Cubas politiske system

Fidel Castros revolusjonstropper rykker inn i Havana i januar 1959. I forgrunnen går Castro selv og hans bror, Raúl Castro Ruz, som senere ble forsvarsminister og første visestatsminister.

Cuba, historie av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Miguel Díaz-Canel er president i Cuba. Her er han sammen med Cubas forrige president, Raúl Castro, som overtok embetet etter sin bror Fidel Castro.
Miguel Díaz-Canel av /AP. Gjengitt med tillatelse

Cuba er en sosialistisk republikk, hvor kommunistpartiet har maktmonopol. Det politiske systemet ble utformet i en periode med sterk påvirkning fra Sovjetunionen, men det har også en rekke cubanske særtrekk, og har gjennomgått endringer siden 1990-årene.

Bakgrunn

Mye av røttene til det nåværende politiske systemet på Cuba, ligger i Fidel Castros maktovertakelse i 1959.

Institusjonene fra den førrevolusjonære republikken brøt sammen med Fulgencio Batistas kupp i 1952, eller i kaoset omkring Castros maktovertakelse. De første årene etter 1959 var svært turbulente, og institusjonene som oppstod i denne perioden ble bygget rundt Castros revolusjonshær med henblikk på å løse umiddelbare utfordringer som å sikre revolusjonens overlevelse og å endre samfunnet radikalt.

På midten av 1970-tallet satte revolusjonens ledere igang den såkalte institusjonaliseringsprosessen, hvor man fikk en ny sosialistisk grunnlov, og mer permanente politiske institusjoner. Kommunistpartiets makt ble konsolidert og dets maktmonopol grunnlovsfestet. Dette var en periode med sterk sovjetisk innflytelse på Cuba, og mye ble kopiert derfra. Likevel hadde systemet noen særtrekk, som visse særegne institusjoner og den karismatiske lederens sterke rolle.

«Folkemakten», kommunistpartiet og masseorganisasjonene

Nasjonalforsamlingen for folkemakten, Asamblea Nacional del Poder Popular, med ett kammer, er formelt landets øverste representative organ. Det finnes også valgte organer på provins- og kommunenivå, municipio. Representantene velges i allmenne og direkte valg med stemmerettsalder 16 år, hvor velgerne stemmer på enkeltpersoner, ikke partier. Nasjonalforsamlingen har 612 medlemmer og er valgt for fem år. Den har normalt to sesjoner i året og fungerer ellers gjennom statsrådet, som utgår fra forsamlingen. En har også en regjering (kjent som ministerrådet), hvis medlemmer blir valgt av nasjonalforsamlingen (eller statsrådet). Leder for statsrådet er samtidig landets president og regjeringssjef, og leder ministerrådet. Det er vanlig med en stor grad av overlapping i medlemsmassen de to rådene imellom.

Cubas kommunistiske parti, Partido Comunista de Cuba, er i grunnloven definert som samfunnets og statens ledende kraft, og eksisterer uavhengig av valg. Partiet oppstod ved en samling av flere grupperinger, inkludert Fidel Castros revolusjonære bevegelse. Det ble formelt opprettet i 1965, flere år etter revolusjonen, men dets makt var svært begrenset frem til begynnelsen av 1970-tallet. For å bli medlem må man vanligvis bli foreslått av sine nærmeste kolleger på arbeidsplassen, og så gå gjennom en videre godkjenningsprosess. Partiets formelt øverste organ er sentralkomiteen. Etter den sjette partikongress i april 2011 består sentralkomiteen av 114 medlemmer. Reelt ligger makten i politbyrået på 24 medlemmer.

Når nasjonalforsamlingen vedtar lover og budsjetter, forventes den å ta utgangspunkt i de mer overordnede målsetningene som er fastsatt av kommunistpartiet.

En annen viktig brikke i det cubanske systemet er de såkalte masseorganisasjonene, som skal fungere som bindeledd mellom parti og befolkning. Eksempler er fagbevegelsen Confederación de Trabajadores de Cuba (CTC), kvinneforbundet Federación de Mujeres Cubanas (FMC). Men Komiteene for forsvar av revolusjonen, Comités de Defensa de la Revolución (CDR) er kanskje den mest særcubanske institusjonen. Disse ble opprinnelig etablert i starten av 1960-årene for å drive overvåkning og bekjempe trusler mot revolusjonen. Disse funksjonene er fortsatt der, men de rundt 15 000 nabolagskomiteene deltar også i avviklingen av valg, og er også ventet å ta imot innspill fra befolkningen som overføres oppover i systemet. De har også en rekke sosiale oppgaver, for eksempel renhold og smitteforebygging i borettslaget og evakuering i tilfelle orkaner.

Samtlige av masseorganisasjonene har blitt kritisert for å mest fungere som redskaper for partiet.

En mekanisme som skal sikre kommunikasjon mellom makthaverne og befolkningen, i et land hvor de fleste medier er kontrollert direkte eller indirekte av kommunistpartiet, er folkespørringer. Slike spørringer ble blant annet gjennomført i 2010–2011, i forbindelse med utarbeidelse av partiets arbeidsplan. Ved slike spørringer arrangeres typisk møter i nabolagene, på arbeidsplasser og studiesteder.

Selv om det finnes rom for offentlig debatt innenfor visse rammer, tillater ikke lovverket etablering av opposisjonelle organisasjoner, og en kan bli straffet for dette. I praksis møtes ulike systemkritiske grupper med alt fra relativ toleranse til alvorlige represalier: Kortere fengselsopphold, konfiskasjon av materiell, overvåkning, uthenging i media, manglende adgang til jobber, trusler og/eller bruk av vold.

Ledernes rolle

Fidel Castro var landets dominerende leder helt fra revolusjonen i 1959 og frem til han ble alvorlig kreftsyk i 2006. Hans personlig pregede styre understrekes ved at hans fem år yngre bror Raúl var første visepresident frem til han «midlertidig» overtok rollene som statsoverhode og regjeringssjef i 2006. I februar 2008 ble Raúl Castro offisielt innsatt i disse stillingene av nasjonalforsamlingen. Fidel Castro beholdt posten som førstesekretær (øverste leder) i det statsbærende kommunistpartiet til 2011, da tok Raúl Castro over også dette vervet, som regnes som landets viktigste maktposisjon.

Under Fidel Castro var politikken i lange perioder preget av at den karismatiske lederen styrte til dels uavhengig av institusjonene, og til dels dominerte dem. Raúl Castro har valgt en noe mer tilbaketrukket rolle, med færre og kortere offentlige opptredener.

Endringer

Det politiske systemet har gjennomgått endringer, særlig siden Sovjetunionens fall. Eksempler er at kommunistpartiet åpnet dørene for religiøse i 1991 og endringen av valgloven av 1992 som blant annet innebærer at kommunistpartiet ikke får delta i nominasjonsprosesser til valgte organer. I senere år, under Raúl Castro, har det funnet sted en reformprosess som regjeringen selv betegner som en «oppdatering» av modellen, for å understreke at revolusjonens grunnprinsipper står fast. Den er hovedsakelig økonomisk og innebærer en åpning for små og mellomstore private bedrifter i bestemte sektorer, selv om staten fortsatt er dominerende i økonomien. Kommunistpartiets makt over samfunnet er derfor mindre total enn i tidligere år. I tillegg har Raúl Castro lagt til rette for en noe mer kollektiv ledelse og gjennomført en viss desentralisering av beslutningsmyndighet (til for eksempel statsforetak og lokalmyndigheter). Han har også foreslått en begrensing slik at folkevalgte bare kan sitte i to femårsperioder.

I april 2018 ble tidligere visepresident Miguel Díaz-Canel valgt som ny president av en nær enstemmig nasjonalforsamling (minus én stemme). Ved Díaz-Canels innsettelse, kunngjorde også myndighetene en grunnlovsgivende prosess, og kort tid etterpå la parlamentet frem et utkast hvor det legges opp til at 70 prosent av den sovjetinspirerte grunnloven fra 1976 kan bli endret, med åpning blant annet for økt lokalautonomi og med løfter om en «sosialistisk rettsstat». Det ble arrangert en nasjonal folkespørring om utkastet.

Raúl Castro har varslet at Díaz-Canel i 2021 kommer til å ta over også som førstesekretær i partiet, selv om dette formelt må godkjennes i interne valg i organisasjonen. Så langt har Díaz-Canel, i likhet med Raúl Castro, hatt en relativt tilbaketrukken rolle sammenliknet med Fidel Castro.

Administrativt

Etter den politisk-administrative inndelingen av 2010 er Cuba inndelt i 15 provinser og 168 kommuner. Både provinsene og kommunene ledes formelt av direkte folkevalgte forsamlinger for folkemakten, men reelt preges politikken av hver forsamlings president og sekretær – de eneste fulltidsmedlemmer av forsamlingen. Også kommunistpartiet har partiorganer på provins- og kommunenivå, og det har bydd på utfordringer å sette klare grenser mellom arbeidsoppgavene til partiet på den ene siden, og de valgte organer på den andre. Det lokale selvstyret er svært begrenset, men siden 2008 har mer beslutningsmakt blitt overført til lokalt nivå, blant annet i spørsmål knyttet til jordbruk og boligpolitikk.

Rettsvesen

Folkets høyesterett er den høyeste domstol. Den består av fem justisretter, regjeringsrådet og retten i plenum. Justisdomstolene består av én kriminalrett, én sivil- og forvaltningsrett, én arbeidsrett, én rett for statssikkerhet og én militærrett. Disse har fra to til åtte profesjonelle dommere og fra 32 til 64 legdommere. Regjeringsrådet består av presidenten og visepresidenten i høyesterett, foruten presidenten i hver av justisrettene samt riksadvokaten. Også justisministeren har møterett. Høyesterett er ansvarlig overfor Nasjonalforsamlingen for folkemakten. Gjennom sitt regjeringsråd kan den foreslå lover og utstede forskrifter. I tillegg til den øverste domstolen er det provins- og lokaldomstoler. Verken domstolene eller riksadvokatembetet kan sies å være helt uavhengige.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg