Cuba har siden 1961 vært et sosialistisk land styrt etter et «marxistisk-leninistisk» mønster med planstyrt økonomi. Landet har også vært preget av en stadig strammere amerikansk økonomisk boikott. Landet mottok lenge romslige subsidier fra Sovjetunionen, som tradisjonelt har ytet assistanse i størrelsesorden 1/4 av bruttonasjonalproduktet. Med Sovjetunionens sammenbrudd ble Cuba rammet av meget alvorlige økonomiske problemer og det ble tilløp til folkelig oppstand. Under den økonomiske krisen, som fikk navnet «Período Especial», ble det innført flere lettere reformer uten å rokke ved grunnstrukturen i den sentralistiske planleggingsøkonomien. I 1992 ble det åpnet for begrensede investeringer av utenlandsk kapital, og i 1993 ble forbudet for kubanere mot å være i besittelse av utenlandske kontanter, opphevet. Den økonomiske politikken ble justert i 1994 for å redusere budsjettunderskuddet. Blant annet ble det innført nye skattesatser og prisøkninger samt reduksjon av subsidier til statlige underskuddsforetak. Samtidig ble bønder og andre produsenter gitt tillatelse til fritt å selge produkter produsert utover kvotene, til uregulerte priser.

Landbruket er viktig næringsvei. I 2002 stod landbruket (inkl. fiske) for 24 % av sysselsettingen. Av arealet er 30 % oppdyrket, og av dette er nær 90 % eid av staten. I 1963 ble alle gårder over 670 dekar nasjonalisert. De resterende 12 % dyrket mark er på private hender, og er fordelt i underkant av 200 000 småbønder. Jordbruket har i perioder vært sterkt rammet av naturkatastrofer som orkaner og tørke. Det i også perioder vært vanskelig å skaffe til veie drivstoff til landbruksmaskinene

Det desidert viktigste produktet fra landbruket har vært sukker. Cuba er normalt verdens nest største produsent, etter Brasil, og den ledende eksportøren i verden. Sukker har alene stått for opptil 75 % av eksportinntektene (1988), men i 2000 stod sukker kun for 24 % av eksportinntektene. Ødeleggelsene etter orkanen Michelle i 2001 var så store at sukker måtte importeres fra utlandet. I 2002 ble det produsert 3,6 mill. tonn sukker.

Tobakk, den nest viktigste veksten dyrkes mest i distriktet Vuelta Abajo vest for Havanna. Tobakksindustrien har spesialisert seg på sigar-tobakk. Kaffe dyrkes særlig på fjellskråningene i de sørøstligste provinsene, og i mindre omfang i de midtre delene. Ris og mais er de viktigste kornslagene. Ellers produseres blant annet sitrusfrukter (appelsiner, sitroner og grapefrukt) og bananer og pisang.

Gressavannene i de midtre og østlige deler av landet har dannet basis for en omfattende kvegnæring. Næringen er imidlertid i tilbakegang og bestanden av kveg, gris, hest, sau og geit er synkende.

Skog dekker ca. 20 % av landarealet og inneholder verdifulle tresorter som mahogni og seder. Seder brukes lokalt for å lage sigarbokser, og mahogni blir eksportert. Andre produkter fra skogen er fargestoffer, fibrer, gummi, harpiks, oljer og brensel.

Fiske er den tredje viktigste eksportindustri (etter sukker og nikkel). Fangstene var i 1980-årene ca. 200 000 tonn, men har siden vært langt mindre. I 2001 ble det fanget til sammen 110 000 tonn. Det er primært fangstene i Stillehavet og Atlanterhavet som er sunket, men kystfisket har holdt seg på et relativt konstantnivå.

Nikkel er det viktigste metallet, og er det nest viktigste eksportproduktet etter sukker. Det er også betydelige forekomster av jernmalm, kobolt og mangan. De fleste mineralressursene finnes i fjellstrøkene i sørøst. Petroleum utvinnes utenfor nordkysten og omkring Ciego de Ávila.

Med unntak av fabrikker som foredlet landbruksprodukter som sukker og tobakk, hadde Cuba lite industri før 1959. Etter revolusjonen er en rekke industrianlegg reist med økonomisk og teknisk støtte fra Sovjetunionen og de andre landene i østblokken. I 2000 sysselsatte industrien (inkl. gruvedrift, konstruksjon og kraftproduksjon) 24 % av yrkesbefolkningen. De viktigste industrisektorer etter økonomisk verdi har vært foredling av landbruksprodukter, tekstiler, skotøy (av lær), sigaretter, elektrisitetsforsyning og sementproduksjon. Den ledende vekstmotoren i økonomien har vært bygnings- og konstruksjonsvirksomhet. I de siste årene før den økonomiske krisen var bygningsindustrien konsentrert om byggingen av sportsanlegg og hoteller og andre fasiliteter for turistindustrien.

Før revolusjonen 1959 handlet Cuba vesentlig med USA. Etter Castros maktovertakelse foregikk handelen overveiende med de andre kommunistlandene tilsluttet Comecon. Handelen med USA er derimot stoppet helt opp grunnet en stadig strengere amerikansk handelsboikott. I 1989 var kommunistlandene i Øst-Europa samt Kina kilde for 84 % av importen og avtaker av 80 % av eksporten. Med kommunismens fall forsvant Cubas eksportmarkeder. Fra 1989 til 1993 sank eksportinntektene fra 8,1 milliarder til 1,7 milliarder USD. Cuba har søkt å forbedre handelsforbindelsene med Vest-Europa, Canada, Latin-Amerika og de andre karibiske øystatene. Handelsavtaler er også gjort med Kina, Iran og Nord-Korea. I 2002 var Russland, Canada, Tyskland og Spania de viktigste mottakerland for eksporten, mens størstedelen av importen kom fra Venezuela, Spania, Mexico, Italia og Frankrike.

Samferdselsnettet er velutbygd. Imidlertid er driften sterkt rammet av 1990-årenes energimangel. Øya fikk jernbaner allerede 1837. Det finnes i dag et godt utbygd statsdrevet jernbanenett på i underkant av 5000 km. Den viktigste linjen forbinder Havanna og Santiago de Cuba. I tillegg finnes ca. 9500 km med spor, vesentlig smalsporede, som betjener sukkerindustrien. Veinettet har en lengde på ca. 13 000 km med fast dekke, og en motorvei krysser øya fra Pinar del Río i nordvest via Havnana til Santiago de Cuba i sørøst. De viktigste havnebyene er Havanna, Cienfuegos, Santiago de Cuba, Nuevitas og Matanzas.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.