra hans arrangementer. Demonstrantene ble også mer pågående, med flere forsøk på fysisk å hindre Trumps møter i å finne sted.

Mer moderate og etablerte tillitsvalgte i Det republikanske partiet lette intenst etter en utvei som kunne gjøre det mulig å nominere en annen kandidat enn Trump på landsmøtet i juli. Da det i mai virket urealistisk at et flertall av landsmøtedelegatene skulle stemme mot Trump, anbefalte formannen i partiets nasjonale hovedkomité samling omkring ham. Uroen omkring Trumps kandidatur vedvarte likevel helt til landsmøtet. Der ble forsøkene på å organisere motstand lett overvunnet og Trump formelt nominert som Det republikanske partiets presidentkandidat for 2016. 

I Det demokratiske partiet gjorde Sanders det bedre enn mange hadde ventet. Tross stadig dårligere utsikter til å innhente det forspranget Clinton opparbeidet seg i antall landsmøtedelegater, fortsatte Sanders sin valgkamp til alle valg var holdt, med seier i en rekke stater også utover våren. Han fikk særlig overveldende oppslutning fra unge velgere, og særlig lav fra minoritetsvelgere.

Clinton vant rundt 2200 valgte delegater mot Sanders' omlag 1850. Blant de 650 selvskrevne delegatene («superdelegater») mottok Clinton lovnader om støtte fra mer enn 90 prosent.

Striden mellom Clinton og Sanders ble mer tilspisset mot slutten av våren, og en del demokrater bekymret seg for arbeidet med å samle partiet før høsten. Da landsmøtet nærmet seg i juli, kom de to til enighet på flere viktige punkter som skulle vedtas i partiets nasjonale program, og Sanders erklærte 12. juli sin støtte til Clinton.

Et stort antall personer registrerte seg som kandidater. De følgende var formelt erklærte kandidater som i 2015 ble antatt å kunne samle oppslutning av et visst omfang i de to store partienes nominasjonskamp.

REPUBLIKANERE

  • Donald Trump, forretningsmann, New York (nominert)
  • «Jeb» Bush, tidligere guvernør, Florida, kampanje innstilt 20.2.16
  • Ben Carson, lege og forfatter, Maryland, kampanje innstilt 4.3.16
  • Chris Christie, guvernør, New Jersey, kampanje innstilt 10.2.16
  • Ted Cruz, senator, Texas, kampanje innstilt 3.5.16
  • Carly Fiorina, tidligere bedriftsleder, California, kampanje innstilt 10.2.16
  • Lindsey Graham, senator, South Carolina, kampanje innstilt 21.12.15
  • Mike Huckabee, tidligere guvernør, Arkansas, kampanje innstilt 1.2.16
  • Bobby Jindal, guvernør, Louisiana, kampanje innstilt 17.11.15
  • John Kasich, guvernør, Ohio, kampanje innstilt 4.5.16
  • George Pataki, tidligere guvernør, New York, kampanje innstilt 30.12.15
  • Rand Paul, senator, Kentucky, kampanje innstilt 3.2.16
  • Rick Perry, tidligere guvernør, Texas, kampanje innstilt 11.9.15
  • Marco Rubio, senator, Florida, kampanje innstilt 15.3.16
  • Rick Santorum, tidligere senator, Pennsylvania, kampanje innstilt 3.2.16
  • Scott Walker, guvernør, Wisconsin, kampanje innstilt 21.9.15

DEMOKRATER

  • Hillary Clinton, tidligere utenriksminister/senator, New York, nominert
  • Lincoln Chafee, tidligere guvernør/senator, Rhode Island, kampanje innstilt 23.10.15
  • Martin O'Malley, tidligere guvernør, Maryland, kampanje innstilt 1.2.16
  • Bernie Sanders, senator, Vermont, kampanje innstilt 12.7.16
  • Jim Webb, tidligere senator, Virginia, kandidatur trukket 20.10.15

Valgkampen etter landsmøtene ble preget av argumentasjon om kandidatenes personlige skikkethet. Tonen var uvanlig skarp, ikke minst fra kandidatene selv. Politiske spørsmål og forskjellen mellom de to partiene ble i mindre grad enn vanlig drøftet i den daglige mediedebatten, også med tidligere amerikanske presidentvalgkamper som målestokk.

Clinton gikk til valg på et tradisjonelt demokratisk program for økonomisk utjevning og bruk av statlige virkemidler. Viktige saker var økt tilgang til utdanning, arbeidslivsreformer for kvinner med barn og strengere regulering av banker og næringsliv. Hun gikk også til valg på å forsvare arven etter Obama, blant annet helsereformen. Det ble en belastning sent i oktober da nye tall viste at helseforsikringspremiene hadde steget kraftig.

Clintons overordnede strategi, særlig i TV-reklamer, lot imidlertid til å være å angripe Trump, som hun hevdet var personlig uskikket både moralsk og intellektuelt.

Beskyldninger om manglende åpenhet, rolleblanding og personlig motivert forskjellsbehandling preget valgkampen for Clinton. FBI etterforsket hennes bruk av en privat e-postserver i tiden som utenriksminister, men besluttet i juli at det ikke var grunnlag for å reise tiltale. FBI-sjef James Comey kom likevel med hard kritikk av hennes handlemåte, og inntrykket av at Clinton hadde forsøkt å skjule sin korrespondanse som statsråd var til stede helt til valgdagen.

Sent i oktober fikk saken på ny oppmerksomhet, da FBI-sjefen lot det komme frem at hans etat gjorde nye undersøkelser, før han to dager før valget gjorde det kjent at konklusjonen fra sommeren stod ved lag. Meningsmålingene tydet på at oppmerksomheten omkring saken bidro til å svekke velgeroppslutningen om Clinton.

Clinton ble også kritisert for ikke å ha skilt klart nok mellom sin rolle som utenriksminister og tidligere engasjement i veldedighetsstiftelsen Clinton Foundation. Kritikerne mente at Clinton og hennes mann utnyttet sitt nettverk til private formål.

Aktivistgruppen WikiLeaks offentliggjorde også en rekke e-poster som var skaffet til veie gjennom datainnbrudd, blant annet fra Clintons kampanjeleder og demokratenes partihovedkvarter. Sammen med saken om den private serveren og uklarheten omkring Clinton-stiftelsen bidro materialet fra WikiLeaks til at Clinton stadig stod i fare for å fremstå som uredelig, lite sannferdig og ute etter å holde ting skjult.

Både i primærvalgfasen og om høsten dreide valgkampen seg om styringselitenes evne til å oppfatte og respektere velgernes behov og livssituasjon, i stedet for å hegne om sine egne interesser. Dette gjorde at de stadige oppslagene om manglende åpenhet ble særlig problematiske for Clinton.

Trump gikk til valg på et løfte om å skyve til side elitegrupper han hevdet holdt grepet om makten i hovedstaden. Disse elitene ødela ifølge Trump for amerikanernes mulighet til fremgang, fordi de var for korrupte og inkompetente til å lykkes. Løsningen var at han skulle bruke sine evner som forretningsmann på vegne av den jevne borger. Fremst av de korrupte lederne satte han Clinton, som han også uten belegg hevdet at led av sykdommer som ville hindre henne i å fungere som president. Han hevdet også at hun burde vært fengslet og utestengt fra å stille som kandidat.

Trump fortsatte den tydelig høyrepopulistiske linjen fra primærvalget, i stedet for å foreta en sentrumsdreining slik kandidatene tidligere har gjort etter først å ha fått partiaktivistene på sin side. Han lovet også å utnevne konservative dommere til Høyesterett.

Talene hans ble noe mer preget av manusforberedelser enn tidligere på året, men improvisasjon og tankesprang forble et tydelig kjennetegn ved hans valgkampopptredener. Han la mindre vekt enn Clinton på tradisjonelle valgkampgrep som pengeinnsamling, opprettelse av lokalkontorer med egne ansatte og avansert dataanalyse av velgermassen. Han la mer vekt på store folkemøter, dekning på TV-nyhetene og kommunikasjon i sosiale medier.

Kritikerne mente Trump manglet nødvendig kjennskap til komplekse saker. Ifølge journalistiske faktasjekk-nettsteder inneholdt Trumps taler langt flere usannheter enn det som ble funnet hos andre kandidater.

Trump ble i tillegg anklaget for å snakke nedsettende om minoriteter, og fikk særlig kritikk for nedverdigende behandling av kvinner. Særlig oppsikt vakte hans flere dager lange deltakelse i en diskusjon om hvorvidt en vinner av en missekonkurranse hadde lagt på seg og derfor fortjente nedsettende betegnelser.

I oktober ble offentligheten kjent med et skjult lydopptak der Trump fortalte en annen mann at hans berømmelse gjorde det mulig å slippe unna med seksuell trakassering og overgrep mot kvinner. Trump avviste at han hadde snakket sant på opptaket, men flere kvinner stod frem i mediene og hevdet det motsatte.

De tre TV-debattene falt ifølge meningsmålinger og observatører heldigst ut for Clinton, men Trump behersket formatet bedre for hver debatt. Han vant likevel ikke kampen om dagsordenen etter debattene, men havnet i forsvarsposisjon etter alle tre. I den siste sjokkerte han mange, også i sitt eget parti, ved å si at han ikke kunne love å respektere valgresultatet.

Visepresidentkandidatene spilte en begrenset rolle i valgkampen, som like fra sommeren til november fremstod som en folkeavstemning for eller mot Trump og Clinton. Svingningene i meningsmålingene tydet på at den som ikke hadde oppmerksomheten rettet mot seg, gikk mest frem. Det gjenspeiler i så fall svarprosentene som viste at begge var mer upopulære enn noen andre kandidater siden slike målinger begynte, med Trump som mest upopulær.

Mot slutten av valgkampen tok Trump innpå Clinton, som med noen variasjoner hadde ledet på meningsmålingene gjennom det meste av valgkampen. Trumps seier førte til en omfattende selvransakelse blant kommentatorer og tallknusere, i ulik grad etter hvor usannsynlig de hadde hevdet det var at Trump skulle vinne. 

Clinton fikk flest stemmer med 65,8 millioner mot Trumps 63,0 millioner, eller med 48,0 mot 46,0 prosent av stemmene. Valgsystemets delvise vekt på geografi gjennom systemet med valgmenn fordelt per delstat gav likevel Trump en relativt klar seier, med 306 mot 232 valgmenn. Sju av disse stemte annerledes i den formelle avstemningen, uten at det hadde noen reell virkning.

Trump vant alle delstatene Mitt Romney tok i 2012 og la til Florida og flere stater i nordøst og MidtvestenPennsylvaniaOhioMichiganWisconsin og Iowa. Han vant også en valgmann fra Maine, som har delvis forholdstallsvalg.

Partienes overordnede oppslutning bekreftet tidligere utviklingstrekk, der republikanerne samlet flest velgere blant hvite og i høyinntektsgrupper, mens demokratene vant minoriteter, unge og personer med lav inntekt.

I statene i nordøst ble styrket republikansk oppslutning blant hvite arbeidervelgere antatt å ha vært tungen på vektskålen, selv om lavinntektsvelgere uavhengig av hudfarge og etnisitet fortsatt favoriserte demokratene nasjonalt. Trump vant også en klart større andel av velgerne på småsteder enn det Romney hadde gjort.

Hvilken betydning som skulle tilskrives klasse, regional kultur og hudfarge ble et hett diskusjonstema blant analytikere som ønsket å forklare resultatet.

De to kandidatenes svake popularitet hadde tidlig på året skapt forventninger til større oppslutning enn normalt om mindre partiers kandidater, men dette slo bare til i begrenset grad. Libertarianernes kandidat Gary Johnson fikk i overkant av tre prosent av stemmene, og De grønnes Jill Stein om lag én prosent. Den republikanske utbryteren Evan McMullin markerte seg i Utah med 20 prosents oppslutning. Ingen av dem lå høyt nok på meningsmålingene til å få delta i de offisielle TV-debattene.

Valget til Senatet og Representantenes hus gav Republikanerne fortsatt flertall, men noe knappere enn i forrige periode. Samme parti fikk dermed makt over både den lovgivende og utøvende makt.

Valgdeltakelsen steg svakt fra 58,6 i 2012 til 58,9 prosent av de stemmeberettigede i 2016. Tallet var klart lavere enn i 2008, men høyere enn bunnpunktet i 1996. Der noen analytikere så velgere som flokket seg om Trump, mente andre det var riktigere å peke på de mange som tidligere stemte demokratisk og som i 2016 valgte å sitte hjemme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.