Dukketeater

Dukketeater. Fransk marionetteteater fra første halvdel av 1800-tallet. Musée Populaire Comtois, Besançon.

Av /KF-arkiv ※.
Dukketeater

Askeladden og Prinsessen fra Peder W. Cappelens Tre ønsker, oppført 1977. Stangdukkene (dukker med hode på en lang stang som er skjult av drakten) med menneskehender er laget av Kjersti Germeten.

Av /KF-arkiv ※.
Dukketeater (Ole Brumm)

Dukketeater. Ole Brumm, av A. A. Milne, dramatisert av Torbjørn Egner, oppført 1978. Ragnhild Wang laget dukkene. Ole Brumm (til venstre) er en stangdukke, Nasse Nøff en hånddukke. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Dukketeater er teater hvor rollene fremstilles av dukker som blir ført på scenen av dukkespillere.

Typer

Det finnes ulike typer dukketeater, delt opp etter måten dukkene blir beveget på.

  • Marionetter blir beveget ovenfra ved hjelp av snorer eller staver.
  • Stangdukker og hånd- eller fingerdukker beveges nedenfra ved hjelp av en stang eller en hånd som dekkes av dukkens klær.
  • Skyggeteater er teater der dukkene vises bak en gjennomsiktig skjerm som belyses bakfra. Dukkespillerne som fører dukkene, fremsier replikkene.

Dukketeater finnes i alle variasjoner, fra svært sinnrike mekanismer hvor opptil tre dukkespillere må til for å ta seg av én enkelt dukke, til enkle enmannsteatre der spilleren har hele teateret hengende rundt halsen.

Historikk

Arkeologiske funn viser at dukketeater må ha vært kjent av de gamle egyptere og etruskerne. I Hellas møter man dukketeater fra 400-tallet fvt. I Japan ble det alminnelig på 800-tallet evt., og omkring 1500 nådde det en blomstring som fikk mange diktere til å skrive tekster spesielt for dukketeater.

I Europa tok den katolske kirke tidlig dukketeater i bruk som ledd i sin anskuelsesundervisning. I populær form fremstilte man scener fra Bibelen og helgenenes liv.

Det verdslige dukketeateret utviklet seg parallelt i Italia på 1500-tallet. Som regel ble det spilt enkle, farsepregede opptrinn med hånddukker, improvisert over faste handlingsskjemaer fra commedia dell'arte. Denne folkelige teaterformen ble fremvist av omreisende dukkespillere, der yrket gikk i arv fra far til sønn.

De faste typefigurene i commedia dell'arte fikk sine dukketeaterutgaver, som har levd videre i mange land: Punch og Judy i England, Hanswurst og Kasperl i Tyskland, Guignol i Frankrike, Mester Jakel på Dyrehavsbakken i København og Petrusjka i Russland.

En mer forfinet form for dukketeater ble vist ved fyrstehoffene. Frankrike fikk faste dukketeaterscener fra slutten av 1500-tallet, en av dem i Palais-Royal.

Fra midten av 1800-tallet fikk særlig marionetteateret et kraftig oppsving i Mellom-Europa og Storbritannia. Det konkurrerte flere steder med skuespillerteateret, og tilbakeslaget kom først med filmen. Det kjente sicilianske dukketeateret Opera dei Pupi er fortsatt virksomt, og fremstiller med sine meterhøye marionettfigurer historisk stoff fra øyas folkelige tradisjon.

Nyere tid

På begynnelsen av 1900-tallet vakte dukketeateret interesse hos dramatikere, iscenesettere og teaterteoretikere, som et element i fornyelsen av det tradisjonelle teateret. Blant disse var Maurice Maeterlinck, Konstantin Stanislavskij, Gaston Baty og Edward Gordon Craig, som i sine teorier om idealteateret ville erstatte den levende skuespiller med marionetter.

Øst- og Mellom-Europa har en levende dukketeatertradisjon. Blant de viktigste regissørene kan nevnes Sergej Obrastsov i Moskva, som gjestet Oslo med sine stangdukker i 1977. For øvrig har tsjekkeren Karel Hlavatý gitt verdifulle impulser til norsk dukketeater.

Dukketeater i Norge

Birgit Strøm

Birgit Strøm er særlig kjent for å styre og gi stemme til marionetten Titten Tei, som var en populær dukke i TV-sendinger fra NRK i mange år. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Birgit Strøm
Av /NTB Scanpix ※.

De håndholdte dukkene Pompel og Pilt fra Bjørg og Arne Mykles serie i NRK Fjernsynet, som ble innledet i 1969 med episoden Reparatørene kommer, og som senere ble et kultfenomen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dukketeaterkunsten fikk for alvor gjennomslag i Norge da Jane og Agnar Mykle i samarbeid med Folketeatret startet Norsk Dukketeater i 1952. I 1954 overtok Julian Strøm ledelsen av Norsk Dukketeater, som fra 1959 ble tilknyttet Oslo Nye Teater. Birgit Strøm hadde ledelsen av teateret i 1965–1968, og ble etterfulgt av Arne og Bjørg Mykle i to sesonger.

I 1966–2003 hadde Oslo Nye Dukketeater egne lokaler i Oslo Bymuseum på Frogner Hovedgård, som landets første institusjons-dukketeater. Fra 2003 har teateret lokaler i Trikkestallen på Torshov. Det satses først og fremst på forestillinger for barn, og det brukes for det meste hånd- og stangdukker.

Riksteatret drev i perioden 1976–1981 eget dukketeater og en elevskole for dukkespillere, etter initiativ av Mona Wiig. Teateret satset på dukketyper som har vært lite brukt i Norge, som marionetter og maskedukker, og knyttet til seg fremtredende internasjonale krefter, som rumenske Margareta Nicolescu. Da Riksteatrets dukketeater ble oppløst som selvstendig enhet i 1981, gikk dukkespillerne inn i ensemblet, og teateret gir flere dukketeaterforestillinger årlig.

Hordaland Teater, som startet opp i 1988, har etter initiativ av Anne Gullestad, med god støtte av Karel Hlavatý, gitt dukketeaterforestillinger en bred plass på repertoaret. Teateret har i samarbeid med Riksteatret også gitt utdanningsmuligheter for dukkespillere.

1991 startet Norsk Dukketeater Akademi i Fredrikstad som et treårig prøveprosjekt; fra 1996 organisert som kunstfaglig høyskoleutdanning i figurteater under Høgskolen i Østfold. Under Rolf Almes ledelse er skolen fra 2003 omdannet til Akademi for scenekunst, med et svært bredt perspektiv på figurteater forstått i forhold til performance og visuelle dramaturgiformer. Figurteateret i Nordland (tidligere Nordland Dukketeaterverksted) ble opprettet i Stamsund i 1991. Teateret er organisert som et prosjektteater, som både produserer og distribuerer profesjonelle figurteaterproduksjoner.

En viktig tilvekst til dukketeatervirksomheten i Norge kom med de frie profesjonelle teatergruppene i 1970-årene. De frie profesjonelle dukketeatrene benytter seg av alle typer dukker, og spenner fra enpersonteatre til ensembler som Petrusjka Teater i Trondheim, startet 1978, som også gir forestillinger for voksne. I tillegg til de profesjonelle gruppene finnes også en rekke amatørgrupper spredt ut over hele landet.

UNIMA Norge er det norske senteret av den internasjonale figurteaterorganisasjonen UNIMA (UNion Internationale de la MArionnette). Det utgir tidsskriftet Ånd i hanske, arrangerer kurs og seminarer og arbeider for å fremme interessen for og utbredelsen av figurteater i Norge. Tidligere navn er Norsk Dukketeaterforening, som startet 1966 som Dukketeaterets venner.

Dukketeater i Asia

Stavdukketeater (hun lakon lek) i Thailand

Dukketeater i Asia kan være mer enn 2000 år gammelt og regnes som en av de eldste teatertradisjonene i verden i dag. Nye former skapes hele tiden når tradisjonelle elementer og oppføringspraksiser blandes med mer moderne teknikker og nyere sang- og musikkuttrykk.

I Asia har ikke dukketeateret bare vært en underholdningsform, men har også vært tett knyttet opp mot religion og politikk. Ulike makthavere har brukt teateret som propaganda, det har blitt oppført som religiøse ritualer og har inngått i religiøse seremonier. Dukketeateret har vært et viktig verktøy for å formidle sosiale verdier og til å spre kunnskap i samfunnet.

Fremdeles har dukketeateret disse funksjonene mange steder i Asia. I tillegg blir dukketeater oppført som turistshow og som underholdning for lokalbefolkningen, i teatre, på kongresser og på festivaler. Skoler bruker dukkene som pedagogiske verktøy i undervisningen, og dukkene opptrer i gateparader, på museer, i fjernsyn og som gateshow. Mange steder er dukkene fortsatt intimt forbundet med religiøse forestillinger og verdier.

Skyggeteater

Kambodsja skyggeteater

I motsetning til i Europa er skyggeteateret i Asia fortsatt en levende teatertradisjon. Det finnes i ulike varianter i de fleste asiatiske land. En utbredt variant som blant annet finnes i India, Kina, Korea, Japan, Indonesia, Thailand, Kambodsja og Malaysia er spill med relativt små to-dimensjonale dukker som er under 1 meter høye. Dukkene er gjerne laget av skinn og er fargelagt og gjennomhullete. De blir projisert mot et lerret foran en lyskilde. Publikum som sitter på den andre siden av lerretet, ser fargerike skygger av dukkene gjennom duken.

I Malaysia og Indonesia blir wayang kulit brukt som en samlebetegnelse for dette dynamiske og mangfoldige skyggeteateret. Det eldste indonesiske wayang kulit, wayang purwa er det mest komplekse, raffinerte og det mest omtalte skyggeteateret i regionen. Karakterene og mytene er hentet fra Ramayana og Mahabarata. Dukkene er skåret ut i intrikate mønstre og er rikt dekorerte. Samme karakter kan bli representert av forskjellige dukker avhengig av karakterens alder i forestillingen. Hovedansvaret for forestillingene har dukkeføreren (dhalang). Dhalang (dalang i Malaysia) manipulerer dukkene og forteller, resiterer, synger og oppfører dukkenes dialog med hverandre. Hver dukke har sin karakteristiske stemme. Inntil 200 dukker kan settes i spill i én forestilling.

Varianter finnes blant annet i Malaysia (wayang kulit eller wayang siam, i Thailand (nang thalung) og i Kambodsja (sbek touch). Disse forestillingene er langt enklere med hensyn til oppføringspraksis og nyanserikdom. Færre dukker settes i spill, og forestillingene er heller ikke så detaljrike som det indonesiske wayang purwa.

Nang yai (Thailand) og sbek thom (Kambodsja) er eksempler på skyggeteater som bruker store todimensjonale dukker projisert mot et lerret. Dukkene er gjerne mellom én og to meter høye, og de beveges av dansere. I disse formene dannes teateruttrykket av skygger som består av en kombinasjon av dukker og menneskekropper.

Stavdukker

Sema Thai er en gruppe som driver dukketeater i Thailand.

Utallige og svært mangfoldige dukketeatervarianter i Asia bruker tredimensjonale dukker. Noen er marionetter, andre stangdukker, men også hånd- og fingerdukker er mye brukt. Noen beveges ved hjelp av intrikate snorsystem, andre mer direkte ved hjelp av opptil tre dukkeførere per dukke. Dukkene er ofte laget av tre, men alt tenkelig materiale tas i bruk.

De eldste dukketeatertradisjonene som bruker tredimensjonale dukker, er mer enn 1000 år gamle og betraktes gjerne som del av en «klassisk» dukketeatertradisjon. Utgangspunktet er gamle historier og myter fra ulike regioner, og dukkene er iført historiske kostymer som gjenspeiler regionens klassiske fortid.

Det mest kjente dukketeateret i verden i dag er det japanske bunraku. Bunraku stammer fra Edo-perioden rundt 1600 tallet der den var en populær underholdningsform. I dag blir formen spilt av profesjonelle dukkeførere på prestisjefylte japanske scener. Dukkene er 130–150 cm store, og illusjonen av levende dukker skapes av tre dukkeførere. De opptrer godt synlige på scenen, tradisjonelt i heldekkende sorte kostymer som skal vise at de er «usynlige». En av de tre dukkeførerne, omozukai, har ansvaret for å manipulere dukkens hode og høyre hånd. Øyne, øyenbryn og munnen beveges. I tillegg til staver brukes også snører for å fremkalle finurlige ansiktsuttrykk. En forteller deklamerer fortellingen og spiller stemmene til de ulike dukkene akkompagnert av en shamisen–spiller (3-strengers lutt).

Hun er en felles betegnelse for dukketeatervariantene i Thailand. Det klassiske dukketeateret stammer fra Ayuttahaya-perioden på 1400-tallet. Dukkene i hun lakon lek er stavdukker som er ca. 50 cm høye og manipuleres ved hjelp av dukkeførernes kropper og dukkene staver. Dukkeførerne er godt synlige for publikum og kombinerer egen dans eller synkrone bevegelsesmønstre med dukkenes bevegelser. Karakterene er hentet fra Ramakien, og kostymer, bevegelser og dans gjenspeiler den klassiske estetikken i thailandsk klassisk dans.

Selv om oppføringspraksisen er forskjellig, ligner dukkene det indonesiske dukketeateret wayang golek som er meget populært på Java. Wayang golek-dukkene er stavdukker og manipuleres ved hjelp av staver plassert i dukkenes hender. En dukkefører gir dukkene liv. Repertoaret tar utgangspunkt i Ramayana og Mahabarata.

Marionetter

Spill med marionetter er populært over hele Asia. I mange varianter blir dukkene spilt på en liten plattform mot et bakteppe. Dukkene har ulike størrelse og kan være fra 20 cm til opptil halvannen meter. Antall tråder i det sinnrike systemet som beveger dukkenes ulike deler, varierer også i stor grad. Noen marionettgrupper legger vekt på å ivareta tradisjonen og spiller et klassiske repertoar med klassisk inspirerte kostymer og oppføringspraksis. Andre grupper legger vekt på et mer moderne repertoar med moderne kledte mennesker eller dukker som avbilder dyr, eventyrfigurer elle fantasifigurer. I Myanmar har marionett-teateret e lange tradisjoner. Dukkene er 60–90 cm høye og manipuleres av et sett på 10 tråder eller flere. Det er i første rekke et tradisjonelt repertoar med utdrag av Jakata-historiene som formidles i yokthe pwe.

Teater med marionetter fra Sri Lanka (rukada), India (pavakathakal) og Kina har lange tradisjoner i å etterligne det klassiske teateret i regionene. I Thailand er marionettgruppene ikke så opptatt av å bevare de gamle klassiske hun- variantene. Mange vil heller lage et dukketeater med mer moderne dukker, språk og historier som kan tiltrekke seg barn og et publikum som ikke spesielt er opptatt av det klassiske repertoaret. Gruppen Sema Thai har røtter i europeiske marionetttradisjoner og er opptatt å utvikle undervisningsplaner og -former som bruker marionetten i undervisningen av barn i mange aldre.

Dukketeater i vann

Mue roi nuroc - Vitenams berømte vanndukketeater
Vietnamesisk vanndukketeater (nue roi nuroc)
Mue roi nuroc - Vitenams berømte vanndukketeater
Lisens: CC BY SA 3.0

Vietnams berømte mue roi nuroc (dukker som danser på vannet) er en særegen dukketeatertradisjon som skal ha oppstått blant bønder i forbindelse med risdyrking. I dag er formen særlig populær blant turister og spilles på store teatre og restauranter i Hanoi og Ho Chi Minh-byen. Selv om tradisjonen i dag i all hovedsak holdes i live gjennom turisme, skal den fortsatt oppføres i noen landsbyer rundt Hanoi. Teateret spilles i et basseng hvor dukkeførerne står i vann til hoftene og er skjult bak malte dekorasjoner og scenetepper. Dukkene manipuleres ved hjelp av stenger som ligger skjult under vannflaten. Kjente historier og myter fra Vietnams fortid formidles av dukker som fremstiller bønder, mytiske figurer, drager, vannbøfler og slanger. Forestillingene akkompagneres av et lite orkester og en forteller.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Baldwin, Peter: Toy theatres of the world, 1992, isbn 0-302-00614-1
  • Bondan, Djamal,Guritno & Guritno: Lordly Shades. Wayang Purwa Indonesia, 1984.Jayaharta Agung Offset Jakarta
  • Contemporary Thai Puppets, 2017,isbn 987- 616- 543- 441- 6
  • Ehrlich, Daniel : Backstage Mandalay the Netherworld of Burmese Arts, 2012, isbn 978616733922- 1
  • Goodlade, Jennifer : Puppets and cities. Articulating identities in Southeast Asia, 2019, isbn 978-1-350-04441-8
  • Hamre, Ida: Marionet og menneske, animasjonsteater, billedteater: om teaterformens teori og praksis, 1997, isbn 87-7865-042-9
  • Helgesen, Anne: Figurteatrets historie: europeisk teaterhistorie fra en annen kant, 1999, isbn 82-7522-152-8
  • Helgesen, Vibeke & Ragnhild Wang: Den magiske hånd: dukkespill og figurteater gjennom tidene, 2000, isbn 82-530-2089-9
  • Jurkowski, Henryk: A history of European puppetry, 1996-98, 2 b.
  • Miettinen, Jukka O. : Asian Traditional Theatre and Dance, 2010 isbn 978-952-7218-23-5
  • Mykle, Jane & Agnar Mykle: Dukketeater!, 3. utg., 1995, isbn 82-05-23480-9
  • Mrazek,Jan (ed) Puppet Theater in Contemporary Indonesia 2002, isbn 0 89148 084-6

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg