Økonomi og næringsliv i Sør-Afrika

Sør-Afrika har lenge vært det mest industrialiserte land i Afrika sør for Sahara, og den dominerende økonomi i denne delen av kontinentet. Landet er usedvanlig rikt på mineralressurser, og har et klima som tillater dyrking av en rekke vekster. Videre har det en velutviklet moderne tjenestesektor, inkl. finansnæring, transport og turisme, som har hatt fremgang siden midt i 1990-årene, da apartheid-regimet måtte vike for demokratisk styre.

Apartheidpolitikken skapte kunstige og kostbare skiller i landets økonomi, og var et hinder for en naturlig økonomisk utvikling. Den økonomiske belastningen ved å opprettholde raseskillet var en vesentlig årsak til at systemet ble avskaffet, dels som følge av omfattende økonomiske sanksjoner særlig i 1980-årene, dels etter tiltagende intern motstand – også fra store deler av næringslivet. Selv om apartheid bidrog til å regulere bl.a. arbeidsmarkedet, og sikre rimelig arbeidskraft både til jordbruk og industri, svekket systemet den økonomiske utviklingen. Da sanksjonene bortfalt etter den formelle avskaffelse av apartheid ved regimeskiftet 1994, kunne Sør-Afrika øke sitt økonomiske samkvem med omverdenen, ikke minst resten av Afrika. En av årsakene til at mange land valgte å handle med Sør-Afrika under apartheid, til tross for oppfordringer om boikott, var dels politisk – som en støttespiller i kampen mot kommunismen under den kalde krigen, dels strategisk – idet Sør-Afrika satt på store reserver av viktige mineraler. Også flere afrikanske land opprettholdt økonomisk samkvem med regimet de fordømte, vesentlig som en dyd av nødvendighet, gitt Sør-Afrikas dominerende økonomiske rolle i det sørlige Afrika.

Apartheidpolitikken førte til store økonomiske og sosiale skjevheter mellom folkegrupper, og et av hovedmålene til den nye regjeringen har fra 1994 vært å minske avstanden mellom det svarte folkeflertallet og de andre gruppene, særlig hvite. Enkelte særlige tiltak er iverksatt for å involvere flere svarte i moderne næringsliv, både på eier- og styringssiden i større selskaper og som etablerere av ny virksomhet. Samtidig er det iverksatt et storstilt program med en rekke tiltak for å bedre de fattigstes levekår, bl.a. gjennom boligbygging, utbygging av helse- og utdanningssektorene, så vel som utvidet tilgang til vannforsyning og elektrisitet. Fra store deler av befolkningen er stilt store forventninger til den økonomiske og sosiale utviklingen i det nye Sør-Afrika; større enn hva økonomien realistisk kan innfri, selv om det fra midten av 1990-årene har vært betydelig økonomisk vekst. En av hovedutfordringene er å skape nok arbeidsplasser til å redusere den høye ledigheten – som igjen vil være et bidrag i kampen mot den utbredte kriminaliteten. Videre er den store utbredelsen av hiv/aids et voksende sosialt så vel som økonomisk problem, som ventes å tilta utover på 2000-tallet, og som truer den økonomiske fremgangen.

Sørafrikansk næringsliv ble i apartheidtiden tvunget av internasjonale sanksjoner til å bli til dels innadrettet, bl.a. med vekt på økt selvforsyning – bl.a. innen energi og våpen. Statens rolle var også stor, innen en rekke sektorer, samtidig som privat sektor hadde utstrakt spillerom. Etter innføringen av demokratisk styresett er den statlig eide del av økonomien dels privatisert, dels internasjonalisert – både ved at sørafrikansk kapital har investert i andre land – både i Afrika og andre steder – og ved at utenlandske investeringer igjen finner veier til Sør-Afrika, samtidig som handelen med andre afrikanske land har økt. Den regionale dimensjon er viktig for utenrikshandelen, og Sør-Afrika produserer en rekke varer som er konkurransedyktig, og som etterspørres i regionen, hvor særlig industriproduksjonen er lav. I det sørlige og sentrale Afrika er det stilt store forventninger til Sør-Afrika som et vekstlokomotiv. Sørafrikanske investeringer har særlig skjedd innen gruvesektoren, fremfor alt gull, samt innen elektrisitetsproduksjon, så vel som i bryggerinæringen.

Jordbruk er viktig for Sør-Afrikas økonomi, selv om landet er vesentlig mer industrialisert enn resten av Afrika, og landbruket derved spiller en relativt sett mindre rolle i landets økonomi. Bare rundt 13 % av landarealet er egnet for dyrking av vekster, større området for husdyrhold. Mangel på regelmessig tilgang på vann er et hinder for begge deler av jordbruket, og Sør-Afrika har i flere år blitt rammet av alvorlig tørke, bl.a. med den følge at over halvparten av landets storfarmer er nedlagt siden 1970-årene. Jordbruket skjer dels fra store farmer (det sk. kommersielle jordbruket), dels fra småbønder. Det kommersielle jordbruket er historisk sett dominert av hvite bønder; småbøndene er i hovedsak svarte, og eiendomsretten til jord er et politisk stridsspørsmål.

Selv om Sør-Afrika ikke har de beste naturgitte forutsetninger for intensivt landbruk, er landet likevel, i normale år, i stand til å eksportere et nettooverskudd av landbruksvarer, fremfor alt frukt (særlig druer, epler og sitrusfrukt) samt vin og trevarer. Disse produktene dyrkes på de kommersielle farmene. Den andre delen av jordbruket er vesentlig innrettet på selvberging på småbruk. Topografiske og klimatiske forhold sikrer at en lang rekke produkter kan dyrkes i Sør-Afrika. Jordbruket drives særlig på høysletta, Highveld, i nordøst og i KwaZulu-Natal og Cape Town-området. Sør-Afrika har også et omfattende husdyrhold og melkeproduksjon, og eksporten av ull er betydelig. Mens jordbruket i 1960 stod for 11 % av BNP, var tallet ved utgangen av hundreåret mer enn halvert. Sektoren sysselsatte først på 2000-tallet vel 10 % av yrkesbefolkningen.

Skogbruket er en betydelig sektor, selv om bare ca. 3 % av landets areal er skogdekket. Plantasjer dekker 1,2 % av landarealet, og herfra eksporteres skogprodukter bl.a. i form av skåret trevirke, cellulose, papir og andre trevarer.

Sør-Afrika har noen av verdens rikeste fiskeforekomster, med størst fisk på atlanterhavskysten, vesentlig bestående av sardiner, ansjos, lysing og makrell.

Sør-Afrika er særdeles rik på mineraler. En av verdens rikeste mineralsoner strekker seg fra nordøst, ned til Cape og ut til kysten i vest. Særlig store er forekomstene av kull, asbest, kopper, mangan, gull, uran, diamanter og naturgass, men en rekke andre mineraler finnes i drivverdige forekomster; et førtitalls utvinnes kommersielt. Selv om industri har overtatt posisjonen som den økonomisk mest betydningsfulle produktive sektor, spiller eksport av mineraler fortsatt stor betydning. Med enkelte unntak, som kull – som i utstrakt grad utnyttes lokalt for energiproduksjon, blir mineralene eksportert. Ca. 80 % av samlet utvinning eksporteres. Bergverk er også en betydelig sysselsetter, tradisjonelt også for migrantarbeidere fra nabolandene, og en viktig bidragsyter til den industrielle utviklingen, inkl. som leverandør av råvarer.

Sør-Afrikas økonomiske utvikling siste hundreår er i vesentlig utstrekning basert på inntektene fra gruveindustrien, hvor utvinning av gull har vært særlig betydningsfull. Selv etter en nedgang i produksjonen fra 1980-årene, var Sør-Afrika ved inngangen til 2000-tallet verdens største gullprodusent, og stod for ca. en femdel av samlet produksjon. Flere av verdens største gullselskap er sørafrikanske, hvorav den største er AngloGold Ashanti (tidl. Anglo American Corp.). Ved inngangen til 2000-tallet ble det anslått at Sør-Afrika hadde om lag 78 % av verdens samlede forekomster av mangan, 68 % av krommalm, 61 % av platina-metaller, 40 % av gull, vanadium og vermiculitt (leirmineraler). I tillegg finnes en rekke andre mineraler, bl.a. diamanter, asbest, kull, fluoritt, fosfater, jern, kopper, bly, sink og uran, og Sør-Afrika er en ledende produsent av de fire siste. Som biprodukt ved gulldriften utvinnes uran. Diamanter (3/4 av verdens smykkediamanter) utvinnes dels ved gruvedrift, dels ved vasking av sand, bl.a. i Oranje.

Kullgruvene i østlige del av Witwatersrand og KwaZulu-Natal har hatt stor betydning for industriutviklingen. Eksporten av kull er betydelig, samtidig som den står for tre firedeler av produksjonen av elektrisk energi i Sør-Afrika. Bl.a. for å motvirke de internasjonale sanksjonene, utviklet Sør-Afrika anlegg for å produsere olje og gass fra kull, ved Sasolburg. Ved Koeberg ble landets første kjernekraftverk åpnet i 1984, med kapasitet til å produsere ca. 10 % av landets totale elektrisitetsbehov; et nytt anlegg ble prosjekter ved århundreskiftet. Sør-Afrika eksporterer noe elektrisk kraft, og det statlige kraftselskapet ESCOM er engasjert i flere land i regionen; landet mottar samtidig kraft fra Cahora Bassa-demningen i Mosambik. Sør-Afrika produserer om lag to tredeler av kontinentets elektrisitet. Distribusjon av elektrisitet til samtlige husholdninger er en politisk prioritet for ANC-regjeringen.

Mindre forekomster av olje og større reserver av naturgass finnes i havet sørvest for Mossel Bay; produksjon begynte i 1992.

Sør-Afrika er det mest industrialiserte land i Afrika sør for Sahara, med en bredt sammensatt industribase, bl.a. basert på landets naturressurser, både fra bergverk og landbruk. Industri er Sør-Afrikas økonomisk sett viktigste produktive sektor, og står for nærmere en femdel av BNI og ca. 15 % av sysselsettingen.. Industrien er sterkt konsentrert til byområdene omkring Johannesburg, Cape Town, Durban og Port Elizabeth. Metall- og maskinindustri er den største sektor, motorindustrien er også betydelig. Stål- og aluminiumsindustrien, med fem anlegg ulike steder i landet, er også av stor betydning. Mye av industrien er utviklet i tilknytning til gruveindustrien, derunder produksjon av sprengstoff samt kjemiske fabrikker. I apartheid-tiden ble også en betydelig forsvarsindustri utviklet, med produksjon både for eget bruk og eksport. Videre finnes et stort antall tekstil- og næringsmiddelfabrikker som arbeider vesentlig for hjemmemarkedet; førstnevnte med basis i landets omfattende landbruk, derunder en vinproduksjon som har hatt stor fremgang siden avskaffelsen av apartheid, da flere eksportmarkeder åpnet seg.

På grunn av apartheidpolitikken påla en del land seg handelsrestriksjoner med Sør-Afrika, men disse er fjernet etter 1994, og landet har en omfattende utenrikshandel, som er av stor økonomisk betynding, både regionalt og med Europa, USA og Fjerne Østen. Foruten gull og diamanter eksporteres bl.a. frukt og vin, sukker, tre- og trevareprodukter, kjemikalier og en rekke mineraler. Fra 1994 er Sør-Afrika medlem av den regionale økonomiske organisasjoner SADC, som bl.a. har som mål å fremme økt handel. En handelsavtale med EU ble inngått 1999. Sør-Afrika ble medlem av BRICS-gruppen i 2010 (Brasil, Russland, Kina og Sør-Afrika), og handelen med disse landene har vokst kraftig. Størstedelen av utenrikshandelen går over havnen i Richard's Bay.

Sør-Afrika har et godt utbygd transportnett, med et omfattende veinett, jernbaner og flyruter, så vel som havner. Landet har ca. 31 000 km jernbane. Veinettet utgjør ca. 500 000 km klassifiserte veier, med ca. 5 mill. motorkjøretøyer tidlig på 2000-tallet. Viktigste havner er Durban, Cape Town, Saldanha, Richard's Bay, Port Elizabeth, East London, Mossel Bay og Saldanha Bay. Også telekommunikasjonene er godt utbygd, inkl. utbredt dekning med mobiltelefon og Internett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.