Raúl Castro Ruz (født 3. juni 1931) er cubansk opprører, militær leder, politiker, og i senere år president og leder for Cubas kommunistiske parti. Han var en sentral skikkelse i 26. juli-bevegelsen som styrtet Fulgencio Batistas (1901–73) diktatur i 1959, deretter leder for landets væpnede styrker gjennom 47 år, og har siden 2008 vært president på Cuba. Siden 2011 har han ledet kommunistpartiet, landets eneste lovlige parti. Han arbeidet gjennom den revolusjonære prosessen tett med sin bror Fidel Castro (1926–2016).

Raúl Castro var den yngste av de syv barna til godseieren Ángel Castro Argíz (1875–1956) og bondekvinnen Lina Ruz González (1903–63), og vokste opp på storgodset faren hadde kjøpt i Birán i Øst-Cuba. Som sin bror Fidel Castro ble Raúl som barn sendt til en religiøs internatskole i Santiago de Cuba, og gikk senere på to skoler drevet av jesuitter; først i Santiago og deretter i Havanna, hvor han og broren begge ble utvist. Den unge Raúl begynte da på militærskole; senere studerte han offentlig administrasjon ved universitetet i Havanna.

Mens Fidel Castro gikk inn i ungdomsorganisasjonen til Det ortodokse partiet, et parti som vektla selvstyre og kamp mot korrupsjon, gikk Raúl Castro inn i ungdomsforbundet til det daværende kommunistpartiet, PSP. Dette partiet hadde overlevd en årrekke i illegalitet, men var fra 1939 et lovlig parti og del av Fulgencio Batistas første, demokratisk valgte regjering (1940–44). Partiet fulgte en pragmatisk linje, delvis under påvirkning av den reformorienterte lederen av USAs kommunistiske parti, Earl Browder (1891–1973).

I 1953 reiste Raúl Castro til Europa og deltok på en kongress i Wien og på et planleggingsmøte til den kommunistiske Verdensfestivalen for ungdom og studenter i București, Romania. På skipet hjemover møtte han KGB-agenten Nikolai Leonov, på vei til Mexico, som senere skulle bli en viktig kontakt i Moskva.

Etter at Batista gjorde statskupp i 1952, sluttet Raúl Castro seg til Fidel Castros opprørere. Begge brødrene ble fengslet etter angrep mot regimets installasjoner i Santiago de Cuba, landets nest største by, 26. juli 1953. Hovedmålene var to militære forlegninger, Moncada og Carlos Manuel de Céspedes, men Raúl Castro hadde som oppgave å ta den lokale rettsbygningen. Etter 13 måneder ble de fengslede opprørerne sluppet fri under et amnesti.

Raúl Castro fulgte sin bror i eksil i Mexico, under ekspedisjonen til Cuba med yachten Granma, og under geriljakrigføringen i perioden 1956–59. Castro-brødrene opererte i denne perioden i Sierra Maestra-fjellene sammen med argentineren Ernesto «Che» Guevara og et økende antall andre soldater. Geriljaen som bestod av folk med ulike livssyn og som slåss for radikale, demokratiske reformer på Cuba, hadde ingen forbindelse av betydning til Sovjetunionen, og ble lenge kritisert av det daværende kommunistpartiet på Cuba (PSP).

I mars 1958 ble Raúl Castro leder for fronten «Frank País», oppkalt etter en avdød ung geriljaleder. Den bestod av seks kolonner, opererte i den østligste delen av landet, og bygde opp statsliknende institusjoner i områdene den kontrollerte.

Etter revolusjonen i 1959, fikk Raúl Castro en rekke viktige verv. Viktigst i denne etappen er hans rolle som leder for landets væpnede styrker (FAR), en stilling han holdt fra 1959 til 2008.

I tillegg hadde han høytstående verv i det nye enhetspartiet som ble opprettet tre år etter revolusjonen. I denne organisasjonen gikk medlemmer fra 26-juli-bevegelsen, PSP og en tredje organisasjon (El Directorio Revolucionario) inn. Da partiet i 1965 ble konstituert under sitt nåværende navn, Cubas kommunistiske parti, ble Raúl Castro utnevnt som andresekretær. I desember 1976 ble han samtidig utnevnt til første visepresident i det nyopprettede statsrådet (som på Cuba representerer parlamentet mellom dets møter) og i ministerrådet (regjeringen). I begge tilfellene befant han seg et hakk nedenfor Fidel Castro i hierarkiet, noe som bidro til å gi ham et omdømme som landets «evige» nummer to.

Som militær leder skulle Raúl Castro avverge og eventuelt slå tilbake angrep ledet fra USA og eksilcubanerne, og slo samtidig ned interne opprør. Men militæret på Cuba spiller også en viktig rolle i økonomien. Særlig etter at forsvarsbudsjettet ble kuttet til en tredjedel etter Sovjetunionens fall, som utløste en stor krise i landet («spesialperioden»), ble de væpnede styrkene selv nødt til å produsere sivile varer for eksport. Men alt fra 1987 ledet Raúl Castro et program som het «bedriftsforbedring» (Perfeccionamiento empresarial), et forsøk på å effektivisere bedrifter under militær kontroll. Dette innebærer blant annet mer autonomi til bedriftene og bruk av moderne ledelsesteknikker. Etter at Raúl Castro 21 år senere ble president, var noe av det første han gjorde å signere en lov som påla alle statsbedrifter å innføre denne modellen.

Raúl Castro ble Cubas fungerende president da broren ble syk i 2006, og ble formelt valgt til president to år senere. I april 2011 tok han over som førstesekretær i kommunistpartiet.

Den tidligere militære lederen arvet et land i en vanskelig situasjon etter mange år med embargo eller blokade fra USA, og et land som fortsatt var preget av den såkalte spesialperioden (se forrige delkapittel). Landet ble i tillegg rammet av noen av de verste orkanene i manns minne i 2008. Den økonomiske modellen var lite skikket til å møte utfordringene. Raúl Castros svar på situasjonen har ikke vært dyptgripende reformer, som i Kina, eller et såkalt raskt systemskifte som i Øst-Europa og Sovjetunionen, men det han kaller å «oppdatere» eller «perfeksjonere» systemet gradvis.

Endringene har så langt innebåret en viss desentralisering av økonomien, at en tillater flere ulike eierskapsformer, elementer av marked, og en noe mindre paternalistisk stat. Noen eksempler kan være at Raúl Castro i 2008 fjernet en rekke upopulære forbud som salg av alt fra mikrobølgeovner til datamaskiner og mobilabonnement til adgangsrestriksjoner ved internasjonale turistinstallasjoner. Senere kom økonomiske endringer. En av dem var at staten gav bønder mulighet til å dyrke statsjord som ligger brakk, gjennom en slags leasingavtale hvor staten beholder eiendomsretten. I 2010 åpnet Raúl Castros regjering for flere privatforetak, og tillot eierne å ansette folk, og i 2013 fjernet myndighetene et system med utreisetillatelser. Staten har kuttet i subsidier og redusert antall statsansatte.

I desember 2014 kunngjorde den cubanske lederen at USA og Cuba hadde kommet til enighet om å gjenopprette diplomatiske forbindelser og ta steg i retning av en ytterligere normalisering av forholdet. Cuba er fortsatt underlagt en embargo eller blokade fra USA.

Raúl Castro har varslet at han ikke er kandidat til presidentvervet i 2018.

Raúl Castro er relativt ordknapp og diskré, i motsetning til Fidel Castro, som var kjent for hyppige og lange offentlige opptredener. Raúl Castro har også delegert makt til ministre, desentralisert noen beslutningsprosesser til lokalt nivå, og har innført begrensninger på hvor lenge politikere kan sitte. Det offentlige ordskiftet har blitt åpnere, men Raúl Castro og kommunistpartiet tolererer som før ingen organisert opposisjon, og kontrollerer de fleste medier. 

Flere av Raúl Castros familiemedlemmer er kjente ansikter i cubansk politikk. Like etter revolusjonen giftet han seg med Vilma Espín (1930–2007), som hadde deltatt i den væpnede kampen, og som i 1960 ble leder for det nyopprettede Cubas kvinneforbund (FMC), et verv hun beholdt i nesten et halvt århundre. Paret fikk fire barn. Datteren Mariela Castro (1962–) har gjort seg bemerket som sexolog og aktivist for seksuelle minoriteter, mens deres eneste sønn, Alejandro Castro Espín (1965–), er rådgiver for faren. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.