Helsereformen er en ordning for offentlig finansiering og regulering av helseforsikring i USA, som ble lovfestet 23. mars 2010 i Patient Protection and Affordable Care Act, ofte uformelt kalt «Obamacare» etter president Barack Obama.

Ved utløpet av 2014, da viktige elementer i reformen trådte i kraft, viste anslag at 8–11 millioner mennesker som tidligere sto uten helseforsikring, var dekket. Tallet var ventet å stige frem til 2020, men flere titalls millioner antas å forbli uforsikret.

Reformen gjorde det i praksis obligatorisk for alle innbyggere å tegne helseforsikring, slik at de kan betale for helsetjenester, som i USA hovedsakelig tilbys av private selskaper.

Det offentlige betaler hele eller deler av forsikringspremiene i husholdninger med lav eller ingen inntekt. Flertallet mottar forsikring gjennom arbeidsgiver. Den som ikke tegner forsikring, ilegges en straffeskatt.

Reformen forbyr forsikringsselskapene å variere prisene utfra individuelle vurderinger av helsetilstand og livsstil, og å nekte noen forsikring fordi de allerede har en sykdom eller er særlig disponert for det. Loven fastsetter minstestandarder for alle poliser.

Forsikringene kjøpes på egne, offentlig regulerte markedsplasser på nett til bestemte tider av året.

Bestemmelsene i loven ble vedtatt faset inn i en periode på ti år, de fleste av dem innen 2014.

Den offentlige finansieringen går hovedsakelig gjennom føderale myndigheter, blant annet i form av økt skatt på høyinntektsgrupper og de dyreste forsikringstypene, innsparinger i eksisterende støtteordninger og synkende forsikringspremier som følge av at flere friske er forsikret. I tillegg kommer de ordinære premieinnbetalingene fra dem som ikke kvalifiserer til offentlig støtte.

Som tidligere får husholdninger med lav inntekt forsikring gjennom Medicaid, og amerikanere over 65 år fortsetter å motta visse tjenester gjennom Medicare.

Reformen utvidet andelen husholdninger som kvalifiserer for Medicaid, der delstatene ikke har reservert seg. Størstedelen av denne utvidelsen betales av føderale myndigheter.

Innføring av helseforsikring for alle hadde vært forsøkt i ulike former i om lag 100 år da president Barack Obama lyktes i 2010. Presidentene Teddy Roosevelt, Harry Truman og Bill Clinton nådde ikke frem. Lyndon B. Johnson var den som nådde lengst før Obama, med innføringen av Medicare og Medicaid i 1965.

Obama gjorde «universell helseforsikring» til kampsak i 2008 og prioriterte tiltaket høyt i sitt første år ved makten. Da den ble vedtatt vinteren 2010, var det opprinnelige forslaget kraftig justert. Den harde striden i Kongressen ble ansett for å ha kostet presidenten tid og godvilje i et omfang som gikk ut over andre politiske saker.

Det republikanske partiet mobiliserte fra begynnelsen stor motstand mot reformen, blant annet fordi kostnadene ble ansett å være for store, og fordi kravet om at alle måtte tegne forsikring ble ansett som et utilbørlig inngrep i enkeltmenneskets frihet. En del velgere fryktet også at nye reguleringer ville svekke gode forsikringsordninger de allerede satt med, og at staten på sikt ville ta styringen med medisinske avgjørelser som lå til helseinstitusjonene.

Reformen ble forsøkt opphevet av det republikanske flertallet i Representantenes hus ved en rekke anledninger etter 2010. Noe tilsvarende vedtak gikk ikke gjennom Senatet. Det ville heller ikke hatt nok stemmer til å sette til side et veto fra president Obama. 

Etter valget i 2016, da republikaneren Donald Trump ble president, forsvant trusselen om et slikt veto. Republikanerne satt i 2017 med flertall i både Representantenes hus og Senatet, men hadde vanskeligheter med å komme frem til et lovforslag som kunne samle partiet. Store omlegginger ville dessuten kreve tilslutning også fra demokrater for å oppnå 60 stemmer i Senatet, slik det er nødvendig dersom motstanderne av en sak tar i bruk filibustertaktikk.

I 2012 fant Høyesterett at reformen ikke var i strid med grunnloven, slik blant annet flere delstater hadde hevdet gjennom søksmål.

Høyesterett besluttet med et knapt flertall på fem mot fire at myndighetene hadde rett til å kreve et straffebeløp av dem som ikke kjøpte forsikring, fordi det kunne anses som en lovlig vedtatt skatt.

Obama-administrasjonen fikk imidlertid ikke medhold i sin foretrukne begrunnelse for å la loven stå — at de kunne påby alle kjøp av helseforsikring med utgangspunkt i grunnlovens klausul om regulering av nasjonale handelsvilkår («commerce clause»). I den samme kjennelsen ble delstatene tilkjent retten til å reservere seg mot utvidelsen av Medicaid.

I 2015 ble reformen igjen utfordret i Høyesterett, da en bestemmelse om offentlig støtte til dem som tegnet forsikring på de virtuelle markedsplassene kunne tolkes slik at bare delstatenes egne markedsplasser var omfattet. Høyesterett avviste klagen i juni 2015.

Hvis klagen hadde vunnet frem og støtte ikke lenger kunne blitt tildelt gjennom føderalt administrerte markedsplasser, der delstatene selv nektet å sette opp slike, fryktet mange at reformen ville blitt alvorlig svekket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.