Fjernsynsteatret

Fjernsynsteatret, teater innenfor NRK/Fjernsynet 1960–91. Etter et års prøvedrift ble NRKs faste «scene» åpnet 8. september 1960. Den første forestillingen, Telefonkiosken av Peter Brook, ble vist allerede 8. april 1959. Arild Brinchmann var leder for teateret fra starten til 1967, Tore Breda Thoresen 1967–80, Magne Bleness fra 1980. Teateret arbeidet med et fast ensemble, og hadde i starten en årsproduksjon på 20–25 oppsetninger. Etter som produksjonsmetodene ble mer omfattende og kostbare, sank antallet egenproduserte forestillinger betraktelig. Fjernsynsteatret viste også nordiske forestillinger som ble formidlet gjennom Nordvisjonen, etter hvert slapp også internasjonale fjernsynsselskapers produksjoner til.

Fra starten var Fjernsynsteatret svært omstridt. På grunn av teaterets spesielle posisjon som totalt statsdrevet, behøvde man ikke ta hensyn til noen eventuell egeninntekt. I 1960-årene var derfor Fjernsynsteatret landets viktigste eksperimentelle scene, der det bl.a. i stor grad ble oppført stykker av Beckett, Pinter og andre moderne dramatikere, som den gang ble oppfattet som merkelige og utilgjengelige av et stort publikum. Denne modige satsingen på moderne dramatikk har hatt stor betydning både for film- og teaterutviklingen i Norge. I tillegg har Fjernsynsteatret fra starten av arbeidet med norsk dramatikk. Samtlige av Ibsens samtidsdramaer er blitt oppført, enkelte flere ganger, og det har vært produsert oppsetninger av norske dramatikere fra Holberg, Garborg, Bjørnson og Kielland til Finn Carling, Solveig Christov, Sverre Udnæs, Edvard Hoem og Cecilie Løveid.

Den tekniske utviklingen fra starten og frem til 1980-årene har vært enorm. I begynnelsen ble forestillingene sendt direkte. Etter hvert som opptak kunne benyttes, ble formen noe friere, men likevel bar Fjernsynsteatret lenge preg av å være filmet teater, særlig når scenedramatikk ble oppført. Fra midten av 1960-årene har Fjernsynsteatret gjort et viktig arbeid med de mange serie-dramatiseringene av norske romanverk. Viktige produksjoner her er Kiellands Skipper Worse, Hamsuns Benoni og Rosa, Duuns Medmenneske, Roll Ankers Den som henger i en tråd, Evensmos Grenseland og Undsets Jenny. Gjennom disse oppsetningene har Fjernsynsteatrets produksjoner nærmet seg filmens form, slik at 1980-årenes fjernsynsteater egentlig bedre kan karakteriseres som et statlig filmselskap enn som et teater. Erfaringer fra de filmatiserte romanverkene er også blitt overført til produksjonene av scenedramatikk for skjermen, noe som har resultert i spennende filmatiseringer av klassikere som Ibsens Fruen fra havet, Bjørneboes Semmelweiss, Evripides' Medea, Brechts Det gode menneske i Sezuan og Shakespeares Kong Lear.

Teateret hadde gjennom denne utviklingen mot filmproduksjon stor betydning for norske skuespillere, som fikk større erfaring med film- og fjernsynsmediets spesielle krav til spill, og for regissører som Arild Brinchmann, Sverre Udnæs, Magne Bleness, Pål Løkkeberg, Per Bronken og Stein Winge. Fjernsynsteatret utmerket seg ved i langt større grad enn andre institusjonsteatre å slippe til nyere norsk dramatikk, og teaterets produksjoner i 1980-årene holdt et meget høyt kunstnerisk og teknisk nivå. Imidlertid syntes det som om teaterets ambisjoner om å gjenspeile utviklingen i den internasjonale dramatikken med årene kom noe i bakgrunnen, slik at produksjonen i 1980-årene bare unntaksvis vakte offentlig debatt.