Representantenes hus i USA er det ene av to kamre i USAs nasjonalforsamling, Kongressen. Det andre kammeret er Senatet.

Representantenes hus ledes av en speaker, rangert som USAs tredje mektigste folkevalgte etter presidenten og visepresidenten.

Ved valget i 2016 vant Det republikanske partiet flertall med 241 representanter mot Det demokratiske partiets 194. Paul Ryan er siden 2015 speaker og republikanernes leder, mens Nancy Pelosi har ledet demokratenes gruppe siden 2007.

Neste valg til Representantenes hus holdes 6. november 2018.

Representantenes hus har 435 medlemmer. Disse fordeles på delstatene etter folkemengde. Hvert tiende år justeres fordelingen etter folketelling. Alle delstater er sikret minst ett medlem.

I tillegg til de ordinære medlemmene møter seks delegater fra områder uten status som delstat, blant dem District of Columbia. Disse delegatene har ikke stemmerett.

Representantene velges direkte i enmannskretser for to år av gangen. Dermed fornyes hele forsamlingen ved hvert valg, slik at den raskt kan ta opp i seg stemningsskifter i befolkningen. Den kortere valgperioden og det større antallet representanter bidrar til at kammeret regnes som mindre prestisjefylt enn Senatet.

Alaska, Delaware, North Dakota, South Dakota, Montana, Vermont og Wyoming velger bare én representant, mens de største (f.o.m. valget i 2012) er California (53), Texas (36), Florida (27), New York (27), Pennsylvania (18) og Illinois (18). Neste justering vil gjelde fra valget i 2022.

Møtene i plenum ledes av speakeren, som velges av, og hittil blant, representantene. Speakeren fungerer i praksis som flertallspartiets gruppeleder.

Representantenes hus har 20 ordinære, saksbehandlende komiteer og en fast komité for tilsyn med etterretningstjenestene. I tillegg kan midlertidige spesialkomiteer opprettes med en tematisk avgrensning eller for å gjennomføre en granskning.

Komitélederne velges av partigruppen som er i flertall. Lengden på tjenestetid i komiteen var tidligere avgjørende for tildelingen av lederverv og spiller fortsatt en betydelig rolle. Ingen kan etter en reform i 1995 lede samme komité lenger enn tre valgperioder.

I tillegg til å være organisert i partigrupper, møtes representantene i en rekke ulike tverrpolitiske grupper (caucus) ut fra næringsinteresser, etnisitet eller særlige saksfelter.

Representantenes hus deler myndigheten til å vedta lover, skatter og bevilgninger med Senatet. Hvert kammer har full adgang til å endre eller forkaste forslag som er vedtatt i det andre. I tilfeller der de gjør ulike vedtak i samme sak, kan de komme til enighet gjennom en særskilt «konferansekomité», der representanter fra begge kamre møter. Representantenes hus har enerett til å ta initiativ til skatte- og avgiftsøkninger, men fordi Senatet har rett til å foreslå tillegg til disse, har regelen uklar betydning i praksis.

Det er Representantenes hus som reiser anklage i riksrettssaker (impeachment) og deretter fører saken for Senatet, som feller dom eller frikjenner.

Ved presidentvalg er det også dette kammeret som avgjør dersom ingen av kandidatene får flertall i valgmannskollegiet. Delstatene samles da i delegasjoner som avgir én samlet stemme.

Delstatene har ansvar for å dele inn sine valgkretser til Representantenes hus slik at de så nær som mulig består av like mange mennesker. Dette gjentas etter den landsomfattende folketellingen hvert tiende år. Det vanligste er at flertallet i delstatens lovgivende forsamling selv trekker de nye grensene, men et mindre antall delstater har overlatt oppgaven til en frittstående komité.

Der de folkevalgte selv trekker opp grensene blir prosessene ofte politisk betente, fordi flertallet gjerne tegner grensene slik at det kommer deres eget parti til gode. Det kan for eksempel skje ved at det andre partiets kjernevelgere klumpes sammen i færre valgkretser eller ved at de splittes opp i flere mindretall uten sjanse til å vinne. Slik manipulasjon av kretsgrensene omtales iblant som gerrymandering.

Politisk motivert kretsinndeling har bidratt til at kun omkring en tidel av valgkretsene anses for å ha vedvarende uforutsigbar konkurranse mellom de to partiene. Blant annet fordi grunnloven gir delstatene makten over kretsinndelingen, har forsøk på å tvinge frem en nasjonal reform ikke nådd frem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.