Økonomi og næringsliv på Cuba

Cuba: Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

Cuba har en rekke fine badestrender og en turistnæring i vekst. Varaderostranden i Matanzas. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Sukker er Cubas viktigste eksportvare. Innhøsting av sukkerrør. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Tobakksindustrien på Cuba har spesialisert seg på sigartobakk. Fra sigarproduksjon i havnebyen Cienfuegos. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Cuba har siden 1961 vært et sosialistisk land med planstyrt økonomi. Landet har også vært preget av USAs økonomiske sanksjoner (ofte omtalt som embargo eller blokade). Landet mottok romslige subsidier fra Sovjetunionen, som betalte godt for cubansk sukker blant annet med oljeleveranser. Med Sovjets fall ble Cuba rammet av svært alvorlige økonomiske problemer og et dramatisk fall i levestandard, en krise kjent som «spesialperioden».

Cuba har i dag lagt mye av krisen bak seg. Landet har fått nye næringsveier og handelspartnere. Myndighetene har gjennomført begrensede reformer, men disse har ikke gitt forventet vekst. Sanksjonene, kombinert med en pågående krise hos Cubas nærmeste allierte Venezuela, har skapt en komplisert og usikker situasjon for cubansk økonomi.

Næringsliv og handel

Hele tre firedeler av Cubas økonomi er tjenestebasert, mens industri utgjør 21 prosent av BNP, jordbruk står for bare 4 prosent. Helsetjenester og turisme er de viktigste kildene til valuta, og er viktigere enn den en gang dominerende sukkerindustrien. Andre eksportnæringer er tobakk og drikkevarer, gruvedrift (nikkel og kobolt), jordbruksvarer (blant annet sitrusfrukter), og bioteknologi (medisin). En periode var videreeksport av venezuelansk olje også en betydelig inntektskilde.

Staten kontrollerer strategiske deler av økonomien. Den fastsetter lønn, priser og kontrollerer handel. Cuba har i en årrekke slitt med lav produktivitet og med å oppnå sine vekstmål. Landet er avhengig av å importere mesteparten av maten det konsumerer, og lønningene for statsansatte er sjelden tilstrekkelige (reallønnen er langt under 1989-nivå). Åpningen for turisme, pengeoverføringer fra emigrerte cubanere og privat næringsliv har gitt deler av befolkningen en mer komfortabel økonomisk situasjon, men har skapt økonomiske skiller. Cuba er langt høyere rangert på FNs indeks over menneskelig utvikling (HDI) enn det økonomien skulle tilsi, det skyldes nok mye velferdsordningene.

Siden 1990-årene har myndighetene søkt å spre handelen på flere land, men USAs sanksjoner og straffetiltak gjør dette vanskelig – det har blant annet blitt gitt en milliardbot til en internasjonal bank som hadde forbindelser med Cuba. I 2016 var de viktigste handelspartnerne Kina, Venezuela, Spania, Canada, Brasil og Mexico. Under Raúl Castro har Cuba fått reforhandlet sin utenlandsgjeld og fått ettergitt 90 prosent av den store gjelden til Russland, med røtter i Sovjet-tiden. Under Barack Obama ble det lettet på noen av sanksjonene mot Cuba, men Trump-administrasjonen har senere strammet disse til igjen.

Den økonomiske krisen i Venezuela skaper store problemer for Cuba. Fra 2016 til 2017 gikk Venezuela fra å ta i mot 42,9 prosent av Cubas eksport, til 27,7 prosent.

Landbruk og fiske

Landbruket sysselsetter 18 prosent av cubanerne, men utgjør bare 4 prosent av BNP. Cuba har aldri klart å bli selvforsynt med jordbruksvarer og er i stor grad avhengig av import.

Da Fidel Castro ble syk og hans bror Raúl Castro ble landets øverste leder i 2008, satte myndighetene i gang med å gi bønder bruksrett til jord som står brakk. Forsøket har så langt gitt begrensede resultater. Kaffe dyrkes på fjellskråningene i de sørøstligste provinsene, og i mindre omfang i de midtre delene, men produksjonen er marginal sammenliknet med tiden før revolusjonen. Ellers produseres sitrusfrukter for internt konsum og eksport (særlig appelsiner og grapefrukt).

Gressavannene i de midtre og østlige deler av landet dannet basis for en omfattende kvegnæring. Næringen ble svekket i årene etter revolusjonen og ytterligere i 1990-årene.

Fiske

Fiskeri har gitt grunnlag for en betydelig eksportindustri, og er fortsatt av betydning. De årlige fangstene var i 1980-årene på om lag 200 000 tonn, men var i perioden 2010-2013 rundt en tiendedel av dette. Cubas eksporterer skalldyr i et visst omfang.

Tobakk

Tobakk består som en viktig eksportartikkel, den eksporteres særlig i form av de berømte cubanske sigarene. Området Vuelta Abajo vest for Havanna blir omtalt som verdens beste område for tobakksproduksjon.

Sukkerindustrien

Sukkerproduksjonen nådde 8,5 millioner tonn i 1970, og stod for 75 prosent av landets eksport i 1988. I 2017 lå den samlede produksjonen på under to millioner tonn.

Bergverk

Nikkel, som brukes til å lage rustfritt stål, er det viktigste metallet. Cuba har klart å øke produksjonen under kriseårene, trass i at USA innførte straffetiltak mot et kanadisk firma som har vært sterkt inne i utvinningen (Sherritt). Nikkel er en av landets viktigste eksportvarer, og Cuba har verdens tredje største forekomster. Det er også betydelige forekomster av jernmalm, kobolt og mangan.

De fleste mineralressursene finnes i fjellstrøkene i sørøst.

Olje og gass

Petroleum utvinnes utenfor nordkysten og omkring Ciego de Ávila. Cuba satset på å øke sin egen oljeproduksjon fra 1980-årene og særlig etter Sovjetunionens fall.

Produksjonen dekker nå en betydelig del av landets konsum, men oljen er sterkt sulfatholdig, noe som begrenser dens bruksområder. Landet er avhengig av import, særlig fra Venezuela.

Annen industri

Unntatt fabrikkene som foredlet landbruksprodukter som sukker og tobakk, hadde Cuba lite industri før 1959. Etter revolusjonen ble en rekke industrianlegg, ofte i stor skala, reist med økonomisk og teknisk støtte fra Sovjetunionen og de andre landene i østblokken.

Produksjonen falt dramatisk under 1990-årene, da det blant annet manglet olje, reservedeler og lønningene mistet sin verdi. I 2017 lå fortsatt industriproduksjonen på 68 prosent av 1989-nivå.

Mye av industriproduksjonen er rettet mot bygnings- og konstruksjonsvirksomhet.

Cuba etablerte en medisinindustri på midten av 1980-tallet. Den biofarmasøytiske industrien har gradvis blitt en betydelig eksportnæring, og eksporterer til 40 ulike land.

Det finnes også en viss matvareindustri som produserer blant annet hermetisert mat og ulike drikkevarer, mest for det interne markedet, men cubansk rom eksporteres til mange land.

Turisme

Cuba betraktet lenge turisme som lite ideologisk forenelig med sosialisme. Siden 1987 har sektoren vokst gradvis. I 2018 mottok landet 4,7 millioner besøkende, et tall som inkluderer cubanske emigranter som besøker hjemlandet. Den er en viktig kilde til arbeidsplasser og myndighetene har som mål at den skal bli et «lokomotiv» for resten av økonomien.

Eksport av (helse)personell

Den viktigste kilden til valuta er eksport av kvalifisert personell, hovedsakelig helsearbeidere.

50.000 cubanske leger og helsearbeidere arbeider til en hver tid i utlandet gjennom statlige byråer, og er i dag til stede i 67 land. Røttene til prosjektet er den cubanske «internasjonalismen» hvor en under Fidel Castro sendte hjelpearbeidere til en stor del av verden. I senere år har staten i større grad tatt seg betalt for disse tjenestene.

Fra og med år 2000 har Cuba hatt avtale med Venezuela om å bytte blant annet helsetjenester mot olje. Cubanske myndigheter har avtaler om eksport av helsetjenester med Brasil, med rundt 10.000 leger og helsearbeidere i dette landet. Krisen i Venezuela og politiske endringer i Brasil skaper usikkerhet om denne virksomheten og hvor innbringende den vil være i fremtiden.

Infrastruktur

Samferdselsnettet er velutbygd, men preget av mange år med økonomisk krise. Cuba fikk jernbaner allerede i 1837, før det kom til Spania, altså kolonimakten som kontrollerte Cuba. Det finnes i dag et godt utbygd statsdrevet jernbanenett på i underkant av 5000 km, men det er preget av dårlig vedlikehold. Cuba har inngått en avtale med Russland om å modernisere jernbanen.

Veinettet har en lengde på rundt 13 000 km med fast dekke, og en motorvei krysser øya fra Pinar del Río i nordvest via Havanna til Santiago de Cuba i sørøst. De viktigste havnebyene er Havanna, Cienfuegos, Santiago de Cuba, Nuevitas og Matanzas.

En storsatsning under Raúl Castro (2008-) har vært byggingen av en frihandelssone med havn i Mariel, bygget med brasilianske investeringer. Landets strategiske plassering i Mexicogolfen, muligheter for å ta imot såkalte Postpanamax-skip, skapte sammen med lettelsen av embargoen under Barack Obama, forventninger om at dette kunne bli begynnelsen på et cubansk handels- og industrieventyr. Embargoen består imidlertid og har blitt strammet inn under Donald Trump, og foreløpig er det lite aktivitet ved den nye havnen.

Historie

Cuba var under kolonitiden en råvareproduserende økonomi preget av monokultur og slavearbeid. Tobakk ble en viktig eksportvare og en hadde en kortvarig kaffeboom, men sukker skulle bli den dominerende artikkelen.

Urfolkene på Cuba ble nær utryddet under koloniseringen i første halvdel av 1500-tallet, og plantasjesystemet spanjolene etablerte, baserte seg på arbeidskraften til afrikanske slaver. Fra andre halvdel av 1700-tallet skjøt landets økonomi fart. Handelsmonopolet og avhengigheten til Spania ble svekket som følge av den britiske okkupasjonen av Havanna (1762-1763), som ga forretningsfolk fra Nord-Amerika innpass i Cuba, samt av økonomiske reformer under Spanias kong Karl 3. På Haiti førte revolusjonen (1781-1804) til en kollaps i kaffe- og sukkerproduksjonen, og kapitalen drev i stedet mot nabolandet Cuba. Det fant sted en dramatisk økning i slaveimporten fra Afrika; i 1825 var den svarte befolkningen i flertall.

Selv om Cuba var en spansk koloni frem til så sent som 1898, var nordamerikanske økonomiske interesser tungt inne i landet alt mot slutten av 1800-tallet. Cuba ble okkupert av USA (1898-1902) og ble deretter omgjort til et protektorat under sitt naboland, men selv etter at statusen som protektorat opphørte i 1934, forble den økonomiske avhengigheten stor.

Cuba ble regnet som et av de rikere landene i Latin-Amerika og Karibia. Cuba var på 1920-tallet verdens største sukkerprodusent, og mottok betydelig arbeidsinnvandring fra blant annet Spania. Kontrasten mellom det moderne Havanna og fattigdommen og nøden som preget mesteparten av landet, var likevel stor. Monokulturen gjorde en svært sårbar overfor svingninger i sukkerprisen. Sesongarbeidet skapte etterspørsel etter arbeidskraft under innhøstingen, men arbeidsledigheten var høy mesteparten av året.

Økonomien etter revolusjonen

Fidel Castros revolusjon i 1959 førte til en omlegging av landets økonomi, med blant annet jordreform og omfattende nasjonaliseringer. Revolusjonen ble erklært sosialistisk i 1961.

1960-årene var preget av famlende og skiftende forsøk på å få til utvikling. Sosialismemodellen tillot fortsatt private småbedrifter. Mot slutten av tiåret prøvde myndighetene seg på en rekke ultraradikale eksperimenter som blant annet innebar nasjonalisering av de siste småbedriftene, og at en rekke varer og tjenester ble gjort gratis.

I 1972 ble Cuba med i det sovjetiskdominerte handelssamarbeidet Comecon, og tok i stor grad etter sovjetiske styringsprinsipper i økonomien, som var mer pragmatiske enn de mange fulgte under de foregående radikale eksperimentene. Man aksepterte markedsrelasjoner og materielle incentiver i begrenset grad, særlig i perioden 1980-1986 hvor en hadde privateide bondemarkeder hvor prisene ble fastsatt ved tilbud og etterspørsel.

Den økonomiske avhengigheten av Sovjetunionen var høy. Selv om Cuba hadde laget en investeringslov (1982), satt startskuddet for nye næringer som medisin (1986), og åpnet for turisme (1987), økte avhengigheten og mot slutten av tiåret var 85 prosent av utenrikshandelen med Comecon-landene. Da Sovjetunionen falt, gjennomførte myndighetene smertefulle reformer som legalisering av tidligere forbudte USA-dollar. Nye inntektskilder kom til, som pengeoverføringer fra emigrerte cubanere, og myndighetene inviterte investorer til å bygge turistfasiliteter. De åpnet også for private småbedrifter i visse utvalgte bransjer, men denne prosessen stagnerte og ble delvis reversert på 2000-tallet.

Det var først rundt 2010 at Cuba i et større omfang åpnet opp for private bedrifter eid av cubanske statsborgere, og da innen en gruppe på forhånd spesifiserte kategorier av virksomheter. Rundt 70 prosent av arbeidsstyrken arbeider fortsatt for det offentlige, og privat sektor må regnes som komplementær. I dag anerkjennes likevel privat sektor av myndighetene som en «naturlig» del av en sosialistisk økonomi, mens den på 1990-tallet var sett på mer som et fremmedelement eller et nødvendig og kanskje forbigående krisetiltak.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg