Representantenes hus i USA er det ene av to kamre i USAs nasjonalforsamling, Kongressen. Det andre kammeret er Senatet.

Representantenes hus ledes av en speaker, rangert som USAs tredje mektigste folkevalgte etter presidenten og visepresidenten.

Ved valget 6. november 2018 vant Det demokratiske partiet flertall med 235 representanter mot Det republikanske partiets 200. Republikanerne hadde da holdt flertallet siden valget i 2010. Valgperioden går fra 3. januar 2019 til samme dato i 2021. Neste valg holdes samtidig med presidentvalget 3. november 2020.

Nancy Pelosi fortsatte som leder for demokratenes gruppe og var ventet å bli valgt til ny speaker. Kevin McCarthy ble valgt til leder for republikanernes gruppe etter Paul Ryan, som ikke tok gjenvalg.

Representantenes hus har 435 medlemmer. Medlemmene fordeles ifølge grunnloven på delstatene etter folkemengde. Hvert tiende år justeres fordelingen etter folketelling. Alle delstater er sikret minst ett medlem.

Antallet på 435 er vedtatt som øvre grense i en lov fra første del av 1900-tallet. I dag betyr det at antallet er for lavt til å fordeles slik på delstatene at alle sitter med like mange innbyggere per representant når de minste statene har fått sitt ene sete tildelt. USAs mest folkerike stat California har omlag 80 ganger flere innbyggere enn den minst folkerike staten Wyoming, og skulle følgelig ha 80 ganger flere i Representantenes hus. Det reelle tallet er 53 mot Wyomings ene.

I tillegg til de ordinære medlemmene møter seks delegater fra områder uten status som delstat, blant dem District of Columbia. Disse delegatene har ikke stemmerett.

Representantene velges direkte i enmannskretser for to år av gangen. Dermed fornyes hele forsamlingen ved hvert valg, slik at den raskt kan ta opp i seg stemningsskifter i befolkningen. Den kortere valgperioden og det større antallet representanter bidrar til at kammeret regnes som mindre prestisjefylt enn Senatet.

Alaska, Delaware, North Dakota, South Dakota, Montana, Vermont og Wyoming velger bare én representant, mens de største (fra og med valget i 2012) er California (53), Texas (36), Florida (27), New York (27), Pennsylvania (18) og Illinois (18). Neste justering vil gjelde fra valget i 2022.

Møtene i plenum ledes av speakeren, som velges av, og hittil blant, representantene. Speakeren fungerer i praksis som flertallspartiets gruppeleder.

Representantenes hus har 20 ordinære, saksbehandlende komiteer og en fast komité for tilsyn med etterretningstjenestene. I tillegg kan midlertidige spesialkomiteer opprettes med en tematisk avgrensning eller for å gjennomføre en granskning.

Komitélederne velges av partigruppen som er i flertall. Lengden på tjenestetid i komiteen var tidligere avgjørende for tildelingen av lederverv og spiller fortsatt en betydelig rolle. Etter en reform i 1995 kan ingen lede samme komité lenger enn tre valgperioder.

I tillegg til å være organisert i partigrupper, møtes representantene i en rekke ulike tverrpolitiske grupper (caucus) ut fra næringsinteresser, etnisitet eller særlige saksfelter.

Representantenes hus deler myndigheten til å vedta lover, skatter og bevilgninger med Senatet. Hvert kammer har full adgang til å endre eller forkaste forslag som er vedtatt i det andre. I tilfeller der de gjør ulike vedtak i samme sak, kan de komme til enighet gjennom en særskilt «konferansekomité», der representanter fra begge kamre møter. Representantenes hus har enerett til å ta initiativ til skatte- og avgiftsøkninger, men fordi Senatet har rett til å foreslå tillegg til disse, har regelen uklar betydning i praksis.

Det er Representantenes hus som reiser anklage i riksrettssaker (impeachment) og deretter fører saken for Senatet, som feller dom eller frikjenner.

Ved presidentvalg er det også dette kammeret som avgjør dersom ingen av kandidatene får flertall i valgmannskollegiet. Delstatene samles da i delegasjoner som avgir én samlet stemme.

Delstatene har ansvar for å dele inn sine valgkretser til Representantenes hus slik at de så nær som mulig består av like mange mennesker. Dette gjentas etter den landsomfattende folketellingen hvert tiende år. Det vanligste er at flertallet i delstatens lovgivende forsamling selv trekker de nye grensene, men et mindre antall delstater har overlatt oppgaven til en frittstående komité.

Der de folkevalgte selv trekker opp grensene blir prosessene ofte politisk betente, fordi flertallet gjerne tegner grensene slik at det kommer deres eget parti til gode. Det kan for eksempel skje ved at det andre partiets kjernevelgere klumpes sammen i færre valgkretser eller ved at de splittes opp i flere mindretall uten sjanse til å vinne. Slik manipulasjon av kretsgrensene omtales iblant som gerrymandering.

Politisk motivert kretsinndeling har bidratt til at kun omkring en tidel av valgkretsene anses for å ha vedvarende uforutsigbar konkurranse mellom de to partiene. Blant annet fordi grunnloven gir delstatene makten over kretsinndelingen, har forsøk på å tvinge frem en nasjonal reform ikke nådd frem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.