Cuba er en sosialistisk republikk.

Det nåværende politiske systemet ble til under den såkalte institusjonaliseringsprosessen på 1970-tallet, og har gjennomgått mindre endringer siden. Nasjonalforsamlingen for folkemakten (Asamblea Nacional del Poder Popular, ett kammer) er formelt landets øverste organ, det finnes også valgte organer på provins- og kommunenivå (municipio).

Den velges i allmenne og direkte valg med stemmerettsalder 16 år, hvor en stemmer på enkeltpersoner, ikke partier. Forsamlingen har 612 medlemmer og er valgt for fem år. Den har normalt to sesjoner i året og fungerer ellers gjennom statsrådet, som utgår fra forsamlingen. En har også en regjering (kjent som ministerrådet), hvis medlemmer blir valgt av nasjonalforsamlingen (eller statsrådet). Leder for statsrådet er samtidig landets president og regjeringssjef, og leder ministerrådet. Det er vanlig med en stor grad av overlapping i medlemsmassen de to rådene imellom.

Det cubanske kommunistparti (Partido Comunista de Cuba) er i grunnloven definert som samfunnets og statens ledende kraft, og har en stor grad av makt over både politikk og økonomi. Når nasjonalforsamlingen vedtar lover og budsjetter, forventes den å ta utgangspunkt i de mer overordnede målsetningene som er fastsatt av partiet. Partiet oppstod ved en samling av flere grupperinger, inkludert Fidel Castros revolusjonære bevegelse. Det ble formelt opprettet i 1965, flere år etter revolusjonen, men dets rolle var svært begrenset frem til sin første kongress i desember 1975. Partiets formelt øverste organ er sentralkomiteen. Etter den sjette partikongress i april 2011 består sentralkomiteen av 114 medlemmer. Reelt ligger makten i politbyrået på 24 medlemmer.

Fidel Castro var landets dominerende leder helt fra revolusjonen i 1959 og frem til han ble alvorlig kreftsyk i 2006. Hans personlig pregede styre understrekes ved at hans fem år yngre bror Raúl var første visepresident frem til han «midlertidig» overtok rollene som statsoverhode og regjeringssjef i 2006. I februar 2008 ble Raúl Castro offisielt innsatt i disse stillingene av nasjonalforsamlingen. Fidel Castro beholdt posten som førstesekretær (øverste leder) i det statsbærende kommunistpartiet til 2011, da tok Raúl Castro over også dette vervet, som regnes som landets viktigste maktposisjon.

Under Fidel Castro var politikken i lange perioder preget av at den karismatiske lederen styrte til dels uavhengig av institusjonene, og til dels dominerte dem. Raul Castro har valgt en noe mer tilbaketrukket rolle, med færre og kortere offentlige opptredener. Han vil bli husket for en reformprosess som regjeringen selv betegner som en «oppdatering» av modellen, for å understreke at revolusjonens grunnprinsipper står fast. Den er hovedsakelig økonomisk og innebærer en åpning for små og mellomstore private bedrifter i bestemte sektorer, selv om staten fortsatt er ledende i økonomien. I tillegg har Raúl Castro lagt til rette for en noe mer kollektiv ledelse og gjennomført en viss desentralisering av beslutningsmyndighet (til for eksempel statsforetak og lokalmyndigheter). Han har også foreslått en begrensing slik at folkevalgte bare kan sitte i to femårsperioder, dette ventes å bli gjort til lov i en planlagt grunnlovsreform.

I april 2018 ble tidligere visepresident Miguel Díaz-Canel valgt som ny president av en nær enstemmig nasjonalforsamling (minus én stemme). Raúl Castro har varslet at Díaz-Canel i 2021 kommer til å ta over også som førstesekretær i partiet, selv om dette formelt må godkjennes i interne valg i organisasjonen.

Cuba var lenge avhengig av sovjetisk bistand, og etter kommunismens sammenbrudd i begynnelsen av 1990-årene har Cuba vært et av svært få land som har holdt på et ettpartisystem med planøkonomi. Selv om det cubanske systemet delvis var modellert etter det sovjetiske, hadde det også en rekke nasjonale særtrekk, og det har funnet sted et oppgjør med deler av den sovjetiske arven de siste årene. Eksempler er at kommunistpartiet åpnet dørene for religiøse i 1991 og endringen av valgloven av 1992 som blant annet innebærer at kommunistpartiet ikke får delta i nominasjonsprosesser til valgte organer.

Et trekk ved den cubanske modellen er de såkalte masseorganisasjonenes rolle som bindeledd mellom parti og befolkning. Eksempler er fagbevegelsen Confederación de Trabajadores de Cuba (CTC), kvinneforbundet Federación de Mujeres Cubanas (FMC). Men komiteene for forsvar av revolusjonen, Comités de Defensa de la Revolución (CDR) er kanskje den mest særcubanske institusjonen. I tillegg til å bidra til overvåkningsoppgaver og sosialt arbeid i nabolagene, skal disse ta imot innspill fra befolkningen som overføres oppover i systemet. Alle masseorganisasjonene har blitt kritisert for å mest fungere som redskaper for partiet. En annen mekanisme som skal sikre kommunikasjon mellom makthaverne og befolkningen, i et land hvor de fleste medier er kontrollert direkte eller indirekte av kommunistpartiet, er folkespørringer som sist ble gjennomført i 2010–2011.

Selv om det finnes rom for offentlig debatt innenfor visse rammer, tillater ikke lovverket etablering av opposisjonelle organisasjoner, og en kan bli straffet for dette. I praksis møtes ulike systemkritiske grupper med alt fra relativ toleranse til alvorlige represalier: Kortere fengselsopphold, konfiskasjon av materiell, overvåkning, uthenging i media, manglende adgang til jobber, trusler og/eller bruk av vold.

Etter den politisk-administrative inndelingen av 2010 er Cuba inndelt i 15 provinser og 168 kommuner. Både provinsene og kommunene ledes formelt av direkte folkevalgte forsamlinger for folkemakten, men reelt preges politikken av hver forsamlings president og sekretær – de eneste fulltidsmedlemmer av forsamlingen. Også kommunistpartiet har partiorganer på provins- og kommunenivå, og det har bydd på utfordringer å sette klare grenser mellom arbeidsoppgavene til partiet på den ene siden, og de valgte organer på den andre. Det lokale selvstyret er svært begrenset, men siden 2008 har mer beslutningsmakt blitt overført til lokalt nivå, blant annet i spørsmål knyttet til jordbruk og boligpolitikk.

Folkets høyesterett er den høyeste domstol. Den består av fem justisretter, regjeringsrådet og retten i plenum. Justisdomstolene består av én kriminalrett, én sivil- og forvaltningsrett, én arbeidsrett, én rett for statssikkerhet og én militærrett. Disse har fra to til åtte profesjonelle dommere og fra 32 til 64 legdommere. Regjeringsrådet består av presidenten og visepresidenten i høyesterett, foruten presidenten i hver av justisrettene samt riksadvokaten. Også justisministeren har møterett. Høyesterett er ansvarlig overfor Nasjonalforsamlingen for folkemakten. Gjennom sitt regjeringsråd kan den foreslå lover og utstede forskrifter. I tillegg til den øverste domstolen er det provins- og lokaldomstoler. Verken domstolene eller riksadvokatembetet kan sies å være helt uavhengige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.