De fleste munnbind er nå laget som engangsprodukter.
Munnbind
Av /Shutterstock.

Munnbind, også kalt kirurgisk munnbind eller ansiktsmaske, er et klesplagg som brukes foran nese og munn. For det meste produseres de i dag som engangsprodukter. Kirurgisk ansiktsmaske ble utviklet på slutten av 1800-tallet for å hindre smittespredning. Kirurgisk munnbind skiller seg fra andre munnbind gjennom å være konstruert for å hindre minimum 80 prosent av bakterier i å trenge gjennom.

I forbindelse med koronavirus-pandemien i 2020 vokste etterspørselen etter munnbind svært raskt. Det var mangel på munnbind og annet smittevernutstyr i mange land, og diskusjoner omkring forsyning, beredskap, kvalitet, muligheten for lokal produksjon, og hjemmeproduksjon preget nyheter, dagliglivet og ikke minst arbeidssituasjonen for mange helsearbeidere. Det ble innført påbud om eller oppfordret til bruk av munnbind i mange land, enten bare i butikker og kjøpesenter eller også ved alt opphold ute i offentligheten. I Norge har bruk av munnbind vært svært uvanlig utenfor helseinstitusjoner.

Anbefalinger om bruk

Munnbind er et enkelt og billig tiltak for å forhindre smitte. Det anbefales først og fremst for å hindre at syke personer uten symptomer skal smitte andre. I motsetning til mange andre smitteverntiltak, har ikke munnbind bieffekter på bevegelsesfrihet og aktiviteter. Munnbind erstatter ikke andre smitteverntiltak, som å holde avstand og sørge for god håndhygiene.

I forbindelse med koronavirus-pandemien i 2020 anbefaler både Verdens helseorganisasjon – WHO og Folkehelseinstituttet befolkningen å bruke munnbind i situasjoner hvor man ikke kan holde én meters avstand til andre. Det er særlig aktuelt ved reise med kollektivtransport i de store byene. Enkelte grupper anbefales ikke å bruke munnbind, for eksempel barn under ungdomsskolealder.

Det har vært knyttet usikkerhet til befolkningsanbefalingene om munnbind. Bekymringene har vært at

  • lekfolk ikke bruker dem rett
  • de kan gi falsk trygghet
  • de er unødvendige, fordi folk bor spredt eller er bedt om å holde avstand
  • allmenn bruk av masker vil gjøre det enda vanskeligere å skaffe nok materiell til helsepersonell.

Historisk bruk av munnbind som beskyttelse

Under pestepidemiene begynte legene å bruke masker for å beskytte seg mot smitte. Doctor Schnabel («Doktor nebb»), tysk kobberstikk med satiriske vers fra 1656.
Der Doctor Schnabel
Av .

Pestmasker ble brukt i middelalderen og senere av leger som stelte og registrerte de pestsyke. Pestlegenens påkledning besto av en heldekkende frakk, hette, hansker og høye støvler, i tillegg til en maske med et langt nebb. Nebbet på masken ble fylt med velluktende stoffer. Forestillingen om smitte på denne tiden blir kalt miasmeteorier. Tanken var at sykdommer smittet gjennom dårlig, forurenset luft. Det å holde seg unna det som luktet vondt, var viktig. Det lange nebbet var fylt med sterktduftende urter og krydder. Tanken var at dette ville beskytte mot sykdommen.

På slutten 1800-tallet startet bruken av masker for å forhindre smitte på sykehus. Den ble introdusert av den polske kirurgen Jan Mikulicz-Radecki i 1897. Han er også kjent for flere andre forbedringer av den kirurgiske praksisen. Bruk av maskene utenfor sykehus startet under utbruddet av spanskesyken rundt 1918-1920. Flere amerikanske byer legaliserte da det å bruke ansiktsmasker på offentlig steder og bruken av masker ble anbefalt blant annet i Storbritannia. Det ble innført begrensinger for ansamlinger av mennesker, men dersom alle bar maske, var det dispensasjon fra reglene. Riktig maskebruk ble formidlet i aviser og kvinner ble engasjert i produksjonen på frivillig basis. Det var diskusjoner rundt hvorvidt maskene faktisk forhindret smitte. Dette hindret ikke at de britiske helsemyndighetene anså dem som viktige, fordi det styrket befolkningens moral gjennom å vise at de selv kunne bidra og gjøre noe.

Munnbind i Japan

I mange asiatiske land er innbyggerne vant til å bruke munnbind for å beskytte seg, også i det daglige. Bildet viser to sør-koreanere som bruker munnbind for å beskytte seg mot luftforurensning i 2019.
Smog i Sør-Korea
Av /NTB Scanpix.

Bruken av ansiktsmasker i Japan går tilbake til spanskesyken på samme måte som i USA og Storbritannia, men i motsetning til i disse landene fortsatte bruken etter at utbruddet var over. Det er fremsatt flere ulike forklaringer på dette. En var at maskene ble oppfattet som noe moderne og progressivt, vitenskapelig. En annen og nærmest motsatt forklaring var at maskebruken har sammenheng med eldre kulturelle forestillinger omkring en indre renhet, og en ytre offentlig urenhet. Det å skape renhet og beskytte seg mot alt urent hadde dermed dype kulturelle røtter i Japan. Masken blir dermed en barriere mer på linje med pestmasken, en beskyttelse mot miasmer og symbolske farer.

Selv om bruken av masker ikke forsvant i Japan etter spanskesyken gikk bruken betraktelig ned. Den fortsatte likevel å være en kjent og godtatt reaksjon på utbrudd av smittsomme sykdommer. Munnbind ble brukt under flere større utbrudd av smittsomme sykdommer som influensa i 1948-1950 og 1966-1968, samt økningen i allergi på 1970-tallet. Det ble dermed etablert som et tiltak ikke bare mot smitte, men også mot andre farer, slik som pollen. Under utbruddet av sars i 2003 økte maskebruken betraktelig og dette fortsatte under fugleinfluensaen i 2004. Det var likevel under svineinfluensaen i 2009 at maskene ble et viktig tema i offentlig debatt. Bruk av masker hadde vært offisiell anbefaling også under de andre utbruddene, men under svineinfluansan tok dette helt av og markedet for ansiktsmasker eksploderte. Maskene ble et helt sentralt våpen i å bekjempe epidemien. Arbeidsplasser har stor betydning i japansk dagligliv, og var også viktige i normaliseringen av maskebruk både gjennom oppfordringer og påbud om bruk også utenom situasjoner med smittespredning. Maskebruk assosieres med en person som tar ansvar for egen og familiens helse, og derigjennom bedriften og nasjonens økonomi. Dette har ytterligere blitt forsterket gjennom politiske endringer etter 1990, der enkeltindividet tillegges mer ansvar i forhold til politiske reguleringer.

En undersøkelse av maskebruk i Tokyo i 2011 viser at maskene ofte ikke ble brukt som beskyttelse mot smitte, eller mot det å smitte andre, men som en generell beskyttelse og som en måte å vise respekt og at man tar ansvar for egen helse. Det ble ansett som nødvendig å bære maske når man var forkjølet, men også i situasjoner der man sto tett sammen, som på offentlig transport, uavhengig av mulig smitte. Bruken kunne begrunnes med alt fra å hindre eksponering for sol, og at man ikke hadde rukket å sminke seg. Først og fremst var bruken en selvfølgelig og integrert del av daglig klespraksis som ikke behøvde å begrunnes, men som folk i enkelte situasjoner derimot måtte begrunne om de valgte bort.

Munnbind i Kina

I likhet med Japan er maskebruk i Kina helt alminnelig også utenom helseinstitusjoner og utbrudd av smittsomme sykdommer. Historien starter på samme måte som i Japan. Det spesielle er ikke at maskene ble tatt i bruk under spanskesyken, men at folk i Kina fortsatte å bruke dem når utbruddene var over. Det er særlig sars-epidemien som førte til den omfattende bruken av munnbind.

En TV-serie i 2015 om en kreftsyk jente satte fokus på den helseskadelige luftforurensningen i kinesiske byer. Filmen hadde på en uke 200 millioner visninger, og ble etter det fjernet fra internett. Oppmerksomheten rundt smog og munnbind som en mulig måte å beskytte seg mot denne luftforurensningen ble etablert og økte bruken av munnbind betraktelig.

En annen mulig forklaring på veksten i munnbindets popularitet har med forholdet mellom vestlig medisin og tradisjonell kinesisk medisin og filosofi å gjøre. I den kinesiske tenkemåten var det å opprettholde en sunn kropp, sinn og ånd nært forbundet med det å ikke bli syk. For å nå dette målet må det være en balanse mellom to vesentlige elementer, kulde og varme – også kjent som yin og yang. Masken bidrar til å opprettholde denne balansen gjennom å beskytte mot «det kalde» – som da må forstås som et mye bredere begrep enn temperatur. Det å beskytte seg mot kulde, og mot luftforurensinger, står sterkt som motiv for å bruke masker i Kina. Masken som sådan danner en interessant formidling mellom tradisjonell tankegang og moderne vestlig medisin og masseproduserte kinesiske industriprodukter.

Munnbindet har ikke bare en utstrakt bruk, men er også knyttet ulike meninger. I sin artikkel «Maskering av frykt: SARS og politikken for folkehelse i Kina,» beskriver Maria Shun Ying Sin hvordan masken ble gjort til et symbol, både av dem som hadde dem på seg, Kina og av utenlandske medier. I Kina ble masken opprettholdt som et symbol på at samfunnet samarbeidet om å bekjempe pesten. I vestlig presse derimot ble masken forbundet med Kinas beryktede mistillit til kritisk diskusjon og forsøk på å dekke over epidemien.

Munnbind som plagg

I mange yrker er det viktig å beskytte seg mot ytre påvirkning. Bildet viser en håndverker som bruker støvmaske for å beskytte seg mot å inhalere støv under arbeidet.
Støvmaske
Av /Shutterstock.

Klær har mange funksjoner, og det gjelder også munnbind og andre plagg og utstyr som skjuler hele eller deler av ansiktet.

Eksempler på klær som beskytter kroppen mot ytre påvirkninger:

  • Kulde: Balaklava, finlandshette, kuldemaske
  • Vind, sand: Skjerf som surres rundt ansikt mye brukt i Midtøsten, Sahara og andre land med ørken, mye vind og sand slik som av cowboyer i USA og Tuareger i Nord-Afrika.
  • Insekter: Birøkterhatt
  • vann: Dykkemaske, facecini
  • Varme og gnister: Sveisemaske
  • Sol: Facecini
  • Luftforurensninger: Gassmaske
  • Slag og støt: Visir, hjelmer med ansiktsdekkende elementer til bruk i raske transportmidler og sportsgrener, som ishockey, alpint og amerikansk fotball
  • Sykdom og smitte: Munnbind og middelalderens pestmasker

Klær beskytter kroppen for andres blikk. Dette er viktig i mange religioner og kan omtales som bluferdighet, men omfatter også det å beskytte andre mot å se noe ubehagelige. Hva og hvor mye av kroppen som skal dekkes varierer mellom religioner og kulturer.

  • Religiøst betinget tildekking av ansiktet: Burka, nikab
  • Tildekking av manglende ansiktsdeler: «Sjørøverlapp», proteser, slør
  • Kulturell betinget tildekking: Sørgeslør, brudeslør,

De ulike plaggene tas ikke bare i bruk til et annet konkret formål, enn det de er laget for. De kan også tas i bruk som en selvfølgelig, ureflektert og alminnelig del av klesdrakten. Klær brukes ikke bare fordi de gjør noe bestemt, men fordi de er vanlig å bruke. Et så spesifisert plagg som det medisinske munnbindet kan under gitte kulturelle omstendigheter bli et vanlig plagg, som bæres uten noen spesifikk grunn. Dette kan også omtales som at plagget har blitt «mote». I dette ligger en påstand om at bæreren ønsker å være som andre, eller at plagget har en estetisk eller symbolsk verdi.

Forbud mot ansiktsdekkende plagg

Mange religioner har påbud om å dekke kroppen. Fordi forbud mot religiøse uttrykk er problematisk, har lovgivning som har til hensikt å forhindre bruken av for eksempel muslimske hodeplagg for kvinner (burka, chador) blitt innført i form av forbud om tildekking av ansiktet eller forbud mot alle religiøse symboler. Dermed har mange land ved utbruddet av korona en lovgivning som forbyr bruk av ansiktsdekkende plagg. I en del tilfeller er det gjort unntak for slik bruk av helsemessige årsaker. I Norge vedtok Stortinget i 2018 forbud mot plagg som helt eller delvis dekker ansiktet i alle undervisningssituasjoner.

Det finnes eksempler på eldre forbud mot tildekking av ansiktet. I USA er slike lover kjent fra 1870-tallet som en måte å beskytte frigitte slaver fra angrep fra KKK. I Italia brukes det lokalt liknende lover på 1970-tallet som en måte å bekjempe bruk av balaklava i fascistiske demonstrasjoner. Forbud mot ansiktstildekking brukt som middel i kampen mot fremveksten av muslimske fundamentalister er kjent også fra slutten av 1900-tallet i Asia og Asia. Det landet som er mest kjent for sitt «burkaforbud» er Frankrike. Her ble det i 2004 forbudt å bære religiøse symboler i offentlig skole. I 2011 ble forbudet mer omfattende, og denne gangen ikke lenger begrunnet med at religion er en privatsak, men av hensyn til sikkerhet og identifikasjon. Det ble innført forbund mot masker og plagg som dekket ansiktet i 2011. Forbudet inkluderer strender, skoler, teater, offentlig transport og gater og har ført til at kvinner som av ulike, grunner ønsker å dekke ansiktet i offentligheten er satt i husarrest. Mange europeiske land har innført lignende forbud.

Noen av forbudene er spesifikke, slik som i Tyskland, der det er forbudt å dekke ansiktet for sjåfører. I andre land som i Norge er det på skoler og offentlige institusjoner forbudet gjelder. Nederland har en omfattende lov som forbyr bruk i kollektivtransport, skoler, sykehus, og offentlige bygninger – men tillater bruken på gater. På den annen side omfatter forbudet alle typer tildekking uansett årsak, og vil dermed også ramme for eksempel motorsykkelhjelmer. Det er gjort unntak i en del land for bruk av ansiktsdekkende plagg som blir brukt av helsemessige årsaker.

Under protestene i Hongkong i 2019 ble det innført forbud mot tildekking av ansiktet. Demonstrantene hadde blant annet brukt munnbind og annet utstyr for å maskere seg, men også som beskyttelse mot tåregass.

Holdninger til bruk av munnbind

Det har ikke vært vanlig i vestlige land å bruke munnbind i offentligheten.
Munnbind
Av /Shutterstock.

Mens bruken av ansiktsmasker blant folk flest flere steder i Asia er godt beskrevet, er den tilsvarende motviljen mot å bruke masker som tiltak mot smitte i vesten ikke vært gjenstand for like mye forskning. Det finnes en del beskrivelser av asiater som har følt seg mobbet eller rammet av «burkaforbud» i vest, men få faktiske undersøkelser.

En studie ser på barrierer for bruk av masker i USA (Yu-wen Hung, 2018). Til tross for at et stort flertall av informantene tror at det å bruke masker kan beskytte og beskytte andre om du selv var syk, ville de ikke selv bruke munnbind. Barrieren mot å bruke dem var alt fra at andre ikke kunne lese deres ansiktsuttrykk og forstå hvordan de har det, til at de kunne bli mistenkt for å planlegge forbrytelser. Mange var også enig i at det å bære maske kunne få andre til å tro at var ut blant folk når de var syke, når de egentlig burde holde seg hjemme. Maskene ble også oppfattet som å gjøre utseendet lite attraktivt og som ubehagelige å ha på.

I vestlige land har bruk av munnbind blitt oppfattet som rart, slik som at Michael Jacksons bruk av ansiktsmasker ble tolket som uttrykk for noe eksentrisk eller hypokondri. Øst-Asia møtte koronapandemien med en befolkning som var vant til å bruke munnbind, og en industri som var dimensjonert for å levere dem i store mengder. Europa, derimot, møtte pandemien med skepsis, liten tekstilindustri, og liten erfaring med munnbind som en del av de daglige vanene med å holde seg sunn og frisk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Adam Burgess and Mitsutoshi Horii (2012) Risk, ritual and health responsibilisation: Japan’s ‘safety blanket’ of surgical face mask-wearing. Sociology of Health & Illness Vol. 34 No. 8 2012 ISSN 0141–9889, pp. 1184–1198 doi: 10.1111/j.1467-9566.2012.01466.
  • Christos Lynteris (2018): Plague Masks: The Visual Emergence of Anti-Epidemic Personal Protection Equipment, Medical Anthropology, DOI: 10.1080/01459740.2017.1423072
  • Harrison Fillmore (2018) Mask for Every Occasion: How the Face Mask Connects Medicine, Fashion, and Politics in Chinese Narratives Research Thesis Presented in partial fulfillment of the requirements for graduation with research distinction in the undergraduate colleges of The Ohio State University
  • Heather Marie Akou (2018): The politics of covering the face: from the ‘burqa ban’ to the facekini, Fashion Theory, DOI: 10.1080/1362704X.2018.1546491
  • Klepp, Ingun Grimstad, and Tone Skårdal Tobiasson. 2018. Norsk strikkehistorie. Haugesund: Vormedal.
  • Yu-wen Hung (2018) A Study of Barriers to the Wearing of Face Masks by Adults in the US to Prevent the Spread of Influenza. A Thesis Presented in Partial Fulfillment of the Requirements for the Degree Master of Science in Design
  • Klepp, Ingun Grimstad, and Tone Skårdal Tobiasson. 2020. Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg