fruktflaggermus

Fruktflaggermus er generelt større enn andre flaggermus, men varierer svært mye i størrelse og utseende. Underarmen varierer i lengde fra 4 til 22 centimeter (underarmens lengde tilsvarer omtrent kroppslengden), mens vekta varierer mellom 20 gram og ett kilo. De største artene er flygehundene (slekten Pteropus), for eksempel kalongen som måler 1,6 meter mellom vingespissene. Hodet til fruktflaggermusene er gjerne stort med en lang snute, store øyne og relativt små og enkle ører.

Fruktflaggermus bruker ikke ekkolokalisering, og mangler derfor de spesielle tilpasningene til dette som mange andre flaggermus har. Halen er enten liten eller mangler helt, det samme gjelder halehuden mellom føttene. Mange arter er temmelig ensfarga brune, men enkelte har ganske friske farger og mønstre.

Fruktflaggermus bruker syn og luktesans for å finne fram til maten om natta, derfor de store øynene med godt nattsyn. Det store hodet gir plass til kraftige kjevemuskler, noe som trengs for å kunne spise seige frukter. Kinntennene har gjerne store flater for å knuse eller klemme frukt, og hjørnetennene er kraftige for å kunne bite gjennom skallet. Mange arter knuser bare frukten for å klemme ut saften og spytter ut restene.

Arter som lever av nektar er gjerne spinklere bygd, men med en lang, spiss snute og ei lang tunge. Dette gjør dem i stand til å stikke hodet dypt inn i blomster for å slikke opp nektaren. Hos «tubeneseflaggermus» (slekten Nyctimene) er neseåpningene forlenga til to små rør med usikker funksjon, antakelig bidrar de til «stereo» luktesans.

I tillegg til frukt og nektar, spiser fruktflaggermus også pollen og blomster. De leter gjerne etter mat i store grupper, slik at mange kan samle seg i fruktsettende trær. Fruktflaggermus kan fly mer enn 50 kilometer mellom oppholdsstedet om dagen og skogen der maten finnes.

De fleste artene holder til i store kolonier i store trær. Det kan være flere tusen dyr i en slik koloni og de kan være ganske bråkete. Noen arter, ofte de mindre, holder til i små kolonier eller endog alene. Disse har ofte kamuflasjefarger og kan være vanskelige å oppdage blant bladene. Artene i slekten Rousettus tilbringer dagen i grotter. De har endog en svært enkel form for ekkolokalisering; de klikker med tunga inne i hulegangene for å unngå å kollidere. Flere tusen dyr kan leve i slike huler.

Fruktflaggermusenes slektskap med andre flaggermus har lenge vært uklart og kilde til diskusjon. Egenskaper ved øynene har gjort at enkelte forskere endog mente at de måtte være nærmere i slekt med primater enn med andre flaggermus. Mangelen på ekkolokalisering har også vært gjenstand for diskusjon: har gruppen aldri hatt denne evnen eller mista de den tidlig i evolusjonen?

Lenge ble fruktflaggermusene gruppert i sin egen underorden, storflaggermus, mens alle andre flaggermus ble samlet i underordenen småflaggermus. Nå er det ikke lenger tvil om at fruktflaggermus er nærmere i slekt med andre flaggermus enn vi har trodd, og de blir ikke lenger plassert i sin egen underorden. Genetisk sett er de nærmest i slekt med fem andre familier av flaggermus, blant disse er familien hesteskoneser. Denne gruppen kalles yinpterochiroptera. Fruktflaggermus begynte sin utvikling i tidlig miocen og hadde en nærmest eksplosiv artsdannelse for om lag 26 millioner år siden.

Fruktflaggermus lever i Asia, Australia og Afrika, samt på mange øyer fra Det indiske hav til det vestlige Stillehavet. De er først og fremst utbredt østover fra det indiske subkontinentet, øyriket mellom Australia og Asia er et evolusjonært «hotspot». Fordi fruktflaggermus er gode flygere har de klart å spre seg til mange øyer, dette har også bidratt til artsdannelse.

Så mange som 62 arter er trua av utryddelse (IUCN): 8 CR, 16 EN, 38 VU. Fire arter er antakelig utrydda. Truslene er menneskeskapte; jakt for mat, felling som skadedyr, bruk av piggtråd og andre materialer som flaggermusene kan henge seg fast i, klimaendringer (de dør av heteslag), felling av trær som brukes om dagen og ødeleggelse av skoger. Fruktflaggermus er svært viktige for mange økosystemer, som spredere av pollen og frø. På samme måte er de viktige for landbruket, spesielt for frukthager, så deres nytteverdi kan være større enn skadeverdien.

• flaggermus

• Altringham, John D. (2011). Bats, From Evolution to Conservation. (Second edition.) Oxford University Press, Oxford.
• Frafjord, Karl (2007). «Kjemper blant dverger: megaflaggermus (Megachiroptera).» Fauna 60 (3–4): 146–152.