elektrisk kraftoverføring

Elektrisk kraftoverføring er overføring av elektrisk energi fra et kraftverk til en storforbruker eller til et elektrisk anlegg som for eksempel en transformatorstasjon.

Kraftoverføring skjer ofte via en egen kraftledning som er bygd for dette formålet, men der forholdene ligger til rette for det kan kraftoverføring også skje gjennom det ordinære overføringsnettet. Overføring av kraft til mindre forbrukere omtales gjerne som elektrisk distribusjon.

Transport av elektrisk energi er forbundet med tap som øker med avstanden mellom leverandør og mottaker. Da Norge ble elektrifisert, var det vanlig at ny industri ble etablert med kort avstand til et nærliggende kraftverk. Transport av elektrisk energi over større avstander ble først mulig da likestrømsanleggene ble erstattet av vekselstrømsanlegg. Vekselstrøm lar seg lett transformere til høyere spenningsnivå, som gir mindre overføringstap. Kraftoverføring i dag skjer med spenningsnivåer som er tilpasset lengden kraften skal transporteres. Ved lange avstander er høyeste spenningsnivå ved kraftoverføring i Norge 420 kV.

Ved svært store avstander kan det bli nødvendig å benytte en høyspent likestrømsforbindelse (HVDC), som har mindre overføringstap. Dette skyldes blant annet at en likestrømsforbindelse ikke utsettes for det reaktive tapet som oppstår i en vekselstrømsforbindelse. Etter at vekselstrømmen er transformert opp til et egnet spenningsnivå, blir den likerettet. Ved mottaket av strømmen i den andre enden blir strømmen igjen vekselrettet. Anlegg for likeretting med etterfølgende vekselretting er kostbart, men kan likevel være økonomisk gunstig på grunn av reduksjonen i overføringstapet. For en kraftoverføring gjennom en undersjøisk kabel kan bruk av HVDC bli nødvendig også ved forholdsvis korte avstander. Det har sammenheng med den spesielt store kapasitive motstanden som er i slike kabler.