Cuba er en sosialistisk republikk.

Det nåværende politiske systemet ble til under den såkalte institusjonaliseringsprosessen på 1970-tallet, og har gjennomgått mindre endringer siden. Nasjonalforsamlingen for folkemakten (Asamblea Nacional del Poder Popular, ett kammer) er formelt landets øverste organ, det finnes også valgte organer på provins- og kommunenivå (municipio).

Den velges i allmenne og direkte valg med stemmerettsalder 16 år, hvor en stemmer på enkeltpersoner, ikke partier. Forsamlingen har 612 medlemmer og er valgt for fem år. Den har normalt to sesjoner i året og fungerer ellers gjennom statsrådet, som utgår fra forsamlingen. Statsrådet har 31 medlemmer og er i realiteten landets øverste politiske organ. Dets leder er også landets president og regjeringssjef.

Det cubanske kommunistparti (Partido Comunista de Cuba) er i grunnloven definert som samfunnets og statens ledende kraft.  Når nasjonalforsamlingen vedtar lover og budsjetter, forventes den å ta utgangspunkt i de mer overordnede målsetningene som er fastsatt av partiet. Partiet oppstod ved en samling av flere grupperinger, inkludert Fidel Castros revolusjonære bevegelse. Det ble formelt opprettet i 1965, flere år etter revolusjonen, men dets rolle var svært begrenset frem til sin første kongress i desember 1975. Partiets formelt øverste organ er sentralkomiteen. Etter den 6. partikongress i april 2011 består sentralkomiteen av 114 medlemmer. Reelt ligger makten i politbyrået på 24 medlemmer.

Fidel Castro var landets og partiets dominerende leder helt fra revolusjonen i 1959 og frem til han ble alvorlig kreftsyk i 2006. Hans personlig pregede styre understrekes ved at hans fem år yngre bror Raúl var første visepresident frem til han “midlertidig” overtok rollene som statsoverhode og regjeringssjef i 2006. I februar 2008 ble Raúl Castro offisielt innsatt i disse stillingene av nasjonalforsamlingen. Fidel Castro beholdt posten som førstesekretær (øverste leder) i det statsbærende kommunistpartiet til 2011.

Cuba var lenge avhengig av sovjetisk bistand, og etter kommunismens sammenbrudd i begynnelsen av 1990-årene har Cuba vært et av svært få land som har holdt på et ettpartisystem med planøkonomi. Selv om det cubanske systemet delvis var modellert etter det sovjetiske, hadde det også en rekke nasjonale særtrekk, og det har funnet sted en viss politisk liberalisering og et oppgjør med deler av den sovjetiske institusjonelle arven de siste årene. Eksempler på dette er fleksibiliseringen av valgloven av 1992 som blant annet innebærer at kommunistpartiet ikke får delta i nominasjonsprosesser til valgte organer. Året før ble det åpnet for at religiøse kan være medlemmer av kommunistpartiet, mens en mye kritisert ordning med søknad om utreisetillatelse ble opphevet i 2013.

Et trekk ved den cubanske modellen er de såkalte masseorganisasjonenes rolle som bindeledd mellom parti og befolkning. Eksempler er fagbevegelsen Confederación de Trabajadores de Cuba (CTC), kvinneforbundet Federación de Mujeres Cubanas  (FMC). Men de såkalte Komiteene for forsvar av revolusjonen Comités de Defensa de la Revolución (CDR) er kanskje den mest særcubanske institusjonen. I tillegg til å bidra til overvåkningsoppgaver og sosialt arbeid i nabolagene, skal disse ta i mot innspill fra befolkningen som overføres oppover i systemet. Alle masseorganisasjonene har med jevne mellomrom blitt kritisert for å mest fungere som redskaper for partiet. En annen mekanisme som skal sikre kommunikasjon mellom makthaverne og befolkningen, i et land hvor de fleste medier er kontrollert direkte eller indirekte av kommunistpartiet, er folkespørringer.

Selv om det finnes rom for offentlig debatt innenfor visse rammer, tillater ikke lovverket etablering av opposisjonelle organisasjoner, og en kan bli straffet for dette. I praksis møtes ulike systemkritiske grupper med alt fra relativ toleranse til alvorlige represalier: Kortere fengselsopphold, konfiskasjon av materiell, overvåkning, uthenging i media, manglende adgang til jobber, trusler og / eller bruk av vold.

Etter den politisk-administrative inndelingen av 2010 er Cuba inndelt i 15 provinser og 168 kommuner. Både provinsene og kommunene ledes formelt av direkte folkevalgte forsamlinger for folkemakten, men reelt preges politikken av hver forsamlings president og sekretær – de eneste fulltidsmedlemmer av forsamlingen. Også kommunistpartiet har partiorganer på provins og kommunenivå, og det har bydd på utfordringer å sette klare grenser mellom arbeidsoppgavene til partiet, på den ene siden, og de valgte organer, på den andre. Det lokale selvstyret er svært begrenset, men siden 2008 har mer beslutningsmakt blitt overført til lokalt nivå, blant annet i spørsmål knyttet til jordbruk og boligpolitikk. 

Folkets høyesterett er den høyeste domstol. Den består av fem justisretter, regjeringsrådet og retten i plenum. Justisdomstolene er én kriminalrett, én sivil- og forvaltningsrett, én arbeidsrett, én rett for statssikkerhet og én militærrett. Disse har fra to til åtte profesjonelle dommere og fra 32 til 64 legdommere. Regjeringsrådet består av presidenten og visepresidenten i høyesterett, foruten presidenten i hver av justisrettene samt riksadvokaten. Også justisministeren har møterett. Høyesterett er ansvarlig overfor Forsamlingen for folkemakten. Gjennom sitt regjeringsråd kan den foreslå lover og utstede forskrifter. I tillegg til den øverste domstolen er det provins- og lokaldomstoler. Verken domstolene eller riksadvokatembetet kan sies å være helt uavhengige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.