arawak

En gruppe arawaker i Surinam fotografert mellom 1880 og 1900.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Arawakisk kvinne med barn, foto fra begynnelsen av 1900-tallet.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Arawak er navnet på en gruppe av beslektede folk som holdt til over store deler av Karibia og Sør-Amerikas karibiske kyst før den europeiske koloniseringen. Det største blant dem var taino, som levde på de store Antillene. Videre omfattet gruppen en rekke mindre folk med tilhold på kysten fra Guajíra-halvøya i vest til Fransk Guyana i øst, samt ved Orinoco-elva i Venezuela. Arawak er også navnet på et av disse folkene som nå holder til i Guyana, Surinam og Fransk Guyana. Selv kaller de seg lokono.

Faktaboks

Uttale
ˈarawak

Arawak viser også til språkfamilien som alle disse gruppenes språk tilhører. Arawak-språk ble i 1500 talt av et hundretall etniske grupper i Amazonas og Orinoco-bassengene, samt i Karibia. I dag er de fleste av disse språkene utdødd.

Levevis

Basert på lingvistikk og arkeologi er det vanlig å anta at arawakiske samfunn oppsto langs Amazonas midtre eller nedre løp cirka 2500 fvt. På sletteland langs elvene i regionen har forskjellige former for tropisk hagebruk gitt grunnlag for ganske komplekse samfunn med bosetninger på opptil 3000 individer.

De fleste arawak-samfunn har vært små og egalitære, men på De store Antillene (Cuba, Hispaniola, Jamaica, Puerto Rico) ga god ressurstilgang opphav til større befolkninger, sentralisert høvdingmakt og en form for aristokrati. Dette kan også ha vært tilfelle i traktene langs Amazonas der det mange steder finnes spor etter intensivt jordbruk i form av karbonrik ‘svart jord’ (portugisisk: terra preta) og klassedelte bosetninger, datert til mellom 450 fvt. og 950. Disse tradisjonene kan forklare at enkelte arawak-talende grupper i Peru (campa-grenen av arawak) har en form for adel selv om alle klaner har lik ressurstilgang.

De viktigste avlingene har vært maniok (også kjent som yucca eller cassava), mais, søtpoteter og chili, foruten bomull til tekstiler. Jakt, sanking og fiske er også viktig. En typisk jordbruksteknologi var å så maniok i hauger av aske (spansk: conuco) som ble samlet sammen etter at skogen ble ryddet og brent. Husene var bygd av stokkverk med palmeblad som tak, hos noen folk finner man langhus. I noen grupper ligger boligene fordelt i grender, i andre lå de samlet rundt en åpen plass hvor felles sosiale aktiviteter fant sted.

De fleste gruppene regner slekt i både mors- og farslinjen. Morslinjen er viktigst med hensyn til politisk autoritet. De fleste arawak-folk er delt i matrilineære klaner. Farslinjen var viktigst for å mobilisere arbeidskraft i produksjonen. Hvor det utviklet seg høvdingmakt var denne gjerne basert på en blanding av slekt, karisma og sjamanisme. Kjønnsdelingen var markant (menn ryddet jord og jaktet, kvinner stelte mat og oppdro barn).

Typisk for arawak-folk er også rike keramikk- og tekstil-tradisjoner. Kroppsmaling var utbredt. Religiøst liv handler mye om kontakt med og kunnskap om åndeverdenen (sjamanisme).

Arawak i dag

Det er usikkert hvor navnet arawak kommer fra. En teori vil ha det til at det er navnet en gruppe i Orinoco-deltaet brukte om sine naboer da spanjolene kom, eventuelt viser ordet til at maniok var den viktigste føden. Gruppen selv kaller seg helst lokono. I dag lever omkring 10 000 lokonoer i Guyana, Surinam og Fransk Guyana. Plantasjeøkonomien som dominerte engelsk, nederlandsk og fransk Guyana i kolonitiden gikk hardt utover de opprinnelige folkene langs denne kysten, men i dag er lokono (sammen med kalin'a og andre) anerkjent som urfolk (ofte kalt amerindere) i disse tre landene. 2200 mennesker snakker stadig lokono.

Mens lokono gjerne oppfattes som prototypisk arawak, er wayúu (også kalt guajiro) det mest tallrike arawak-talende folk i dag. De holder til på den karrige Guajira-halvøya som nå er delt mellom Colombia og Venezuela. Med folketall på om lag 380 000 i Colombia og 414 000 i Venezuela er wayúu det største urfolket i begge landene.

Språkfamilien Arawak

Sent på på 1800-tallet oppdaget språkforskere at lokonoenes språk var i nær slekt med tainoenes språk. Dermed ble de oppfattet som kjernen i en språkfamilie som fikk navnet arawak, eventuelt maipure, etter navnet på en annen arawak-gruppe ved Orinoco. Siden har man påvist slektskap med et hundretall språk som tales av like mange grupper i tropeskogen i Amazonas- og Orinoco-bekkenene. Samtidig som man har greidd å rekonstruert den største av Sør-Amerikas språkfamilier er det stadig uenighet om hvordan dette slektstreet skal ordnes.

Imidlertid er det stort sett enighet om å gruppere dem i en nordlig gruppe (ofte kalt maipure eller rett og slett arawak) og en sørvestlig gruppe med tyngdepunkt i peruansk Amazonas (Gran Pajonal-området), samt en sørlig gruppe i Mato Grosso-områdene i Brasil, Bolivia og Paraguay. I samme område finnes det flere forskjellige språk som det er uenighet om.

I alt kan det ha vært 80-100 forskjellige arawak-språk som nå bare sjelden tales av mer enn et par hundre individer. En opptelling fra 2020 regner med 56 språk, hvorav 27 er døde og 29 fremdeles lever.

Det største av de arawakiske språkene i Amazonas er asháninka som tales av rundt 116 000 mennesker (2019) i Peru. Det tilhører en gren av arawak som ofte kalles campa sammen med machiguenga, amatsiguenga, ashéninka og yánesha.

I 2019 fikk asháninka status som offisielt språk ved siden av spansk og quechua i provinsen Ayacucho i Peru. Også wayúu i Venezuela og Colombia, samt lokono i Guyana, Surinam og Fransk Guyana har en type offisiell status og er skriftsatt med latinske bokstaver. I all hovedsak er arawakspråkene imidlertid stadig muntlige språk og under sterkt press fra de respektive nasjonalstatenes språk.

Garífuna

Det tredje store arawakiske språk er garífuna som i 2011 ble anslått talt av rundt 200 000 mennesker i Honduras (146 000), Guatemala (20 000), Belize (14 100) og Nicaragua (2600). Dette var språket til arawak-talende grupper (iñeri) som ble deportert fra De små Antillene til øya Roatán i Honduras i 1797. I århundrene som er gått siden europeerne kom er det blitt sterk oppblandet med karibisk (kalinagu), samt fransk, engelsk og spansk. I 2008 fikk garifuna, sammen med dette folkets danse- og musikktradisjoner, plass på UNESCOs liste over Mesterverk i muntlig og immateriell kulturarv. Språket har offisiell status som minoritetsspråk i Guatemala og Belize.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg